Når reglene i systemet gjør det vanskelig å søke hjelp

[Gjest kårebanan]

Ble utsatt for overgrep før jeg fylte 18. Turde ikke ta kontakt med hjelpeapparat fordi jeg visste at det i psykiatrien ikke er noen absolutt taushetsplikt før en fyller 18.

Jeg klarte ikke å takle denne mannen, og ble utsatt for flere overgrep.

Noe som har gjort situasjonen i ettertid betraktelig verre.

En tankevekker til de som jobber med dette kanskje.

Da jeg fikk hjelp,etter at jeg fyllte 18 så fikk jeg høre at det var synd jeg var over 18 fordi dersom jeg ikke hadde vært det kunne de innkalle foreldrene mine til samtale..

Dilemma synes jeg.Kanskje burde en ny lovendring vurderes.

[Gjest Miss Saigon]

Jeg kom inn i psykiatrien da jeg var 20 år. Men selv da opplevde jeg at psykehuset ville ha kontakt med foreldre og at de ikke godtok nei som et svar. Jeg har også opplevd at psykehuset har brutt taushetsplikten og kontaktet mine foreldre uten at jeg har gått med på det.

Jeg får inntrykk av at psykehuset ikke ser på det å fortelle foreldre ting som å bryte taushetsplikten. Og det er galt. Psykehuset tar alt for lett på dette å kontakte familie. De tror de har rett til det.

Ja jeg har klaget til kontrollkomisjonen. Men de bare rister på hodet og sier at de ikke kan gjøre noe med det. De som brøt taushetsplikten får en klapp på skulderen og en beskjed om at venligst ikke la dette gjenta seg. Men det stopper dem ikke fra å gjøre det igjen.

Her gjelder det å verne om seg selv. Gi minst mulig opplysninger til psykehuset så de ikke har noen opplysninger å gå ut med til noen. Bare på den måten kan man være sikker på hvem som får vite hva.

[Kizza1365380506]

Jeg kom inn i psykiatrien da jeg var 20 år. Men selv da opplevde jeg at psykehuset ville ha kontakt med foreldre og at de ikke godtok nei som et svar. Jeg har også opplevd at psykehuset har brutt taushetsplikten og kontaktet mine foreldre uten at jeg har gått med på det.

Jeg får inntrykk av at psykehuset ikke ser på det å fortelle foreldre ting som å bryte taushetsplikten. Og det er galt. Psykehuset tar alt for lett på dette å kontakte familie. De tror de har rett til det.

Ja jeg har klaget til kontrollkomisjonen. Men de bare rister på hodet og sier at de ikke kan gjøre noe med det. De som brøt taushetsplikten får en klapp på skulderen og en beskjed om at venligst ikke la dette gjenta seg. Men det stopper dem ikke fra å gjøre det igjen.

Her gjelder det å verne om seg selv. Gi minst mulig opplysninger til psykehuset så de ikke har noen opplysninger å gå ut med til noen. Bare på den måten kan man være sikker på hvem som får vite hva.

Du kunne kanskje ha sendt en klage til pasientombudet. Det har vel ingen betydning hva slags sykehus du var lagt inn på så lenge du er pasient. Klagen må være skriftlig. Vet ikke hvor lang tid det på foreldelse av slike saker, kanskje det har gått for tid for deg. Men det er vel noe å tenke på. En skal jo ha krefter og ressurser for å klare å gjennomføre det og det burde jo være unødvendig.

Mvh