Forvirring i forhold til diagnose og hjelpetiltak

[Mimmy]

Behandleren min og legen min, og andre profesjonelle også, alle de tror/vet at jeg har asperger syndrom. Og jeg har søkt uføretrygd i forhold til det, fordi det var det jeg ble anbefalt, fordi jeg har hatt/har så mange vanskeligheter, hvorav bare en del av det har blitt nevnt her på DOL.

Men der jeg arbeider, så ser de ikke dette. Ene øyeblikket får jeg inntrykk av at de ikke tror på diagnosen, andre ganger tror jeg de delvis er imponerte av meg, eller at de syns jeg må være god skuespiller (noe jeg syns er latterlig, hva er i såfall skuespilleriet?) som har greid å "late som" at jeg ikke har hatt asperger alle disse årene.

Omtrent som om det skulle dreie seg om en homofilidiagnose, nærmest....og så kom jeg ut av skapet! Så sier han som har ansvaret for meg, på arbeidsplassen, at jeg må gi dem tid til å akseptere diagnosen. Og når jeg prøver å forklare ham om mine organiseringsproblemer i hverdagen (i håp om at han skulle skjønne litt av hva diagnosen dreide seg om) så sa han at "jeg hadde nok flyttet fra mor for tidlig". Mao en psykososial forklaring og tilnærming. Men jeg har en hjerneskade, som har gått utover utførelsesevnen min. Jeg får til alle de tingene som jeg skal, men det blir ekstra slitsomt, bare.

Det er til å rive seg i håret av! Jeg blir så frustrert, sint og oppgitt. Også fordi psykologen min faktisk har gjort et meget godt forsøk på å forklare endel om selve diagnosen, og jeg har gjort forsøk jeg også. Men han vil visst ikke høre.

Og ingen av dem liker diagnosen, alle ser bare negative ting med den. Jeg føler ikke de liker meg heller, og jeg er sykemeldt akkurat nå. Har masse angst, noe av den angsten tror jeg kommer av dette. Jeg føler det er diskriminerende, måten de oppfører seg mot meg på, og jeg har ved selvsyn sett andre funksjonshemmede, som heller ikke har blitt behandlet så godt av denne kommunen jeg bor i. Kan ikke gå så mye i detalj her, men nøyer meg med å si at jeg ble ikke særlig imponert. Og ganske sint, også. Og så rammer det meg også, nå.

Folk som er ansatte av kommunen, syns jeg har en slags plikt til å oppføre seg bra mot folk, som ikke kan noe for å være født slik som de er. Enten med AD/HD, mentalt retardasjon eller andre former for funksjonshemminger/sykdommer som rammer psykisk.

Vi er mennesker, vi også!

Og så bidrar det bare til å gjøre meg enda mere forvirret, alt dette her. Ikke har jeg fått noen koordinator ennå, det ser de heller ikke at jeg skulle ha noe behov for, jeg som fungerer så bra!

Og så sier de at en koordinator er jo bare en som koordinerer tjenester, sosialtjenesten står ikke for noen av de tjenestene som blir ytt. Så derfor trenger ikke jeg koordinator, påstår de.

Ingen oppfølgingsplan, ingenting. Men psykologen min ser nødvendigheten av det, fordi jeg er så sliten, og det ville gitt meg avlastning.

De i kommunen er så likegyldige til hvordan det går med meg, enda de er flinke til å late som det motsatte. Men det er ingen som gjør noe praktisk for meg av kvalitativ betydning. Og ingen bryr seg det aller minste om hvilken livskvalitet eller mangel på sådan jeg har.

Jeg er så lei av å skulle kjempe så ensomt for å prøve å få det bedre. Og hele tiden høre at jeg er så utålmodig, attpåtil, når faktum er at det er ingenting som skjer. Ingenting. Og da mener jeg faktisk INGENTING. Jeg fikk diagnosen i desember, og all den tid som har gått siden desember, har det ikke skjedd NOE som er til min fordel. Håper det er noen som gir meg svar her, som kan muntre meg litt opp, igjen.