Hva nå

[Viviane]

Jeg vet ikke om dette er rette stedet å skrive, men jeg føler meg så rådløs, så maktesløs.

Jeg sliter med å holde meg i live.

Føler meg kvalm her jeg sitter,så uendelig trist og trett av livet..det finnes ikke lenger noen mening i meg, mening med meg.Jeg er ikke dum, jeg ser at jeg ikke kan ta livet mitt, det er for mange som ikke fortjener sorgen det ville medføre. Men hva med min sorg, min livssorg.

Jeg er så urimelig sint også, er ikke noen god mor lenger, kjefter og er ikke så kjærlig og varmhjerta som jeg var. Hvor er latteren blitt av, hvor er den myke fornemmelsen av kjærlighet? Jeg føler en lammende forakt overfor meg selv, en uggen følelse av å være en hån mot livet...så svak, så mislykket, så utilstrekkelig.

Jeg er blitt som en konturløs skygge, en sviktende sannhet. Jeg orker ikke sove, halsen føles trang, kroppen er en verkende masse av ensomhet...våger ikke engang møte mitt eget blikk lenger.

Stygghet er en følelse, ikke et sanseinntrykk..jeg ser av og til glimt av et ansikt jeg ikke kjenner, en kvinne med flagrende hår og raske steg, uten spor av dyptgripende sorg...de sier hun er meg..jeg vet ikke, hun bærer nok min numne sjel, min blafrende livsglød...men hun er ikke så ubegripelig stygg som jeg er.

Selvfølgelig vet jeg at jeg ikke er splittet, alt er ett, også vissheten om at det er dag i morgen. Men et sted underveis mistet jeg noe, et sted fallt meningen bort,håpene brast...om jeg er Kvinnen så er jeg også jenta som nå sitter her og ikke lenger vil leve.Men MÅ det,en dag av gangen....

...

hvem huser de hjemløse drømmer?

hvem gjeter de bortkomne håp?

som solgangsbris over hjerteløst hav,

skybrudd over naken himmel

en sti av sorg går fra min dør

...