Hva nå?

[Trist Bompibjørn]

Ikke første gang noen skriver innlegg på DOL med den tittelen, men nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Nå ligger kona inne med sin 5 intox, den andre i år (det blir den 5 innleggelsen i år). Ting ser bare værre og værre ut. Alle håp og planer om hva som skulle skje er borte.

Igjen sitter jeg, som "midlertidig alenepappa", kraftløs, motløs, og usikker.

Jeg har selv lekt stor og sterk, jeg gjør gjerne det, men nå føler jeg at jeg ikke klarer mer. Har ikke tenkt til å besøke kona på sykehuset i morgen, orker ikke. Har ikke lyst til å se henne, og vet ikke hva jeg skal si til henne.

Tar meg selv i å tenke den "ulovlige" tanken om at det hadde vært bedre om hun hadde klart det, og sliter med dårlig samvittighet etterpå. Jeg mener det jo ikke. Man blir bare sint, og frustrert, og da tenker man slike tanker.

Har ikke lyst til å tilbringe sommeren på sykehuset, men det blir vel til det i år også.

Akk ja, får vel samle krefter jeg ikke har til en ny dag i morgen. Må komme opp med noen oppløftende og hyggelige ting å si hvis hun ringer meg i morgen. Men det er bare løgn, for det meste.

[Gemini]

Ønsker deg all mulig lykke til! Vet ikke hva annet jeg kan si... Håper dagene framover blir bedre enn du frykter...

*klem om du vil ha*

[huufsa]

Hva er 'intox'?

[tvil og håp]

Du er ikke alene! Jeg er også en slik ektefelle som lurer på om jeg holder ut særlig lenger. (Og jeg har barn.)Det er mange vanskelige spørsmål som ingen kan gi gode svar på rundt dette. Kjenner meg veldig godt igjen i de "forbudte" tankene. Jeg har hatt god nytte av å ha mine egne samtaler med en fagperson på psyk.pol når det gjelder det å leve sammen med en som er langvarig psykisk syk. Kan dette være noe for deg?

[soleil]

Hva er 'intox'?

Tror det betyr forgiftning - selvmordsforsøk.

[frosken]

Hei!

Kanskje har du god grunn både til å være sint - og til å uttrykke ditt sinne i forhold til kona di. Jeg ser ingen grunn til at du skal "tåle alt" - særlig ikke hvis din kone ikke er psykotisk. Selv om hun er syk, trenger hun kanskje å ta konsekvensene av hva hennes handlinger gjør med forholdet mellom dere og familielivet deres.

Kanskje du skulle ta med deg barnet ditt og reise på ferie alene i år? La kona di ta ansvar for seg selv - evt. være på sykehuset - mens dere forsøker å ha det ok.

Når jeg skriver såpass krasst som dette, så er vel det ut i fra en forestilling av at din kone kunne hatt mer kontroll over sine handlinger enn hun tar. Hvis hun er klart psykotisk, ville jeg vel tenke noe annerledes om dette.

Uansett, så synes jeg du skal undersøke mulighetene for å få delta i en pårørendegruppe.

[E.T.3311]

Hei!

Jeg vet ikke om jeg har så mye å bidra med her, men jeg fikk lyst til å svare deg alikevel. Om ikke annet for å si at jeg kan forstå at dette må tære fryktelig på kreftene dine. Utifra det du skriver virker det som om du har utvist en tålmodighet som langt overgår hva man kan forvente...

Jeg ser du har fått endel svar her fra andre i omtrent samme situasjon. Selv har jeg den motsatte rollen: Jeg er den som skaper bekymring hos mine nærmeste. Jeg er den som med min uforutsigbare oppførsel kan få andre til å rive seg i håret av frustrasjon. Jeg er pasienten, og dette er min historie:

Da jeg fikk psykiske problemer i fjor, så var min samboer støttende de første ukene. Eller den første måneden. Så ble han kaldere og kaldere, og til slutt gikk han fra meg. Der satt jeg alene, med mine selvmordstanker og min håpløshet - uten noen å støtte meg til. Aldri før hadde jeg trengt han mer, og akkurat da velger han å gå. Det endte med at jeg prøvde å ta livet av meg. Han vet forøvrig ingenting om dette. Jeg har hatt vett nok til å holde munn...

Han visste aldri noe om mine selvmordstanker. Og jeg har forsøkt å skåne for problemene mine så godt jeg har maktet. Jeg har forsøkt å oppføre meg normalt, og jeg har oppfordret ham til å søke sosialt samvær med andre så mye han vil - slik at han kunne leve og ha det hyggelig til tross for at jeg hadde det vanskelig. Jeg gav ham ALL frihet, han fikk til og med lov til å treffe andre kvinner. Men det var ikke nok....

Han klarte ikke se meg slik, sa han. Jeg virket ikke verken livsglad eller lykkelig lenger. Og levde altfor mye i min egen verden. Jeg hadde forandret meg i en negativ retning, og han orket ikke tanken på å kanskje måtte leve sammen med en slik person resten av livet.

Jeg elsker han fremdeles, men må bare innse at han nok har det bedre uten meg. Jeg kan simpelten ikke kreve av han at han skal bli hos meg av medlidenhet, heller. Det har vært forferdelig for meg, men samtidig ønsker jeg jo at han skal være lykkelig...

Er du lykkelig, "triste bompibjørn"? Har du fremdeles håp om at alt kan bli bra igjen noen gang?

Dette er sikkert 10 ganger vanskeligere for deg enn det var for min samboer, i og med at dere har barn sammen. Men samtidig er det vel en grense for hva du kan tåle. Det handler jo ikke bare om henne. Det handler like mye om deg og ditt liv...

Mvh.

[ebra]

Kjære triste Bompibjørn

Der var du igjen. Jeg har tenkt på deg etter at du svarte meg i en av mine tunge stunder da min mann nylig var kommet hjem fra sykehuset.Det er ingen spøk å være pårørende. Det er vanskelig å finne ut av hvilke følelser man egentlig har. Elsker du henne fortsatt? Er du fortsatt gift med henne pga. barna og din samvittighet? Dette er ting som må tenkes nøye gjennom. du har også krav på et liv!!! Jeg skulle ønske du kunne ta barna med på en ukes ferie til syden. La kroppen din få sol og varme og kos deg med barna. Jeg vet at tankene dine vil gå til henne der hjemme, men jeg tror nok hun unner dere dette. Ønsker deg og dine alt godt.

[Trist Bompibjørn]

Kjære triste Bompibjørn

Der var du igjen. Jeg har tenkt på deg etter at du svarte meg i en av mine tunge stunder da min mann nylig var kommet hjem fra sykehuset.Det er ingen spøk å være pårørende. Det er vanskelig å finne ut av hvilke følelser man egentlig har. Elsker du henne fortsatt? Er du fortsatt gift med henne pga. barna og din samvittighet? Dette er ting som må tenkes nøye gjennom. du har også krav på et liv!!! Jeg skulle ønske du kunne ta barna med på en ukes ferie til syden. La kroppen din få sol og varme og kos deg med barna. Jeg vet at tankene dine vil gå til henne der hjemme, men jeg tror nok hun unner dere dette. Ønsker deg og dine alt godt.

Hei Ebra.

Om jeg elsker henne nå? Jeg vet ikke. Akkurat nå er jeg for det meste forbanna. Jeg VET hun planla det før helgen, jeg VET hun løy til meg, jeg VET at alt bare var et spill, jeg VET at hun viste at det var en for lav dose til å faktisk dø. Et rop om hjelp hvor sønnen vår og jeg blir brukt som instrumenter.

Ja, akkurat nå tror jeg ekteskapet eksisterer av ren og skjær pliktfølelse. Det er vondt å fortsette det, det er vondt å avslutte det. Jeg prøver å samle tankene. Jeg har tross alt ansvaret for sønnen vår, jeg har ikke lyst til at han skal komme hjem fra barnehagen å finne mamma død på gulvet.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre, men uansett er det siste gangen som hun tar intox i dette ekteskapet. Om det ikke ryker før neste intox, så ryker det med det. Jeg har ikke flere krefter til den daglige terroren om at man ikke vet hvor mange familiemedlemmer som er i live til middag.

Det er vondt, svært vondt. Jeg har aldri vært tilhenger av skilsmisser, man lover hverandre trosskap til døden skiller ad. Men hva om alternativet er å bli med i dragsuget? Kanskje romantisk for noen, men for meg blir det bare dumt.

Mye avhenger av hva som skjer når jeg får kontakt med henne igjen. Foreløpig er hun så dopet på avdelingen at det ikke er mulig å snakke med henne. Greit nok, jeg tror ikke jeg klarer å snakke med henne ennå.

Så hvordan det går nå, vel jeg er definitivt ombord i et synkende skip. Men jeg forbereder meg på å gå i livbåten...

[ebra]

Hei Ebra.

Om jeg elsker henne nå? Jeg vet ikke. Akkurat nå er jeg for det meste forbanna. Jeg VET hun planla det før helgen, jeg VET hun løy til meg, jeg VET at alt bare var et spill, jeg VET at hun viste at det var en for lav dose til å faktisk dø. Et rop om hjelp hvor sønnen vår og jeg blir brukt som instrumenter.

Ja, akkurat nå tror jeg ekteskapet eksisterer av ren og skjær pliktfølelse. Det er vondt å fortsette det, det er vondt å avslutte det. Jeg prøver å samle tankene. Jeg har tross alt ansvaret for sønnen vår, jeg har ikke lyst til at han skal komme hjem fra barnehagen å finne mamma død på gulvet.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre, men uansett er det siste gangen som hun tar intox i dette ekteskapet. Om det ikke ryker før neste intox, så ryker det med det. Jeg har ikke flere krefter til den daglige terroren om at man ikke vet hvor mange familiemedlemmer som er i live til middag.

Det er vondt, svært vondt. Jeg har aldri vært tilhenger av skilsmisser, man lover hverandre trosskap til døden skiller ad. Men hva om alternativet er å bli med i dragsuget? Kanskje romantisk for noen, men for meg blir det bare dumt.

Mye avhenger av hva som skjer når jeg får kontakt med henne igjen. Foreløpig er hun så dopet på avdelingen at det ikke er mulig å snakke med henne. Greit nok, jeg tror ikke jeg klarer å snakke med henne ennå.

Så hvordan det går nå, vel jeg er definitivt ombord i et synkende skip. Men jeg forbereder meg på å gå i livbåten...

Hei igjen

Hvordan har denne dagen vært?

Det første som slo meg da jeg leste svaret fra deg i dag morges var hvor reflektert du er til tross for din håpløse livssituasjon. Beundringsverdig.Klarer du å utføre arbeidet ditt? Det overrasker meg ikke om du kan!!Jeg klarte ikke det da jeg var i samme situasjon, var ukonsentrert og trist. Men det føltes likevel godt å være sammen med andre, kunne le av og til og ikke minst tenke på noe annet.Man kommer likevel til et punkt der man ikke orker å snakke med omverden om hvordan hjemmesituasjonen egentlig er, da er det faktisk deilig å isolere seg.

Jeg lurte på en ting: Har din kone forsøkt elektrosjokkbehandlinger? Mannen min gjorde det. Det gav et fantastisk flott resultat. Det gjør visstnok det i 90% av tilfellene. Problemet var at han mistet hukommelsen i den perioden behandlingene pågikk, det var knalltøfft for han, men resten av familien hadde mye moro av det da han leste samme avisa tre ganger!!!!! Etter en serie med el-skjokk fikk han tilbud om vedlikeholdsbehandling med el-sjokk en gang pr. mnd. eller medisiner. Han valgte medisiner pga. hukomelsestapet. Personlig tror jeg el-sjokk hadde vært et bedre alternativ, men det var jo han og ikke jeg som var syk. Ikke alle får dette tilbudet, for kapasiteten er ikke så stor og man skal være medisinfri en periode før behandlingene kan starte.Det er i alle fall et råd.Som du sa til meg for lenge siden: Ta vare på deg selv (selv om det er en nesten uoverkommelig oppgave). Hold kontakten hvis du har overskudd, så jeg får høre hvordan det går med deg.

Det er lov å være sint og lei seg!!!!!!!!!

[Trist Bompibjørn]

Hei igjen

Hvordan har denne dagen vært?

Det første som slo meg da jeg leste svaret fra deg i dag morges var hvor reflektert du er til tross for din håpløse livssituasjon. Beundringsverdig.Klarer du å utføre arbeidet ditt? Det overrasker meg ikke om du kan!!Jeg klarte ikke det da jeg var i samme situasjon, var ukonsentrert og trist. Men det føltes likevel godt å være sammen med andre, kunne le av og til og ikke minst tenke på noe annet.Man kommer likevel til et punkt der man ikke orker å snakke med omverden om hvordan hjemmesituasjonen egentlig er, da er det faktisk deilig å isolere seg.

Jeg lurte på en ting: Har din kone forsøkt elektrosjokkbehandlinger? Mannen min gjorde det. Det gav et fantastisk flott resultat. Det gjør visstnok det i 90% av tilfellene. Problemet var at han mistet hukommelsen i den perioden behandlingene pågikk, det var knalltøfft for han, men resten av familien hadde mye moro av det da han leste samme avisa tre ganger!!!!! Etter en serie med el-skjokk fikk han tilbud om vedlikeholdsbehandling med el-sjokk en gang pr. mnd. eller medisiner. Han valgte medisiner pga. hukomelsestapet. Personlig tror jeg el-sjokk hadde vært et bedre alternativ, men det var jo han og ikke jeg som var syk. Ikke alle får dette tilbudet, for kapasiteten er ikke så stor og man skal være medisinfri en periode før behandlingene kan starte.Det er i alle fall et råd.Som du sa til meg for lenge siden: Ta vare på deg selv (selv om det er en nesten uoverkommelig oppgave). Hold kontakten hvis du har overskudd, så jeg får høre hvordan det går med deg.

Det er lov å være sint og lei seg!!!!!!!!!

Hvodan dagen har vært, vel - hvis man konsentrerer seg nok om arbeidet så slipper man å tenke på sitt eget liv. En flukt, ja - men det fungerer. Nesten i hvertfall, det går litt tregt men det går i hvertfall. Beklagligvis slutter arbeidsdagen, og da er det bare å ta den mentale heisen ned i kjelleren. Der befinner jeg meg nå.

ECT er utredet og funnet uegnet i hennes situasjon, så noe mer enn piller er ikke noe man tenker på nå.

Men det som kanskje skremmer meg mest er at jeg ikke klarer å engasjere meg. Hva slags behandlig hun utsettes for, eller hvor lenge hun kommer til å være innlagt vet jeg ikke, og det bryr meg ikke. Når hun er innlagt slipper hvertfall jeg å finne henne på gulvet. Tanken på at hun skal komme hjem og være bedre er utopisk - hun kommer vel ut en dag, men sikkert i akkurat den samme tilstanden hun ble lagt inn med.

Så slik klarer jeg hverdagen, jeg forholder meg ikke til den. Flykter mentalt fra den, gjemmer meg bak arbeid.

Rasjonell kanskje, eller så er det slik at emosjonell er for vanskelig. Det er mye enklere å forklare bort ting.

[ebra]

Hvodan dagen har vært, vel - hvis man konsentrerer seg nok om arbeidet så slipper man å tenke på sitt eget liv. En flukt, ja - men det fungerer. Nesten i hvertfall, det går litt tregt men det går i hvertfall. Beklagligvis slutter arbeidsdagen, og da er det bare å ta den mentale heisen ned i kjelleren. Der befinner jeg meg nå.

ECT er utredet og funnet uegnet i hennes situasjon, så noe mer enn piller er ikke noe man tenker på nå.

Men det som kanskje skremmer meg mest er at jeg ikke klarer å engasjere meg. Hva slags behandlig hun utsettes for, eller hvor lenge hun kommer til å være innlagt vet jeg ikke, og det bryr meg ikke. Når hun er innlagt slipper hvertfall jeg å finne henne på gulvet. Tanken på at hun skal komme hjem og være bedre er utopisk - hun kommer vel ut en dag, men sikkert i akkurat den samme tilstanden hun ble lagt inn med.

Så slik klarer jeg hverdagen, jeg forholder meg ikke til den. Flykter mentalt fra den, gjemmer meg bak arbeid.

Rasjonell kanskje, eller så er det slik at emosjonell er for vanskelig. Det er mye enklere å forklare bort ting.

Kjære triste Bompibjørn

Ville bare ønske deg en så god helg som mulig. Tenker på deg.