Ikke se på meg! Jeg blir nevøs!

[Gjest Tyr 23 år]

Hei!

Jeg er plaget med sosial angst. Går på Seroxat for å motvirke dette. Har også begynt i terapi hos psykiater.

Utad fungerer jeg bra, tar flott utdannelse, har deltidsjobb, trener, har gode venner og en kjæreste som forguder meg.

Men for noen år siden ble jeg plaget med ubehagelig angstanfall.

Det kunne komme hvis jeg satt f.eks på seminar på skolen, da er man "innestengt" i et rom med mange mennesker man gjerne ikke kjenner. Da fikk jeg en følelse av å være fanget, og jeg ble kvalm og svettet. Klarte ikke å konsentere meg skikkelig, var redd at jeg plutselig skulle brekke meg foran de andre.

Senere fikk jeg problemer med å spise eller gjøre ting mens andre så på. Jeg får hjertebank og skjelver på hendene. Derfor blir jeg anspent hvis jeg skal spise et måltid med bare ên person, for da føler jeg meg gransket. Jeg prøver å drikke av glasset når de ser en annen vei.

Er redd for å havne i en situasjon der jeg er nødt til å utføre noe mens andre ser på, og så ser alle at jeg skjelver på hendene, og tenker nervevrak.

Jeg ønsker å bli oppfattet som sterk utad, og det blir jeg.

Kun noen nære venninner og kjærsten vet hvordan jeg har det. Det er ikke noe problem å gjøre ting foran dem, dette er helst når jeg er i selskap med perifere venner og bekjente.

som dere sikkert skjønner, er dette en belastning for meg. Selv om Seroxat hjelper, tar det ikke bort alle symptomene...

Og når man først har fått en smakebit av angsten, føler jeg at den sitter i resten av livet. Angsten for angsten....

Noen som har noen trøstens ord? Egne erfaringer?

[happy1365380345]

Trøster gjerne jeg

Ser ikke rett på deg da

Angsten for angsten er ikke fremmedord her i gården dessverre. Kan ikke trøste på annen måte enn å si at jeg forstår - det gjør jeg virkelig.

Klem hvis du vil ha *s*

[Kizza1365380506]

Vel før i tiden klarte jeg meg med å si til meg selv at jeg måtte ikke være så helvetes innbilsk at alle mennesker gadd å bry seg om hva jeg gjorde.

Hvorfor i alle dager skulle de bry seg om hvorfor jeg gikk over den plassen, eller rødmet, eller spise, eller, eller ....

det hjalp en stund. Kanskje du kan prøve det i en overgang. Men ikke glem deg selv i alt dette.

Vet ikke, bare en idè

Mvh