NHD: Familiemas

[Gjest Maja_29]

Hei!

Hadde vært veldig takknemlig om du kunne lese gjennom dette og kanskje gi din kommentar.

Familien min består av mamma, stefar og to halvsøsken som jeg har hatt hele livet. Jeg har aldri lidd noen nød i oppveksten, men har heller aldri følt den store samhørigheten med familien. For å si det rett ut; jeg liker ikke å være sammen med dem. Vi er totalt forskjellige mennesker og har ikke noe nært forhold i det hele tatt. Dvs. forholdet til mamma er ganske fint, men bare når vi to er alene. Jeg har siden ungdomsårene følt meg som en outsider i familien og ikke følt meg som en av dem. Forholdet dem imellom er helt greit, men jeg føler at det er JEG som ikke passer inn. Føler ofte at de 'hakker' på meg og slenger spydigheter fordi jeg ikke så ofte er på besøk o.l. Hver gang jeg ER på besøk får jeg servert 'Har du det så travelt da?! Du kan kanskje ta deg litt bedre tid neste gang?!!' Jeg forstår ikke hvorfor de tilsynelatende vil ha meg hjem for det er alltid en noe trykket stemning selv om jeg (og sikkert de) prøver å ha en avslappende tone. Jeg føler noen ganger at de bare er ute etter å kritisere. Samtidig tror jeg de er glad i meg. Jeg er glad i dem også og vil at de skal ha det bra. De er jo familien min. Men jeg liker ikke å være sammen med dem!!! Klarer rett og slett ikke å slappe av. Jeg bekymrer meg også over ganske mye. Er redd for at noe skal skje dem eller at de er ulykkelige. Jeg føler at jeg ikke tenker nok på meg selv. Eller kanskje er jeg bare egoistisk og tenker for MYE på meg selv?! Jeg føler iallfall at dette påvirker min 'mentale helse' og jeg føler ingen indre ro. Jeg tror noe av dette stammer fra familieforholdene. Sliter også litt med dårlig selvtillit, men ikke slik at man kan merke det. Kanskje det er slik at de ikke hadde 'tort' å hakke på meg hvis jeg OSTE av selvtillit?!

Jeg har bodd i utlandet sammen med min samboer det siste halve året og synes det er deilig å ha familien på avstand. Men nå er det snart jul og de forventer at jeg skal komme hjem. Har ikke bestemt meg ennå. Kan ikke huske at jeg noen gang har gledet meg til jul, -klarer som sagt ikke å slappe av sammen med dem. Jeg har heller lyst til å være sammen med venner.

Er det feigt av meg å ha mindre kontakt med dem for å spare meg selv for vonde følelser? Følelsene ligger riktignok hele tiden i bakgrunnen, men jeg føler det gjør godt med denne avstanden. Skal jeg være hjemme fordi DE forventer det? Jeg har også dårlig samvittighet fordi jeg tenker slik jeg gjør.

Kan du gi meg et råd om hvordan jeg skal forholde meg? Dette sliter faktisk på meg...

Takk for at du leste :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Denne historien har jeg hørt mange ganger.

Det er en merkelig forventning om at en skal trives sammen fordi en er i familie. Alle tror at det skal være slik, og de som ikke opplever det, tror de er noen særinger.

Det er faktisk ganske vanlig å ha det slik som deg. Det er imidlertid få som tør å innrømme det, si det, og enda færre som tør å ta konsekvensen av det.

Jeg synes du skal tenke på hva som er bra for deg og handle i tråd med det.

[Miromurr]

Ikke er jeg NHD - men jeg har også en familie jeg ikke trives med (og som ikke trives med meg) Kjenner igjen mange av de følelsene du beskriver.

For meg er det forholdet til far og stemor. Jeg har segt i fra (for flere år siden) at jeg ikke orker å komme til dem i jula. Alle er veldig stressa, og ingen har det bra. Jeg blir kjefta på og de er sure. Bare pes. Jeg besøker dem en gang i året, på sommeren. Hadde det ikke vært for at jeg fikk en sønn i våres, så hadde nok besøkene tatt slutt etter denne sommerens opplevelser.

Uansett: gjør det som er best for deg, men jeg synes du skylder dem en forklaring på hvorfor du velger å ikke komme. Dersom du klarer å legge det fram muntlig (eller skriftlig) - så har de i hvert fall fått sjensen til å komme med svar eller gjøre noe med det...

Du er ikke ansvarlig for at de skal ha det bra, det må de ordne sjøl. Du har bare ansvar for dine følelser...