livet er vanskelig!!!

[Trinety]

Å oppleve depresjon tror jeg de fleste opplever i perioder eller i løpet av livet.Jeg har opplevd svingninger og nedturer tidligere men i den siste tiden har jeg vært ordentlig urolig og redd/engstelig og bekymret og veldig nedstemt. Negativ tankegang og synes alt ser håpløst og er et ork.Jeg føler at alt er kaos og at det er vanskelig sortere tankene i perioder.Jeg opplever "angstannfall" der jeg føler sterkt ubehag og redsel og uro.Jeg bør kanskje nevne at jeg har opplevd å ha en kronisk syk i familien. En av søsknene mine har personlighetsforstyrrelse og har gått inn i psykose flere ganger og har vært innlagt flere ganger.Dette har vært en enorm belastning for hele familien på mange måter.Bla.at vi bor på et lite tettsted som alle vet alt om alle. Vi andre søsknene fikk beskjed om å ikke snakke om dette til andre for det var så lite forståelse for dette og at dette kunne skape yttligere vanskligheter og dømmelser for vår bror.Mennesker er jo generelt skeptiske til psykiatrien fordi det er skremmende og vanskelig. Dette opplevde jeg første gang når jeg var 14 år. Da er man jo i puberteten og i en fase der man utvikler seg mye og begynner å "finne sg selv.Det var enormt skremmende og uforståelig,Som følge av at vi bor på et lite sted; har jeg derfor også fått mye negative og spydige komentarer om vår "gærne" bror.Dette har jeg opplevd som sårende og skjems mye over dette.Psykologen mener at jeg kanskje har fått litt"angst" i forhold til sykdommen til vår bror.Blir enormt redd for å miste kontrollen over seg selv,som han.Bortsett fra det har jeg nok hatt en kjærlighetsfylt barndom. Jeg er den yngste blandt søsknene og har alltid fått høre at jeg har vært stridig som liten.Jeg tror at barn søker grenser og tydlige rammer for å vit hva som er rett og galt.Jeg har ikke opplevd tydlige rammer og grenser i barndommen.Dette ser jeg har gjort meg utrygg som voksen og er usikker på store avgjørelser og egen bedømning. Veldig redd for å gjøre feil. Jeg er samtidig veldig lett påvirkelig av andre og bryr meg altfor mye om hva andre synes,mener og tenker.Jeg føler; spesielt i noen perioder atfolk ikke liker meg og at de har forhåndsdømt meg.Det har vært mye forandring i livet mitt i det siste. I fjor sommer valgte jeg å gå fra et 11 års langt kjæreste og samboerforhold.Vi har også et barn sammen, og derfor synes jeg det er desto viktigere å ta tak i problemet.Jeg hoppet altfor fort over i et nytt forhold. Var sammen med han i 7 mnd ca. men følte at det var for tidlig og at det ikke var riktig.Han sistnevnte jobber jeg faktisk sammen med og det har ikke gjort situasjonen på jobben noe enkelt.Han hadde også forhold til ei annen jeg jobber med som han ikke avsluttet før han innledet et forhold til meg.Dette har resultert i mye ubehageligheter og sjalusi fra hennes side.Det har med andre ord blitt litt turbulent og dårlig miljø på jobben.Mange mener at jeg burde sagt opp jobben men jeg er toalt avhengig av den faste inntekten imnd, Jeg har høy husleie++ alle andre mndtlige utgifter.Og så er jeg vel litt feig og redd for noe nytt.Men sånn situasjonen er nå føler jeg meg i allefall ikke rede. Jeg er vel redd for nederlag. Hvis jeg ikke skulle føle at jeg mestrer jobben og utrygg i nytt arbeidsmiljø.Det er mange hyggelige arbeidskolegaer som har vært støttende(i forhold til den oppståtte konflikten)Jeg har i den siste tiden vært delvis sykemeldt pga,vond rygg.Var i en bilullykke før jul.Jeg jobber i helsesektoren og der er en del løft,Det vil si at jeg faktisk har 2 samlivsbrudd på kort tid.Så står man igjen og tenker hva gjør jeg nå..? Hva vil jeg og hva ønsker jeg..?Jeg er en veldig følsom og sårbar person og er usikker på meg selv. Lav selvtillit og trygghet i meg selv.Jeg prøver å finne løsninger og hjelp slik at jeg kan takle hverdagen og bli sterkere og tryggere i meg selv.Har snakket litt med fastlegen min om dette og ba om henvisning til psykolog. Jeg var heldig og fikk time hos en.Flere steder jeg ringte var det opp til 6 mnd ventetid.Det er trist at helsenorge er så dårlig stilt innen psykiatrien.For når man først tar det steget og søker proffesjonell hjelp trenger man det virkelig! Det var godt å prate med psykologen, men jeg føler kanskje ikke at jeg har kommet så mye lenger, Hun sa at i begynnelsen burde man gå en gang i uken, men det hadde hun ikke kapasitet til nå.Det er litt frustrerende og bekymringsvekkende for meg.Jeg prøver å tenke positivt og berolige meg selv, men det er fryktelig vanskelig.Psykologen fåreslo at jeg kanskje burde prøve antidepprisiva noen mnd.Men må innrømme at jeg er litt skeptisk til det.p.g.a. alle bivirkningene.Derfor heller jeg litt mot alternativ medisin.Men tar gjerne skolemedisin hvis det er nødvendig, Jeg ønsker å ta tak i livet jeg har og nyte det, men trenger hjep på veien og til å få tilbake troen på meg selv.Jeg har alltid hatt mål og ønsker med livet og det er kanskje når man føler at man ikke greier å nå de målene at man blir motløs og deprimert.HVA BØR JEG GJØRE?? Håper på noen gode råd og veiledling på veien..

[frosken]

Dersom evt. både fastlegen og psykologen foreslår medisiner - og du ikke fungerer i hverdagen slik du har det nå - så ville jeg ha fulgt deres råd. Det er viktig både for deg og for barnet ditt at du klarer hverdagen, og dersom medisiner kan hjelpe deg til det er det verdt å prøve.