NHD - Asperger og andre psyk. lidelser

[quietus_crusader]

Ja, du har nok rett, i forhold til det med NHD, at han må skrive litt kort av og til. Skjønner ikke meg selv så godt, alltid, det er mye jeg oppfatter som angrep, når det egentlig er ment som gode råd. Har du det slik også? Selv om rådene kanskje ikke "virker" på meg, så kan de jo virke på andre.

Ja, jeg sliter med slike ting jeg og. Vet ikke alltid hva folk mener, og tar kanskje ting negativt, selv om det ikke er ment sånn.

[Mimmy]

Ja, jeg sliter med slike ting jeg og. Vet ikke alltid hva folk mener, og tar kanskje ting negativt, selv om det ikke er ment sånn.

Når man ikke vet hva folk mener, så kan de jo like gjerne mene noe negativt som noe positivt, ikke sant? Så begge deler kan egentlig være tilfelle. Jeg prøver å overbevise meg selv om at folk flest mener noe positivt, inntil det motsatte er bevist. Men har jo merket endel ting som jeg oppfatter som kverulering her, også. Spesielt her på DOL, ikke så mye i det virkelige liv, egentlig.

Jeg skjønner mere og mere hvor det er jeg kommer til kort, nå etter at jeg har fått denne diagnosen. Og endelig kan jeg begynne å glede meg over livet igjen, fordi jeg har oppdaget at det kanskje ikke er så farlig, jeg kan slappe mere av med det.

Hva så om noen her på DOL skulle mene at jeg ikke fortjente å få noen av mine rettigheter oppfylt (dersom det var det de mente). Verden går ikke under, selv om et komplett fremmed menneske har dannet seg bastante meninger utifra noen få linjer som er skrevet her på internett.

Er i kjempegodt humør i dag, føler meg på toppen av verden. Livet er herlig, og i morgen skal jeg ut og se på verden, og svømme også. Håper det blir pent vær.

[Gjest Det tror jeg]

Når man ikke vet hva folk mener, så kan de jo like gjerne mene noe negativt som noe positivt, ikke sant? Så begge deler kan egentlig være tilfelle. Jeg prøver å overbevise meg selv om at folk flest mener noe positivt, inntil det motsatte er bevist. Men har jo merket endel ting som jeg oppfatter som kverulering her, også. Spesielt her på DOL, ikke så mye i det virkelige liv, egentlig.

Jeg skjønner mere og mere hvor det er jeg kommer til kort, nå etter at jeg har fått denne diagnosen. Og endelig kan jeg begynne å glede meg over livet igjen, fordi jeg har oppdaget at det kanskje ikke er så farlig, jeg kan slappe mere av med det.

Hva så om noen her på DOL skulle mene at jeg ikke fortjente å få noen av mine rettigheter oppfylt (dersom det var det de mente). Verden går ikke under, selv om et komplett fremmed menneske har dannet seg bastante meninger utifra noen få linjer som er skrevet her på internett.

Er i kjempegodt humør i dag, føler meg på toppen av verden. Livet er herlig, og i morgen skal jeg ut og se på verden, og svømme også. Håper det blir pent vær.

-noen få linjer skrevet på internet-.

Ja, ikke sant! Det er ikke så lett for oss å råde deg heller utifra de få linjene. Vi har jo også bare din versjon av alt sammen. Det er jo det vi uttaler oss utifra.

Vi kan jo også bare gi deg 'noen få linjer på internet- til svar. Så hvorfor du reagere så kraftig, og føler at vi 'går imot deg', 'unner deg ikke det du skal ha', 'kverulerer' osv osv er jo like dumt.

Hva som er kverulering kommer an på den som leser det. Jeg tror du har bestemt deg i utgangspunktet hva du mener. Det eneste du vil med oss er å få bekreftet at du har rett. Alt annet er kverulering.

Men det er en del av psykisk lidelse (for deg og andre her inne) at en ikke greier dette samspillet med andre mennesker i tale og gjerning. Det er derfor vi er psyke på forskjellige måter.

Vi må derfor være åpne alle sammen for at det kanskje ikke er akkurat en selv som har rett. SElv om det føles slik. Alle psyke føler at en selv har rett, og at verdenburde forandre seg for å tilpasse seg den psyke selv. Tilfriskning er ikke mulig før en kommer ut av dette tankemønsteret.

[Mimmy]

-noen få linjer skrevet på internet-.

Ja, ikke sant! Det er ikke så lett for oss å råde deg heller utifra de få linjene. Vi har jo også bare din versjon av alt sammen. Det er jo det vi uttaler oss utifra.

Vi kan jo også bare gi deg 'noen få linjer på internet- til svar. Så hvorfor du reagere så kraftig, og føler at vi 'går imot deg', 'unner deg ikke det du skal ha', 'kverulerer' osv osv er jo like dumt.

Hva som er kverulering kommer an på den som leser det. Jeg tror du har bestemt deg i utgangspunktet hva du mener. Det eneste du vil med oss er å få bekreftet at du har rett. Alt annet er kverulering.

Men det er en del av psykisk lidelse (for deg og andre her inne) at en ikke greier dette samspillet med andre mennesker i tale og gjerning. Det er derfor vi er psyke på forskjellige måter.

Vi må derfor være åpne alle sammen for at det kanskje ikke er akkurat en selv som har rett. SElv om det føles slik. Alle psyke føler at en selv har rett, og at verdenburde forandre seg for å tilpasse seg den psyke selv. Tilfriskning er ikke mulig før en kommer ut av dette tankemønsteret.

Du har jo misforstått meg fullstendig (og asperger lidelsen). Men det er fullt forståelig, egentlig. Kan ikke forvente at dere vet så mye om hva det innebærer. Jeg tror ikke at de andre som skriver her og svarer meg, nødvendigvis kverulerer. Jeg har fram til nå, kun svart EN som har svart meg, med at jeg tror vedkommende kverulerer.

Og det tror jeg fremdeles.

Jeg har en lidelse, som det ikke er mulig å tilfriskne av, mao kronisk. Og den er MEDFØDT. Jeg har en autistisk lidelse. Det er for meg normalt og "friskt" å være på den måten jeg er, hva asperger syndrom vedkommer. Og derfor skal det ikke brukes terapi mot lidelsen, fordi terapi ikke virker, og til og med virker mot sin hensikt. Eneste behandling, er tilpasninger i hverdagslivet, slik at jeg får bedre livskvalitet.

Det er blant annet svært viktig for meg, å ha trygge rammer. Fordi enkelte deler av meg alltid vil forbli "barn". Så ikke sammenlikn asperger med andre former for psykiske lidelser. Grunnen til at det kalles en psykisk lidelse, er fordi det finnes ikke bedre dekkende uttrykk. Det kan ikke kalles psykisk funksjonshemming, fordi vedkommende da vil bli oppfattet som mentalt retardert, noe som ikke er tilfelle med en som har asperger syndrom. Så derfor måtte de kalle det en psykisk lidelse.

Men det er en lidelse som ofte drar med seg andre psykiske tilleggslidelser, det vanligste er angst og depresjon. Som vanligvis pleier å avta, etter at personen har fått gjennomført de tilpasninger som trenges i hverdagsliv og arbeid. Og det er den fasen jeg er inne i nå. Og har endelig fått hjelp med søkeprosessen. Og det er psykologen min som har anbefalt alle disse tiltakene, så det er endel av en behandlingsplan.

Men det er kun angst og depresjon som skal BEHANDLES. Har forresten en asperger vits, som jeg selv fant på. Soleil hadde funnet en humorside her, med Psychiatric hotline, og hva mennesker med forskjellige psyk. lidelser skulle gjøre for å få hjelp via psyc. hotline. En med tvangslidelse skulle f.eks. taste 1 gjentatte ganger. Og en med multiple personalities skulle taste 3,4,5 og 6. Men asperger syndrom sto ikke oppført, så jeg laget meg min egen vits.

Dersom du har asperger syndrom, tast 7 gjentatte ganger, morskipet vil høre dine signaler, og bringe deg hjem!

[Mimmy]

-noen få linjer skrevet på internet-.

Ja, ikke sant! Det er ikke så lett for oss å råde deg heller utifra de få linjene. Vi har jo også bare din versjon av alt sammen. Det er jo det vi uttaler oss utifra.

Vi kan jo også bare gi deg 'noen få linjer på internet- til svar. Så hvorfor du reagere så kraftig, og føler at vi 'går imot deg', 'unner deg ikke det du skal ha', 'kverulerer' osv osv er jo like dumt.

Hva som er kverulering kommer an på den som leser det. Jeg tror du har bestemt deg i utgangspunktet hva du mener. Det eneste du vil med oss er å få bekreftet at du har rett. Alt annet er kverulering.

Men det er en del av psykisk lidelse (for deg og andre her inne) at en ikke greier dette samspillet med andre mennesker i tale og gjerning. Det er derfor vi er psyke på forskjellige måter.

Vi må derfor være åpne alle sammen for at det kanskje ikke er akkurat en selv som har rett. SElv om det føles slik. Alle psyke føler at en selv har rett, og at verdenburde forandre seg for å tilpasse seg den psyke selv. Tilfriskning er ikke mulig før en kommer ut av dette tankemønsteret.

"Det eneste du vil med oss er å få bekreftet at du har rett. Alt annet er kverulering."

Det sier du i ditt innlegg, og kanskje har du rett i, at det er slik det kan bli oppfattet, og til og med at du har helt rett i dine antakelser her. Er det så rart da, at jeg etter så mange år med en medfødt lidelse, søker bekreftelse på at det jeg (og psykologen min) mener bør gjøres, faktisk er riktig? Og hvem jeg egentlig er?

Jeg har ikke visst hva det var som feilte meg.

Jeg trodde jeg var normal, bare mistilpasset og litt treg på et slags vis, ikke at jeg var "Rainman". Som for øvrig er en forferdelig dårlig film, etter min mening, men det er en helt annen sak. Dersom meningen med filmen, var å vise hvordan autister er! Det finnes faktisk autister som er som Rainman (savanter) men de er ekstremt sjeldne.

Alle andre trodde også at jeg var normal, mine foreldre, min bror og hele min slekt, venner, russekamerater osv...alle trodde de jeg var "normal". Det er mitt inntrykk, at moren min fremdeles ikke har godtatt diagnosen 100%, hun syns det er utrolig, men sier at hun er veldig stolt av meg, at jeg tross alt har greid meg veldig bra.

Er det så rart, at jeg søker bekreftelse på hvem jeg er? På en slags måte?

Og det er ikke synd på meg, dersom det er det du tror. Jeg har på mange måter hatt en fantastisk barndom, jeg har mange flotte stunder som voksen, har eget (og bankens) tak over hodet, og mat på bordet. Og ute er det sol. De tiltakene jeg skal ha, og den tilrettelegging jeg skal ha, er for å sikre meg høyere livskvalitet, hverken mer eller mindre. At jeg får faste, trygge rammer, da blir jeg endelig trygg.

Og derfor er jeg så sta, når det gjelder dette, og det kommer jeg til å fortsette med! Men jeg er glad for alle de svarene jeg får, ikke misforstå meg der. Takk skal du ha. Klem fra

[Gjest ikke signert]

"Det eneste du vil med oss er å få bekreftet at du har rett. Alt annet er kverulering."

Det sier du i ditt innlegg, og kanskje har du rett i, at det er slik det kan bli oppfattet, og til og med at du har helt rett i dine antakelser her. Er det så rart da, at jeg etter så mange år med en medfødt lidelse, søker bekreftelse på at det jeg (og psykologen min) mener bør gjøres, faktisk er riktig? Og hvem jeg egentlig er?

Jeg har ikke visst hva det var som feilte meg.

Jeg trodde jeg var normal, bare mistilpasset og litt treg på et slags vis, ikke at jeg var "Rainman". Som for øvrig er en forferdelig dårlig film, etter min mening, men det er en helt annen sak. Dersom meningen med filmen, var å vise hvordan autister er! Det finnes faktisk autister som er som Rainman (savanter) men de er ekstremt sjeldne.

Alle andre trodde også at jeg var normal, mine foreldre, min bror og hele min slekt, venner, russekamerater osv...alle trodde de jeg var "normal". Det er mitt inntrykk, at moren min fremdeles ikke har godtatt diagnosen 100%, hun syns det er utrolig, men sier at hun er veldig stolt av meg, at jeg tross alt har greid meg veldig bra.

Er det så rart, at jeg søker bekreftelse på hvem jeg er? På en slags måte?

Og det er ikke synd på meg, dersom det er det du tror. Jeg har på mange måter hatt en fantastisk barndom, jeg har mange flotte stunder som voksen, har eget (og bankens) tak over hodet, og mat på bordet. Og ute er det sol. De tiltakene jeg skal ha, og den tilrettelegging jeg skal ha, er for å sikre meg høyere livskvalitet, hverken mer eller mindre. At jeg får faste, trygge rammer, da blir jeg endelig trygg.

Og derfor er jeg så sta, når det gjelder dette, og det kommer jeg til å fortsette med! Men jeg er glad for alle de svarene jeg får, ikke misforstå meg der. Takk skal du ha. Klem fra

At jeg får faste, trygge rammer, da blir jeg endelig trygg.

Med fare for å fornærme deg, så er det akkurat dette ALLE trenger!

[Mimmy]

At jeg får faste, trygge rammer, da blir jeg endelig trygg.

Med fare for å fornærme deg, så er det akkurat dette ALLE trenger!

Naturligvis, men noen trenger mere trygghet enn andre! Det er det autisme går ut på, at en som har autistisk lidelse, ikke tåler forandring i omgivelsene sine, like godt som det andre gjør. Apropos fornærmet, så blir jeg også fornærmet av at andre antyder at jeg blir lett fornærmet, selv om det er aldri så mye riktig....

Jeg har heller aldri påstått noe annet, her, enn at jeg nettopp har problemer i forhold til dette. Så hvis du syns jeg mangler selvinnsikt, så bør du si dette, istedet, når vi nå er inne på språkterping, mener jeg....

[Gjest ikke signert]

Naturligvis, men noen trenger mere trygghet enn andre! Det er det autisme går ut på, at en som har autistisk lidelse, ikke tåler forandring i omgivelsene sine, like godt som det andre gjør. Apropos fornærmet, så blir jeg også fornærmet av at andre antyder at jeg blir lett fornærmet, selv om det er aldri så mye riktig....

Jeg har heller aldri påstått noe annet, her, enn at jeg nettopp har problemer i forhold til dette. Så hvis du syns jeg mangler selvinnsikt, så bør du si dette, istedet, når vi nå er inne på språkterping, mener jeg....

Jeg skrev 'Med fare for å fornærme deg'. Dette er ikke det samme som å antyde at du blir lett fornærmet, og jeg har ikke ment å beskylde deg for dette.

Jeg kjenner ikke noe som helst til deg eller autisme, og jeg var absolutt for rask til å hive inn en kommentar om noe jeg ikke har greie på. Jeg har ingen grunn til å tenke om deg at du mangler selvinnsikt og har aldri påtatt meg ansvaret for å komme med en så grov beskyldning overfor noen.

KLEM!

[Mimmy]

Jeg skrev 'Med fare for å fornærme deg'. Dette er ikke det samme som å antyde at du blir lett fornærmet, og jeg har ikke ment å beskylde deg for dette.

Jeg kjenner ikke noe som helst til deg eller autisme, og jeg var absolutt for rask til å hive inn en kommentar om noe jeg ikke har greie på. Jeg har ingen grunn til å tenke om deg at du mangler selvinnsikt og har aldri påtatt meg ansvaret for å komme med en så grov beskyldning overfor noen.

KLEM!

Beklager. Jeg mistok deg for å være en annen, som jeg har fått svar fra, ved en tidl. anledning....dette er risikoen man må leve med, ved å signere "ikke signert". Det er endel andre, som heller ikke undertegner, som bruker sånne nick eller tilsvarende.

Det sto ikke noe galt i selve svarinnlegget ditt.

Klem fra

[quietus_crusader]

Når man ikke vet hva folk mener, så kan de jo like gjerne mene noe negativt som noe positivt, ikke sant? Så begge deler kan egentlig være tilfelle. Jeg prøver å overbevise meg selv om at folk flest mener noe positivt, inntil det motsatte er bevist. Men har jo merket endel ting som jeg oppfatter som kverulering her, også. Spesielt her på DOL, ikke så mye i det virkelige liv, egentlig.

Jeg skjønner mere og mere hvor det er jeg kommer til kort, nå etter at jeg har fått denne diagnosen. Og endelig kan jeg begynne å glede meg over livet igjen, fordi jeg har oppdaget at det kanskje ikke er så farlig, jeg kan slappe mere av med det.

Hva så om noen her på DOL skulle mene at jeg ikke fortjente å få noen av mine rettigheter oppfylt (dersom det var det de mente). Verden går ikke under, selv om et komplett fremmed menneske har dannet seg bastante meninger utifra noen få linjer som er skrevet her på internett.

Er i kjempegodt humør i dag, føler meg på toppen av verden. Livet er herlig, og i morgen skal jeg ut og se på verden, og svømme også. Håper det blir pent vær.

Jeg har og funnet ut det ikke betyr så mye hva andre mener, særlig hvis de ikke vet noe om min situasjon.

Personlig har jeg en tendens til å tenke negativt, så jeg klarer ikke alltid å tenke slik.

Det er jo vanskelig å starte å stole på seg selv når en ikke har gjort det før.

Det som plager meg verst er vel at jeg ikke føler meg jevnbyrdig med mine jevnaldrende. Følelsesmessig er jeg ikke like voksen som andre.

Føler du noe av det samme ?

[Mimmy]

Jeg har og funnet ut det ikke betyr så mye hva andre mener, særlig hvis de ikke vet noe om min situasjon.

Personlig har jeg en tendens til å tenke negativt, så jeg klarer ikke alltid å tenke slik.

Det er jo vanskelig å starte å stole på seg selv når en ikke har gjort det før.

Det som plager meg verst er vel at jeg ikke føler meg jevnbyrdig med mine jevnaldrende. Følelsesmessig er jeg ikke like voksen som andre.

Føler du noe av det samme ?

Ja, jeg føler også at jeg vel ikke er like voksen som alle andre, på sett og vis. Eller ihvertfall ikke på høyde med de andre, det har jeg aldri vært, ikke da jeg var barn heller. Så derfor tror jeg kanskje, at det ikke egentlig har med det å være voksen å gjøre. Det har mere med å være annerledes å gjøre.

Så jeg syns ikke du skulle se på deg selv som noe mindre voksen enn andre, bare at du har et handikapp i forhold til alle de andre. Og lære å sette grenser i forhold til det handikappet, det må ihvertfall jeg jobbe med fremover. Ta de pausene som trengs, og gjøre det man kan for å leve med det, og vite at det skal være fullt mulig å ha et (ihvertfall nesten) fullverdig liv.

Eller at man i hvert fall kan ha et lykkelig liv, dersom man kan klare å ta hensyn til det medfødte handikappet, og at det blir foretatt de tilpasninger som trenges. Har du fortalt det til foreldrene dine og venner/slekt at du har asperger?

[quietus_crusader]

Ja, jeg føler også at jeg vel ikke er like voksen som alle andre, på sett og vis. Eller ihvertfall ikke på høyde med de andre, det har jeg aldri vært, ikke da jeg var barn heller. Så derfor tror jeg kanskje, at det ikke egentlig har med det å være voksen å gjøre. Det har mere med å være annerledes å gjøre.

Så jeg syns ikke du skulle se på deg selv som noe mindre voksen enn andre, bare at du har et handikapp i forhold til alle de andre. Og lære å sette grenser i forhold til det handikappet, det må ihvertfall jeg jobbe med fremover. Ta de pausene som trengs, og gjøre det man kan for å leve med det, og vite at det skal være fullt mulig å ha et (ihvertfall nesten) fullverdig liv.

Eller at man i hvert fall kan ha et lykkelig liv, dersom man kan klare å ta hensyn til det medfødte handikappet, og at det blir foretatt de tilpasninger som trenges. Har du fortalt det til foreldrene dine og venner/slekt at du har asperger?

Det er ikke så lett å vite hvem en bør fortelle diagnosen. Bare mine foreldre vet om diagnosen. Jeg har fortalt det til en venn også.

Men spørsmålet er jo om det vil hjelpe å fortelle det til andre, eller om det vil gjøre ting verre. Folk har jo vansker med å forstå hva det dreier seg om, og jeg ville hate å få medlidenhet p.g.a. det.

Jerry Newport (skrev Your Life Is Not A Label, fikk asperger diagnosen som 48 åring), sier i boka at han ikke ville fortalt arbeidsgivere om diagnosen hvis han hadde vist om den før.

Men han virker som en mer oppegående person en jeg har vært, så det er vanskelig å sammenligne.

[Mimmy]

Det er ikke så lett å vite hvem en bør fortelle diagnosen. Bare mine foreldre vet om diagnosen. Jeg har fortalt det til en venn også.

Men spørsmålet er jo om det vil hjelpe å fortelle det til andre, eller om det vil gjøre ting verre. Folk har jo vansker med å forstå hva det dreier seg om, og jeg ville hate å få medlidenhet p.g.a. det.

Jerry Newport (skrev Your Life Is Not A Label, fikk asperger diagnosen som 48 åring), sier i boka at han ikke ville fortalt arbeidsgivere om diagnosen hvis han hadde vist om den før.

Men han virker som en mer oppegående person en jeg har vært, så det er vanskelig å sammenligne.

Jeg har fortalt det til familie, og ei venninne jeg har, om diagnosen. Og noen på jobben, som jeg syntes burde få vite om det, men med varierende resultat. Jeg håpet bare det kunne forklare dem litt, slik at de forsto meg bedre. Men det gjorde de egentlig ikke. Så det var fånyttes, men jeg angrer ikke åpenheten, allikevel. Hater også medlidenhet, syns ikke jeg har det så ille at jeg "fortjener" medlidenhet.

Deler av slekta, skal også få vite om det, sånn etterhvert. Fordi det finnes personer i slekta med sterk form for epilepsi, som vel kunne trengt å fått vite, at dette kan skyldes asperger syndrom (noen kan ha sterk epilepsi som er nesten umulig å behandle med medisiner, som eneste symptom). Ifølge boken til Gillberg (barn, ungdom og voksne med asperger syndrom - geniale, normale, nerder).

Har god tro på å være åpen om det, det virker det som om psykologen min også har, men ikke utbrodere temaet for mye, og passe nøye på å forklare at det ikke eksisterer mental retardasjon. Og ikke tenk nøye over hvordan du sier det, at det ikke blir generell informasjon, men om deg selv spesifikt.

Og alle behøver ikke å få vite det, heller, bare de du ønsker privat og god kontakt med. Og så vil jeg nok synes at arbeidskollegaer kanskje bør være informerte. Men er litt usikker her.

[quietus_crusader]

Jeg har fortalt det til familie, og ei venninne jeg har, om diagnosen. Og noen på jobben, som jeg syntes burde få vite om det, men med varierende resultat. Jeg håpet bare det kunne forklare dem litt, slik at de forsto meg bedre. Men det gjorde de egentlig ikke. Så det var fånyttes, men jeg angrer ikke åpenheten, allikevel. Hater også medlidenhet, syns ikke jeg har det så ille at jeg "fortjener" medlidenhet.

Deler av slekta, skal også få vite om det, sånn etterhvert. Fordi det finnes personer i slekta med sterk form for epilepsi, som vel kunne trengt å fått vite, at dette kan skyldes asperger syndrom (noen kan ha sterk epilepsi som er nesten umulig å behandle med medisiner, som eneste symptom). Ifølge boken til Gillberg (barn, ungdom og voksne med asperger syndrom - geniale, normale, nerder).

Har god tro på å være åpen om det, det virker det som om psykologen min også har, men ikke utbrodere temaet for mye, og passe nøye på å forklare at det ikke eksisterer mental retardasjon. Og ikke tenk nøye over hvordan du sier det, at det ikke blir generell informasjon, men om deg selv spesifikt.

Og alle behøver ikke å få vite det, heller, bare de du ønsker privat og god kontakt med. Og så vil jeg nok synes at arbeidskollegaer kanskje bør være informerte. Men er litt usikker her.

Jeg kommer vel også til å fortelle det til flere etterhvert. Men som du sier,alle trenger jo ikke å vite det, bare de en kommer til å tilbringe mest tid sammen med.

Og når en forteller det så er det jo ikke særlig lett for folk å forstå hva det dreier seg om allikevel.

I en eller annen bok sa de at det er like vanskelig for normale å skjønne oss, som det er for oss å forstå vanlige mennesker.

Akkurat det har jeg fundert på, eller plaget meg selv med, men det nytter jo ikke.

Hater allikevel følelesen av at andre oppfatter ting jeg ikke skjønner. Det gjør meg usikker.

[Mimmy]

Jeg kommer vel også til å fortelle det til flere etterhvert. Men som du sier,alle trenger jo ikke å vite det, bare de en kommer til å tilbringe mest tid sammen med.

Og når en forteller det så er det jo ikke særlig lett for folk å forstå hva det dreier seg om allikevel.

I en eller annen bok sa de at det er like vanskelig for normale å skjønne oss, som det er for oss å forstå vanlige mennesker.

Akkurat det har jeg fundert på, eller plaget meg selv med, men det nytter jo ikke.

Hater allikevel følelesen av at andre oppfatter ting jeg ikke skjønner. Det gjør meg usikker.

Vi er jo normale, vi også, bare litt annerledes....! Det var svært godt formulert, det med at andre har like vanskelig for å forstå oss, som vi har med å forstå dem. Jeg hadde ikke tenkt så klart over det, før du skrev det her. Men slik må det jo naturligvis være.

Jeg er også usikker i forhold til det å oppfatte ting riktig, så den usikkerheten må vi nok bare leve med, tror jeg. Men det er godt å forstå såpass mye, også, synes jeg. Jeg tror kanskje det er nøkkelen til å bli mere sikker på seg selv, at man ser sine egne begrensninger og lever livet utifra det. Da tror jeg angsten blir mindre, og muligheten for å leve et godt liv mye bedre.

Og du har i likhet med meg, sikkert opplevd mange skuffelser og nederlag, og overlevd disse. Så du er sterk, utholdende og modig, glem ikke disse positive egenskapene. Jeg tror man lett kan bli for opphengt i det negative ved diagnosen. Da går det utover selvbildet. I hvertfall så er det slik med meg, at jeg ofte ser de negative sidene, istedet for å trekke fram de positive. Så det er noe jeg må jobbe med.