Trøstespising, overvekt og depresjon.

[Gjest feitis]

Jeg er veldig overvektig (BMI 40). Jeg prøver å gjøre noe med det, men eier ikke selvdisiplin.

Jeg er mye alene med barna og kan derfor ikke komme meg ut på kveldene, noe jeg gjerne vil. For å gå tur altså.

Når jeg er alene trøstespiser jeg. Ikke nødvendigvis godteri, men også det.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å komme meg ut av denne vonde sirkelen. Jeg pønsker ut tider jeg kan spise/spise godteri når jeg er alene. Merker et voldsomt behov for "trøst" når jeg er sliten, lei, trist osv.

Er lett depressiv, men bedre i perioder. Nå merker jeg at alt blir tyngre og tyngre - både fysisk og psykisk.

Har noen gode råd?

[varga1365380532]

Hei:)

Gode råd vet jeg ikke om jeg har...og ikke vet jeg helt om jeg er den rette til å gi det i denne sammenhengen heller*smiler* Jeg ville bare si at jeg føler med deg! Tull med inntaket er et helvete...om det gjelder overinntak eller ikke inntak,eller inntak av andre ting enn mat...Og at man må ta tak i det og i bunn og grunn komme ut av det selv, er jo ikke akkurat fristende...eller enkelt*smiler* Men det går...mange har gjort det og mange gjør det akkurat nå...som deg og meg...vi tar tak i det, og da er det neste skritt; sette det ut i praksis...glede seg over hvert lille framskritt og godtta skrittene tilbake som en del av prosessen...Fy så enkelt det ser ut i skrift...jeg vet det ikke er det...Er det ikke rart hvor vanskelig man kan gjøre noe, så naturlig, som å spise når man er sulten? Det er viktig å huske på at å "tulle" med mat som oftest er et tegn på at noe annet er "galt" og at det derfor pakker litt på seg med problematikk...det er ikke "bare" maten som er problemet, om du skjønner hvor jeg vil...Noen trøster seg med mat og andre igjen har så lite kontroll over andre deler av livet sitt at de får en fanatisk kontroll over matinntaket sitt...

Ikke lett dette her...Lykke til i alle fall! Hyggelig å dele båt med deg

mvh

[Gjest Citamor]

Jeg har 'bare' BMI på 33, men det er nok det også. Har kommet på pga tvangsspising.

Det som gjorde at det begynte å gå fremover for meg, var at jeg kom til det punktet at jeg sluttet å bli veldig deprimert hver gang jeg 'sprakk'. Om jeg så overspiste hver dag i en uke, så tenkte jeg at 'ja,ja, jeg må jo bare begynne på ny frisk i morgen.'. Annet er det jo ikke å gjøre!

Da ble det liksom ikke så 'farlig' lenger å sprekke, og da ble det også lenger mellom hver gang. Tidligere fikk jeg tanker om at alt var håpløst, jeg kom aldri til å gå ned i vekt osv osv. Da førte det til ytterligere tvangsspising.

Nå 'tillater' jeg meg selv å tvangsspise hvis jeg har en veldig vond dag. Jeg vet på en måte hva jeg driver med. Og tenker at sunn mat får jeg holde på med når de gode dagene er der.

DET gjorde det lettere for meg.

har en ganske bra periode nå, og håper jeg kan greie å gå ned noen kilo. Har lagt på meg nye kilo siste året pga depresjon og derav mindre aktivitet. Men nå merker jeg det går litt lettere.