Selvskading - bare et uttrykk for et stort oppmerksomhetsbehov?

[E.T.3311]

I en annen tråd forteller noen om en sykepleier som beskriver pasienter med selvpåførte kuttskader som utelukkende manipulative, med et stort udekket oppmerksomhetsbehov.

Selv om jeg kan forstå noens frustrasjon over å måtte bruke tid på pasienter som har kuttet seg opp med vilje, når andre pasienter med alvorlige skader/sykdommer som IKKE er selvpåført står i kø og venter, synes jeg alikevel at det er skremmende hvis dette her er en vanlig holdning blant helsepersonell. Vitner ikke det om manglende forståelse for selvskading og psykiske lidelser er?

Jeg vet ikke så mye om psykiske lidelser, jeg heller. Men jeg vil tro at hensikten bak selvskadingen kan variere endel fra pasient til pasient. Noen skader seg for å få utløp for vonde følelser inni seg. Andre er mest ute etter å få kuttet over pulsåren. Uansett hensikt, så dreier det seg vel i de fleste tilfellene om mennesker med betydelige psykiske problemer.

Jeg må innrømme at jeg har problemer med å kjenne meg igjen i beskrivelsen som en slags manipulativ jævel som bare gjorde det for å få andres oppmerksomhet, da dette overhodet ikke var hensikten da jeg tok frem kniven. Nei, hensikten var å kutte over pulsåren og så sette meg ned og vente...

Men da jeg innså at jeg nok en gang hadde mislykkes og håndleddet så ut som en åpen lotusblomst, så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne dra til legevakta og få det sydd igjen. Jeg hatet virkelig å plage dem med dette, og unnskyldte meg ovenfor legen etterpå. Men ingen der gav meg noe inntrykk av at de så ned på meg pga. det jeg hadde gjort. Skjønt, de var kanskje bare veldig flinke til å skjule det...

Spørsmålet er: Er det en utbredt holdning blant helsepersonell at personer som kommer til legevakta med selvpåførte kuttskader hovedsaklig er ute etter oppmerksomhet og å manipulere helsepersonellet? Isåfall ser jeg personlig liten eller ingen grunn til å oppsøke hjelp i slike situasjoner...

Mvh.

[Gjest Mitt svar til deg]

Det er vel inviduelt fra person til person i helsepersonellet om hva dem synes.Noen synes det og andre synes ikke det.

Hun sykepleieren som sa det, mente antageligvis at man må finne andre mer konstruktive måter å løse sine problemer på enn å ty til destruktive handlinger slik for eks. selvskadning.

Har vært inne på sykehuset selv pga. selvmordforsøk.Da fikk min mor mange negative tilbakemeldinger.Hun ble da mobbet indirekte, fordi jeg var dattera hennes som hadde vært i psykiatrien.

[SoriaMoria]

"Spørsmålet er: Er det en utbredt holdning blant helsepersonell at personer som kommer til legevakta med selvpåførte kuttskader hovedsaklig er ute etter oppmerksomhet og å manipulere helsepersonellet? Isåfall ser jeg personlig liten eller ingen grunn til å oppsøke hjelp i slike situasjoner... "

Ja, jeg tror at det dessverre er en utbredt holdning fortsatt. Selv om det innen psykiatrien de siste årene er tilkommet en del viten omkring dette med selvskading, sitter gamle holdninger godt fast. - Inne i psykiatrien også, for den saks skyld.

Det er fortsatt ikke uvanlig at selvskadere blir sydd uten bedøvelse vet du :-/

Fram til for 6 år siden var jeg selvskader også. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av en "manipulativ jævel som er ute etter oppmerksomhet" jeg heller, selv om jeg fikk det "stempelet"...

Jeg innså den gangen at det var slik de så på meg uansett hva jeg følte, så jeg pleide vanligvis ikke søke behandling for behandlingstrengende sår heller da... Resultatet er naturligvis arr som er unødvendig stygge.

Jeg tror at de som skader seg for å få oppmerksomhet eller bevisst manipulere, er i fåtall, selv om jeg ikke kan underbygge dette med tallmateriale.

[Gjest Et råd]

Hva med å heller å la være med å kutte deg opp når du møter vanskeligheter, så slipper du å måtte dra ned på legevakta for å sy.Så enkelt er det!

[SoriaMoria]

Hva med å heller å la være med å kutte deg opp når du møter vanskeligheter, så slipper du å måtte dra ned på legevakta for å sy.Så enkelt er det!

Ja, så "enkelt" er det - og SÅ vabnskelig også.

Selvskading blir for mange en slags selvforsterkende avhengighet, som det kan være svært vanskelig å slutte med.

Når det er sagt, må jeg likevel understreke at det LAR SEG GJØRE å slutte, men det kan innebære tøffe tak.

*skadefri i 6 år nå*

[Gjest Mitt svar til deg]

Vil også nevne at den holdningen der er ikke bare utbredt hos helsepersonell,men også blant andre voksne og barn.

Da jeg skadet meg selv, og gikk med armene bare om sommeren, så var det mange som tittet rart på meg.Ei jente i ungdomsalderen lurte på hva det var for noe galt oppe i hodet mitt, og sa at jeg var unormal.

Man opplever også at folk trekker seg tilbake eller skygger unna meg når man driver med noe slikt.Dem kan da bli skeptiske til deg.

[Gjest Et råd]

Ja, så "enkelt" er det - og SÅ vabnskelig også.

Selvskading blir for mange en slags selvforsterkende avhengighet, som det kan være svært vanskelig å slutte med.

Når det er sagt, må jeg likevel understreke at det LAR SEG GJØRE å slutte, men det kan innebære tøffe tak.

*skadefri i 6 år nå*

Bra at du har vært skadefri i 6år, fortsett slik.

Det er bra at du klarte å slutte.Hvordan klarte du det?+++

[E.T.3311]

Det er vel inviduelt fra person til person i helsepersonellet om hva dem synes.Noen synes det og andre synes ikke det.

Hun sykepleieren som sa det, mente antageligvis at man må finne andre mer konstruktive måter å løse sine problemer på enn å ty til destruktive handlinger slik for eks. selvskadning.

Har vært inne på sykehuset selv pga. selvmordforsøk.Da fikk min mor mange negative tilbakemeldinger.Hun ble da mobbet indirekte, fordi jeg var dattera hennes som hadde vært i psykiatrien.

Kjære "Mitt svar til deg"...

Du skriver: "Det er vel inviduelt fra person til person i helsepersonellet om hva dem synes.Noen synes det og andre synes ikke det."

Dette skjønner jeg også. Sykepleiere er også mennesker som må få lov til å mene hva de vil, men selv om man ikke klarer å forstå så kan man forsøke å akseptere.

Videre: "Hun sykepleieren som sa det, mente antageligvis at man må finne andre mer konstruktive måter å løse sine problemer på enn å ty til destruktive handlinger slik for eks. selvskadning."

Jammen, herregud! Med all respekt - det er da fryktelig enkelt for en person som ikke er i en dyp depresjon å si at "man må finne mer konstruktive løsninger enn å prøve å ta livet av seg". Hvis det er alt hun har å bidra med, så er det kanskje bedre om hun ikke sier noe i det hele tatt.

Jeg kan forstå at helsepersonell kan synes at møtet med den selvskadende pasienten er både vanskelig og frustrerende, men å gi uttrykk for det på den måten du beskriver at denne sykepleieren gjør, synes jeg faktisk er ganske hårreisende. Hvis hun heller ikke greier å holde maska i møte med pasienter som har psykiske lidelser, bør hun se seg om etter noe annet å gjøre.

Til slutt: "Har vært inne på sykehuset selv pga. selvmordforsøk.Da fikk min mor mange negative tilbakemeldinger.Hun ble da mobbet indirekte, fordi jeg var dattera hennes som hadde vært i psykiatrien."

Jeg har lite annet å si om dette, enn at det høres helt på trynet ut. Det vitner bare om en kolossal mangel på kunnskap om psykiske lidelser...

Mvh.

[E.T.3311]

Hva med å heller å la være med å kutte deg opp når du møter vanskeligheter, så slipper du å måtte dra ned på legevakta for å sy.Så enkelt er det!

"Hva med å heller å la være med å kutte deg opp når du møter vanskeligheter, så slipper du å måtte dra ned på legevakta for å sy.Så enkelt er det!"

Dette innlegget er så tåpelig at det ikke fortjener noe svar.

Mvh.

[Gjest grubleguri]

Vil også nevne at den holdningen der er ikke bare utbredt hos helsepersonell,men også blant andre voksne og barn.

Da jeg skadet meg selv, og gikk med armene bare om sommeren, så var det mange som tittet rart på meg.Ei jente i ungdomsalderen lurte på hva det var for noe galt oppe i hodet mitt, og sa at jeg var unormal.

Man opplever også at folk trekker seg tilbake eller skygger unna meg når man driver med noe slikt.Dem kan da bli skeptiske til deg.

Men..hvorfor gikk du med bare armer hvis du ikke ville ha oppmerksomhet?

Da jeg var "ung" turde jeg ikke for bare livet å la noen se de arrete armene mine av frykt for å få oppmerksomhet.

Var det noen jeg ikke ønsket så var det *det*.

Nå derimot har jeg "modnet" litt og har en litt sånn "gi faen" holdning. Så går på stranda, i byen osv, Men ikke i nærbutikk, buss, offentlige kontorer etc. Men har åpnet litt opp for det. Det er jo tross alt *mitt* liv. Hva andre synes (så lenge jeg slipper kommentarer) får bli deres problem.

[Gjest Mitt svar til deg!]

Men..hvorfor gikk du med bare armer hvis du ikke ville ha oppmerksomhet?

Da jeg var "ung" turde jeg ikke for bare livet å la noen se de arrete armene mine av frykt for å få oppmerksomhet.

Var det noen jeg ikke ønsket så var det *det*.

Nå derimot har jeg "modnet" litt og har en litt sånn "gi faen" holdning. Så går på stranda, i byen osv, Men ikke i nærbutikk, buss, offentlige kontorer etc. Men har åpnet litt opp for det. Det er jo tross alt *mitt* liv. Hva andre synes (så lenge jeg slipper kommentarer) får bli deres problem.

Fordi det var ganske varmt den dagen fordi det var midt på sommeren.Dessuten så hadde jeg ikke store og stygge arr,men dem var små og litt røde.

Har sluttet med selvskadning for snart 1 år siden,fordi jeg bestemte meg for å takle problemene mine på en annen måte.Selv om det var vanskelig å slutte, så vente jeg meg av det etter hvert og motstod trangen.Hadde også sterk nok vilje til å slutte

[E.T.3311]

"Spørsmålet er: Er det en utbredt holdning blant helsepersonell at personer som kommer til legevakta med selvpåførte kuttskader hovedsaklig er ute etter oppmerksomhet og å manipulere helsepersonellet? Isåfall ser jeg personlig liten eller ingen grunn til å oppsøke hjelp i slike situasjoner... "

Ja, jeg tror at det dessverre er en utbredt holdning fortsatt. Selv om det innen psykiatrien de siste årene er tilkommet en del viten omkring dette med selvskading, sitter gamle holdninger godt fast. - Inne i psykiatrien også, for den saks skyld.

Det er fortsatt ikke uvanlig at selvskadere blir sydd uten bedøvelse vet du :-/

Fram til for 6 år siden var jeg selvskader også. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av en "manipulativ jævel som er ute etter oppmerksomhet" jeg heller, selv om jeg fikk det "stempelet"...

Jeg innså den gangen at det var slik de så på meg uansett hva jeg følte, så jeg pleide vanligvis ikke søke behandling for behandlingstrengende sår heller da... Resultatet er naturligvis arr som er unødvendig stygge.

Jeg tror at de som skader seg for å få oppmerksomhet eller bevisst manipulere, er i fåtall, selv om jeg ikke kan underbygge dette med tallmateriale.

Hei, Soria!

Flott å høre at du har greid å slutte med selvskadingen. Jeg svarer litt innimellom det du har skrevet:

Du skriver: "Det er fortsatt ikke uvanlig at selvskadere blir sydd uten bedøvelse vet du :-/"

Har hørt om det, jeg også. Endel leger mener at "har du kuttet deg opp uten bedøvelse, så kan du sy uten bedøvelse". De vil på en måte straffe pasienten for sine lite konstruktive handlinger, tror jeg. Selv var jeg heldig og fikk bedøvelse.

Videre: "Fram til for 6 år siden var jeg selvskader også. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av en "manipulativ jævel som er ute etter oppmerksomhet" jeg heller, selv om jeg fikk det "stempelet"..."

Uifra hva du skriver om deg selv, kan jeg aldri tenke meg at du kan være en som bare gjorde det for å manipulere andre, nei. En som bare er ute etter oppmerksomhet vil vel dessuten sørge for at flest mulig får se hva han/hun har gjort og forsøke å appellere til folks medlidenhet?

Selv vet jeg ikke om jeg vil definere meg selv som en "selvskader", da jeg har lite utbytte av

selvskadingen i seg selv. Jeg er alltid ute etter å kutte pulsåra, men har bare ikke greid å skjære dypt nok ennå. "Det er en fin måte å dø på", tenker jeg, og så kutter jeg meg opp. Alle mine arr er sentrert ved håndleddet, fordi det er lite hensiktsmessig å kutte andre steder, hvor det er lengre vei inn til pulsåra.

Videre: "Resultatet er naturligvis arr som er unødvendig stygge."

Ja, det er selvsagt kjipt. En gang så jeg en jente på bussen som hadde mange stygge arr oppover begge armene. Det var sommer, og hun gikk i t-skjorte. Jeg husker jeg satt der og tenkte: "Gurimalla, hva er det hun har gjort seg?"

Tror det er vanlig av folk å reagere negativt på slikt, først og fremst fordi det virker så unødvendig. Man kan liksom ikke forstå hvorfor noen gjør slike ting med sin egen kropp. Derfor vil svært mange med arr forsøke å skjule disse så best de kan, men har man dem over store deler av kroppen, blir det selvsagt vanskelig...

Til slutt: "Jeg tror at de som skader seg for å få oppmerksomhet eller bevisst manipulere, er i fåtall, selv om jeg ikke kan underbygge dette med tallmateriale."

Nei, det er vel vanskelig å talldokumentere sånne ting. Men jeg tror det samme som deg...

Mvh.

[tiliti]

Det er vel inviduelt fra person til person i helsepersonellet om hva dem synes.Noen synes det og andre synes ikke det.

Hun sykepleieren som sa det, mente antageligvis at man må finne andre mer konstruktive måter å løse sine problemer på enn å ty til destruktive handlinger slik for eks. selvskadning.

Har vært inne på sykehuset selv pga. selvmordforsøk.Da fikk min mor mange negative tilbakemeldinger.Hun ble da mobbet indirekte, fordi jeg var dattera hennes som hadde vært i psykiatrien.

Hva blir det neste, mobbe folk fordi de har kreft?

[Gjest Mitt svar til deg]

Hva blir det neste, mobbe folk fordi de har kreft?

Det tror jeg ikke det blir det neste.Å ha kreft innebærer noe helt annet enn å være innenfor i psykiatrien.

Det var enda værre fordommer mot psykiatrien før tiden,men jeg må si at det ligger en del fordommer ennå her i samfunnet rundt det å være en psykiatrisk pasient.

Fikk beskjed av min mor at hvis jeg ikke hadde rotet meg bort i alle slags problemer, så ville jeg aldri ha blitt innlagt og kommet i psykiatrien.I og med at jeg også har kommet inn i psykiatrien helt på egenhånd, så var det også "din skyld" at du kom inn under yrkesrettet attføring.

[SoriaMoria]

Hei, Soria!

Flott å høre at du har greid å slutte med selvskadingen. Jeg svarer litt innimellom det du har skrevet:

Du skriver: "Det er fortsatt ikke uvanlig at selvskadere blir sydd uten bedøvelse vet du :-/"

Har hørt om det, jeg også. Endel leger mener at "har du kuttet deg opp uten bedøvelse, så kan du sy uten bedøvelse". De vil på en måte straffe pasienten for sine lite konstruktive handlinger, tror jeg. Selv var jeg heldig og fikk bedøvelse.

Videre: "Fram til for 6 år siden var jeg selvskader også. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av en "manipulativ jævel som er ute etter oppmerksomhet" jeg heller, selv om jeg fikk det "stempelet"..."

Uifra hva du skriver om deg selv, kan jeg aldri tenke meg at du kan være en som bare gjorde det for å manipulere andre, nei. En som bare er ute etter oppmerksomhet vil vel dessuten sørge for at flest mulig får se hva han/hun har gjort og forsøke å appellere til folks medlidenhet?

Selv vet jeg ikke om jeg vil definere meg selv som en "selvskader", da jeg har lite utbytte av

selvskadingen i seg selv. Jeg er alltid ute etter å kutte pulsåra, men har bare ikke greid å skjære dypt nok ennå. "Det er en fin måte å dø på", tenker jeg, og så kutter jeg meg opp. Alle mine arr er sentrert ved håndleddet, fordi det er lite hensiktsmessig å kutte andre steder, hvor det er lengre vei inn til pulsåra.

Videre: "Resultatet er naturligvis arr som er unødvendig stygge."

Ja, det er selvsagt kjipt. En gang så jeg en jente på bussen som hadde mange stygge arr oppover begge armene. Det var sommer, og hun gikk i t-skjorte. Jeg husker jeg satt der og tenkte: "Gurimalla, hva er det hun har gjort seg?"

Tror det er vanlig av folk å reagere negativt på slikt, først og fremst fordi det virker så unødvendig. Man kan liksom ikke forstå hvorfor noen gjør slike ting med sin egen kropp. Derfor vil svært mange med arr forsøke å skjule disse så best de kan, men har man dem over store deler av kroppen, blir det selvsagt vanskelig...

Til slutt: "Jeg tror at de som skader seg for å få oppmerksomhet eller bevisst manipulere, er i fåtall, selv om jeg ikke kan underbygge dette med tallmateriale."

Nei, det er vel vanskelig å talldokumentere sånne ting. Men jeg tror det samme som deg...

Mvh.

Det som er "genialt" [ironi] med helsepersonell som kjefter og "straffer" for en selvskadende handling, er at dette kan forsterke de selvskadende impulsene hos pasienten. I alle fall blant dem som skader seg for å "få ut" sterke negative følelser....

"Selv vet jeg ikke om jeg vil definere meg selv som en "selvskader",[...] "Det er en fin måte å dø på", tenker jeg,"

Min kommentar til dette: Du tar feil. En jeg kjente som en gang ble reddet i siste liten etter noe sånt beskrev følelsen... det hørtes definitivt ikke ut som noen god metode nei....

"Tror det er vanlig av folk å reagere negativt på slikt, først og fremst fordi det virker så unødvendig. Man kan liksom ikke forstå hvorfor noen gjør slike ting med sin egen kropp. Derfor vil svært mange med arr forsøke å skjule disse så best de kan, men har man dem over store deler av kroppen, blir det selvsagt vanskelig..."

For de som skjønner hva de ser, er det selvsagt vanskelig å forstå. Ikke så rart egentlig, når mange selvskadere selv sliter med å forstå hvorfor de gjør det...

Jeg gjør ikke lenger særlig mye for å skjule mine arr. Mens de fortsatt var røde, gjorde jeg det, men ikke nå lenger. Arrene er en del av fortiden min, som jeg ikke kan flykte fra. Jeg kan ikke la være å leve bare fordi jeg har hatt det vondt tidligere. Jeg har dessuten en jobb i helsevesenet, noe som gjør at jeg er nødt for å bruke overdeler som ikke dekker arrene. Det er ikke mange gangene jeg har fått spørsmål fra kollegaer, men noen har spurt. Når jeg føler folk spør av oppriktig interesse, får de et ærlig svar, men føler jeg at de spør av nysgjerrighet eller sensasjonslyst, får de et temmelig svevende svar. Jeg kan også svare: "Det ønsker jeg ikke å svare på."

Noen "skjuleteknikker" har jeg likevel lagt meg til - jeg tar for eksempel ikke imot vekslepenger i butikken med den "stygge" armen, osv.

mvh

[jenny1505]

Det tror jeg ikke det blir det neste.Å ha kreft innebærer noe helt annet enn å være innenfor i psykiatrien.

Det var enda værre fordommer mot psykiatrien før tiden,men jeg må si at det ligger en del fordommer ennå her i samfunnet rundt det å være en psykiatrisk pasient.

Fikk beskjed av min mor at hvis jeg ikke hadde rotet meg bort i alle slags problemer, så ville jeg aldri ha blitt innlagt og kommet i psykiatrien.I og med at jeg også har kommet inn i psykiatrien helt på egenhånd, så var det også "din skyld" at du kom inn under yrkesrettet attføring.

Jeg ser også den store mangelen på forståelse fra medmemennesker, ikke bare fra leger og pleiere. Nå er jeg engang heldig ihvertfall som har foreldre som er så forståelsesfulle som en kan forvente seg av "friske" som rett og slett ikke aner hva det er du driver med.

Og ja, det er både flaut og skammelig synes jeg å vise frem min venstre arm. Den er SÅ full av stygge arr, men har vurdert å ta tatoveringer der. For min egen skyld altså. Det er IKKE behaglig å bli beglodd synes jeg. Kanskje en ide til dere andre som også føler en slags "skam" ved å vise frem "dumhetene" vi har gjort.

[SoriaMoria]

Bra at du har vært skadefri i 6år, fortsett slik.

Det er bra at du klarte å slutte.Hvordan klarte du det?+++

Jeg beklager, men jeg har ingen mirakelkur å tilby.

Stikkordene for MEG var blant annet:

Å få hjelp til mitt EGENTLIGE problem.

At jeg selv tok ansvaret for mitt eget liv.

At jeg forsto at selvskadingen ikke egentlig hjalp - den fikk meg faktisk til å føle meg verre. (En nedadgående spiral)

Masse stahet når impulsene kom - og viljen til å føle på følelsene som veltet opp i meg når jeg ikke "kunne" skade meg.

++

mvh

[Gjest Mitt svar til deg]

Jeg beklager, men jeg har ingen mirakelkur å tilby.

Stikkordene for MEG var blant annet:

Å få hjelp til mitt EGENTLIGE problem.

At jeg selv tok ansvaret for mitt eget liv.

At jeg forsto at selvskadingen ikke egentlig hjalp - den fikk meg faktisk til å føle meg verre. (En nedadgående spiral)

Masse stahet når impulsene kom - og viljen til å føle på følelsene som veltet opp i meg når jeg ikke "kunne" skade meg.

++

mvh

Takk for noen fornuftige råd du kom med!Skal i allefall huske på det til en annen gang.

[Gjest Mitt svar til deg]

Jeg ser også den store mangelen på forståelse fra medmemennesker, ikke bare fra leger og pleiere. Nå er jeg engang heldig ihvertfall som har foreldre som er så forståelsesfulle som en kan forvente seg av "friske" som rett og slett ikke aner hva det er du driver med.

Og ja, det er både flaut og skammelig synes jeg å vise frem min venstre arm. Den er SÅ full av stygge arr, men har vurdert å ta tatoveringer der. For min egen skyld altså. Det er IKKE behaglig å bli beglodd synes jeg. Kanskje en ide til dere andre som også føler en slags "skam" ved å vise frem "dumhetene" vi har gjort.

Bra at du har foreldre som forstår deg.Trodde ikke akkurat at det var så vanlig blant foreldre å forstå noe slikt noe.Jeg blir like sjokkert hver gang når jeg kommer over foreldre som forstår slikt noe.Kan vel komme av at jeg ikke er så vant med det hjemme.(faren min bor ikke hjemme hos oss)

[E.T.3311]

Det som er "genialt" [ironi] med helsepersonell som kjefter og "straffer" for en selvskadende handling, er at dette kan forsterke de selvskadende impulsene hos pasienten. I alle fall blant dem som skader seg for å "få ut" sterke negative følelser....

"Selv vet jeg ikke om jeg vil definere meg selv som en "selvskader",[...] "Det er en fin måte å dø på", tenker jeg,"

Min kommentar til dette: Du tar feil. En jeg kjente som en gang ble reddet i siste liten etter noe sånt beskrev følelsen... det hørtes definitivt ikke ut som noen god metode nei....

"Tror det er vanlig av folk å reagere negativt på slikt, først og fremst fordi det virker så unødvendig. Man kan liksom ikke forstå hvorfor noen gjør slike ting med sin egen kropp. Derfor vil svært mange med arr forsøke å skjule disse så best de kan, men har man dem over store deler av kroppen, blir det selvsagt vanskelig..."

For de som skjønner hva de ser, er det selvsagt vanskelig å forstå. Ikke så rart egentlig, når mange selvskadere selv sliter med å forstå hvorfor de gjør det...

Jeg gjør ikke lenger særlig mye for å skjule mine arr. Mens de fortsatt var røde, gjorde jeg det, men ikke nå lenger. Arrene er en del av fortiden min, som jeg ikke kan flykte fra. Jeg kan ikke la være å leve bare fordi jeg har hatt det vondt tidligere. Jeg har dessuten en jobb i helsevesenet, noe som gjør at jeg er nødt for å bruke overdeler som ikke dekker arrene. Det er ikke mange gangene jeg har fått spørsmål fra kollegaer, men noen har spurt. Når jeg føler folk spør av oppriktig interesse, får de et ærlig svar, men føler jeg at de spør av nysgjerrighet eller sensasjonslyst, får de et temmelig svevende svar. Jeg kan også svare: "Det ønsker jeg ikke å svare på."

Noen "skjuleteknikker" har jeg likevel lagt meg til - jeg tar for eksempel ikke imot vekslepenger i butikken med den "stygge" armen, osv.

mvh

Hei igjen, Soria!

Du skriver: "Min kommentar til dette: Du tar feil. En jeg kjente som en gang ble reddet i siste liten etter noe sånt beskrev følelsen... det hørtes definitivt ikke ut som noen god metode nei...."

Det finnes antagelig ingen metode man kan utføre for egen hånd som er 100% god. Skal man avslutte livet på en god måte, må man få assistanse i Sveits, tror jeg.

Det finnes riktignok noen metoder som er sikrere enn andre, men disse er somregel ganske utilgjengelige for folk flest.

Og så finnes det noen metoder som kanskje ikke er så effektive bestandig, men som er relativt skånsomme på den måten at hvis man ikke skulle lykkes, så er konsekvensene somregel ikke altfor voldsomme. Ved enkelte andre metoder er risikoen stor for at man kan bli lam, hjernedød, ødelagt lever osv. dersom man ikke lykkes i forsøket. Verdt å tenke over, fordi man får liksom ikke flere sjanser til å avslutte, heller, dersom man er lam fra livet og ned....

Et lite sidesprang, men jeg syntes jeg måtte svare på det.

Mvh.