Tilknytningsvansker?

[Gjest beriket]

Hva er egentlig det sett fra den adoptertes ståsted og utgangspunkt?

Er selv adoptert og har aldri hatt slike vanske i forhold til mine a-foreldre og mine opprinnelige foreldre. Likevel har mine a-foreldre med sikkerhet ment at de har slitt med "tilknytningsproblemer" sett fra sine forventninger og forutsetninger, Min a-mor har fortalt meg at jeg ikke snakket med henne de første 4 månedene, men bare satt stille å så på henne. Noen tilknytning opplevde hun ikke før jeg hadde passert konfirmasjonen og vel så det. Allid var det godt vennskap og respekt mellom oss, og er ikke det noe som er viktigere enn den slags "tilknytning" slik adoptanter og a-foreldre synes å ønske seg?

Selv om adoptanter glatt adopterer et totalt fremmed barn, må det vel være naturlig at barnet selv utvikler sin egen tilknytning til a-foreldrene utifra sine egne forutsetninger og interesser?

Bare noen tanker fra en voksen adoptert. Hva mener andre voskne adopterte om dette tro?

[Kylling]

Reaktiv tilknytningsforstyrrelse er en diagnose som noen mennesker sliter med. Etter det du forteller kan du lide av det ja.

Det er trist for deg og særlig for dine nærmeste.

[Gjest beriket]

Reaktiv tilknytningsforstyrrelse er en diagnose som noen mennesker sliter med. Etter det du forteller kan du lide av det ja.

Det er trist for deg og særlig for dine nærmeste.

Hva slags uforskammet pøbel er du?