Trygdejungel

[Mimmy]

Det er blitt skrevet flere innlegg her nå, som går på det med trygdejungel, og det kan jeg skrive under på, også, at kan være komplisert. Jeg sliter veldig for tiden, fordi jeg har veldig motsigende og motstridende følelser.

Den ene er at jeg trenger hjelp og rådgivning, kvalifisert sådan, og den andre er at jeg ikke vet hvordan jeg skal få det til. Jeg har jo blitt rådet å søke uføretrygd, men det er nesten så jeg angrer allerede, fordi jeg føler jeg får minimal støtte. De ser at jeg trenger støtte, men det er ingen som vil hjelpe til, egentlig, alle skyver det over på andre. Men nå skal jeg ihvertfall etterhvert få en koordinator.

[Gjest Stjernemor]

Dessverre er det veldig ofte slik det fungerer innen trygdesystemet, Mimmy, uavhengig av hva en feiler.

I begynnelsen er en så naiv at en tror på alle fagre ord og løfter, og tror en får det en har 'krav' på ifølge lover og regler.

Men etter hvert så resignerer de fleste. Gir opp. Det blir viktigere og jobbe med helseproblemene sine enn å slåss mot et håpløst trygdesystem. En kan velge å stå på krava, men da ofrer en ofte en allerede dårlig helse.

Noen er derimot heldige. Kanskje de skulle være flinkere til å fortelle, så mister vi andre ikke HELT motet.

Jeg har iallefall gitt opp både. Trygdekontoret fungerte vel egentlig sånn noenlunde for meg. Verre var det med aetat. At det går an! Noe så ineffektivt. Jeg gidder ikke bruke energien min på tåpelige purretelefoner gang på gang. Nå konsentrerer jeg meg om meg selv, så kan de andre gjøre hva de vil. Kommer de til en løsning så hører jeg vel fra dem. Jeg tar en dag om gangen.

[Mimmy]

Dessverre er det veldig ofte slik det fungerer innen trygdesystemet, Mimmy, uavhengig av hva en feiler.

I begynnelsen er en så naiv at en tror på alle fagre ord og løfter, og tror en får det en har 'krav' på ifølge lover og regler.

Men etter hvert så resignerer de fleste. Gir opp. Det blir viktigere og jobbe med helseproblemene sine enn å slåss mot et håpløst trygdesystem. En kan velge å stå på krava, men da ofrer en ofte en allerede dårlig helse.

Noen er derimot heldige. Kanskje de skulle være flinkere til å fortelle, så mister vi andre ikke HELT motet.

Jeg har iallefall gitt opp både. Trygdekontoret fungerte vel egentlig sånn noenlunde for meg. Verre var det med aetat. At det går an! Noe så ineffektivt. Jeg gidder ikke bruke energien min på tåpelige purretelefoner gang på gang. Nå konsentrerer jeg meg om meg selv, så kan de andre gjøre hva de vil. Kommer de til en løsning så hører jeg vel fra dem. Jeg tar en dag om gangen.

Jeg har ikke tenkt å ofre helsen min på dette, jeg har tenkt at alt skal foregå gjennom møter, heretter, der man blir enige om hva som skal gjøres fremover. Og fungerer det fremdeles ikke, så skal jeg prøve å skaffe meg en advokat.