Redselen for galskapen

[marionette1365380537]

Jeg hadde akkurat drukket opp et glass vin - og skulle fylle det opp igjen. Før jeg visste ordet av det, lå det glassbiter utover hele bordet. Lyden av glasset som knuste, spenningen i lufta etterpå...vel, det skremte meg. Jeg ble iskald i hodet og fylt av en utrolig sterk følelse av uro. Det ble meg forklart at dette ikke var noen stor krise, det var tross alt bare et glass. Men følelsen av å ha gjort noe galt ville ikke slippe meg, alt kjentes plutselig helt tragisk. Trangen til å hive ting rundt meg ble sterk, men selvsagt gjorde jeg ikke dèt. Det gjør jeg aldri, ikke nå lenger..

Det var egentlig bare dumt. Jeg satt sammen med tre andre og spilte trivial pursuit, men jeg klarte ikke lenger følge med. Klumpen i halsen spredde seg nedover til magen, som knøt seg sammen som en gordisk knute.

Stemmen min som dirret da det var min tur til å lese spørsmål, etterfulgt av min egen, lille og særdeles unnskyldende latter. "Ha ha ha ha, at det går an å være så dum...overdrive sånn!!" Så ble jeg bekymret fordi jeg kanskje hadde ledd for mye, for høyt..for mye, for høyt. Tanker som løp rundt inne i hodet, ikke bare frykten min for å gjøre noe galt (for man skal jo tross alt ikke sitte og knuse andres ting...!), men ikke minst en følelse av panikk knyttet til at jeg selv var så utrolig klar over at jeg gjorde et altfor stort nummer ut av det. "Hvorfor føler jeg dette så kraftig? Dette er ikke normalt. Jeg reagerer unormalt. Jeg er gal!!! Gal, gal, gal, gal, gal. Jeg er ikke frisk allikevel. "

Jeg følte med ett at jeg ødela en god stemning, men kanskje var det bare i mitt hode? Jeg vet ikke, og jeg tør ikke spørre for å finne det ut heller. Det er ofte vanskelig å være med mennesker man ikke kjenner reaksjonsmønsteret til - og som i alle fall ikke er familiære med min, til tider, katastrofeaktige måte å tenke og reagere på.

Etterhvert tror jeg de andre glemte det, men jeg satt og smilte et påtatt smil resten av kvelden. Jeg hadde det virkelig ikke bra. Det var vondt, vondt. Satt ved bordet og kjente at nå, nå kommer det tårer. "Jeg klarer ikke sitte her ved bordet og grine!! Dt blir for dumt, for pinlig, altfor mye av alt det jeg hater mest av alt i hele verden!" Så jeg gikk inn på do, trodde jeg skulle klare og gråte uten lyd, men det gikk ikke. Det gikk faktisk ikke i det hele tatt, jeg hikstet. Det var vondt, men godt samtidig. Det løsnet noe av det verste. Jeg ble der inne en liten stund, tørket meg i ansiktet, pustet kraftig noen ganger og samlet meg - og gikk så ut til de andre igjen. Jeg trodde ikke noen av de andre hadde merket det, det ble i hvertfall ikke sagt noe. Så vi fortsatte og spille, selvsagt vant ikke jeg, men jeg klarte da å svare på noen spørsmål.

Følelsen var så sterk og intens, det var som om hodet mitt var fylt av bomull og piggtråd på samme tid og at stolen snurret rundt, fort, fort, fortere og enda fortere. Jeg følte trang til å sitte helt alene og hyle. Istedet ble jeg sittende og skrike uten lyd og gråte videre uten lyd, tårer eller noen ansiktsmimikk som vanligvis kjennetegner en som gråter. Det er en svart følelse, det er så ensomt. Føle seg gal i hodet sammen med mennesker som sikkert aldri har reagert så kraftig i forbindelse med store problemer engang. Det er ikke normalt, overdrive på den måten.

Tanker som det, tanker som fletter seg inn i hverandre og rundt seg selv. De lever sitt eget liv, jeg makter ikke å styre dem. Jeg blir redd av det, for slik var det ofte før. Dersom jeg gjorde noe jeg ikke skulle gjort, da ble jeg fylt av en kraftig angstfølelse for konsekvensene. Selvsagt er jeg klar over at konsekvensene ikke ville vært så store, men jeg klarer ikke tenke på det når jeg er midt oppe i det.