Er dette normal oppførsel av en 13-åring??? Trenger han hjelp fra faglig hold?

[Gjest oppgitt og engstelig]

Broren min blir sint for den minste ting. Dersom vi feks. snakker om biler og jeg ikke kan noe serlig om BMVer kan han bli sint, og komme med kommentarer som "Satan du er spett i hodet, hold kjet og reis til helvette med deg".

Dersom han vil vise oss noe feks. på internett, og vi ikke har anledning tilå komme begynner han på samme leksen.Og roper i tillegg "Se til faen å komme deg hit når jeg roper på deg!!"

Når jeg sier i fra til han at jeg ikke godtar at han snakker slik til meg unnskylder mamma han

Han er også gruelig bortskjemt. Får frokost på senga hver dag. Sender maten tilbake dersom han synes det er feil pålegg eller for lite pålegg.

Forlanger annen middag der som han ikke liker den som er.

Dersom han her oppført seg uakseptabelt kan han stenge seg inne på rommet pg nekte å komme ut. Han nermest bønnfalt om å komme ut. Mamma kjøper gjerne godterier til han for å få han ut.

Har tre ganger i år vært i slåsskamper. I følge lærere er det ikke han som "renner" på de andre. Men han har lite respekt for de somm ikke er så "kule, skolesterke ol."

Han har mange venner og er veldig sosial. (måtte nesten nevnes)

ER DETTE NORMAL "PUBERTETSOPPFØRSEL"??

Videre må nevnes.

- han er halvbroren min,og jeg er plaget av dype tilbakevendene depresjoner.

- Han har en halvbror som er narkoman og debuterte med stoff i 13 års alderen. Han er følgelig også kriminell og går ut og inn av fengsel

- Han har forøvrig en til halvbror som det går bra med.

Ja ja sånn er det i vår familie....

Sikkert høy risiko for at han også blir syk.

Han tar set svært tungt at broren er narkoman.Gråter en del pga. dette innimellom. Er redd for at broren ikke har noen plass å sove, at han ikke har mat, at han er i fengsel til tider og at han kan dø av overdose. Han er også redd for at han aldri skal få se broren igjen.

PÅ HVILKEN MÅTE KAN VI HJELPE HAN OG TAKLE DET FØLELSESMESSIGE SOM GÅR PÅ DET MED AT BROREN ER NARKOMAN?

(vi prøver å skjerme han, men vi har gitt det opp, det er bedre at vi forteller hva som skjer med broren enn at han får høre dette fra andre)

HVORDAN KAN VI SKILLE MELLOM DET SOM ER VANLIGE PUBERTETSTREKK OG DET SOM IKKE ER DET ?

HVORDAN KAN VI UNNGÅ AT DE NEGATIVE KARAKTERTREKKENE FÅR FORTSETTE OG UTVIKLE SEG?

ER DET ANDRE FAKTORER VI KAN "BRUKE" FOR Å UNNGÅ AT HAN BLIR sYK?

OG TIL SIST...

Hvordan få en mor til å forstå at gutten trenger oppdragelse?

[Kizza1365380506]

Jeg tror nok det kan bli vanskelig å få din mor til å forandre seg. Hun er kanskje redd for at han skal skeie ut på han og, men det er så absolutt ikke sikkert. Du kan jo snakke rolig med henne en dag dere er alene. Si hva du føler og tenker. Jeg hører på mine barn som er 15 og 19 og har jeg litt "problemer" med min sønn som er 15 hører jeg med søsteren hva hun tror jeg skal gjøre. Men det er jeg som er voksen og har det siste ordet uansett.

Jeg er ingen spesialist men det er mye mulig at dette er en kombinasjon av at han er bortskjemt og av puberteten. Det skjer jo veldig mye i kroppen som vi ikke helt forstår og har kontroll over.

Jeg vil råde deg til å prøve å få ham til å forstå at han ikke kan behandle deg som han vil men at du samtidig er glad i han. At du ikke aksepterer slikt språk at han snakker slik til deg. Overse han om han oppfører seg barnslig, sånn som å låse seg inne på rommet.

Håper du finner ut av det! )

Mvh

[Gjest Stjernemor]

Det må være stor aldersforskjell på dere! Det høres jo ut som om du er den voksne i familien, der mora deres ikke makter det.

Tror kanskje det er viktig at moren deres får hjelp til å takle din brors personlighet.

Det kan være vanskelig med grensesetting overfor sterke barn.

Har selv en sønn av din brors kaliber. Og det ER vanskelig. De griper hver minste anledning til å ta styringa hvis du ikke er på alerten. For meg har det vært et problem etter at jeg ble syk. Har ikke så mye krefter til å stå imot som før.

Det er jo også mulig for deg å ta en prat med en psykolog på din brors vegne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, dette er absolutt ikke normal oppførsel av en 13-åring. Han og moren hans trenger hjelp over lang tid. Jeg kan ikke se at han kan hjelpes uten at moren også får hjelp og veiledning.

Gutten trenger faste grenser og moren trenger hjlp til å ta en voksenrolle.

Fastlege, helsestasjon, barnevern, osv er steder en kan henvende seg for å få hjelp.

[Gjest oppgitt og enstelig]

Nei, dette er absolutt ikke normal oppførsel av en 13-åring. Han og moren hans trenger hjelp over lang tid. Jeg kan ikke se at han kan hjelpes uten at moren også får hjelp og veiledning.

Gutten trenger faste grenser og moren trenger hjlp til å ta en voksenrolle.

Fastlege, helsestasjon, barnevern, osv er steder en kan henvende seg for å få hjelp.

Takk for svar, men trenger råd ang. hva jeg bidra med rent konkret ovenfor broren min.

Jeg kan ikke ta kontakt med barnevernet, fastlege, familiekontor.

Stilte flere spm. i innlegget som jeg håper du kan ta deg tid til å svare på.

Og at du dersom du har noen konkrete tips, kan komme med dem.

Håper veldi på svar...

[Gjest sol&sommer :-)]

Det må være stor aldersforskjell på dere! Det høres jo ut som om du er den voksne i familien, der mora deres ikke makter det.

Tror kanskje det er viktig at moren deres får hjelp til å takle din brors personlighet.

Det kan være vanskelig med grensesetting overfor sterke barn.

Har selv en sønn av din brors kaliber. Og det ER vanskelig. De griper hver minste anledning til å ta styringa hvis du ikke er på alerten. For meg har det vært et problem etter at jeg ble syk. Har ikke så mye krefter til å stå imot som før.

Det er jo også mulig for deg å ta en prat med en psykolog på din brors vegne.

Jeg skal iallefall ta det opp med psykiateren min. Fordi det opptar mye plass i hodet mitt.

Ellers føler jeg meg litt hjelpeløs.

Jeg vet de trenger hjelp begge to, men det er ikke mitt ansvar å koble inn hjekpeapparat.

Ikke har jeg helse tik 'a takle det som vil komme i mot meg fra alle hold i familien dersom jeg kontakter hjelpeapparatet.

Sliter en del selv, når jeg vaks opp var det i en fom for terrorstat. En visste aldri når bombene kom tilå treffe. Jeg gikk i alarmberedskap 24/7, og knakk helt sammen til slutt...

Og nå har moen min fallt helt i den andre grøft når det gjelder lillebroren min...

Hva gjør man når den beste løsningen er utelukket, man velger den nest beste.

Og hva er den nest beste løsningen?

[Gjest oppgitt og engstelig]

Jeg skal iallefall ta det opp med psykiateren min. Fordi det opptar mye plass i hodet mitt.

Ellers føler jeg meg litt hjelpeløs.

Jeg vet de trenger hjelp begge to, men det er ikke mitt ansvar å koble inn hjekpeapparat.

Ikke har jeg helse tik 'a takle det som vil komme i mot meg fra alle hold i familien dersom jeg kontakter hjelpeapparatet.

Sliter en del selv, når jeg vaks opp var det i en fom for terrorstat. En visste aldri når bombene kom tilå treffe. Jeg gikk i alarmberedskap 24/7, og knakk helt sammen til slutt...

Og nå har moen min fallt helt i den andre grøft når det gjelder lillebroren min...

Hva gjør man når den beste løsningen er utelukket, man velger den nest beste.

Og hva er den nest beste løsningen?

Glemte å forandre nick.

Det er oppgitt og engstelig som skriver her ikke sol&sommer(det paset liksom ikke)

[Gjest oppgitt og engstelig]

Jeg tror nok det kan bli vanskelig å få din mor til å forandre seg. Hun er kanskje redd for at han skal skeie ut på han og, men det er så absolutt ikke sikkert. Du kan jo snakke rolig med henne en dag dere er alene. Si hva du føler og tenker. Jeg hører på mine barn som er 15 og 19 og har jeg litt "problemer" med min sønn som er 15 hører jeg med søsteren hva hun tror jeg skal gjøre. Men det er jeg som er voksen og har det siste ordet uansett.

Jeg er ingen spesialist men det er mye mulig at dette er en kombinasjon av at han er bortskjemt og av puberteten. Det skjer jo veldig mye i kroppen som vi ikke helt forstår og har kontroll over.

Jeg vil råde deg til å prøve å få ham til å forstå at han ikke kan behandle deg som han vil men at du samtidig er glad i han. At du ikke aksepterer slikt språk at han snakker slik til deg. Overse han om han oppfører seg barnslig, sånn som å låse seg inne på rommet.

Håper du finner ut av det! )

Mvh

Takk for gode råd. Har prøvd å si i fra om oppførselen hans, men han tar det som om jeg ikke er glad i han, og at jeg aldri har noe positivt åog si.

Det stemmer ikke og det er han klar over.

Må bare fortsette med dette.

Når det gjelder morenmin så er det vanskelig å snakke med henne om det. Hun tar det veldig tungt.Og begynner på den samme gamle leksa om at alt hun gjør blir feil, ingenting er bra nok og at vi kommer til å angre på alt jeg har sagt for en gang vil hun være død, og da vil jeg angre for at jeg sa slike ting til henne....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar, men trenger råd ang. hva jeg bidra med rent konkret ovenfor broren min.

Jeg kan ikke ta kontakt med barnevernet, fastlege, familiekontor.

Stilte flere spm. i innlegget som jeg håper du kan ta deg tid til å svare på.

Og at du dersom du har noen konkrete tips, kan komme med dem.

Håper veldi på svar...

Jeg tror ikke du kommer noen vei alene.

Du kan ikke hjelpe han uten å ta på deg de belastninger det medfører å følge rådene i mitt første innlegg. Jeg sier ikke at jeg forventer at du skal greie det, eller at dette er noe du må gjøre, men jeg sier at jeg ikke tror "mildere" intervensjoner har noen effekt.

[Kizza1365380506]

Takk for gode råd. Har prøvd å si i fra om oppførselen hans, men han tar det som om jeg ikke er glad i han, og at jeg aldri har noe positivt åog si.

Det stemmer ikke og det er han klar over.

Må bare fortsette med dette.

Når det gjelder morenmin så er det vanskelig å snakke med henne om det. Hun tar det veldig tungt.Og begynner på den samme gamle leksa om at alt hun gjør blir feil, ingenting er bra nok og at vi kommer til å angre på alt jeg har sagt for en gang vil hun være død, og da vil jeg angre for at jeg sa slike ting til henne....

Jeg er enig med NHD om at din mor også må til behandling. Det går da ikke an å si noe slikt til sitt eget barn. Jeg blir helt rystet.

Men hvordan du skal kunne få henne til å forstå. Det nytter vel ikke å slå i bordet heller da. Det høres ut som om dere kan få en ganske tøff tid fremover. Enkelte mennesker skjønner ikke at det man sier er i beste mening og går i selvforsvar før en får snakke ut. Kanskje fordi de føler seg så usikre og er redd for å få kritikk. Du må bare ikke gi opp. Trekk deg heller tilbake for en liten stund og prøv igjen. Kanskje når du inn til henne til slutt.

Har du noen andre i familien eller omgangskretsen som kan snakke med henne. En som kan ordlegge seg slik at hun skjønner at det ikke er kritikk men hjelp som tilbys?

Mvh

[Gjest oppgitt og fortvilet]

Jeg tror ikke du kommer noen vei alene.

Du kan ikke hjelpe han uten å ta på deg de belastninger det medfører å følge rådene i mitt første innlegg. Jeg sier ikke at jeg forventer at du skal greie det, eller at dette er noe du må gjøre, men jeg sier at jeg ikke tror "mildere" intervensjoner har noen effekt.

Er oppførselen hans et tegn på begynnende "psykopati"?.

[frosken]

Jeg skal iallefall ta det opp med psykiateren min. Fordi det opptar mye plass i hodet mitt.

Ellers føler jeg meg litt hjelpeløs.

Jeg vet de trenger hjelp begge to, men det er ikke mitt ansvar å koble inn hjekpeapparat.

Ikke har jeg helse tik 'a takle det som vil komme i mot meg fra alle hold i familien dersom jeg kontakter hjelpeapparatet.

Sliter en del selv, når jeg vaks opp var det i en fom for terrorstat. En visste aldri når bombene kom tilå treffe. Jeg gikk i alarmberedskap 24/7, og knakk helt sammen til slutt...

Og nå har moen min fallt helt i den andre grøft når det gjelder lillebroren min...

Hva gjør man når den beste løsningen er utelukket, man velger den nest beste.

Og hva er den nest beste løsningen?

Jeg synes det er en god ide at du diskuterer dette med din egen psykiater. Det å drøfte situasjonen mer inngående med noen, kan kanskje også gjøre det klarere for deg hva du vil gjøre.

Jeg tror det er vikig å innse at du neppe kan tilføre broren din det han ikke får av dine foreldre. De færreste brødre vil finne seg i å bli oppdratt av sine søstre - og særlig ikke når du og moren din er uenig om hva som vil være rimelig fremgangsmåte. Selv brødre som ikke er altfor "skakk-kjørte" blir sinte på eldre søstre som moraliserer...

Håper broren og moren din på en eller annen måte får den hjelp de trenger.

[Gjest Stjernemor]

Takk for gode råd. Har prøvd å si i fra om oppførselen hans, men han tar det som om jeg ikke er glad i han, og at jeg aldri har noe positivt åog si.

Det stemmer ikke og det er han klar over.

Må bare fortsette med dette.

Når det gjelder morenmin så er det vanskelig å snakke med henne om det. Hun tar det veldig tungt.Og begynner på den samme gamle leksa om at alt hun gjør blir feil, ingenting er bra nok og at vi kommer til å angre på alt jeg har sagt for en gang vil hun være død, og da vil jeg angre for at jeg sa slike ting til henne....

Er ikke sikkert at det virker overfor din mor eller bror, men har du tenkt på å skrive hva du mener og tenker i et brev?

Særlig med din bror, som farer opp, FØR du har kommet til poenget. Hvis du gir han et brev, så leser hand et kanskje, selv om han nekter først. Gi han det rett før du skal gå og være vekk en stund, så han ikke konfronterer deg med en gang. Kanskje han må lese det flere ganger for å forstå det også. Kanskje vil han ikke INNRØMME at han forstår, men det er mulig det vil bedre forholdet mellom dere på sikt. Hvis det virker. Du må ta med alt som er positivt også selvfølgelig, så det blir en balanse.

Du får tenke over det. Ihvertfall hvis du må bo sammen med dem i mange år fram over. Kan du flytte for deg selv, så må du bare overlate ansvaret (skylda) for hvordan det går med han til din mor. Men du kan fortelle henne hva du mener om det!

Jeg får stadig input fra størstemann i huset hvis jeg gjør noe 'feil' i oppdragelsen av minstemann. Han er en klok ung mann, og jeg vet han har rett i sin kritikk. Jeg innrømmer overfor han at han har rett, prøver å forbedre meg, men forklarer også grunnen til at jeg av og til 'svikter'.

Og så tenker jeg at det er jo jeg som har oppdratt størstemann også, og han er blitt en kjempekjekk kar som jeg får MYE skryt av, så jeg må ha gjort mye rett!

Grunnen til at det er vanskeligere med junior'en er at han (dessverre) har arvet mitt hissige gemytt, og i tillegg er ganske sta, så der fikk jeg en midt i fleisen i forhold til hvordan jeg selv var da jeg var i den alderen.