Vektøkning og spiseproblemer ved psykiske lidelser

[Mimmy]

Er det bare meg, eller er det flere som syns at det med mat og matproblemer, er et litt/mye undervurdert problem ved psyk. lidelser?

Har f. eks. aldri opplevd å bli spurt av en eneste psykolog/psykiater eller lege, om jeg klarer å få tilberedt og fått i meg god og sunn mat! Enda det syns jeg faktisk jeg har problemer med, enda prøver som jeg har tatt, viser at jeg ikke har noen mangelsykdom (nå), men har hatt B-vitaminmangel tidligere.

Klarer vel på sett og vis å få i meg maten, men har ofte vanskeligheter med appetitten, særlig dersom det er for mange mennesker rundt meg når jeg spiser, eller hvis jeg av andre grunner er stresset. Har også mageproblemer, som jeg tror kan gjøre opptak av enkelte vitaminer vanskelig, vet ikke, men tror kanskje det.

Ihvertfall så har jeg i alle år(voksne, som jeg har levet utenfor barndomshjemmet) stresset i forhold til det at jeg kanskje ikke får i meg sunn og god nok mat, tenker mye på det og det bekymrer meg. Og har generelle organiseringsvansker, som også slår ut på dette området med matlaging og også andre fysiske forholdsregler i fht helse.

Er dette en spiseforstyrrelse, eller er det bare en bekymring som har "festet" seg i meg, og finnes det effektiv behandling for det? Og hvor?

[andungen]

Dersom det fører til såppass store problemer i hverdagen at du blir hemmet av det, så kan det nok kalles en spiseforstyrrelse.

Det blir vel omtrent det samme som for dem som lider av tvangslidelser. Hvis de bruker det meste av dagen til å vaske hender, sjekke lysbrytere eller whatever så har de jo et problem.

[Mimmy]

Dersom det fører til såppass store problemer i hverdagen at du blir hemmet av det, så kan det nok kalles en spiseforstyrrelse.

Det blir vel omtrent det samme som for dem som lider av tvangslidelser. Hvis de bruker det meste av dagen til å vaske hender, sjekke lysbrytere eller whatever så har de jo et problem.

Ja, det er hemmende. Finnes det noen behandling for det, vet du det?

[happy1365380345]

Dersom det fører til såppass store problemer i hverdagen at du blir hemmet av det, så kan det nok kalles en spiseforstyrrelse.

Det blir vel omtrent det samme som for dem som lider av tvangslidelser. Hvis de bruker det meste av dagen til å vaske hender, sjekke lysbrytere eller whatever så har de jo et problem.

Om en lege eller annen behandler hadde spurt deg og du hadde svart, hva hadde du forventet at de skulle kunne gjøre med det?

Å sørge for å få i seg nok næring, sunn mat i stedet for usunn, sørge for å trene litt og lignende er jo uansett bare noe en selv kan sørge for å passe på.

Og det blir fokusert på spiseforstyrrelser der hvor det handler om at det er det som er den psykiske lidelsen.

Det du beskriver er jo mer problematikken rundt hvordan ta vare på seg selv når det kommer til å sørge for å få i seg sunn og næringsrik mat, når man egentlig ikke har en "direkte spiseforstyrrelse"

Eller missforstår jeg helt?

[andungen]

Ja, det er hemmende. Finnes det noen behandling for det, vet du det?

Behandlingen er vel litt forskjellig ut i fra hva slags type spiseforstyrrelse en har. Å gå til samtale hos psykiater/psykolog er vel det vanligste. Noen går til ernæringsfysiolog og får kostplaner som de må følge for prøve å spise "normalt".

Så finnes det dagbehandlings tilbud med diverse aktiviteter/gruppeterapi på timeplanen. Det kommer som sagt litt an på type sf/og alvorlighetsgrad.

Bak en spiseforstyrrelse ligger det som regel psykiske problemer. En med sf. fortrenger på en måte disse problemene. Enten drukne følelsene i mat, eller ta kontrollen over kroppen og følelsene ved å slanke seg.

Problemet er at har en først "pådratt" seg en spiseforstyrrelse så er det veldig vanskelig å komme ut av den. En lang prosess.

Det er mye lettere å *bli* syk og *være* syk enn å bli frisk.

Motivasjon til å bli bedre har alt å si.

Kunne sikkert sagt mer om dette, men det er nok flere her på forumet som kan gi deg andre tips

[Mimmy]

Behandlingen er vel litt forskjellig ut i fra hva slags type spiseforstyrrelse en har. Å gå til samtale hos psykiater/psykolog er vel det vanligste. Noen går til ernæringsfysiolog og får kostplaner som de må følge for prøve å spise "normalt".

Så finnes det dagbehandlings tilbud med diverse aktiviteter/gruppeterapi på timeplanen. Det kommer som sagt litt an på type sf/og alvorlighetsgrad.

Bak en spiseforstyrrelse ligger det som regel psykiske problemer. En med sf. fortrenger på en måte disse problemene. Enten drukne følelsene i mat, eller ta kontrollen over kroppen og følelsene ved å slanke seg.

Problemet er at har en først "pådratt" seg en spiseforstyrrelse så er det veldig vanskelig å komme ut av den. En lang prosess.

Det er mye lettere å *bli* syk og *være* syk enn å bli frisk.

Motivasjon til å bli bedre har alt å si.

Kunne sikkert sagt mer om dette, men det er nok flere her på forumet som kan gi deg andre tips

Jeg får vel antakeligvis i meg den maten jeg skal ha, kanskje....men problematisk er det, allikevel. Redd for at jeg ikke får i meg de næringsstoffene jeg må, fordi jeg er så "dum" på en måte. Og redd for å snakke med behandleren min om det, også, men skal det allikevel, høre hva hun har å si.

Ja, det kommer nok av psykiske problemer og kommer fra den sykdommen jeg har, som medfører alle mulige slags psykiske vansker.

Jeg har blant annet dårlige organiseringsevner, som blir forverret ved depresjoner, fordi da har jeg lite overskudd i tillegg til alt det andre.

Kjempetakk og kjempeklem fra

[Soria]

Jeg får vel antakeligvis i meg den maten jeg skal ha, kanskje....men problematisk er det, allikevel. Redd for at jeg ikke får i meg de næringsstoffene jeg må, fordi jeg er så "dum" på en måte. Og redd for å snakke med behandleren min om det, også, men skal det allikevel, høre hva hun har å si.

Ja, det kommer nok av psykiske problemer og kommer fra den sykdommen jeg har, som medfører alle mulige slags psykiske vansker.

Jeg har blant annet dårlige organiseringsevner, som blir forverret ved depresjoner, fordi da har jeg lite overskudd i tillegg til alt det andre.

Kjempetakk og kjempeklem fra

Jeg merker vel det samme som deg. Jeg har store problemer med å få organisert meg slik at jeg får måltidene når de skal og innholdet slik det skal, og det hjelper ikke hvor mye jeg vet om kosthold. Nå skal det nevnes at selv om jeg ikke har en spiseforstyrrelse så har jeg et spiseproblem. Jeg klarte å holde vekten stabil i ganske mange måneder ved å lære meg et nytt kosthold, men det var vanskelig og nå er jeg helt ute og kjøre igjen. Jeg spiser ikke for mye, men for lite.

[Mimmy]

Om en lege eller annen behandler hadde spurt deg og du hadde svart, hva hadde du forventet at de skulle kunne gjøre med det?

Å sørge for å få i seg nok næring, sunn mat i stedet for usunn, sørge for å trene litt og lignende er jo uansett bare noe en selv kan sørge for å passe på.

Og det blir fokusert på spiseforstyrrelser der hvor det handler om at det er det som er den psykiske lidelsen.

Det du beskriver er jo mer problematikken rundt hvordan ta vare på seg selv når det kommer til å sørge for å få i seg sunn og næringsrik mat, når man egentlig ikke har en "direkte spiseforstyrrelse"

Eller missforstår jeg helt?

Jeg har dårlige organiseringsevner generelt, og det gir seg også slike utslag, og iom at jeg har en depresjon, så gir det seg også slike utslag. Jeg føler at jeg sliter endel med det, men også at jeg vel får i meg den maten jeg skal ha, iom at jeg er svært overvektig, men sliter med tanker rundt overvekten min også, og jeg tror mine litt uregelmessige matvaner forverrer det hele.

Vet ikke om det kan klassifiseres som sf, direkte, men vet også at jeg har slitt med dette problemet hele mitt voksne liv (i tillegg til alle de andre problemene, som jeg også har).

Men at det forverrer seg i perioder med sterke depresjoner og angst. Tror faktisk jeg er inne i en god periode nå, det høres kanskje merkelig ut, men nå har jeg fått et navn på det hele, og etter mye om og men både her og ellers faktisk akseptert det hele, at slik er jeg.

Take it or leave it!

[Mimmy]

Jeg merker vel det samme som deg. Jeg har store problemer med å få organisert meg slik at jeg får måltidene når de skal og innholdet slik det skal, og det hjelper ikke hvor mye jeg vet om kosthold. Nå skal det nevnes at selv om jeg ikke har en spiseforstyrrelse så har jeg et spiseproblem. Jeg klarte å holde vekten stabil i ganske mange måneder ved å lære meg et nytt kosthold, men det var vanskelig og nå er jeg helt ute og kjøre igjen. Jeg spiser ikke for mye, men for lite.

Akkurat slik er det jeg også har det. Det hjelper ikke hvor mye jeg vet om kosthold. Jeg spiser egtl. for lite. Er sterkt overvektig, så da skulle du jo tro at jeg ville gå ned i vekt, men nei da....Blir svært stresset av og til av å spise sammen med andre mennesker. Spiser meg sjelden helt mett, det blir på en måte motbydelig.

[Kizza1365380506]

Jeg har dårlige organiseringsevner generelt, og det gir seg også slike utslag, og iom at jeg har en depresjon, så gir det seg også slike utslag. Jeg føler at jeg sliter endel med det, men også at jeg vel får i meg den maten jeg skal ha, iom at jeg er svært overvektig, men sliter med tanker rundt overvekten min også, og jeg tror mine litt uregelmessige matvaner forverrer det hele.

Vet ikke om det kan klassifiseres som sf, direkte, men vet også at jeg har slitt med dette problemet hele mitt voksne liv (i tillegg til alle de andre problemene, som jeg også har).

Men at det forverrer seg i perioder med sterke depresjoner og angst. Tror faktisk jeg er inne i en god periode nå, det høres kanskje merkelig ut, men nå har jeg fått et navn på det hele, og etter mye om og men både her og ellers faktisk akseptert det hele, at slik er jeg.

Take it or leave it!

Så fint at du har kommet til det stadiet Mimmy!

Det er vel ikke så merkelig om du får negative tanker om kosthold og vekt når du er depremert. Slik er det vel egentlig med oss alle enten vi spiser for mye eller for lite. Selv har jeg problemer med at jeg ikke spiser i det hele tatt når jeg er deprimert. Orker ikke prøve å huske det eller tvinge meg til å spise engang. Men psykologen spør jo om jeg spiser, men ikke hva jeg spiser.

Håper den gode følelsen din varer leeenge, leenge.

Hvordan gikk det på jobben, har du fått til en noe forbedret arbeidssituasjon?

Klem fra

[Mimmy]

Så fint at du har kommet til det stadiet Mimmy!

Det er vel ikke så merkelig om du får negative tanker om kosthold og vekt når du er depremert. Slik er det vel egentlig med oss alle enten vi spiser for mye eller for lite. Selv har jeg problemer med at jeg ikke spiser i det hele tatt når jeg er deprimert. Orker ikke prøve å huske det eller tvinge meg til å spise engang. Men psykologen spør jo om jeg spiser, men ikke hva jeg spiser.

Håper den gode følelsen din varer leeenge, leenge.

Hvordan gikk det på jobben, har du fått til en noe forbedret arbeidssituasjon?

Klem fra

Nei, ikke ennå. Driver nærmest med utprøving av muligheter....det gikk ikke så bra, fant jeg ut, så nå har jeg sykemelding eller fri til vi finner et bedre system. Men har jo håp om å se en løsning, da, kan bli sint, og nå, og det er faktisk en styrke. Så jeg tror jeg faktisk er på god vei ut av depresjonen jeg har vært inne i.

[Mimmy]

Så fint at du har kommet til det stadiet Mimmy!

Det er vel ikke så merkelig om du får negative tanker om kosthold og vekt når du er depremert. Slik er det vel egentlig med oss alle enten vi spiser for mye eller for lite. Selv har jeg problemer med at jeg ikke spiser i det hele tatt når jeg er deprimert. Orker ikke prøve å huske det eller tvinge meg til å spise engang. Men psykologen spør jo om jeg spiser, men ikke hva jeg spiser.

Håper den gode følelsen din varer leeenge, leenge.

Hvordan gikk det på jobben, har du fått til en noe forbedret arbeidssituasjon?

Klem fra

Ble forresten litt sint i dag, skal ikke gå så mye i detalj, men det dreide seg om et møte og en møteinnkalling som jeg ikke fikk i tide til å kunne møte opp. Så ble møtedeltakerne (de som hadde innkalt til møtet) irriterte fordi jeg ikke hadde kommet. Og jeg ble irritert over andre ting, som også kom fram i telefonsamtalen med henne, men som jeg ikke skal si noe om her.

Men da jeg (etter å ha kommet hjem) fant brevet deres i postkassen, ble jeg jo litt paff, og da ringte jeg dagen etterpå, og var bestemt på hva jeg syntes om saken, og avsluttet med at det var lovlig korte tidsfrister de hadde på de møtene sine. Damen ble sur, sa at vi snakket sammen senere, og la på.

[Gjest Yasmi]

Jeg merker vel det samme som deg. Jeg har store problemer med å få organisert meg slik at jeg får måltidene når de skal og innholdet slik det skal, og det hjelper ikke hvor mye jeg vet om kosthold. Nå skal det nevnes at selv om jeg ikke har en spiseforstyrrelse så har jeg et spiseproblem. Jeg klarte å holde vekten stabil i ganske mange måneder ved å lære meg et nytt kosthold, men det var vanskelig og nå er jeg helt ute og kjøre igjen. Jeg spiser ikke for mye, men for lite.

Jeg trøstespiser og er derfor tykk. Er også deprimert og sliter med lavt energinivå.

Greier heller ikke organisere handling og matlaging. Orker ikke konsentrere meg om hva jeg må handle i dårlige perioder. Spiser derfor det som er i huset, og det er ofte noe usunt. Som gjør alt verre selvfølgelig.

Merker at i de periodene jeg spiser sunt, og i mindre mengder, har jeg det mye bedre. Men mat, handling og tilberedning, er et overskuddsfenomen. Akkurat som sex. Det er det første mennesker begynner å slurve med når de blir ute av lage. Noen spiser for lite og andre for mye. Noen har sex for å glemme problemene, andre kutter det helt ut.

[Kizza1365380506]

Nei, ikke ennå. Driver nærmest med utprøving av muligheter....det gikk ikke så bra, fant jeg ut, så nå har jeg sykemelding eller fri til vi finner et bedre system. Men har jo håp om å se en løsning, da, kan bli sint, og nå, og det er faktisk en styrke. Så jeg tror jeg faktisk er på god vei ut av depresjonen jeg har vært inne i.

Beklager at jeg ikke har svart før Mimmy, men jeg sovner av medisinen min mellom 22 og 23.

Det er kjempefint at du blir sint. Der er jeg enig med deg, det er en styrke. Og det at du sykemeldte deg er også en styrke for da innså du at du trengte det. Håper de finner noe skikkelig til deg, en plass du kan trives.

Jeg fant ut at jeg kunne le av de "barnslige" reaksjonen som den personen har som jeg har problemer med på jobben. Nå har jeg bare vondt av at min venninne ser ut til å gå inn i samme depresjon som meg pga samme person pluss at hun har sluttet å røyke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jeg føler at jeg ikke er sterk nok til en konfrontasjon ennå. Skulle ønske disse som påstod de skjønte problemet tok affære snart. Det er uholdbart å se at noen lider og ikke føle seg sterk nok til å hjelp.

[Kizza1365380506]

Ble forresten litt sint i dag, skal ikke gå så mye i detalj, men det dreide seg om et møte og en møteinnkalling som jeg ikke fikk i tide til å kunne møte opp. Så ble møtedeltakerne (de som hadde innkalt til møtet) irriterte fordi jeg ikke hadde kommet. Og jeg ble irritert over andre ting, som også kom fram i telefonsamtalen med henne, men som jeg ikke skal si noe om her.

Men da jeg (etter å ha kommet hjem) fant brevet deres i postkassen, ble jeg jo litt paff, og da ringte jeg dagen etterpå, og var bestemt på hva jeg syntes om saken, og avsluttet med at det var lovlig korte tidsfrister de hadde på de møtene sine. Damen ble sur, sa at vi snakket sammen senere, og la på.

Det er helt utrolig hvordan enkelte mennesker kan bli sinte uten å undersøke saken først. Og det er merkelig at du nevner dette. Det er nemlig det som er kjernen i mitt "problem" på jobben og. Denne personen jeg snakker om tenker og synser og lager sin egen mening om dette og hint. Slenger av seg noe dritt i farten så vi blir helt målløse, nå er det snakk om tre av oss, og strener ut av kontoret. Som regel har det som blir sagt ingen rot i virkeligheten men er en konsekvens av missforståelser som lett kunne avklares.

Det er helt utrolig at enkelte mennesker er slik. Ett lite spørsmål er nok. Hadde hun spurt deg først om du hadde fått innkallelsen så hadde både hennes sinne og din frustrasjon vært unngått. Jeg slutter ikke å forundre meg over at de aldri lærer. Men du er kommet ett utrolig langt skritt på veien når du blir sint istedet for såret. Jeg har som sagt lært meg å le av slik uvitenhet og dumskap. Vet ikke hva som er verst og best jeg. Vi får vel utløp for følelsene våre på hver vår måte nå da.

Skal til psykologen imorgen, har tenkt å spørre ham om det er en grei måte å reagere på.

[Mimmy]

Beklager at jeg ikke har svart før Mimmy, men jeg sovner av medisinen min mellom 22 og 23.

Det er kjempefint at du blir sint. Der er jeg enig med deg, det er en styrke. Og det at du sykemeldte deg er også en styrke for da innså du at du trengte det. Håper de finner noe skikkelig til deg, en plass du kan trives.

Jeg fant ut at jeg kunne le av de "barnslige" reaksjonen som den personen har som jeg har problemer med på jobben. Nå har jeg bare vondt av at min venninne ser ut til å gå inn i samme depresjon som meg pga samme person pluss at hun har sluttet å røyke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jeg føler at jeg ikke er sterk nok til en konfrontasjon ennå. Skulle ønske disse som påstod de skjønte problemet tok affære snart. Det er uholdbart å se at noen lider og ikke føle seg sterk nok til å hjelp.

Det er ille, at noen skal kunne ødelegge for andre på den måten, at de blir deprimerte av å gå på jobb. Det er uholdbart. Jeg skjønner deg, med det med konfrontasjon, det er ikke jeg noe god til heller. Resultatet er at jeg til slutt blir altfor sint, og det er ikke bra det heller.

Men en er ofte mye sterkere, enn det en selv gir seg kreditt for, så mye kan jeg si. Så det kan hende du er sterk nok, men ikke har sett det ennå. Det kan være en god idé å skrive ned på forhånd, de tingene dere gjerne ville konfrontert vedkommende med. Når man får det ned på papir, så kan det hele virke atskillig mere overkommelig.

[Kizza1365380506]

Det er ille, at noen skal kunne ødelegge for andre på den måten, at de blir deprimerte av å gå på jobb. Det er uholdbart. Jeg skjønner deg, med det med konfrontasjon, det er ikke jeg noe god til heller. Resultatet er at jeg til slutt blir altfor sint, og det er ikke bra det heller.

Men en er ofte mye sterkere, enn det en selv gir seg kreditt for, så mye kan jeg si. Så det kan hende du er sterk nok, men ikke har sett det ennå. Det kan være en god idé å skrive ned på forhånd, de tingene dere gjerne ville konfrontert vedkommende med. Når man får det ned på papir, så kan det hele virke atskillig mere overkommelig.

Ja det var en ide. Du skjønner hun er så flink å snakke for seg. Jeg har hatt en konfrontasjon med henne for noen år siden og det endte med at jeg la meg flat og har ergret meg over det siden. Vel ikke sånn at jeg blir syk av det, men jeg er redd jeg kommer til å gjøre det samme igjen. Da er det bedre å gjøre gode mine til slett spill og late som ingenting. Det er bare så vondt å se at min gode arbeidskollega og venninne begynner å vise samme tendenser. Kanksje det kan gjøre meg sterk, å vite at jeg hjelper henne? Vi får se.

[Mimmy]

Det er helt utrolig hvordan enkelte mennesker kan bli sinte uten å undersøke saken først. Og det er merkelig at du nevner dette. Det er nemlig det som er kjernen i mitt "problem" på jobben og. Denne personen jeg snakker om tenker og synser og lager sin egen mening om dette og hint. Slenger av seg noe dritt i farten så vi blir helt målløse, nå er det snakk om tre av oss, og strener ut av kontoret. Som regel har det som blir sagt ingen rot i virkeligheten men er en konsekvens av missforståelser som lett kunne avklares.

Det er helt utrolig at enkelte mennesker er slik. Ett lite spørsmål er nok. Hadde hun spurt deg først om du hadde fått innkallelsen så hadde både hennes sinne og din frustrasjon vært unngått. Jeg slutter ikke å forundre meg over at de aldri lærer. Men du er kommet ett utrolig langt skritt på veien når du blir sint istedet for såret. Jeg har som sagt lært meg å le av slik uvitenhet og dumskap. Vet ikke hva som er verst og best jeg. Vi får vel utløp for følelsene våre på hver vår måte nå da.

Skal til psykologen imorgen, har tenkt å spørre ham om det er en grei måte å reagere på.

Jeg snakket med henne på telefon, og trodde jo selv at jeg hadde fått innkallelsen, så jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde glemt det. Men så så jeg dette brevet i postkassen, da, så da var det ikke min feil allikevel.

Så hun hadde på sett og vis spurt meg, da, men det var da allikevel rart at hun ikke tenkte mere på om posten var treg. Innkallelsen var sendt med B-post, og poststemplet 5 dager før jeg fikk det, som jeg har skjønt er standard tid som postgangen tar der jeg bor. Vi diskuterte faktisk om dette også. Hun sa det tok 3 dager, jeg sa det tok 5. For det er det jeg har hørt selv, at det tar, jeg snakket med noen andre om det, som også er "kontorrotter".

Vet at jeg kunne bli oppfattet som nokså sarkastisk da jeg sa at det uansett var lovlig korte tidsfrister de hadde på disse møtene sine. Men det var da faktisk hun som hadde vært uforskammet først....og skyldte meg egtl. en unnskyldning for å ha blitt irritert på meg, da jeg uteble. Jeg er nok dessverre ikke så god i telepati.

[Kizza1365380506]

Jeg snakket med henne på telefon, og trodde jo selv at jeg hadde fått innkallelsen, så jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde glemt det. Men så så jeg dette brevet i postkassen, da, så da var det ikke min feil allikevel.

Så hun hadde på sett og vis spurt meg, da, men det var da allikevel rart at hun ikke tenkte mere på om posten var treg. Innkallelsen var sendt med B-post, og poststemplet 5 dager før jeg fikk det, som jeg har skjønt er standard tid som postgangen tar der jeg bor. Vi diskuterte faktisk om dette også. Hun sa det tok 3 dager, jeg sa det tok 5. For det er det jeg har hørt selv, at det tar, jeg snakket med noen andre om det, som også er "kontorrotter".

Vet at jeg kunne bli oppfattet som nokså sarkastisk da jeg sa at det uansett var lovlig korte tidsfrister de hadde på disse møtene sine. Men det var da faktisk hun som hadde vært uforskammet først....og skyldte meg egtl. en unnskyldning for å ha blitt irritert på meg, da jeg uteble. Jeg er nok dessverre ikke så god i telepati.

Det er helt ok å være sarkastisk når man har rette på sin side. Jeg mener du hadde jo ikke fått det brevet, enten hun mente det tok 3 dager eller ei. Man må holde seg til det som er faktisk og ikke det man tror. Alle kan ta feil og hun bommet på dagene det tok posten å nå deg. Det er klart hun skylder deg en unnskyldning. Og du har rett å være sint når hun reagerer slik hun gjorde. Man skal ikke finne seg i alt og iallefall ikke når man ser at man hadde rett og har beklaget at man har glemt noe man egentlig ikke er skyld i.

[Mimmy]

Det er helt ok å være sarkastisk når man har rette på sin side. Jeg mener du hadde jo ikke fått det brevet, enten hun mente det tok 3 dager eller ei. Man må holde seg til det som er faktisk og ikke det man tror. Alle kan ta feil og hun bommet på dagene det tok posten å nå deg. Det er klart hun skylder deg en unnskyldning. Og du har rett å være sint når hun reagerer slik hun gjorde. Man skal ikke finne seg i alt og iallefall ikke når man ser at man hadde rett og har beklaget at man har glemt noe man egentlig ikke er skyld i.

Nei, jeg har altfor lett for å tro at alt er min skyld, uansett. Det er det jeg antar, hele tiden, helt til det motsatte er bevist. Så også i dette tilfellet.

Så mens vi diskuterte andre ting (i den telefonsamtalen) så ba jeg samtidig om unnskyldning (flere ganger, jeg husker ikke hvor mange, men jeg tror nesten det var minst 10).

Har lett for å repetere meg selv, når jeg tror at andre ikke forstår det jeg har sagt. Akkurat som om det skulle gjøre at de forstår det noe bedre, liksom....men har forstått at denne repetisjonen også har noe med asperger syndrom å gjøre. Så det er jo fullt mulig at jeg kan ha irritert henne med dette, også, i den første samtalen.

En ting til som var galt med det møtet, var at jeg ikke ville hatt anledning til å få noen på min side til å følge meg, f.eks. psykolog eller lege eller f.eks. en kontaktperson. Så det ville ikke nyttet, jeg ville ha sittet med svarteper, og sannsynligvis blitt svært deprimert etterpå. Så det var like greit at møtet ikke fant sted, allikevel. Det syntes til og med hun dama, at det var like greit at vi ikke hadde dette møtet, men hadde et basismøte i stedet. Har snakket med legen min om møtet, og hun syntes det var et merkelig opplegg.

Og at jeg naturligvis har lov til å ha med hvem som helst som jeg vil, på slike møter. Hun dama, hun var visst av den formening at hvis jeg skulle ha med noen, måtte jeg ha med enten lege eller psykolog, ikke begge deler. Legen min syntes det var merkelig, og sa jeg så klart skulle ha med begge deler.