Til alle på forumet

[carolina]

Hei

Eg lurte på om dere som er her inne kunne tenkt dokke å skrive litt om alder, kva interesser dere har, kor lenge dere har hatt sf, om dokke går i noe som helst behandling, og kva som har gjort at dokke har utvikla sf. Og korleis dere ser på dere sjølv.

Det er liksom så mange navn her at eg føler at eg ikkje vet så mykje om dei fleste, nokon vet eg litt om, men uansett så er det då mykje eg ikkje vet. Og det er alltid kjekt å lesa om andre. :=)

Klemmer carolina

[carolina]

Om meg sjølv:

Er 18 år har hatt sf i snart 1 år, har bulimi. Har aldri hatt nokon problemer med mat før. Eg liker godt å vera med venner og elske å trena aerobic. Ser på meg sjølv som ærlig, godt likt blandt venner, som oftast livsglad med mykje humør. Føler og at eg har et godt sjølvbilde, viss eg ser meg i speile så syns eg at eg er fin, det høyres kanskje ego ut men. (har då og dårlige dager men).

Har egentleg ikkje peiling på kvifor eg fekk sf, har aldri vorte mobba, gode foreldre og venner, og alltid hatt bra sjølvtillit. Men men det er vel ingen konkret oppskrift på kven som for det og ikkje, sjølv om det virker slik på behandlere, at som oftast er det det og det som ligg bak ein sf, noko som irritere meg siden det ikkje passer på meg og at dei tar det som ein selfølge at ein med sf skal tenke og føle sånn.

Eg går i behandling til lege og psykatrisk sjukepleier. om det hjelper eller ikkje vet eg mesten ikkje, men det hjelper nok niallefall litt.

Eg har ikkje type, det er mer sånn at når du går ut på byen så finst det ingen som er skikla bra, men eg har ikkje hastverk så den "perfekte" dukker nok opp ein gong.

Vet ikkje heilt kva meir eg skal si om meg sjølv, untatt at eg er dødslei av å ha bulimi og at eg begynner å gi meir og meir opp.

klemmer carolina

[Marils]

Om meg sjølv:

Er 18 år har hatt sf i snart 1 år, har bulimi. Har aldri hatt nokon problemer med mat før. Eg liker godt å vera med venner og elske å trena aerobic. Ser på meg sjølv som ærlig, godt likt blandt venner, som oftast livsglad med mykje humør. Føler og at eg har et godt sjølvbilde, viss eg ser meg i speile så syns eg at eg er fin, det høyres kanskje ego ut men. (har då og dårlige dager men).

Har egentleg ikkje peiling på kvifor eg fekk sf, har aldri vorte mobba, gode foreldre og venner, og alltid hatt bra sjølvtillit. Men men det er vel ingen konkret oppskrift på kven som for det og ikkje, sjølv om det virker slik på behandlere, at som oftast er det det og det som ligg bak ein sf, noko som irritere meg siden det ikkje passer på meg og at dei tar det som ein selfølge at ein med sf skal tenke og føle sånn.

Eg går i behandling til lege og psykatrisk sjukepleier. om det hjelper eller ikkje vet eg mesten ikkje, men det hjelper nok niallefall litt.

Eg har ikkje type, det er mer sånn at når du går ut på byen så finst det ingen som er skikla bra, men eg har ikkje hastverk så den "perfekte" dukker nok opp ein gong.

Vet ikkje heilt kva meir eg skal si om meg sjølv, untatt at eg er dødslei av å ha bulimi og at eg begynner å gi meir og meir opp.

klemmer carolina

Hva skal jeg si om meg selv, hvem er jeg? Har hatt sf i 41/2 år, er det meg, den jenta i gjengen med bulimi?

Det begynnte som seg hør og bør med at jeg var litt lubben på ungdomsskolen, eller var jeg det? Jeg tror jeg var det og ville bare slanke meg noen kilo.Hadde deretter anorexia i ca.1/2 år før jeg fant ut at jeg kunne jo kaste opp!!

Klassisk historie. Jeg har faktisk hatt en fin oppvekst, alltid den blide, morsomme, selvsikre bråkmakeren på skolen. Hjemme var det mye krangling mellom foreldrene mine, men de er ikke skilt. Har aldri hatt et nært forhold til noen av dem, klarer ikke å snakke med dem om følelser. Har hatt fast kjæreste i 4 år, han er fantastisk. Det var han som fortalte mamma om problemene mine. Da begynnte de å ringe rundt til leger og poliklinikker, jeg kom meg til en dame hvor kjemien var totalt feil, men fikk i hvertfall henvisning til barne/ungdompsykiatrisk poliklinikk selvom jeg var over 18. Snilt gjort. Der gikk jeg nesten et år hos en student(prøvekanin), helt til hun var ferdig med hovedoppgaven sin og flyttet til andre siden av landet. Er det ikke så at vi trenger stabilitet?!Det hjalp en stund mens jeg gikk hos henne, men nå er alt like jævlig. Hvorfor er det ingen som hjelper oss? Jeg trenger noen som tvinger meg, noen som sier: kom her og bli frisk NÅ. Jeg klarer ikke dette alene, men det er lettere å bare la ting gå enn å krangle seg gjennom system etter system. Jeg har mer enn nok med å komme meg på jobb hver dag og komme meg hjem igjen, har ingen energi til å få hjelp.

Jeg har bare en ting å si til deg Carolina, det blir bare værre jo lenger det går så søk hjelp NÅ!

Æsj, jeg ser på forhåndsvisningen og tenker: dette er virkelig meg, hele min personlighet er bulimien, hvordan ble det sånn?

Dette ble veldig depressivt Carolina, jeg som egentlig er en veldig blid jente utenpå. Ingen er en partyløve som meg, kanskje fordi jeg er ekstremt god til å drukne sorgene. Noen som kjenner seg igjen? Jeg er redd for at jeg begynner å bli alkoholiker også, på toppen av det hele. Ja, ja, her har dere meg, hyggelig hva?

[siggi]

Hva skal jeg si om meg selv, hvem er jeg? Har hatt sf i 41/2 år, er det meg, den jenta i gjengen med bulimi?

Det begynnte som seg hør og bør med at jeg var litt lubben på ungdomsskolen, eller var jeg det? Jeg tror jeg var det og ville bare slanke meg noen kilo.Hadde deretter anorexia i ca.1/2 år før jeg fant ut at jeg kunne jo kaste opp!!

Klassisk historie. Jeg har faktisk hatt en fin oppvekst, alltid den blide, morsomme, selvsikre bråkmakeren på skolen. Hjemme var det mye krangling mellom foreldrene mine, men de er ikke skilt. Har aldri hatt et nært forhold til noen av dem, klarer ikke å snakke med dem om følelser. Har hatt fast kjæreste i 4 år, han er fantastisk. Det var han som fortalte mamma om problemene mine. Da begynnte de å ringe rundt til leger og poliklinikker, jeg kom meg til en dame hvor kjemien var totalt feil, men fikk i hvertfall henvisning til barne/ungdompsykiatrisk poliklinikk selvom jeg var over 18. Snilt gjort. Der gikk jeg nesten et år hos en student(prøvekanin), helt til hun var ferdig med hovedoppgaven sin og flyttet til andre siden av landet. Er det ikke så at vi trenger stabilitet?!Det hjalp en stund mens jeg gikk hos henne, men nå er alt like jævlig. Hvorfor er det ingen som hjelper oss? Jeg trenger noen som tvinger meg, noen som sier: kom her og bli frisk NÅ. Jeg klarer ikke dette alene, men det er lettere å bare la ting gå enn å krangle seg gjennom system etter system. Jeg har mer enn nok med å komme meg på jobb hver dag og komme meg hjem igjen, har ingen energi til å få hjelp.

Jeg har bare en ting å si til deg Carolina, det blir bare værre jo lenger det går så søk hjelp NÅ!

Æsj, jeg ser på forhåndsvisningen og tenker: dette er virkelig meg, hele min personlighet er bulimien, hvordan ble det sånn?

Dette ble veldig depressivt Carolina, jeg som egentlig er en veldig blid jente utenpå. Ingen er en partyløve som meg, kanskje fordi jeg er ekstremt god til å drukne sorgene. Noen som kjenner seg igjen? Jeg er redd for at jeg begynner å bli alkoholiker også, på toppen av det hele. Ja, ja, her har dere meg, hyggelig hva?

Hei!

Jeg er 20 år, jente og har hatt sf i 5 år, bulimi. Ja, dette ble jo en festlig begynnelse!!

Jeg er en av de man aldri kunne trodd hadde sf, alltid godt humør og alltid er med på sprell. "lykkelig utenpå".

Har mange gode venner, har alltid hatt masse kjærester og livet burde vært perfekt.

Men etter en voldtekt, en abort og sf i 5 år, blir man ganske så rar i hodet. Har vært veldig mye deprimert, gått på anti-dep i 1 år, føler at jeg har en skrue løs, har ikke kontroll på noe. Snakker aldri om det med noen og jeg kan si det rett ut at jeg ikke har det bra. Har aldri snakket med psykolog eller noe sånt, kanskje jeg bør...?

Men jeg har mine lysglimt, som nå, hvor humøret er på topp selv om jeg akkurat har spydd. Fy og fy.

Nei, la oss gale holde sammen, for det er det vi er her som driver med dette sf tullet!!

Det er hyggelig å høre litt om alle ettersom det er vanskelig å kjenne igjen folk her.

Ha en fin dag alle sammen

Klem fra

[Gjest starfish]

Om meg sjølv:

Er 18 år har hatt sf i snart 1 år, har bulimi. Har aldri hatt nokon problemer med mat før. Eg liker godt å vera med venner og elske å trena aerobic. Ser på meg sjølv som ærlig, godt likt blandt venner, som oftast livsglad med mykje humør. Føler og at eg har et godt sjølvbilde, viss eg ser meg i speile så syns eg at eg er fin, det høyres kanskje ego ut men. (har då og dårlige dager men).

Har egentleg ikkje peiling på kvifor eg fekk sf, har aldri vorte mobba, gode foreldre og venner, og alltid hatt bra sjølvtillit. Men men det er vel ingen konkret oppskrift på kven som for det og ikkje, sjølv om det virker slik på behandlere, at som oftast er det det og det som ligg bak ein sf, noko som irritere meg siden det ikkje passer på meg og at dei tar det som ein selfølge at ein med sf skal tenke og føle sånn.

Eg går i behandling til lege og psykatrisk sjukepleier. om det hjelper eller ikkje vet eg mesten ikkje, men det hjelper nok niallefall litt.

Eg har ikkje type, det er mer sånn at når du går ut på byen så finst det ingen som er skikla bra, men eg har ikkje hastverk så den "perfekte" dukker nok opp ein gong.

Vet ikkje heilt kva meir eg skal si om meg sjølv, untatt at eg er dødslei av å ha bulimi og at eg begynner å gi meir og meir opp.

klemmer carolina

Jeg er en jente på snart 16 år som har hatt sf i snart 1 år.Yepp,thats me.Hvilken sf det er er umulig å si.Først hadde jeg anoreksi visstnok,så sa en lege (uten å vite noen ting)at jeg hadde bulimi,så sa en annen lege og en psykiater at jeg hadde anoreksi/bulimi og nå har jeg "bare" en sf.

Aner egentlig ikke hvorfor jeg fikk dette,men jeg har alltid vært usikker på meg selv og følt meg 10kg tyngre enn alle andre.Så fikk jeg den GENIALE ide at jeg skulle slutte å spise....Har mange venner og burde egentlig ikke ha dårlig selvtillit..men sånn er det nå en gang...Liker veldig godt og trene og liker å spille fotball.Gjør/gjorde.Sfen ødlagte liksom hele fotballgreia men har bestemt at det ikke skal få ta over livet mitt!!Så til høsten skal jeg begynne på ny!!

Begynner også på helse og sosial.

Har gått til psykolog i et halvt år med litt pauser.To forskjellige.Liker ingen av dem.Vært innlagt for pumping og i journalen min er jeg oppført som suicidal.

Stort sett alt tenker jeg...

Prøver febrilsk å komme ut av dette nå for nå er jeg DRITTLEI!!!

[Silja]

Hei!

Jeg er 20 år, jente og har hatt sf i 5 år, bulimi. Ja, dette ble jo en festlig begynnelse!!

Jeg er en av de man aldri kunne trodd hadde sf, alltid godt humør og alltid er med på sprell. "lykkelig utenpå".

Har mange gode venner, har alltid hatt masse kjærester og livet burde vært perfekt.

Men etter en voldtekt, en abort og sf i 5 år, blir man ganske så rar i hodet. Har vært veldig mye deprimert, gått på anti-dep i 1 år, føler at jeg har en skrue løs, har ikke kontroll på noe. Snakker aldri om det med noen og jeg kan si det rett ut at jeg ikke har det bra. Har aldri snakket med psykolog eller noe sånt, kanskje jeg bør...?

Men jeg har mine lysglimt, som nå, hvor humøret er på topp selv om jeg akkurat har spydd. Fy og fy.

Nei, la oss gale holde sammen, for det er det vi er her som driver med dette sf tullet!!

Det er hyggelig å høre litt om alle ettersom det er vanskelig å kjenne igjen folk her.

Ha en fin dag alle sammen

Klem fra

Hei

Jeg er 19, og har hatt anorexi siden jeg var 13-14 år. Er egentlig ikke så mye annet å fortelle om meg...livet mitt består nesten bare av anorexien og behandlingstimer. Har vært innlagt på somatisk sykehus 7 ganger i løpet av videregående, de siste tre gangene med sondeforing. I vinter var jeg så syk og undervektig at legene trodde jeg skulle dø, men på et eller annet vis så overlevde jeg denne gangen også. Har vært hos 6 forskjellige psykologer uten at det har hjulpet, men har endelig funnet en psykiatrisk sykepleier som hjelper meg masse. Går regelmessig til lege, psykomotorisk fysioterapeut og "vanlig" sykepleier, og når det ikke er ferie går jeg til helsesøstra og setter opp kostlister for hver dag. Skal begynne på mitt fjerde, og forhåpenligvis siste, år på videregående, allmennfag. Fikk ikke vitnemål på grunn av for mye fravær. Greier meg ganske bra på skolen likevel da, og er fornøyd med karakterene mine. I vår fikk jeg 6 på begge skriftlige eksamene i norsk, noe jeg er kjempefornøyd med siden verken legene eller lærerne mine sa jeg ikke kom til å klare å gjennomføre eksamen.

Ellers så har jeg en hund som jeg er veldig glad i, og som jeg er mye sammen med. Mange gode venner som er utrolig snille og tålmodige med meg, men som uheldigvis drar hver til sitt siden de nå er ferdige med skolen (heldiggrisene...). Og så trener jeg en del (på tross av treningsforbud..vet det er dumt...), og har veldig lyst til å begynne på tennis eller aerobic eller no sånt dersom jeg klarer å kommet opp i "lovlig" vekt. Er på god vei, og har gått opp 12 kg siden mars, noe jeg er litt stolt av. Men jeg har fremdeles 14 kg igjen før jeg er "normalvektig", så det kan nok ta sin tid.

Til neste sommer håper jeg å legge nesten 8 "syke" år bak meg, og ta fått på et mer interessant og givende liv. Om jeg klarer det, er en helt annen sak...

Vennlig hilsen

[bea]

Jeg er en jente på snart 16 år som har hatt sf i snart 1 år.Yepp,thats me.Hvilken sf det er er umulig å si.Først hadde jeg anoreksi visstnok,så sa en lege (uten å vite noen ting)at jeg hadde bulimi,så sa en annen lege og en psykiater at jeg hadde anoreksi/bulimi og nå har jeg "bare" en sf.

Aner egentlig ikke hvorfor jeg fikk dette,men jeg har alltid vært usikker på meg selv og følt meg 10kg tyngre enn alle andre.Så fikk jeg den GENIALE ide at jeg skulle slutte å spise....Har mange venner og burde egentlig ikke ha dårlig selvtillit..men sånn er det nå en gang...Liker veldig godt og trene og liker å spille fotball.Gjør/gjorde.Sfen ødlagte liksom hele fotballgreia men har bestemt at det ikke skal få ta over livet mitt!!Så til høsten skal jeg begynne på ny!!

Begynner også på helse og sosial.

Har gått til psykolog i et halvt år med litt pauser.To forskjellige.Liker ingen av dem.Vært innlagt for pumping og i journalen min er jeg oppført som suicidal.

Stort sett alt tenker jeg...

Prøver febrilsk å komme ut av dette nå for nå er jeg DRITTLEI!!!

Når jeg leser ditt innlegg så kjenner jeg meg trist fordi du har vært nødt til å oppsøke hjelp så mange ganger.

Det er ganske vanlig at en ikke alltid liker terapeuten.....

Jeg syntes du bør få lov til å ta dette opp med neste psykolog eller psykoterapeut som du ber om hjelp fra. Si det som det er, og ta gjerne med deg innlegget og den responsen du får herfra.

Bruk terapeutene og legene slik at du får noe ut av besøkene-

Jeg syntes det er fint at du kjenner på dine egne tanker og følelser og velger hjelpere som kanskje kan se deg på en annen måte.

[bea]

Du har mange spørsmål. Har du også noe du sliter med eller ønsker du bare noe av de andre?

[bea]

Om meg sjølv:

Er 18 år har hatt sf i snart 1 år, har bulimi. Har aldri hatt nokon problemer med mat før. Eg liker godt å vera med venner og elske å trena aerobic. Ser på meg sjølv som ærlig, godt likt blandt venner, som oftast livsglad med mykje humør. Føler og at eg har et godt sjølvbilde, viss eg ser meg i speile så syns eg at eg er fin, det høyres kanskje ego ut men. (har då og dårlige dager men).

Har egentleg ikkje peiling på kvifor eg fekk sf, har aldri vorte mobba, gode foreldre og venner, og alltid hatt bra sjølvtillit. Men men det er vel ingen konkret oppskrift på kven som for det og ikkje, sjølv om det virker slik på behandlere, at som oftast er det det og det som ligg bak ein sf, noko som irritere meg siden det ikkje passer på meg og at dei tar det som ein selfølge at ein med sf skal tenke og føle sånn.

Eg går i behandling til lege og psykatrisk sjukepleier. om det hjelper eller ikkje vet eg mesten ikkje, men det hjelper nok niallefall litt.

Eg har ikkje type, det er mer sånn at når du går ut på byen så finst det ingen som er skikla bra, men eg har ikkje hastverk så den "perfekte" dukker nok opp ein gong.

Vet ikkje heilt kva meir eg skal si om meg sjølv, untatt at eg er dødslei av å ha bulimi og at eg begynner å gi meir og meir opp.

klemmer carolina

hei igjen,

jeg så ikke det andre innlegget om deg selv.

Det som slår meg når du forteller er at du kanskje kan trenge å stille noen flere krav til den terapeutiske behandlingen du får.

En prosessorientert psykoterapeut bør være åpen for ulike utspill og særlig dersom klienten ikke vet om behadlingen hjelper.

Det er lov å spørre om hvilken metode den psykiatr. sykepleieren anvender. Hvor mange timer har vedkommende i supervisjon og egenterapi og opplæring.

Alt dette er viktig slik at du kan kjenne mere om den hjelpen du får passer for deg. Jeg vet at psykomotorisk psykoterapi eller psykomotorisk fysioterapi sammen med kognitiv terapi kan være til hjelp , Dette kan du jo snakke med både legen og sykepleieren om. Det er jo flere som tilbyr disse metodene i dag.Dessverre er det slik at den type behandling ikke dekkes av offentlige midler i dagens helsenorge.

[katya]

Hei

Jeg er 19, og har hatt anorexi siden jeg var 13-14 år. Er egentlig ikke så mye annet å fortelle om meg...livet mitt består nesten bare av anorexien og behandlingstimer. Har vært innlagt på somatisk sykehus 7 ganger i løpet av videregående, de siste tre gangene med sondeforing. I vinter var jeg så syk og undervektig at legene trodde jeg skulle dø, men på et eller annet vis så overlevde jeg denne gangen også. Har vært hos 6 forskjellige psykologer uten at det har hjulpet, men har endelig funnet en psykiatrisk sykepleier som hjelper meg masse. Går regelmessig til lege, psykomotorisk fysioterapeut og "vanlig" sykepleier, og når det ikke er ferie går jeg til helsesøstra og setter opp kostlister for hver dag. Skal begynne på mitt fjerde, og forhåpenligvis siste, år på videregående, allmennfag. Fikk ikke vitnemål på grunn av for mye fravær. Greier meg ganske bra på skolen likevel da, og er fornøyd med karakterene mine. I vår fikk jeg 6 på begge skriftlige eksamene i norsk, noe jeg er kjempefornøyd med siden verken legene eller lærerne mine sa jeg ikke kom til å klare å gjennomføre eksamen.

Ellers så har jeg en hund som jeg er veldig glad i, og som jeg er mye sammen med. Mange gode venner som er utrolig snille og tålmodige med meg, men som uheldigvis drar hver til sitt siden de nå er ferdige med skolen (heldiggrisene...). Og så trener jeg en del (på tross av treningsforbud..vet det er dumt...), og har veldig lyst til å begynne på tennis eller aerobic eller no sånt dersom jeg klarer å kommet opp i "lovlig" vekt. Er på god vei, og har gått opp 12 kg siden mars, noe jeg er litt stolt av. Men jeg har fremdeles 14 kg igjen før jeg er "normalvektig", så det kan nok ta sin tid.

Til neste sommer håper jeg å legge nesten 8 "syke" år bak meg, og ta fått på et mer interessant og givende liv. Om jeg klarer det, er en helt annen sak...

Vennlig hilsen

hei!! jeg er en jente på 15 som har hatt sf i ca3 år. eller det vil si, det har vært en stund med bare tvangstanker uten at jeg prøvde på noe,og da er det vel egentlig ikke sf, men nå er det annerledels.men jeg føler ikke og vil ikke tro at jeg har noe sf. jeg har mange gode venner og foreldre som er aller tiders, så hvorfor jeg begynte sånn er et stort mysterium. ellers elsker jeg å danse, svømme o.s.v. jeg er enig at man trenger å vite litt om andre.

klem til alle fra

[frosken]

Hei

Jeg er 19, og har hatt anorexi siden jeg var 13-14 år. Er egentlig ikke så mye annet å fortelle om meg...livet mitt består nesten bare av anorexien og behandlingstimer. Har vært innlagt på somatisk sykehus 7 ganger i løpet av videregående, de siste tre gangene med sondeforing. I vinter var jeg så syk og undervektig at legene trodde jeg skulle dø, men på et eller annet vis så overlevde jeg denne gangen også. Har vært hos 6 forskjellige psykologer uten at det har hjulpet, men har endelig funnet en psykiatrisk sykepleier som hjelper meg masse. Går regelmessig til lege, psykomotorisk fysioterapeut og "vanlig" sykepleier, og når det ikke er ferie går jeg til helsesøstra og setter opp kostlister for hver dag. Skal begynne på mitt fjerde, og forhåpenligvis siste, år på videregående, allmennfag. Fikk ikke vitnemål på grunn av for mye fravær. Greier meg ganske bra på skolen likevel da, og er fornøyd med karakterene mine. I vår fikk jeg 6 på begge skriftlige eksamene i norsk, noe jeg er kjempefornøyd med siden verken legene eller lærerne mine sa jeg ikke kom til å klare å gjennomføre eksamen.

Ellers så har jeg en hund som jeg er veldig glad i, og som jeg er mye sammen med. Mange gode venner som er utrolig snille og tålmodige med meg, men som uheldigvis drar hver til sitt siden de nå er ferdige med skolen (heldiggrisene...). Og så trener jeg en del (på tross av treningsforbud..vet det er dumt...), og har veldig lyst til å begynne på tennis eller aerobic eller no sånt dersom jeg klarer å kommet opp i "lovlig" vekt. Er på god vei, og har gått opp 12 kg siden mars, noe jeg er litt stolt av. Men jeg har fremdeles 14 kg igjen før jeg er "normalvektig", så det kan nok ta sin tid.

Til neste sommer håper jeg å legge nesten 8 "syke" år bak meg, og ta fått på et mer interessant og givende liv. Om jeg klarer det, er en helt annen sak...

Vennlig hilsen

Silja - jeg fikk bare lyst til å gratulere deg med at du har klart å gå opp i vekt. Jeg har vært innom dette forumet og lest litt de siste månedene, og tenkte senest i går at du måtte ha utviklet deg ganske mye den siste tiden fordi du skriver mange bra kommentarer til andre. Derfor var det ekstra hyggelig å lese at du også klarer å ta bedre vare på deg selv enn du gjorde for en tid tilbake:-))

Fortsett med å kjempe deg videre Silja!

[Nedia]

hei!! jeg er en jente på 15 som har hatt sf i ca3 år. eller det vil si, det har vært en stund med bare tvangstanker uten at jeg prøvde på noe,og da er det vel egentlig ikke sf, men nå er det annerledels.men jeg føler ikke og vil ikke tro at jeg har noe sf. jeg har mange gode venner og foreldre som er aller tiders, så hvorfor jeg begynte sånn er et stort mysterium. ellers elsker jeg å danse, svømme o.s.v. jeg er enig at man trenger å vite litt om andre.

klem til alle fra

Hei. Tenkte jeg kanskje kunne skrive litt om meg selv jeg også nå da....

Jeg er 17 1/2 år, har hatt sf i snart 4 år. Først var det vel anoreksi, gikk ned og alt det der... nå er det vel anoreksi (?)/bulimi... Kaster i hvert fall opp uten å overspise sånn særlig. Jeg har vel aldri vært overvektig på noen måte, så vidt jeg forstår. Jeg er vel en normal tynn person, kanskje litt mager. Vet ikke, dette er hva folk sier, selv aner jeg ikke, føler meg bare feit og ekkel.... *sukk* Har også drevet en del med selvskading og er mye deprimert, har litt angst og synes alt er trist og leit. Jeg har gått ukentlig i behandling hos psykolog i 1 1/2 år nå.Forrige sommer var jeg mye på poliklinikken. Først var jeg med i gruppe terapi, noe som funka jævlig dårlig! Etter at jeg prøvde å ta livet mitt så fikk jeg enkelttimer hos den ene lederen for gruppa. Det funka i hvert fall litt bedre. Vet ikke om behandlinga hjelper så mye, men jeg tør ikke slutte. Jeg vil ikke så langt ned som jeg var i fjor sommer!!!!ALDRI! Hjemme er alt bare rot, foreldrene mine fornekter problemene mine og har til og med nektet meg hjelp, men de har heldigvis gitt etter nå. Kommunikasjonen hjemme er dårlig, vi snakker aldri sammen om ting. Det som holder meg tilbake i live er vel besteveninna mi (som jeg traff i gruppeterapien) og bikkja mi. Hadde aldri klart meg uten de utallige fjellturene jeg går. Vel dette var i hvert fall litt om meg. Det er jo mye mere... Orker ikke gå i detalj, mye vondt har jeg opplevd som er glemt og fortrengt. Kanskje vil det ordne seg en dag? HVem vet......

stor klem

[Silja]

Silja - jeg fikk bare lyst til å gratulere deg med at du har klart å gå opp i vekt. Jeg har vært innom dette forumet og lest litt de siste månedene, og tenkte senest i går at du måtte ha utviklet deg ganske mye den siste tiden fordi du skriver mange bra kommentarer til andre. Derfor var det ekstra hyggelig å lese at du også klarer å ta bedre vare på deg selv enn du gjorde for en tid tilbake:-))

Fortsett med å kjempe deg videre Silja!

Synes det er hyggelig at folk sier til meg at jeg har utviklet meg i riktig retning. Før var jeg livredd for å høre sånne ting, fordi jeg med en gang tolket det til at jeg var blitt tjukk. "Nå går det bedre med deg, Silja" var lik "Herregud, så tjukk du er blitt, Silja!" i mitt hode. Men nå synes jeg bare det er koselig og motiverende å høre sånt. Så takk

Vennlig hilsen

[Gjest cecilie]

Om meg sjølv:

Er 18 år har hatt sf i snart 1 år, har bulimi. Har aldri hatt nokon problemer med mat før. Eg liker godt å vera med venner og elske å trena aerobic. Ser på meg sjølv som ærlig, godt likt blandt venner, som oftast livsglad med mykje humør. Føler og at eg har et godt sjølvbilde, viss eg ser meg i speile så syns eg at eg er fin, det høyres kanskje ego ut men. (har då og dårlige dager men).

Har egentleg ikkje peiling på kvifor eg fekk sf, har aldri vorte mobba, gode foreldre og venner, og alltid hatt bra sjølvtillit. Men men det er vel ingen konkret oppskrift på kven som for det og ikkje, sjølv om det virker slik på behandlere, at som oftast er det det og det som ligg bak ein sf, noko som irritere meg siden det ikkje passer på meg og at dei tar det som ein selfølge at ein med sf skal tenke og føle sånn.

Eg går i behandling til lege og psykatrisk sjukepleier. om det hjelper eller ikkje vet eg mesten ikkje, men det hjelper nok niallefall litt.

Eg har ikkje type, det er mer sånn at når du går ut på byen så finst det ingen som er skikla bra, men eg har ikkje hastverk så den "perfekte" dukker nok opp ein gong.

Vet ikkje heilt kva meir eg skal si om meg sjølv, untatt at eg er dødslei av å ha bulimi og at eg begynner å gi meir og meir opp.

klemmer carolina

Jeg er 27 år, og har hatt sp i 10-12 år, jeg er ikke helt sikker på når det begynte, men det var anorexia i begynnelsen, og har nå i de siste årene gått over til bulimi. I perioder har jeg ikke symptomer på sp, det er bare inni meg at alt er kaos, og jeg hater kroppen min og kan stå foran speilet å grine, og hate meg selv fordi jeg er så fet (selvom andre sier at jeg ikke er det). Har vel en ganske dårlig selvtillit, hovedsaklig grunnet en mor som ikke brukte tid på å bli kjent med meg, og bare antok at jeg var like sterk som henne, og tok aldri hensyn, hadde også en bror som nesten døde da vi var små, og etter mine foreldres oppførsel fikk jeg den oppfatningen at jeg ikke var like viktig som han....(Det skjer mye rart i et lite barns hode). Utad har jeg alltid vært denne selvsikre jenten som har vært flink på skolen, veldig hjelpsom hjemme, pliktoppfyllende og snill, og som alle har sett opp til. Min mor har dessuten alltid slanket seg (med rette), og har alltid sagt til meg at jeg måtte passe på så jeg ikke ble like stor som henne, og hun kommenterte alltid hvis jeg la på meg. Jeg var tidlig utviklet, fikk mensen da jeg var 9 1/2, så jeg var litt mer lubben enn de andre jentene. Og fra jeg var veldig liten har jeg liksom blitt opplært til å tro at dersom man er slank så er man lykkelig.... Så mye gale foreldre egentlig kan gjøre i noe de tror er god mening...

Har aldri fått noe hjelp med dette, men jeg vurderer nå å få å ta kontakt med noen, for nå begynner problemene å hope seg litt opp. Har vel alltid trodd at jeg skulle klare å slutte selv, bare jeg ble tynn nok...

Mye syting og klaging, men det var godt å få det ned på "papiret".

Klemmer fra

[funtex]

Om meg sjølv:

Er 18 år har hatt sf i snart 1 år, har bulimi. Har aldri hatt nokon problemer med mat før. Eg liker godt å vera med venner og elske å trena aerobic. Ser på meg sjølv som ærlig, godt likt blandt venner, som oftast livsglad med mykje humør. Føler og at eg har et godt sjølvbilde, viss eg ser meg i speile så syns eg at eg er fin, det høyres kanskje ego ut men. (har då og dårlige dager men).

Har egentleg ikkje peiling på kvifor eg fekk sf, har aldri vorte mobba, gode foreldre og venner, og alltid hatt bra sjølvtillit. Men men det er vel ingen konkret oppskrift på kven som for det og ikkje, sjølv om det virker slik på behandlere, at som oftast er det det og det som ligg bak ein sf, noko som irritere meg siden det ikkje passer på meg og at dei tar det som ein selfølge at ein med sf skal tenke og føle sånn.

Eg går i behandling til lege og psykatrisk sjukepleier. om det hjelper eller ikkje vet eg mesten ikkje, men det hjelper nok niallefall litt.

Eg har ikkje type, det er mer sånn at når du går ut på byen så finst det ingen som er skikla bra, men eg har ikkje hastverk så den "perfekte" dukker nok opp ein gong.

Vet ikkje heilt kva meir eg skal si om meg sjølv, untatt at eg er dødslei av å ha bulimi og at eg begynner å gi meir og meir opp.

klemmer carolina

Hei, jeg er 26 år, begynte å utvikle bulimi da jeg var 14. Har fungert sånn passe frem til ca. 1 år siden (eller 2 kanskje). Begynte hos psykolog for 3/4 år siden, anger på at jeg ikke begynte før. Jeg har vært passiv leser av forumet noen måneder. Jeg er ganske deprimert for tiden, og sliter med å finne "lyspunkter" i tilværelsen (mener ikke å høre patetisk ut!). Jeg har fått plass på Modum BN. fra august, og håper at månedene der kan gi meg noe å se frem til. Hvis det er noen andre her som har vært, eller skal på Modum (eller på annen måte har erfaring derfra), vil jeg også gjerne høre fra dere!!

Interesser for tiden er det egentlig dårlig med, men jeg prøver å trene på SATS noen ganger i uken. Før sang jeg i kor, spilte klarinett, spilte fotball, ++.

[Gjest girly]

Hei. Tenkte jeg kanskje kunne skrive litt om meg selv jeg også nå da....

Jeg er 17 1/2 år, har hatt sf i snart 4 år. Først var det vel anoreksi, gikk ned og alt det der... nå er det vel anoreksi (?)/bulimi... Kaster i hvert fall opp uten å overspise sånn særlig. Jeg har vel aldri vært overvektig på noen måte, så vidt jeg forstår. Jeg er vel en normal tynn person, kanskje litt mager. Vet ikke, dette er hva folk sier, selv aner jeg ikke, føler meg bare feit og ekkel.... *sukk* Har også drevet en del med selvskading og er mye deprimert, har litt angst og synes alt er trist og leit. Jeg har gått ukentlig i behandling hos psykolog i 1 1/2 år nå.Forrige sommer var jeg mye på poliklinikken. Først var jeg med i gruppe terapi, noe som funka jævlig dårlig! Etter at jeg prøvde å ta livet mitt så fikk jeg enkelttimer hos den ene lederen for gruppa. Det funka i hvert fall litt bedre. Vet ikke om behandlinga hjelper så mye, men jeg tør ikke slutte. Jeg vil ikke så langt ned som jeg var i fjor sommer!!!!ALDRI! Hjemme er alt bare rot, foreldrene mine fornekter problemene mine og har til og med nektet meg hjelp, men de har heldigvis gitt etter nå. Kommunikasjonen hjemme er dårlig, vi snakker aldri sammen om ting. Det som holder meg tilbake i live er vel besteveninna mi (som jeg traff i gruppeterapien) og bikkja mi. Hadde aldri klart meg uten de utallige fjellturene jeg går. Vel dette var i hvert fall litt om meg. Det er jo mye mere... Orker ikke gå i detalj, mye vondt har jeg opplevd som er glemt og fortrengt. Kanskje vil det ordne seg en dag? HVem vet......

stor klem

Eg er snart 17 år (i august

Og eg har hatt sf i 3-4 år.

Trur det først begynte med tvangshandlingar. F.eks måtte ta borti ting to gangar for å ikkje få mensen, ikkje bli feit og bla bla. (Veit ikkje om det hadde nåke med sf å gjere)

Så fann eg ut at eg var mykje feitare enn "vanlege" folk og begynte å slanke meg.

Hugsa ein gong mora mi sa at eg og broren min ikkjemåtte spise så mykje. Og at eg ikkje skulle bli like feit som han.

Eg spiste minimalt i mange månadar til eg gjekk ned 15 kg.

Følte meg så utruleg stolt for kvart gram eg gjekk ned, men forstod ikkej kvifor folk ikkje berre kunne la meg få vere tynn, er ikkje det det finaste då? Kvifor vil dei at eg skal begynne å spise igjen? Då blir eg berre feit igjenn jo!!

Eg hadde vel anorexia i 1 1/2 år. Og etterkvart la eg på meg, mykje. Er vel det ein kallar normal vektig (og eg synest eg er kjempe feit)

Ligg på grensa mellom passe og lubben på vekt kalkulatoren.

Har gått ned 5 kg sidan den "verste tida" då var eg feit, ikkje bere nåke eg synest. No skal eg ned 5 kg til så er eg fornøgd. Eg håpar igrunn at eg får anorexia igjen, for då legg liksom andre merke til meg.

Eg har ikkje ein særlig bra vennerkrets, for alle føle vel at eg snur ryggen til dei. Vil ikkje vere med på nåke som dei foreslår fordi eg føle meg feit. Kan vertfall ikkje gå ut når eg overspiser.

Skal begynne på idrettsfag no og har bestemt meg for at då må eg gå ned i vekt!!

No har eg vel ein for for tvangsspising?? Veit ikkje heilt. Overspiser med spyr ikkje opp maten, overtrenar.

Litt langt dette skrivet mitt.

Ha det fint alle sammen

Og hugs at eg tenker på dåke som har det vanskeleg!!

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Hei, jeg er 26 år, begynte å utvikle bulimi da jeg var 14. Har fungert sånn passe frem til ca. 1 år siden (eller 2 kanskje). Begynte hos psykolog for 3/4 år siden, anger på at jeg ikke begynte før. Jeg har vært passiv leser av forumet noen måneder. Jeg er ganske deprimert for tiden, og sliter med å finne "lyspunkter" i tilværelsen (mener ikke å høre patetisk ut!). Jeg har fått plass på Modum BN. fra august, og håper at månedene der kan gi meg noe å se frem til. Hvis det er noen andre her som har vært, eller skal på Modum (eller på annen måte har erfaring derfra), vil jeg også gjerne høre fra dere!!

Interesser for tiden er det egentlig dårlig med, men jeg prøver å trene på SATS noen ganger i uken. Før sang jeg i kor, spilte klarinett, spilte fotball, ++.

Kjære funtex. Som behandler har jeg fulgt mange pasienter før og etter, som har fått tilbud om et opphold på Modum. De aller fleste har vært svært fornøyd med tilbudet og behandlingen har absolutt vært nyttig og positiv. Jeg ønsker deg også lykke til med opholdet på Modum og videre behandling !

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Eg er snart 17 år (i august

Og eg har hatt sf i 3-4 år.

Trur det først begynte med tvangshandlingar. F.eks måtte ta borti ting to gangar for å ikkje få mensen, ikkje bli feit og bla bla. (Veit ikkje om det hadde nåke med sf å gjere)

Så fann eg ut at eg var mykje feitare enn "vanlege" folk og begynte å slanke meg.

Hugsa ein gong mora mi sa at eg og broren min ikkjemåtte spise så mykje. Og at eg ikkje skulle bli like feit som han.

Eg spiste minimalt i mange månadar til eg gjekk ned 15 kg.

Følte meg så utruleg stolt for kvart gram eg gjekk ned, men forstod ikkej kvifor folk ikkje berre kunne la meg få vere tynn, er ikkje det det finaste då? Kvifor vil dei at eg skal begynne å spise igjen? Då blir eg berre feit igjenn jo!!

Eg hadde vel anorexia i 1 1/2 år. Og etterkvart la eg på meg, mykje. Er vel det ein kallar normal vektig (og eg synest eg er kjempe feit)

Ligg på grensa mellom passe og lubben på vekt kalkulatoren.

Har gått ned 5 kg sidan den "verste tida" då var eg feit, ikkje bere nåke eg synest. No skal eg ned 5 kg til så er eg fornøgd. Eg håpar igrunn at eg får anorexia igjen, for då legg liksom andre merke til meg.

Eg har ikkje ein særlig bra vennerkrets, for alle føle vel at eg snur ryggen til dei. Vil ikkje vere med på nåke som dei foreslår fordi eg føle meg feit. Kan vertfall ikkje gå ut når eg overspiser.

Skal begynne på idrettsfag no og har bestemt meg for at då må eg gå ned i vekt!!

No har eg vel ein for for tvangsspising?? Veit ikkje heilt. Overspiser med spyr ikkje opp maten, overtrenar.

Litt langt dette skrivet mitt.

Ha det fint alle sammen

Og hugs at eg tenker på dåke som har det vanskeleg!!

KJære girly

Jeg vil gjerne råde deg til å kontakte en idrettslege eller en ernæringsfysiolog. Kanskje kunne det være en ekstra motivasjon å strukturere spisingen og maltidsmønsteret ditt nå når du skal begynne på idrettsfag. Dersom du allerede nå er "overtrent " ville jeg ha oppsøkt en som kunne veilede deg i forhold til treningsmengde og spisemønster. Dersom du har hatt anledning til å følge med på innleggene her over tid tror jeg du har sett og selv erfart at det ikke er noe å "søke etter".

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen, forsker