Selvskading - bare et uttrykk for et stort oppmerksomhetsbehov?

[SoriaMoria]

Hei igjen, Soria!

Du skriver: "Min kommentar til dette: Du tar feil. En jeg kjente som en gang ble reddet i siste liten etter noe sånt beskrev følelsen... det hørtes definitivt ikke ut som noen god metode nei...."

Det finnes antagelig ingen metode man kan utføre for egen hånd som er 100% god. Skal man avslutte livet på en god måte, må man få assistanse i Sveits, tror jeg.

Det finnes riktignok noen metoder som er sikrere enn andre, men disse er somregel ganske utilgjengelige for folk flest.

Og så finnes det noen metoder som kanskje ikke er så effektive bestandig, men som er relativt skånsomme på den måten at hvis man ikke skulle lykkes, så er konsekvensene somregel ikke altfor voldsomme. Ved enkelte andre metoder er risikoen stor for at man kan bli lam, hjernedød, ødelagt lever osv. dersom man ikke lykkes i forsøket. Verdt å tenke over, fordi man får liksom ikke flere sjanser til å avslutte, heller, dersom man er lam fra livet og ned....

Et lite sidesprang, men jeg syntes jeg måtte svare på det.

Mvh.

Vil bare presisere at Soria og jeg er to forskjellige personer :-)

[E.T.3311]

Vil bare presisere at Soria og jeg er to forskjellige personer :-)

Å, beklager så mye! :-)

Skal huske på det i fremtiden.

Mvh.

[jenny1505]

Bra at du har foreldre som forstår deg.Trodde ikke akkurat at det var så vanlig blant foreldre å forstå noe slikt noe.Jeg blir like sjokkert hver gang når jeg kommer over foreldre som forstår slikt noe.Kan vel komme av at jeg ikke er så vant med det hjemme.(faren min bor ikke hjemme hos oss)

Nei, det er nok ikke så vanlig, men nå har jeg vært syk en del år og føler at jeg i hvertfall blir respektert av dem "tross alt". Vi må jo innse at det må være ganske uforståelig for dem hvordan vi kan gjøre noe slikt med oss selv. Men, det er klart. Det tok dem en stund å faktisk innse at jeg ikke gjorde for "morro skyld". Jeg har også i løpet av åra fått høre at jeg skal slutte med det tullet, tenke på barna osv.

Det hjelper jo ingenting. Gir deg bare skyldfølelse.

[mofe]

Jeg mener ikke at man kan sammenligne selvskading og selvmordsforsøk. Det første handler om noe HELT annet enn det siste.

Ang, dette med å gå med t-skjorte og lignende.. en av dere sier at "hvorfor gjør du det når du sier at du ikke ønsker oppmerksomhet?!".

Man kan kreve respekt for seg selv uten å ønske oppmerksomhet. Selvskadingen er en del av meg, og jeg skjemmes aldri når jeg går i t-skjorte. Når det er sagt, har jeg tatt på meg en lett bluse istedetfor når farmor kommer på besøk, for å skåne henne. Men det handler om noe annet igjen.

Vær stolt av den du er!

Og om folk spør, så si enten at du ikke ønsker å svare på det, eller fortell det som du er. Og ikke mist respekten for deg selv, selv om du får vanvittige blikk...

[mofe]

Jeg mener ikke at man kan sammenligne selvskading og selvmordsforsøk. Det første handler om noe HELT annet enn det siste.

Ang, dette med å gå med t-skjorte og lignende.. en av dere sier at "hvorfor gjør du det når du sier at du ikke ønsker oppmerksomhet?!".

Man kan kreve respekt for seg selv uten å ønske oppmerksomhet. Selvskadingen er en del av meg, og jeg skjemmes aldri når jeg går i t-skjorte. Når det er sagt, har jeg tatt på meg en lett bluse istedetfor når farmor kommer på besøk, for å skåne henne. Men det handler om noe annet igjen.

Vær stolt av den du er!

Og om folk spør, så si enten at du ikke ønsker å svare på det, eller fortell det som du er. Og ikke mist respekten for deg selv, selv om du får vanvittige blikk...

Leste gjennom innlegget mitt, og vil presisere noen ting.

Jeg mener at om man skader seg selv, bør man absolutt søke psykiatrisk hjelp.

Og jeg syns ikke at man skal vandre rundt i bikini samme dag som man har skadet seg. Avogtil bør man skåne andre. Men når ting er grodd, og blitt til arr, syns jeg det er helt greit.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Langt fra bare det, men også mye det.

Jfr firebirds utmerkede innlegg om å bli for trygg i pasientrollen.

[E.T.3311]

Langt fra bare det, men også mye det.

Jfr firebirds utmerkede innlegg om å bli for trygg i pasientrollen.

"Langt fra bare det, men også mye det."

Ja, det har du nok rett i. Skjønt, jeg vil tro at graden kan variere endel...

"Jfr firebirds utmerkede innlegg om å bli for trygg i pasientrollen."

Jeg har lest firebirds innlegg og synes det er flott at noen tar opp dette temaet her i forumet. Det er liten tvil om at det er svært uheldig å "gro fast" i pasient-rollen. Men jeg ser ikke helt hva dette konkret har med det jeg forteller i mitt innlegg å gjøre.

Eller for å si det på en annen måte: Jeg er litt usikker på hva det er du prøver å si med å vise til firebird's innlegg om å bli for trygg i pasientrollen.

Mvh.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Langt fra bare det, men også mye det."

Ja, det har du nok rett i. Skjønt, jeg vil tro at graden kan variere endel...

"Jfr firebirds utmerkede innlegg om å bli for trygg i pasientrollen."

Jeg har lest firebirds innlegg og synes det er flott at noen tar opp dette temaet her i forumet. Det er liten tvil om at det er svært uheldig å "gro fast" i pasient-rollen. Men jeg ser ikke helt hva dette konkret har med det jeg forteller i mitt innlegg å gjøre.

Eller for å si det på en annen måte: Jeg er litt usikker på hva det er du prøver å si med å vise til firebird's innlegg om å bli for trygg i pasientrollen.

Mvh.

Jeg tenkte på det med å ta ansvar/bli ansvarliggjort for sine handlinger.

En _må_ ikke skade seg selv. Det er en valgt handling. En kan også velge å avstå fra selvskading.

Utenfor tema: Det samme gjelder det å bruke narkotika. Det synes å være glemt i dagens narkotikadebatt.

[E.T.3311]

Jeg tenkte på det med å ta ansvar/bli ansvarliggjort for sine handlinger.

En _må_ ikke skade seg selv. Det er en valgt handling. En kan også velge å avstå fra selvskading.

Utenfor tema: Det samme gjelder det å bruke narkotika. Det synes å være glemt i dagens narkotikadebatt.

Du har helt rett - det er et valg man tar selv. Og velger man å skjære seg opp, så velger man selvfølgelig også konsekvensene.

Enig med deg mht. bruk av narkotika.

Mvh.

[Gjest trrrish]

jeg har aldri kutta meg for å få oppmerksomhet, gjorde det fordi jeg var deprimert! og til opplysning er det min kropp, som jeg gjør nøyaktig hva jeg vil med. Om folk skal gå rundt å tro jeg er så oppmerksomhetssyk av den grunn-så får de bare gjøre det da! Det har de jo trodd om meg lenge før jeg skjærte meg, så samme kan det være.

[Gjest Forbanna på alt og alle :(]

Jeg tenkte på det med å ta ansvar/bli ansvarliggjort for sine handlinger.

En _må_ ikke skade seg selv. Det er en valgt handling. En kan også velge å avstå fra selvskading.

Utenfor tema: Det samme gjelder det å bruke narkotika. Det synes å være glemt i dagens narkotikadebatt.

Joda, det er en valgt handling, men....unnskyld at jeg sier det men det virker som om du mener vi som er selvskadere er helt dust i hodet. Hvorfor ikke bare velge å la være å skade seg, når en likevel velger å skade seg (altså, når man tar valget selv)? Tror du/folk det er så enkelt? Det er ikke det skjønner du/dere. Noen ganger kan nok kanskje de fleste ha klart seg uten å måtte ty til selvskading, men hva når det er en måte å hjelpe seg selv på? Hva når det er en måte å få ut smerte på, den fysiske smerten? Hva med de som tåler fysisk smerte, fremfor psykisk....og velger å ha fysisk smerte (og derfor selvskader) istedetfor fysisk?

I dag skada jeg meg selv. Vet ikke helt hvorfor, for det var grunnen til at jeg gjorde dette er forskjellig. Men bl.a. fordi jeg er lei av livet, og ønsker egentlig å dø. Samtidig tørr jeg ikke gi slipp på livet likevel. Jeg vil leve. Men jeg vil bort fra dette smertehelvete (psykisk), men klarer ikke dette. Har prøvd andre metoder (f.eks. finne på noe sammen med andre), men det er ikke bestandig det hjelper. Og dessuten er det ikke alltid jeg har noen jeg kan få tak i/være sammen med. Uansett, MIN (og jeg vet at det er maaange de som har det slik som meg der ute) grunn (i alle fall idag) var at: siden jeg ikke tørr å dø, så kan jeg likevel påføre meg selv smerte. Da blir tankene borte, og jeg få slappet av (psykisk) en liten stund. Jeg synes faktisk det er verdt det (uansett hvor sprøtt det enn måtte høres ut).

Jeg synes det er så morsomt (på en ironisk måte) at helsepersonell (f.eks. sosionomer, sykepleiere o.l.) blir sinte på pasientene sine når de driver på sånn. Når pasientene selvskader. Hva hjelper vel d? Tror de virkelig at det får "oss" til å føle oss bedre, og i det hele tatt til å slutte? Nei, tvert om. Det kan faktisk gjøre vondt verre.

Jeg mener ikke at man skal rose "oss" som gjør sånne ting heller, men hva med å ikke begynne å kjefte på pasieneten? Det er da det siste "vi" trenger. Jeg mener, hallo.....når "vi" som skader oss selv forteller det til noen, og de kjefter.....hva tenker de "kjefterne" på da? Det er jo fordi vi har det vondt, og dette er vår måte å takle ting på.

Jeg synes at personer innen helse- og omrsorgyrket (og ikke minst psykiatrien) burde skjerpe seg når det gjelder dette. De burde egentlig fått mer informasjon, og opplæring i hvordan man skulle takle sånne situasjoner. Om de ikke takler slike situasjoner, så burde de velge seg et annet yrke.

[soleil]

Joda, det er en valgt handling, men....unnskyld at jeg sier det men det virker som om du mener vi som er selvskadere er helt dust i hodet. Hvorfor ikke bare velge å la være å skade seg, når en likevel velger å skade seg (altså, når man tar valget selv)? Tror du/folk det er så enkelt? Det er ikke det skjønner du/dere. Noen ganger kan nok kanskje de fleste ha klart seg uten å måtte ty til selvskading, men hva når det er en måte å hjelpe seg selv på? Hva når det er en måte å få ut smerte på, den fysiske smerten? Hva med de som tåler fysisk smerte, fremfor psykisk....og velger å ha fysisk smerte (og derfor selvskader) istedetfor fysisk?

I dag skada jeg meg selv. Vet ikke helt hvorfor, for det var grunnen til at jeg gjorde dette er forskjellig. Men bl.a. fordi jeg er lei av livet, og ønsker egentlig å dø. Samtidig tørr jeg ikke gi slipp på livet likevel. Jeg vil leve. Men jeg vil bort fra dette smertehelvete (psykisk), men klarer ikke dette. Har prøvd andre metoder (f.eks. finne på noe sammen med andre), men det er ikke bestandig det hjelper. Og dessuten er det ikke alltid jeg har noen jeg kan få tak i/være sammen med. Uansett, MIN (og jeg vet at det er maaange de som har det slik som meg der ute) grunn (i alle fall idag) var at: siden jeg ikke tørr å dø, så kan jeg likevel påføre meg selv smerte. Da blir tankene borte, og jeg få slappet av (psykisk) en liten stund. Jeg synes faktisk det er verdt det (uansett hvor sprøtt det enn måtte høres ut).

Jeg synes det er så morsomt (på en ironisk måte) at helsepersonell (f.eks. sosionomer, sykepleiere o.l.) blir sinte på pasientene sine når de driver på sånn. Når pasientene selvskader. Hva hjelper vel d? Tror de virkelig at det får "oss" til å føle oss bedre, og i det hele tatt til å slutte? Nei, tvert om. Det kan faktisk gjøre vondt verre.

Jeg mener ikke at man skal rose "oss" som gjør sånne ting heller, men hva med å ikke begynne å kjefte på pasieneten? Det er da det siste "vi" trenger. Jeg mener, hallo.....når "vi" som skader oss selv forteller det til noen, og de kjefter.....hva tenker de "kjefterne" på da? Det er jo fordi vi har det vondt, og dette er vår måte å takle ting på.

Jeg synes at personer innen helse- og omrsorgyrket (og ikke minst psykiatrien) burde skjerpe seg når det gjelder dette. De burde egentlig fått mer informasjon, og opplæring i hvordan man skulle takle sånne situasjoner. Om de ikke takler slike situasjoner, så burde de velge seg et annet yrke.

Hvordan bør helsepersonell forholde seg til selvskading og selvskadere syns du?

Er nok mange som er redd for hva de skal si/gjøre fordi de ikke vil forsterke problemet.

[SoriaMoria]

Joda, det er en valgt handling, men....unnskyld at jeg sier det men det virker som om du mener vi som er selvskadere er helt dust i hodet. Hvorfor ikke bare velge å la være å skade seg, når en likevel velger å skade seg (altså, når man tar valget selv)? Tror du/folk det er så enkelt? Det er ikke det skjønner du/dere. Noen ganger kan nok kanskje de fleste ha klart seg uten å måtte ty til selvskading, men hva når det er en måte å hjelpe seg selv på? Hva når det er en måte å få ut smerte på, den fysiske smerten? Hva med de som tåler fysisk smerte, fremfor psykisk....og velger å ha fysisk smerte (og derfor selvskader) istedetfor fysisk?

I dag skada jeg meg selv. Vet ikke helt hvorfor, for det var grunnen til at jeg gjorde dette er forskjellig. Men bl.a. fordi jeg er lei av livet, og ønsker egentlig å dø. Samtidig tørr jeg ikke gi slipp på livet likevel. Jeg vil leve. Men jeg vil bort fra dette smertehelvete (psykisk), men klarer ikke dette. Har prøvd andre metoder (f.eks. finne på noe sammen med andre), men det er ikke bestandig det hjelper. Og dessuten er det ikke alltid jeg har noen jeg kan få tak i/være sammen med. Uansett, MIN (og jeg vet at det er maaange de som har det slik som meg der ute) grunn (i alle fall idag) var at: siden jeg ikke tørr å dø, så kan jeg likevel påføre meg selv smerte. Da blir tankene borte, og jeg få slappet av (psykisk) en liten stund. Jeg synes faktisk det er verdt det (uansett hvor sprøtt det enn måtte høres ut).

Jeg synes det er så morsomt (på en ironisk måte) at helsepersonell (f.eks. sosionomer, sykepleiere o.l.) blir sinte på pasientene sine når de driver på sånn. Når pasientene selvskader. Hva hjelper vel d? Tror de virkelig at det får "oss" til å føle oss bedre, og i det hele tatt til å slutte? Nei, tvert om. Det kan faktisk gjøre vondt verre.

Jeg mener ikke at man skal rose "oss" som gjør sånne ting heller, men hva med å ikke begynne å kjefte på pasieneten? Det er da det siste "vi" trenger. Jeg mener, hallo.....når "vi" som skader oss selv forteller det til noen, og de kjefter.....hva tenker de "kjefterne" på da? Det er jo fordi vi har det vondt, og dette er vår måte å takle ting på.

Jeg synes at personer innen helse- og omrsorgyrket (og ikke minst psykiatrien) burde skjerpe seg når det gjelder dette. De burde egentlig fått mer informasjon, og opplæring i hvordan man skulle takle sånne situasjoner. Om de ikke takler slike situasjoner, så burde de velge seg et annet yrke.

Du har en god del gode poenger i ditt innlegg.

Ang det å ha et valg og ikke, så ser jeg det litt på samme denne måten som det å være alkoholiker:

Man velger ikke å bli alkholiker (selvskader), men man velger om man vil ta tak i problemet og gjøre noe med det til tross for at det føles ubehagelig.

mvh

[Gjest Forbanna på alt og alle :(]

Hvordan bør helsepersonell forholde seg til selvskading og selvskadere syns du?

Er nok mange som er redd for hva de skal si/gjøre fordi de ikke vil forsterke problemet.

Har ikke noe fasitsvar på hvordan helsepersonell bør si eller oppføre seg, eller dvs.....det eneste de absolutt ikke burde gjøre (de burde være såpass proffe) er at de ikke skal kjefte på pasientene som kommer for f.eks. å sy eller vil ha hjelp. Si til dem at "du er barnsil og umoden når du gjør sånne ting....bla bla bla". Som om det liksom løser problemer da? Tvert om. De kan godt få synes at det er idiotisk, men ikke si dette til pasienten.

Forstår at mange har problemer og er usikre på hva de skal si, men som sagt.....det å skjelle ut sånne som "oss" (selvskadere) er ikke noen god ide. Det kan, som SoriaMoria sier, gjøre ting verre.

F.eks. fra egne erfaringer: når folk har begynt å skjelle meg ut og blitt sinte på meg, så føler jeg må så utrolig teit. Føler at ingen forstår at jeg gjør dette fordi jeg har det vondt og trenger hjelp, og samtidig som jeg vet at jeg kan få hjelp.....så er det at jeg skader meg selv en måte å hjelpe meg selv på....der og da.

Det er vanskelig for de som ikke har erfaring selv, å forstå. Synes helsepersonell burde få mer informasjon og tips til hvordan de skal forholde seg.

Er vi selvskadere liksom dust i hodet, fordi vi velger å skade oss.....selv om vi vet at det å skade seg ikke løser problemer?

Det er nemlig så feil. Feil, feil feil!!!!