NHD; hva mener du?

[Gjest lenge lykkelig]

(andre kan gjerne svare)

Jeg har i over seks år gått på forskjellig antidepressiva/smertestillende/sovemedisiner. I dag var jeg hos legen og han sa at han ikke helt likte at jeg brukte så mye medisiner, i og med at jeg fremdeles er ung. Det skjønner jeg jo, og at kroppen ikke har godt av alle forskjellige medisinene (det er snakk om "normale" doser).

Men det jeg begynte å tenke på da var; er det ikke bedre at jeg tar medisiner og er lykkelig og kanskje lever 10 år kortere, enn å ha det helt for jævlig hele livet. Er det sånn at leger og psykologer skal ha folk til å leve lengst mulig, og det spiller ingen rolle om de lever lykkelig eller ikke? Jeg ville personlig vært lykkelig og levd til jeg var 60, enn å dø etter et ulykkelig liv som 90-åring. (Sa ikke dette til legen, da hadde han vel tatt det som en slags trussel).

Jeg sier ikke at man skal ha piller for å bli lykkelig, men i normale doser for å bli kvitt litt av den fysiske og psykiske smerten.

[soleil]

Jeg er i utgangspunktet enig.

Hvis du tar svært mange medisiner som tar hardt på kroppen kan du imidlertid bli fysisk syk.

Også som ung.

Livskvalitet er det viktigste og det kan bare DU definere.

[varga1365380532]

Hei:)

Leste innlegget ditt og skjønner godt hva du mener.Har også litt erfaring med denne problematikken, selv om det ikke nødvendigvis er samme diagnose/medisin/prognose. Jeg har en arvelig genfeil som kort forklart gjør at jeg som legen sier;ikke kan forvente et "fullt" liv.Da fokuserer man veldig på dette med livskvalitet.Livslengde og livskvalitet skal jo gå hånd i hånd...Jeg er enig i at det er kvalitet foran kvantitet, men det skal jo ikke være slik at man må velge...Som regel vil man leve lenger av at man har det bra, fysisk som psykisk.At en som har kort tid igjen kan ta "sjanser" fordi det er verdt det, synes jeg er en annen sak...her er det jo snakk om et helt liv..om du skjønner hva jeg mener?

Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal slutte alle medisiner og dø av psyken i stedet for fysikken.Syns bare man skal ta det som et godt tegn at legen tar med alle sider av en sak. Noen ganger finnes alternativ som virker på samme måte for psyken, men som er bedre for fysikken...og omvendt. Og da er det jo greit å gå igjennom medisineringen i blant og se at man tar i bruk det beste alternativet...det syns ihvertfall jeg:)

Ønsker deg lykke til!

Mvh

[Gjest lenge lykkelig]

Hei:)

Leste innlegget ditt og skjønner godt hva du mener.Har også litt erfaring med denne problematikken, selv om det ikke nødvendigvis er samme diagnose/medisin/prognose. Jeg har en arvelig genfeil som kort forklart gjør at jeg som legen sier;ikke kan forvente et "fullt" liv.Da fokuserer man veldig på dette med livskvalitet.Livslengde og livskvalitet skal jo gå hånd i hånd...Jeg er enig i at det er kvalitet foran kvantitet, men det skal jo ikke være slik at man må velge...Som regel vil man leve lenger av at man har det bra, fysisk som psykisk.At en som har kort tid igjen kan ta "sjanser" fordi det er verdt det, synes jeg er en annen sak...her er det jo snakk om et helt liv..om du skjønner hva jeg mener?

Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal slutte alle medisiner og dø av psyken i stedet for fysikken.Syns bare man skal ta det som et godt tegn at legen tar med alle sider av en sak. Noen ganger finnes alternativ som virker på samme måte for psyken, men som er bedre for fysikken...og omvendt. Og da er det jo greit å gå igjennom medisineringen i blant og se at man tar i bruk det beste alternativet...det syns ihvertfall jeg:)

Ønsker deg lykke til!

Mvh

Jeg skjønner hva du mener...

Jeg mener bare at jeg vil ha det bra av å ha det bra NÅ, om du skjønner.

Jeg kan dø i en ulykke i morgen, man vet aldri hva som skjer, så burde ikke jeg få leve lykkelig som jeg føler er best IDAG, i stedet for å slite i hele mitt liv, og kaste bort dagene med å ha det vondt. Ser ikke legene noe på hvordan man har det idag, men kun på at man skal leve lengst mulig uansett hva...?

Og det er ikke snakk om dop eller at jeg ødelegger livet med det, men heller at jeg føler det er for det positive...

Hva tror du legen sier om jeg forteller han dette?

[varga1365380532]

Jeg skjønner hva du mener...

Jeg mener bare at jeg vil ha det bra av å ha det bra NÅ, om du skjønner.

Jeg kan dø i en ulykke i morgen, man vet aldri hva som skjer, så burde ikke jeg få leve lykkelig som jeg føler er best IDAG, i stedet for å slite i hele mitt liv, og kaste bort dagene med å ha det vondt. Ser ikke legene noe på hvordan man har det idag, men kun på at man skal leve lengst mulig uansett hva...?

Og det er ikke snakk om dop eller at jeg ødelegger livet med det, men heller at jeg føler det er for det positive...

Hva tror du legen sier om jeg forteller han dette?

jeg vet ikke...men jeg antar han sier noe slikt som at det er viktig å ha det bra,men det er viktig å tenke framover også og finne det alternativet som gir oss best resultat både nå og senere...

Men hva vet jeg...

Jeg tror vi egentlig er enige...at man skal kunne ha det bra i hverdagen,nyte livet mens man har det. Men det betyr ikke at man må gi slipp på noe annet nødvendigvis....håper jeg?

Uansett syns jeg du skal si det du tenker til legen. Hvordan skal de ellers ane hvordan pasienten har det?Det som også er veldig viktig er jo at du har tro på at du bruker det beste alternativet...at du tror på behandlingen du får...Snakk med han du,pleier å gå langt bedre enn man frykter:)

Lykke til!

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Helt enig med deg.

Liv til årene er viktigere enn år til livet :-)

PS. Men om det her er snakk om Valium, Paralgin forte eller enda værre ting, kan problemene raskt forverre seg lenge før du blir 60. DS

[Gjest lenge lykkelig]

Helt enig med deg.

Liv til årene er viktigere enn år til livet :-)

PS. Men om det her er snakk om Valium, Paralgin forte eller enda værre ting, kan problemene raskt forverre seg lenge før du blir 60. DS

Har brukt endel antidepressiva og beroligende (nesten ingenting nå), paralgin forte (kanskje en eller to ganger i uken ved sterke smerter). Nå har jeg kuttet ut det meste, men bruker noe for å få hverdagen til å "gå rundt".

NHD; hva blir sett på som stort bruk og hvor mye vil være skadelig? Har som sagt brukt dette i omtrent seks år, og har nylig tatt blodprøver o.l. som forteller at det ikke er noen som helst skader på lever, nyre osv. Er nå i 20-årene.

Når hadde du villet sluttet å skrive ut resepter, selv om det ville tilsvart at pasienten ville fått et forverret liv i nåtiden, men h*an hadde levd ti år lengre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har brukt endel antidepressiva og beroligende (nesten ingenting nå), paralgin forte (kanskje en eller to ganger i uken ved sterke smerter). Nå har jeg kuttet ut det meste, men bruker noe for å få hverdagen til å "gå rundt".

NHD; hva blir sett på som stort bruk og hvor mye vil være skadelig? Har som sagt brukt dette i omtrent seks år, og har nylig tatt blodprøver o.l. som forteller at det ikke er noen som helst skader på lever, nyre osv. Er nå i 20-årene.

Når hadde du villet sluttet å skrive ut resepter, selv om det ville tilsvart at pasienten ville fått et forverret liv i nåtiden, men h*an hadde levd ti år lengre?

Jeg ville ikke sett noe poeng i å redusere det forbruket du har i dag. Slik kan du fortsette uten endring.

[Gjest lenge lykkelig]

Jeg ville ikke sett noe poeng i å redusere det forbruket du har i dag. Slik kan du fortsette uten endring.

Enn hvis legen mener at det ikke er fysisk bra, selv i normale doser? Har jeg noen slags rettigheter til å "mene" noe om dette for meg selv og om hva som er best for meg? Er det da nok å bytte lege, eller må jeg klage innenfor noen instanser?

Hva anses som "riktig" i psykiatrien? (Det er nå snakk om en allmennlege, som ikke har noen spesialitet innenfor psykiatri.Men går i tillegg til en psykolog, har "diagnosen" deprimert og endel kroniske smerter)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Enn hvis legen mener at det ikke er fysisk bra, selv i normale doser? Har jeg noen slags rettigheter til å "mene" noe om dette for meg selv og om hva som er best for meg? Er det da nok å bytte lege, eller må jeg klage innenfor noen instanser?

Hva anses som "riktig" i psykiatrien? (Det er nå snakk om en allmennlege, som ikke har noen spesialitet innenfor psykiatri.Men går i tillegg til en psykolog, har "diagnosen" deprimert og endel kroniske smerter)

Pasienten har etter Pasientrettighetsloven rett til å mene mye om sin sykdom og dennes behandling.

http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html

Om du ikke blir enig med legen din, kan du bytte lege.

Hva som er riktig i ditt tilfelle, kan jeg ikke uttale meg om.

[Gjest Stjernemor]

Jeg skjønner hva du mener...

Jeg mener bare at jeg vil ha det bra av å ha det bra NÅ, om du skjønner.

Jeg kan dø i en ulykke i morgen, man vet aldri hva som skjer, så burde ikke jeg få leve lykkelig som jeg føler er best IDAG, i stedet for å slite i hele mitt liv, og kaste bort dagene med å ha det vondt. Ser ikke legene noe på hvordan man har det idag, men kun på at man skal leve lengst mulig uansett hva...?

Og det er ikke snakk om dop eller at jeg ødelegger livet med det, men heller at jeg føler det er for det positive...

Hva tror du legen sier om jeg forteller han dette?

HAR du det bra uten medisiner da?

Og en har heller ikke bare ansvar for seg selv, men for de som er glad i en, enten det er søsken, barn, ektefelle, foreldre.

Særlig hvis en har barn, teller det som er best for dem mer enn det som er best for en selv.

Og så er det et samfunnsaspekt. Alle gir til felleskassa for at vi alle skal få når vi trenger. Kan du ved å ta medisiner greie å GI noe til felleskassa som du ikke gjør uten medisiner?

Vi lever i et samspill med andre mennesker. Dessverre kan vi ikke se bort ifra det. Samme hvor vondt vi har det.

[Gjest lenge lykkelig]

HAR du det bra uten medisiner da?

Og en har heller ikke bare ansvar for seg selv, men for de som er glad i en, enten det er søsken, barn, ektefelle, foreldre.

Særlig hvis en har barn, teller det som er best for dem mer enn det som er best for en selv.

Og så er det et samfunnsaspekt. Alle gir til felleskassa for at vi alle skal få når vi trenger. Kan du ved å ta medisiner greie å GI noe til felleskassa som du ikke gjør uten medisiner?

Vi lever i et samspill med andre mennesker. Dessverre kan vi ikke se bort ifra det. Samme hvor vondt vi har det.

Så du mener at jeg har mer ansvar for alle andre i samfunnet, enn at jeg selv har det bra?

Vil du ikke tro at når jeg har det best med meg selv så kan jeg gi mer tilbake, enn å ha det helt elendig og ikke klare noe?

Så du setter kun pris på noen når de kan yte og gi noe til deg?

[Gjest Stjernemor]

Så du mener at jeg har mer ansvar for alle andre i samfunnet, enn at jeg selv har det bra?

Vil du ikke tro at når jeg har det best med meg selv så kan jeg gi mer tilbake, enn å ha det helt elendig og ikke klare noe?

Så du setter kun pris på noen når de kan yte og gi noe til deg?

Det jeg mener er at alt er en balansegang. Du skal ikke ta BARE hensyn til verken deg eller 'de andre'.

[Gjest lenge lykkelig]

Det jeg mener er at alt er en balansegang. Du skal ikke ta BARE hensyn til verken deg eller 'de andre'.

Ja selvfølgelig. Men det er ingen andre som lider under dette, bortsett fra at jeg kanskje ikke er så aktiv i studie/arbeidsliv som jeg skulle ønsket.

Det er ikke at dette skal gå på bekostning av noe eller noen, men å hjelpe meg til å bli bedre, slik at jeg kan gi noe tilbake også.