Svar fra Norsk Pasientforening

[Gjest Veldig rart]

Ja, da kom svaret... Siden jeg har skrevet mye om saken her før, så tenkte jeg bare jeg skulle rapportere utfallet.

Det er jo det 'halmstrået' vi pasienter har, at vi jar klageinstanser.

Saken i et nøtteskall er at jeg konfronterte min psykiater med at han hadde brutt taushetsplikten. Antagelig skremte det 'skiten' ut av han, for han nektet meg videre behandling og nektet meg journalen. Fylkeslegen hjalp meg å få ut journalen i første omgang. Til slutt bestemte jeg meg for å rapportere taushetspliktbruddet også, men fikk beskjed om at det hadde de ikke tid til å gjøre noe med siden jeg ikke gjorde det samtidig med journalsaken. (Jeg var redd for 'bråk') Jeg klaget skriftlig på dette og fikk til slutt et svar (etter purring) at ytterligere henvendelser fra min side ikke ville bli besvart.

Jeg sendte et brev med forspørsel om saksgangen i slike tilfeller til Sosial- og Helsedirektoratet med kopi til Statens Helsetilsyn, Helsedepartementet og Fylkeslegen. Sosial- og Helsedirektoratet sendte klagen til Fylkesmannen som rette instans. (Samme kontorbygning, men ikke samme adresse som Fylkeslegen). SVARET kom derimot fra Fylkeslegen (som nå heter Helsetilsynet). Men DE hadde jo allerede sagt at de ikke ville ha noe mer med meg å gjøre. (Forbanna pasient som ikke bare kan holde kjeft...eller noe sånt?)

Så tenkte jeg at jeg kunne sende hele saken til Norsk Pasientforening! For nå begynte jeg å bli interessert i hvordan ting fungerte når det gjaldt klager (trodde taushetspliktbrudd var ALVORLIG jeg...dumme meg!). Jeg er ikke ute etter å ta noen, men jeg vil ikke sitte igjen med skylda (=umulig pasient) fordi psykiateren min brøt norsk lov. Det er ikke JEG som gjorde noe galt, og derfor vil jeg blir 'frikjent' for den nedverdigende følelsen. (Det er lov å håpe).

Norsk Pasientforening fikk hele bøtteballetten av brev, først mellom meg og min psykiater, så mellom meg og Fylkeslegen osv.

Konklusjonen var altså at 'Med vår lange erfaring i slike og lignede saker vil vi ikke råde det til å gå videre med saken'.

Hurra! Så mye er våre rettigheter verdt! Det er bare å finne seg i det, ta i mot og holde kjeft. Må innrømme at jeg er skuffet. Hvor mye 'muffens' er det rundt omkring tro? Som aldri blir gjort noe med...

Da dette startet for et år siden var jeg så naiv at jeg trodde jeg nærmest skulle bli takket av Fylkeslegen for at jeg rapporterte brudd på reglene. (hehe).De skal jo liksom holde tilsyn med at lover og regler blir fulgt blant helsepersonell i fylket.

Trodde jeg liksom hjalp dem å gjøre jobben sin. Så dum kan en bli før en lærer i 'livets skole'.

Skulle ønske noen kunne ta en debatt på TV om hvordan helsepersonell mener at taushetspliktloven skal håndteres. For nå skjønner ikke jeg noen ting i alle fall. Min psykiater røpet sensitive opplysninger om en annen pasient og dennes familie til meg. Hvordan kan jeg vite at han ikke plumper ut med noe om meg også, hvis han treffer felles kjente? Og 'felles kjente/bekjente' har en jo alltids i en liten by!

Jeg ble advart her tidligere. Av andre med dårlige erfaring. At jeg ikke burde bruke krefter på dette. Men jeg TRODDE at det var grei skuring. Noe annet kunne ikke falle meg inn.

Det er ett ord som dekker dette (unnskyld) Fy faen!

De innrømmer jo at det IKKE nytter å klage selv om en har rett. Du blir frarådet å klage! For din egen helses skyld går jeg utifra.

Er det slik det skal våre når du søker hjelp i helsevesenet da???? Spesielt skal det vel ikke være slik når en søker hjelp innen psykaitrien??? DER skulle de vel vite å hjelpe dem som har en 'svak periode'??? Jeg STOLTE på dem.... Dumme meg

(Tidligere innlegg er skrevet under 'ikke undertegnet'. Får nå beskjed om at dette nicket er reservert av en annen bruker (?!). Derfor får jeg finne på et annet)

[soleil]

Så mye for rettssikkerheten og rettsriktigheten, liksom.

Syns din historie er skremmende og tankevekkende. Er det noen brukerorganisasjoner som kan forfølge saken?

Hva med å kontakte noen i helsedepartementet, justisdepartementet og/eller sosialdepartementet?

http://odin.dep.no/odin/global/depliste/index-b-n-a.html

Jeg syns de prinsipielle tingene som du tar opp er viktige.

Det er ikke slik en skal bli møtt når man klager.

[Gjest Veldig rart]

Så mye for rettssikkerheten og rettsriktigheten, liksom.

Syns din historie er skremmende og tankevekkende. Er det noen brukerorganisasjoner som kan forfølge saken?

Hva med å kontakte noen i helsedepartementet, justisdepartementet og/eller sosialdepartementet?

http://odin.dep.no/odin/global/depliste/index-b-n-a.html

Jeg syns de prinsipielle tingene som du tar opp er viktige.

Det er ikke slik en skal bli møtt når man klager.

Pasientombudet kontaktet jeg først. De kunne ikke ta saken siden det gjaldt en privatpraktiserende psykiater. De tar seg hovedsaklig av det som skjer innen institusjonene og på fylkesplan fikk jeg forklart. (Mulig jeg ikke husker korrekt her, men de kunne ikke ta min sak iallefall.)

Jeg har vært i kontakt med Fylkeslegen, Statens Helsetilsyn, Helsedepartementet, Sosial- og Helsedirektoratet og Norsk Pasientforening.

Tror ikke jeg gidder mer. Jeg heller.....

Eneste måtte jo være å gå til mediene med saken, ikke som MIN sak, men som en generell sak, et fenomen innen helsevesenet, og psykiatrien spesielt (dessverre). Tror det er sunt å få belyst slike 'betente' tilstander.

[soleil]

Jeg tror en må bruke brukerorganisasjonene for å komme noen vei.

Dessverre er det nok mange i samme situasjon. Sammen med andre eksempler på lignende tilfeller kan en nok få satt søkelys på det. Så fort slike saker kommer i debattprogrammene på TV så skal jeg love deg at det skjer noe.

Jeg skjønner at dette er noe du vil ordne opp i og jeg forstår godt frustrasjonen din. For din egen del er det nok antagelig best at du glemmer hele greia.

Ikke ta innover deg at du har blitt avvist eller avspist med at du er "kranglete". Når en konfronterer makta er dette helt normalt. De definerer deg ut.

Dette blir som David mot Goliat. Uten at du har noen garanti for at det ender like bra..

[Gjest Veldig rart]

Jeg tror en må bruke brukerorganisasjonene for å komme noen vei.

Dessverre er det nok mange i samme situasjon. Sammen med andre eksempler på lignende tilfeller kan en nok få satt søkelys på det. Så fort slike saker kommer i debattprogrammene på TV så skal jeg love deg at det skjer noe.

Jeg skjønner at dette er noe du vil ordne opp i og jeg forstår godt frustrasjonen din. For din egen del er det nok antagelig best at du glemmer hele greia.

Ikke ta innover deg at du har blitt avvist eller avspist med at du er "kranglete". Når en konfronterer makta er dette helt normalt. De definerer deg ut.

Dette blir som David mot Goliat. Uten at du har noen garanti for at det ender like bra..

Jeg har egentlig bestemt meg for å 'glemme' det. Men så spørs det om jeg greier da. Den rettferdighetssansen min skulle jeg gjerne ha bedøvd litt!

Det kan se ut som om det er fort gjort å bli en ny Juklerød hvis en står for mye på krava. Kanskje jeg skal dra inn til Oslo og slå opp telt utenfor et av departmentene? Det hadde vært greier det! (hehe)

En annen ting er at det er så små forhold her nede, at det er ikke usannsynlig at 'min' behandler kjenner disse folkene som eventuelt skulle behandle saken hans/min såpass godt at de egentlig ville vært inhabile. Vedkommende har nemlig jobbet endel på fylkesplan tidligere, og det er jo det planet Fylkeslegen er på. Det er jo bare dumt å lukke øynene for slike tilstander. Ingenting overrasker meg mer. Jeg har lært meg å være mer mistenksom enn det som er naturlig for meg.

[soleil]

Jeg har egentlig bestemt meg for å 'glemme' det. Men så spørs det om jeg greier da. Den rettferdighetssansen min skulle jeg gjerne ha bedøvd litt!

Det kan se ut som om det er fort gjort å bli en ny Juklerød hvis en står for mye på krava. Kanskje jeg skal dra inn til Oslo og slå opp telt utenfor et av departmentene? Det hadde vært greier det! (hehe)

En annen ting er at det er så små forhold her nede, at det er ikke usannsynlig at 'min' behandler kjenner disse folkene som eventuelt skulle behandle saken hans/min såpass godt at de egentlig ville vært inhabile. Vedkommende har nemlig jobbet endel på fylkesplan tidligere, og det er jo det planet Fylkeslegen er på. Det er jo bare dumt å lukke øynene for slike tilstander. Ingenting overrasker meg mer. Jeg har lært meg å være mer mistenksom enn det som er naturlig for meg.

Jeg kjenner meg igjen i måten du tenker på.

Jeg får helt blod på tann av slike saker. Burde egentlig blitt jurist..

Apropos jurister: Hva med fri rettshjelp eller jussbuss?

Juss-studenter med interesse for velferdsrett hadde lært masse av å prøve den saken din.

[frosken]

Det var feil av psykiateren å si noe om andre klienter, men jeg synes du blåser akkurat den delen av saken veldig opp.Feil skjer på alle områder i samfunnet uten at man sanksjonerer det så sterkt.

Jeg synes du har all grunn til å være frustrert og sint over måten psykiateren behandlet deg på i kjølvannet av denne episoden. Det synes jeg er grunnlag for en klagesak - ikke den enkeltstående bemerkningen han kom med som neppe er i samsvar med taushetsplikten.

Jeg kjenner ingen som gjennom jobben er pålagt taushetsplikt som ikke av og til har beveget seg på grensen av det korrekte mht taushet.

Jeg ville forsøkt å flytte fokus i denne saken. Slutt å være så opptatt av dette med taushetsplikt - bruk istedet energien på å komme deg videre i forhold til at du ble usedvanlig dårlig behandlet av din psykiater.

[PieLill]

Jeg tar sjansen på å provosere litt.

Men først. Jeg forstår veldig godt at du er frustrert. Slikt er urettferdig og forbasket provoserende.

Men slik fungerer helsevesnet. Til syvende og sist er det fagfolkene som bestemmer hva som er sant. Og du får ikke mer rett enn de finner for godt å gi deg. Med mindre du har en utrolig sterk sak, men selv da er det vanskelig.

Slik er resten av verden også. Vi vil gjennom livet møte urett og maktovergrep. Men vi kommer alle i større eller mindre grad å gjøre ting som driver andre til vanvidd, uten at vi innrømmer feil eller rydder opp etter oss. Slik er vi mennesker.

En urett rettferdiggjør ikke en annen. Men den kan sette livet i perspektiv.

Rettferdighetssans er en god kvalitet, men den kan også bli en besettelse, på linje med ryddemani eller overdreven hygiene. Da vil den ødelegge deg.

Du mister propsjonene og de sterke sakene blir slukt av de tynne. Du mister troverdighet. Dessuten mister du fort av synet at det finnes andre sider ved livet enn rettferdighet.

Den opplevelsen du har hatt kan spore deg til flere ting. Du kan bli en ny Juklerød. Du kan bli stille forbitret og etter hvert bli en pest og en plage for omgivelsene. Du kan finne deg noen å herse med slik at du på den måten får "hevn".

Du kan også ringe til avisen og finne ut hvordan man virkelig forvrenger det noen har sagt til det helt ugjenkjennelige. Du tror du har opplevd missbrukt tillit; Vent til du har snakket med VG!

ELLER.

Du kan se dette som en gylden anleding til å øve deg i å takle tap. Å akseptere tap og kunne leve med udekte behov er en grunnleggende del av det å modnes som menneske. Og svært avgjørende for hvor godt du får det i livet.

Jeg mener ikke du skal finne deg i alt, men noe må du faktisk bare finne deg i. Ikke fordi det er rettferdig, men fordi det er det eneste fornuftige og hensiktsmessige. I lengden er du mest tjent med det.

Du kommer ikke videre i denne saken. Å prøve å få noe mer ut av den blir som å forsøke å drikke Cola ut av en sofapute. Du får ikke din Colaen tilbake, samme hvor mye noen tømte den ut med vilje. Gå å ta deg et glass vann i stedet!

Vi har sikkert alle opplevd å låne bort noe uten å få det tilbake. Det kommer et punkt der vi må innse at vi enten får skaffe oss en ny eller leve uten. Glemme hele greia.

Denne saken har frarøvet deg mye. Ikke la den fortsette å stjele fra deg. Du kan ergre deg gul og blå, men de du er sinte på bryr seg ikke katta. Finn noe mer nyttig å givende å bruke kreftene på.

Jeg påstår ikke at det er enkelt. Det er deffinitivt ikke smertefritt. Men du verden så nyttig. No pain, no gain.

En ting til.

Helsevesnet er en seig materie å bearbeide. Men det er i bevegelse. Gå på bibiloteket å finn ut hvordan det var å være pasient for 30, 50 eller 100 år siden. Legg særlig merke til hvordan det var å være fattig pasient og / eller kvinne.

Hver berettigede klage som sendes, og som man føler man får et fullstendig intetsigende svar på, er likevel et lite dytt i riktig rettning. Mange slike dytt blir etter hvert til sakte bevegelse.

Du ville ha revelusjon. Men det ble bare et lite puff. Mange har gått før deg, og mange kommer etter. Takk for innsatsen!

Nå har du gjort ditt for nå og kan trygt egne deg til noe mer fruktbart og givende.

Klem fra

[Gjest Veldig rart]

Det var feil av psykiateren å si noe om andre klienter, men jeg synes du blåser akkurat den delen av saken veldig opp.Feil skjer på alle områder i samfunnet uten at man sanksjonerer det så sterkt.

Jeg synes du har all grunn til å være frustrert og sint over måten psykiateren behandlet deg på i kjølvannet av denne episoden. Det synes jeg er grunnlag for en klagesak - ikke den enkeltstående bemerkningen han kom med som neppe er i samsvar med taushetsplikten.

Jeg kjenner ingen som gjennom jobben er pålagt taushetsplikt som ikke av og til har beveget seg på grensen av det korrekte mht taushet.

Jeg ville forsøkt å flytte fokus i denne saken. Slutt å være så opptatt av dette med taushetsplikt - bruk istedet energien på å komme deg videre i forhold til at du ble usedvanlig dårlig behandlet av din psykiater.

Det er, som du sier, mest den behandlingen jeg ble møtt med da jeg konfronterte han med taushetspliktbruddet jeg reagerte på. Jeg ble nektet videre terapi samt utlevering av journalen, samt at siste 'rapport' om meg ålutselig inneholdt en del mistenkeliggjørende og suspekte opplysninger samt diagnoser til sammenligning fra tidligere rapporter til legen. Det gjorde meg mistenksom, men det har jeg rett og slett ikke tørt å nevne for noen. Da blir jeg vel sett på som helt sprøyte pine gal. Denne siste rapporten var også det eneste han ville gi meg av journalen. Det var (tilfeldigvis) datert rett før tidspunktet for min konfrontasjon, men min lege har ikke mottatt det, men derimot alle de andre rapportene. Det var masse feil i denne siste rapporten om både varighet av medisinbruk, grunnen til at jeg sluttet med dem osv osv. Jeg hadde ikke mulighet for å nyttiggjøre meg terapi pluselig, mens jeg tidligere (i hans rapporter) hadde hatt god nytte av terapi. Bl.a. hadde han fylt ut et personlighetsvurderingsskjema hvor han hadde gitt meg 'best score' på de fleste egenskaper. Men plutselig var jeg et uhyre, helt tilfeldig sammenfallende med konfrontasjonen.

Ting i denne siste rapporten burde rettes opp, men det har jeg nå ikke mulighet til tydeligvis. Tror ingen egentlig helt tar seg tid til å sette seg inn i saken, dermed får de ikke med seg alle aspekter. Kanskje.

Min nåværende psykolog er hoderystende til det som skjedde, og hva som ble sagt og ment om meg i sakens anledning. Men jeg er redd for å 'bruke' han i denne saken.

Jeg er ikke ute etter å ødelegge for min tidlgiere behandler, men jeg synes ikke han skulle ødelegge for meg heller for å redde sitt eget skinn. Noe jeg dessverre tror var foranledningen til hele suppedasen.

I utgangspunktet var han veldig positiv til min person og skrøt av mine mange gode egenskaper, og så 'poff' er alt forandret. Nei, det er skremmende.

[Gjest Veldig rart]

Jeg tar sjansen på å provosere litt.

Men først. Jeg forstår veldig godt at du er frustrert. Slikt er urettferdig og forbasket provoserende.

Men slik fungerer helsevesnet. Til syvende og sist er det fagfolkene som bestemmer hva som er sant. Og du får ikke mer rett enn de finner for godt å gi deg. Med mindre du har en utrolig sterk sak, men selv da er det vanskelig.

Slik er resten av verden også. Vi vil gjennom livet møte urett og maktovergrep. Men vi kommer alle i større eller mindre grad å gjøre ting som driver andre til vanvidd, uten at vi innrømmer feil eller rydder opp etter oss. Slik er vi mennesker.

En urett rettferdiggjør ikke en annen. Men den kan sette livet i perspektiv.

Rettferdighetssans er en god kvalitet, men den kan også bli en besettelse, på linje med ryddemani eller overdreven hygiene. Da vil den ødelegge deg.

Du mister propsjonene og de sterke sakene blir slukt av de tynne. Du mister troverdighet. Dessuten mister du fort av synet at det finnes andre sider ved livet enn rettferdighet.

Den opplevelsen du har hatt kan spore deg til flere ting. Du kan bli en ny Juklerød. Du kan bli stille forbitret og etter hvert bli en pest og en plage for omgivelsene. Du kan finne deg noen å herse med slik at du på den måten får "hevn".

Du kan også ringe til avisen og finne ut hvordan man virkelig forvrenger det noen har sagt til det helt ugjenkjennelige. Du tror du har opplevd missbrukt tillit; Vent til du har snakket med VG!

ELLER.

Du kan se dette som en gylden anleding til å øve deg i å takle tap. Å akseptere tap og kunne leve med udekte behov er en grunnleggende del av det å modnes som menneske. Og svært avgjørende for hvor godt du får det i livet.

Jeg mener ikke du skal finne deg i alt, men noe må du faktisk bare finne deg i. Ikke fordi det er rettferdig, men fordi det er det eneste fornuftige og hensiktsmessige. I lengden er du mest tjent med det.

Du kommer ikke videre i denne saken. Å prøve å få noe mer ut av den blir som å forsøke å drikke Cola ut av en sofapute. Du får ikke din Colaen tilbake, samme hvor mye noen tømte den ut med vilje. Gå å ta deg et glass vann i stedet!

Vi har sikkert alle opplevd å låne bort noe uten å få det tilbake. Det kommer et punkt der vi må innse at vi enten får skaffe oss en ny eller leve uten. Glemme hele greia.

Denne saken har frarøvet deg mye. Ikke la den fortsette å stjele fra deg. Du kan ergre deg gul og blå, men de du er sinte på bryr seg ikke katta. Finn noe mer nyttig å givende å bruke kreftene på.

Jeg påstår ikke at det er enkelt. Det er deffinitivt ikke smertefritt. Men du verden så nyttig. No pain, no gain.

En ting til.

Helsevesnet er en seig materie å bearbeide. Men det er i bevegelse. Gå på bibiloteket å finn ut hvordan det var å være pasient for 30, 50 eller 100 år siden. Legg særlig merke til hvordan det var å være fattig pasient og / eller kvinne.

Hver berettigede klage som sendes, og som man føler man får et fullstendig intetsigende svar på, er likevel et lite dytt i riktig rettning. Mange slike dytt blir etter hvert til sakte bevegelse.

Du ville ha revelusjon. Men det ble bare et lite puff. Mange har gått før deg, og mange kommer etter. Takk for innsatsen!

Nå har du gjort ditt for nå og kan trygt egne deg til noe mer fruktbart og givende.

Klem fra

Takk for kloke ord, Pie Lill!

Jeg KAN de tankene selv også. Heldigvis. Merker at jeg ikke blir så opprørt over dette som jeg gjorde for noen måneder siden. Så jeg har vel håp om å kunne legge det bak meg.

Men det er som forklart annetsteds her en del 'rare' ting i journalen som dukket beleilig opp i forbindelse med konfrontasjonen. Jeg er redd dette kan skade meg senere, i forbindelse med arbeidslivet og jobbsøking. Eller, om jeg ikke blir arbeidsfør, i kontakt med trygdevesenet. Føler at mitt videre liv er brukt som en innsats i et spill, og ikke til gavn for meg.

Men, som du sier, haukene i media er mer opptatt av å selge enn å hjelpe en pasient i saken sin. De er ikke 'snille', de skal selge sitt produkt. Men jeg beundrer dems om har tørt å ta steget ut i offentligheten. Dessverre er jeg kanskje for feig der.

Takk for kommentarer iallefall.

Jeg skal kjøre ut innlegget ditt, og så skal jeg lese det med jevne mellomrom hvis jeg merker frustrasjonen stiger.

[Gjest rota]

Skjønner at du er skuffet ja.

Jeg regner med at du er den samme ultra naive typen som meg, som blir like overrasket hver gang man støter på noen som ikke er slik som forventet. Jeg har hatt en slik runde selv. Jeg fikk heldigvis hjelp av pasientombudet, da det gjaldt en lege på et av de største sykehusene her til lands. Men det tok meg nesten 1 år med flere brev frem og tilbake. Legen prøvde først og sverte meg ytterligere i håp om å bli trodd, det er helt utrolig hva de kan finne på i en presset situasjon. Han prøvde til og med og bruke det faktum at jeg hadde klaget mot meg i saken. Men til slutt måtte han gi seg, og resultatet ble jo at han dummet seg ut ovenfor sykehusledelsen. Jeg synes faktisk synd på mannen jeg, som laget så mye trøbbel for seg selv.

Men jeg har kanskje lært at jeg ikke skal være så naiv lenger....trur eg.

Trøsten din kan kanskje være at navnet på den legen din nå har kommet i en klagesak. Så skulle det komme flere, så har du bidratt til at det kanskje blir litt lettere for en eventuell nestemann.

Og vi må lære at rettferdighet ikke er noen selvfølge i vårt samfunn.

[frosken]

Jeg tar sjansen på å provosere litt.

Men først. Jeg forstår veldig godt at du er frustrert. Slikt er urettferdig og forbasket provoserende.

Men slik fungerer helsevesnet. Til syvende og sist er det fagfolkene som bestemmer hva som er sant. Og du får ikke mer rett enn de finner for godt å gi deg. Med mindre du har en utrolig sterk sak, men selv da er det vanskelig.

Slik er resten av verden også. Vi vil gjennom livet møte urett og maktovergrep. Men vi kommer alle i større eller mindre grad å gjøre ting som driver andre til vanvidd, uten at vi innrømmer feil eller rydder opp etter oss. Slik er vi mennesker.

En urett rettferdiggjør ikke en annen. Men den kan sette livet i perspektiv.

Rettferdighetssans er en god kvalitet, men den kan også bli en besettelse, på linje med ryddemani eller overdreven hygiene. Da vil den ødelegge deg.

Du mister propsjonene og de sterke sakene blir slukt av de tynne. Du mister troverdighet. Dessuten mister du fort av synet at det finnes andre sider ved livet enn rettferdighet.

Den opplevelsen du har hatt kan spore deg til flere ting. Du kan bli en ny Juklerød. Du kan bli stille forbitret og etter hvert bli en pest og en plage for omgivelsene. Du kan finne deg noen å herse med slik at du på den måten får "hevn".

Du kan også ringe til avisen og finne ut hvordan man virkelig forvrenger det noen har sagt til det helt ugjenkjennelige. Du tror du har opplevd missbrukt tillit; Vent til du har snakket med VG!

ELLER.

Du kan se dette som en gylden anleding til å øve deg i å takle tap. Å akseptere tap og kunne leve med udekte behov er en grunnleggende del av det å modnes som menneske. Og svært avgjørende for hvor godt du får det i livet.

Jeg mener ikke du skal finne deg i alt, men noe må du faktisk bare finne deg i. Ikke fordi det er rettferdig, men fordi det er det eneste fornuftige og hensiktsmessige. I lengden er du mest tjent med det.

Du kommer ikke videre i denne saken. Å prøve å få noe mer ut av den blir som å forsøke å drikke Cola ut av en sofapute. Du får ikke din Colaen tilbake, samme hvor mye noen tømte den ut med vilje. Gå å ta deg et glass vann i stedet!

Vi har sikkert alle opplevd å låne bort noe uten å få det tilbake. Det kommer et punkt der vi må innse at vi enten får skaffe oss en ny eller leve uten. Glemme hele greia.

Denne saken har frarøvet deg mye. Ikke la den fortsette å stjele fra deg. Du kan ergre deg gul og blå, men de du er sinte på bryr seg ikke katta. Finn noe mer nyttig å givende å bruke kreftene på.

Jeg påstår ikke at det er enkelt. Det er deffinitivt ikke smertefritt. Men du verden så nyttig. No pain, no gain.

En ting til.

Helsevesnet er en seig materie å bearbeide. Men det er i bevegelse. Gå på bibiloteket å finn ut hvordan det var å være pasient for 30, 50 eller 100 år siden. Legg særlig merke til hvordan det var å være fattig pasient og / eller kvinne.

Hver berettigede klage som sendes, og som man føler man får et fullstendig intetsigende svar på, er likevel et lite dytt i riktig rettning. Mange slike dytt blir etter hvert til sakte bevegelse.

Du ville ha revelusjon. Men det ble bare et lite puff. Mange har gått før deg, og mange kommer etter. Takk for innsatsen!

Nå har du gjort ditt for nå og kan trygt egne deg til noe mer fruktbart og givende.

Klem fra

Hei PieLill:-)

Dette tror jeg er det beste innlegget jeg har lest på lenge!

[Gjest Veldig rart]

Skjønner at du er skuffet ja.

Jeg regner med at du er den samme ultra naive typen som meg, som blir like overrasket hver gang man støter på noen som ikke er slik som forventet. Jeg har hatt en slik runde selv. Jeg fikk heldigvis hjelp av pasientombudet, da det gjaldt en lege på et av de største sykehusene her til lands. Men det tok meg nesten 1 år med flere brev frem og tilbake. Legen prøvde først og sverte meg ytterligere i håp om å bli trodd, det er helt utrolig hva de kan finne på i en presset situasjon. Han prøvde til og med og bruke det faktum at jeg hadde klaget mot meg i saken. Men til slutt måtte han gi seg, og resultatet ble jo at han dummet seg ut ovenfor sykehusledelsen. Jeg synes faktisk synd på mannen jeg, som laget så mye trøbbel for seg selv.

Men jeg har kanskje lært at jeg ikke skal være så naiv lenger....trur eg.

Trøsten din kan kanskje være at navnet på den legen din nå har kommet i en klagesak. Så skulle det komme flere, så har du bidratt til at det kanskje blir litt lettere for en eventuell nestemann.

Og vi må lære at rettferdighet ikke er noen selvfølge i vårt samfunn.

Supernaiv kan jeg trygt kalles ja!

Etter å ha fått endel skuffelser, lærer en seg å kompensere for sin medfødte naivitet ved å være ekstra mistenksom. Men det kan jo slå feil ut det også. Jeg greier liksom ikke være 'passe mistenksom', siden det naturlige for meg i utgangspunktet er å tro godt om alle.

Jaja, en lærer så lenge en lever!

Jeg syntes jo synd på han fyren 'min' også da. Han ble jo så stressa og redd av mine 'påpekninger'. Tror han likte seg bedre med de selvutslettende pasientene jeg. Faktisk så sier legen min (det er jo en slags trøst) at han har erfaring med at denne psykiateren lett havner på kant med sterke pasienter med egne meninger. Det får meg til å føle at ikke _alt_ er min skyld på en måte.

Godt det ordnet seg for deg da!

[PieLill]

Hei PieLill:-)

Dette tror jeg er det beste innlegget jeg har lest på lenge!

.

[PieLill]

Takk for kloke ord, Pie Lill!

Jeg KAN de tankene selv også. Heldigvis. Merker at jeg ikke blir så opprørt over dette som jeg gjorde for noen måneder siden. Så jeg har vel håp om å kunne legge det bak meg.

Men det er som forklart annetsteds her en del 'rare' ting i journalen som dukket beleilig opp i forbindelse med konfrontasjonen. Jeg er redd dette kan skade meg senere, i forbindelse med arbeidslivet og jobbsøking. Eller, om jeg ikke blir arbeidsfør, i kontakt med trygdevesenet. Føler at mitt videre liv er brukt som en innsats i et spill, og ikke til gavn for meg.

Men, som du sier, haukene i media er mer opptatt av å selge enn å hjelpe en pasient i saken sin. De er ikke 'snille', de skal selge sitt produkt. Men jeg beundrer dems om har tørt å ta steget ut i offentligheten. Dessverre er jeg kanskje for feig der.

Takk for kommentarer iallefall.

Jeg skal kjøre ut innlegget ditt, og så skal jeg lese det med jevne mellomrom hvis jeg merker frustrasjonen stiger.

Fint at du har håp om å kunne legge dette bak deg.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. En journal kan virke direkte injurierende.

I forhold til arbeidsliv kan den neppe volde deg skade. Arbeidsgivere har vitterligen ingen rett til å få lese journaler.

I forhold til videre behandling kan den skape problemer. Det er likevel ikke alltid lurt å gjøre noe med det. Det kan ende med tilføyelser i journalen som fort kan oppfattes som at du er en yrkeskverulant. Men det kommer selvfølgelig helt an på hva saken gjelder.

For å sikre deg mot unødig spredning av journalen kan du sende brev til alle som nå har deg i papirene. Der kan du be om at journalen din, eller deler av den, eller opplysninger trukket ut av journalen ikke under noen omstendingheter utleveres, heller ikke til andre avdelinger ved samme institusjon.

Skriv videre at opplysniniger kun kan utleveres når du på forhånd er kjent med hva som fortelles om deg og har gitt ditt skriftlige samtykke til at de aktuelle opplysninger videresendes til en angitt instans.

Be til slutt om en bekreftelse på at brevet er mottatt og tatt til følge.

Svar alltid nei når noen ber om blankofullmakt til å innhente helseopplysninger om deg. Dette kan begrense omfanget av "skadene".

Men møter du en grei behandler kan det gå veldig greit.

Din sak er for liten til å få saklig behandling i media. Den er også for liten og uklar sett fra utsiden til at den er verdt å selge skinnet for. Saken er liten sammenlignet med for eksempel når et barn dør. Noe slik er også enklere å entydig ta stilling til.

Hyggelig at du fikk noe vettugt ut av det jeg skrev.

Lykke til!

[Gjest Veldig rart]

Fint at du har håp om å kunne legge dette bak deg.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. En journal kan virke direkte injurierende.

I forhold til arbeidsliv kan den neppe volde deg skade. Arbeidsgivere har vitterligen ingen rett til å få lese journaler.

I forhold til videre behandling kan den skape problemer. Det er likevel ikke alltid lurt å gjøre noe med det. Det kan ende med tilføyelser i journalen som fort kan oppfattes som at du er en yrkeskverulant. Men det kommer selvfølgelig helt an på hva saken gjelder.

For å sikre deg mot unødig spredning av journalen kan du sende brev til alle som nå har deg i papirene. Der kan du be om at journalen din, eller deler av den, eller opplysninger trukket ut av journalen ikke under noen omstendingheter utleveres, heller ikke til andre avdelinger ved samme institusjon.

Skriv videre at opplysniniger kun kan utleveres når du på forhånd er kjent med hva som fortelles om deg og har gitt ditt skriftlige samtykke til at de aktuelle opplysninger videresendes til en angitt instans.

Be til slutt om en bekreftelse på at brevet er mottatt og tatt til følge.

Svar alltid nei når noen ber om blankofullmakt til å innhente helseopplysninger om deg. Dette kan begrense omfanget av "skadene".

Men møter du en grei behandler kan det gå veldig greit.

Din sak er for liten til å få saklig behandling i media. Den er også for liten og uklar sett fra utsiden til at den er verdt å selge skinnet for. Saken er liten sammenlignet med for eksempel når et barn dør. Noe slik er også enklere å entydig ta stilling til.

Hyggelig at du fikk noe vettugt ut av det jeg skrev.

Lykke til!

Jeg fikk mye ut av dette innlegget også! Kjekt å vite.

Blankofullmakt i denne forbindelse kan jeg ikke huske å ha hørt om. Kan en eventuell arbeidsgiver be om det, eller er det bare annet helsepersonell? En arbeidsgiver vil vel anse det som at du har noe å skjule hvis en nekter, mener jeg?

Takk igjen! Det er så deilig med innspill fra folk som kjenner litt til saker og ting.

[PieLill]

Jeg fikk mye ut av dette innlegget også! Kjekt å vite.

Blankofullmakt i denne forbindelse kan jeg ikke huske å ha hørt om. Kan en eventuell arbeidsgiver be om det, eller er det bare annet helsepersonell? En arbeidsgiver vil vel anse det som at du har noe å skjule hvis en nekter, mener jeg?

Takk igjen! Det er så deilig med innspill fra folk som kjenner litt til saker og ting.

Var til en somatisk undersøkelse der jeg på et skjema ble spurt om jeg gav min tillatelse til at legen innhenten alle opplysninger som måtte ligge på meg på data på ulike sykehus. Begynner hvis å bli teknisk mulig å gjøre slikt. Jeg svarte nei.

En annen situasjon der man ønsker kontroll er om man skal tegne forsikrig. Forsikringsselskapet kan innhente opplysninger om deg, men ikke full journal. Ikke gi blankofullmakt til det.

Du kan ikke diktere hva legen skriver om deg, men du kan si at du ikke vil ha opplysningene sent i det hele tatt. Så kan du ringe forsikringsselskapet å si at du ikke vil ha forsikringen, uten å begrunne dette. SÅ kan du eventulet begynne med nytt forsikringsselskap og ny lege. (Ikke alltid det lar seg gjøre.)

Trygdekontoret kan være en hard nøtt, men også der er det klare grenser for hva de har innsyn i.

Det vil bli skandale og fagforeningene ville hyle høyt og lenge om en arbeidsgiver krevde å få utlevert en komplett legejournal. Det er helt uhørt!

I enkelte stillinger er det fornuftig å kreve en legeattest. F.eks: En brannmann eller yrkesdykker kan ikke lide av klaustrofobi, tung astma eller panikkangst. Det ville være livsfarlig. Arbeidsgiver er det du trenger å bekymre deg minst for i denne sammenhengen.

Allmenleger er som regel svært nøye på å ikke lever ut flere opplysninger enn det i sammenhengen er naturlig og relevant å spørre om. Stort sett blir det bråk om de blir bedt om å sende fra seg en komplett journal. Det setter jo hele tillitsforholdet til pasienten i fare.

En arbeidgiver trenger primært å vite om du kan utføre din jobb i dag. Ikke livshistorien din. Selv om enkelte biter kan være av interesse. Faktisk kan det være negativt å ta med for mange personlige opplysninger, spesielt om tidligere problemer i en jobbsøknad / jobbintervju. Mange vil oppleve dette taktløst og alt for påtrengende.

En annen ting er at leger også har en viss selvkritikk, de absolutt fleste tror jeg. Har de skrevet noe virkelig teit i en journal, kan det tenkes at de har vett til å la være å spre sine dumheter.

Men viktig er altså. Om du henvises fra et sted der du har en feit lite smigrende journal, må du SKRIFTLIG kreve at kun henvisning og ikke komplett journal sendes. Ved enkle polikliniske undersøkelser som røntgen, ultralyd etc. sender de nok ikke journal uansett.

Det hyppigste er nok at et sykehus sender journalen til et annet sykehus, evt. en psyk. poliklinikk.

Tøvete journaler kan føre til langvarig feilbehandling. I verste fall må man begynne helt på nytt på et nytt sted og gå stille i dørene om hvor man har vært før.

Håper ting roer seg for deg, og at denne saken ikke får langsiktige negative virkninger for deg. Og at du etter hvert blir så bra at du ikke har så mye behov for helsevesnet.

Du får trøste deg med at du har lært mye på kort tid som eller ville tatt deg årevis.

Motvind er til for å seile i. Men det kreves mer teknikk.

[Gjest Veldig rart]

Var til en somatisk undersøkelse der jeg på et skjema ble spurt om jeg gav min tillatelse til at legen innhenten alle opplysninger som måtte ligge på meg på data på ulike sykehus. Begynner hvis å bli teknisk mulig å gjøre slikt. Jeg svarte nei.

En annen situasjon der man ønsker kontroll er om man skal tegne forsikrig. Forsikringsselskapet kan innhente opplysninger om deg, men ikke full journal. Ikke gi blankofullmakt til det.

Du kan ikke diktere hva legen skriver om deg, men du kan si at du ikke vil ha opplysningene sent i det hele tatt. Så kan du ringe forsikringsselskapet å si at du ikke vil ha forsikringen, uten å begrunne dette. SÅ kan du eventulet begynne med nytt forsikringsselskap og ny lege. (Ikke alltid det lar seg gjøre.)

Trygdekontoret kan være en hard nøtt, men også der er det klare grenser for hva de har innsyn i.

Det vil bli skandale og fagforeningene ville hyle høyt og lenge om en arbeidsgiver krevde å få utlevert en komplett legejournal. Det er helt uhørt!

I enkelte stillinger er det fornuftig å kreve en legeattest. F.eks: En brannmann eller yrkesdykker kan ikke lide av klaustrofobi, tung astma eller panikkangst. Det ville være livsfarlig. Arbeidsgiver er det du trenger å bekymre deg minst for i denne sammenhengen.

Allmenleger er som regel svært nøye på å ikke lever ut flere opplysninger enn det i sammenhengen er naturlig og relevant å spørre om. Stort sett blir det bråk om de blir bedt om å sende fra seg en komplett journal. Det setter jo hele tillitsforholdet til pasienten i fare.

En arbeidgiver trenger primært å vite om du kan utføre din jobb i dag. Ikke livshistorien din. Selv om enkelte biter kan være av interesse. Faktisk kan det være negativt å ta med for mange personlige opplysninger, spesielt om tidligere problemer i en jobbsøknad / jobbintervju. Mange vil oppleve dette taktløst og alt for påtrengende.

En annen ting er at leger også har en viss selvkritikk, de absolutt fleste tror jeg. Har de skrevet noe virkelig teit i en journal, kan det tenkes at de har vett til å la være å spre sine dumheter.

Men viktig er altså. Om du henvises fra et sted der du har en feit lite smigrende journal, må du SKRIFTLIG kreve at kun henvisning og ikke komplett journal sendes. Ved enkle polikliniske undersøkelser som røntgen, ultralyd etc. sender de nok ikke journal uansett.

Det hyppigste er nok at et sykehus sender journalen til et annet sykehus, evt. en psyk. poliklinikk.

Tøvete journaler kan føre til langvarig feilbehandling. I verste fall må man begynne helt på nytt på et nytt sted og gå stille i dørene om hvor man har vært før.

Håper ting roer seg for deg, og at denne saken ikke får langsiktige negative virkninger for deg. Og at du etter hvert blir så bra at du ikke har så mye behov for helsevesnet.

Du får trøste deg med at du har lært mye på kort tid som eller ville tatt deg årevis.

Motvind er til for å seile i. Men det kreves mer teknikk.

Fin beskrivelse det siste der! Jeg tror jeg begynner å tilegne meg litt av teknikken etterhvert nå. En må jo faktisk være en del i kontakt med helsevesenet for å skjønne hvordan det kan fungere (eller rettere ikke fungere) noen ganger.

Mannen min er aldri hos lege. Han trodde tidligere ikke på min 'klagesang' om hva jeg ble utsatt for, tror jeg. Men etterhvert begynte jeg av og til å kommunisere skriftlig, for å huske hva som var sagt begge veier og for å ha en dokumentasjon for senere bruk.

Da lot jeg han lese brev fra legen og trygdekontoret og aetat osv osv. DA skal jeg si pipa fikk en annen låt. Han trodde ikke sine egne øyne. At det gikk an å få formulert så mye rart i skriv. En gang ble det skikkelig fortgang i en prossess etter at han troppet opp på trygdekontoret og sa dette og hint og ba om forklaring på enkelte utsagn. Han kjenner jo tross alt kona si bedre enn de folka gjør, men han regnet med at han ville bli oppfattet som inhabil på en måte. Men så sprakk det tilslutt. Hehe. Det var litt artig å se den strikkreaksjonen hos trygdekontoret. Men det er fælt at en ikke kan bli trodd uten å ha noen til å kjempe for seg.

Jeg måtte faktisk en gang 'true' med å gå til lokalavisa hvis ikke aetat ordnet opp i en filleting som hadde tatt månedsvis. Det er jo fælt at en må oppføre seg bøllete for å få litt 'action' i systemet.

Tror faktisk de har det lettere som er litt mer selvutslettende. Men det kan bli for galt den veien også. En får prøve å finne den gylne middelvei!

(Du har så mange gode formuleringer, så jeg kan bare ikke la være å svare.)