Et lite spørsmål om utseende

[Gjest adoptant]

Mange (og også vi) gjennomgår nok en modningsprosess når det gjelder det å få et barn med et anderledes utseende.

Så til dere som venter eller har fått barn:

Var utseendet viktig ved valg av land?

Er dette med et "fremmed" utseende noe man egentlig tenker særlig over etter at man har hentet barnet?

Takker for svar.

[Gjest beatrixi]

Jeg tror det er naturlig å tenke gjennom dette i starten. Samtidig tror jeg det er viktig å bearbeide og tenke litt. De fleste trenger litt tid til å se for seg noe annet enn en blanding av seg selv og mannen:-) Når tildelingen kommer tror jeg du smelter uansett. De fleste av oss gruer oss vel for mer enn nødvendig. Dette gjelder forøvrig vanlig gravide også. Stoler på at barnet "er ment for oss" jeg !

Etter alle diskusjonene de siste dagene om rase og utseende er jeg spent på om du får noen "krasse" svar, men forhåpentligvis kan folk svare på en grei måte.

Lykke til videre i prosessen og lykke til!

[fei1365380229]

For oss var utseende helt uvesentlig ved valg av land, hadde lyst til å adoptere fra dem alle jeg. Men når vi bestemte oss for Kina så må jeg jo innrømme at jeg syns alle kinesiske barn var kjempesøte da.

Når vi fikk barnet så var hun definitivt ikke "fremmed" for oss. Hun er bare vår. Hender faktisk jeg blir litt satt ut når folk spør hvor hun er adoptert fra. Tenker; "jøss kan de se at hun er adoptert?" (-:

[thaimor]

-- Var utseendet viktig ved valg av land?

Det måtte i tilfelle være vårt eget det da (vi hadde fyllt førti ;-)) Vi var i den heldige situasjon at vi ikke hadde så mange land å velge i, men jeg må innrømme at noen land var mer forlokkende enn andre, delvis på grunn av folkeslagets utseende.

-- Er dette med et "fremmed" utseende noe man egentlig tenker særlig over etter at man har hentet barnet?

Nei!!! Sånn sett kunne vi overlatt landvalget til andre. I dag blir jeg forundret når noen _ser_ at barna mine er født i et annet land. Jeg ser det ikke selv...

Å ha masse tanker hører med i en adopsjonsprosess. I etterkant synes det meste bortkastet ;-)

[Mamta]

Utseende var ikke avgjørende for valg av land, nei. Men allerede før vi bestemte oss for India som giverland, syntes vi indiske barn var utrolig vakre. Og nå....ja, du kan jo selv tenke deg med to skjønnheter vandrende rundt oss daglig...;-)

Som du kanskje skjønner, tenker vi ikke særlig mye på at barna ser "annerledes" ut enn oss selv til daglig. Innimellom kan jeg se på barna mine og få en fornemmelse av å være i India igjen... Men det er for meg noe godt og familiært - ikke fremmed.

Likevel, det er nok greit for ens egen del å tenke over også dette aspektet ved adopsjon av barn fra utlandet. Men ikke la tanken på at barna ser annerledes ut hindre dere ved valg av giverland.

Hilsen fra

[trompet]

Jeg tror det er naturlig å tenke gjennom dette i starten. Samtidig tror jeg det er viktig å bearbeide og tenke litt. De fleste trenger litt tid til å se for seg noe annet enn en blanding av seg selv og mannen:-) Når tildelingen kommer tror jeg du smelter uansett. De fleste av oss gruer oss vel for mer enn nødvendig. Dette gjelder forøvrig vanlig gravide også. Stoler på at barnet "er ment for oss" jeg !

Etter alle diskusjonene de siste dagene om rase og utseende er jeg spent på om du får noen "krasse" svar, men forhåpentligvis kan folk svare på en grei måte.

Lykke til videre i prosessen og lykke til!

Helt til du får toldeling tenker du automatisk på hvordan han/hun ser ut. Etterpå ser du bare barnet og dets personlighet. I allfall ikke hudfargen om det er det du tenker på.

Er enig i at det av og til blir spørsmål om hvor barnet er adoptert fra og da blir du forundret over at de kan se noe annet enn du ser. nemlig barnet som er ditt

[ahg]

Vi tenkte ikke så mye på utseende da vi bestemte oss for land. Vi var mye mer opptatt av alder på barnet.

Først bestemte vi oss for Korea, mest fordi vi kjenner folk med barn derfra, og fordi barna derfra er små. Men så ble vi anbefalt av VB å bytte til Kina pga alderen vår. (Mannen min nærmet seg øvre aldersgrense i Korea og det var lang ventetid på tildeling akkurat da.)

Vi takket ja til Kina uten betenkeligheter, og pussig nok var det først da vi følte at alt 'falt på plass'.

Nå har vi to kinajenter, og vi synes vi har vært kjempeheldige. For oss er de begge to noe av det vakreste vi kan tenke oss. At de ser annerledes ut enn oss, er vi godt klar over, men det gjør ikke noe. De er bare SÅ fine å se på.

I det daglige tenker jeg sjelden på at de har et annet utseende enn meg. De er barna mine, og jeg er opptatt av personlighetene deres, samspillet mellom oss, og hva vi opplever sammen. Av og til ser jeg på dem og lurer på hvordan de biologiske foreldrene deres ser ut (vi har ingen opplysninger om dem).

Jeg er bevisst om at folk legger merke til at vi har adoptivbarn når vi er ute. Jeg tenker at mange sikkert er nysgjerrig på hvilket land jentene kommer fra - kanskje fordi jeg selv er nysgjerrig på det samme når jeg ser foreldre med adoptivbarn :-)

Ungene våre blir naturlig nok farget av å leve sammen med oss, og vi ser oss selv speilet gjennom dem, selv om de ikke har våre trekk. For eksempel når storesøster snakker formanende til lillesøster. ’Er det sånn jeg høres ut,’ tenker jeg da.

For meg er personligheten det viktigste. Det er veldig spennende å bli kjent med to små mennesker og lære deres temperament, særtrekk, evner og signaler å kjenne. Og faktisk ligner den ene mye på meg, og den andre ligner mye på mannen min. Synes nå vi, da :-)

[Gjest Myrna]

En liten søt kommentar fra min lille gutt på snart 6 som er svært opptatt og stolt over sin brunfarge fra Colombia. Han sitter en dag og nevner alle i barnehagen som er brune og nevner til slutt M... Men han er ikke brun, sier jeg. Jo, han har jo brune prikker (fregner) i ansiktet!!

Barn tenker på sin måte!!

Syns den er litt søt.