Tiltaksløs tenåring med ferie fra videregående

[Gjest Vil gjerne hjelpe]

Sønnen min har ikke sommerjobb. Ferdig med første året på videregående.

Han sitter mye inne foran PC'en. Tror ikke han tør å ta kontakt med noen kamerater. Av og til er han sammen med noen på noen slike dataparty, og en sjelden gang på kino.

Han liker ikke mange mennesker på en gang, og er ikke slik typisk 'kul', så tror han føler seg litt utilpass med folk som er sååååååå kule, som ungdommer ofte prøver være. Kanskje er han også redd for å ikke takle det hvis han havner i situasjoner med mye alkohol. Bre en tanke. Tror ikke han drikker. Han har alltid hatt tendens til å løse ting han er usikker på ved å bare la være å møte opp. Faren har alltid hatt sosial angst overfor fremmede mennesker og nye situasjoner.

Så til saken, hva kan JEG, en mor, ta han med på for at han ikke skal sitte innendørs en hel sommer. Det er jo ikke like enkelt å 'ta med' en ungdom som et barn. Jeg kan jo ikke ta han med til badeland og McDonalds og en lekepartk slik jeg gjorde før.

Og så er jeg redd han skal bli 'ledd av' og sett ned på hvis han blir observert med mora i mange sammenhenger, mens kameratene går i flokker.

17 år og sommer skulle jo være helt topp, men jeg innser at SLIK kommer det ikke til å bli for han. Men vil gjerne hjelpe han litt.

Kan jo ikke avtale med kamerater og organisere på den måten lenger heller. Før så gjorde jeg det hvis han satt alt for lenge alene, men nå vil det ødelegge mer enn deg gavner. Han MÅ takle det selv, men det gjør han tydeligvis ikke.

Tror ikke han er deprimert, men er ikke sikker. Han ER en rolig gutt. Men saken er at jeg sliter med angst og depresjon, så jeg har ikke all verdens energi. Derfor er jeg glad for forslag til ting jeg kan ta han med på. En uke til syden vet jeg ville blitt topp, men det har vi ikke råd til.

Eller skal jeg bare la han sitte der, og håpe det retter seg til neste skoleår. Ny klasse, nye muligheter?

[Gjest Les igjennom følgende]

Hvordan har dere oppdratt ham?

[Gjest Vil gjerne hjelpe]

Hvordan har dere oppdratt ham?

Det er ikke forklart med få ord da!

Det som nok kan ha påvirket han mest, er at han hadde en periode over flere år på barneskolen hvor han ble mobbet. Det glemte jeg å nevne, det har nok ødelagt mye tillit i han. Ikke fysisk vold, men latterliggjøring og utestenging. Kanskje også litt misunnelse pga at han var veldig skolefling. At han ikke var sportslig flink, hjalp jo heller ikke på situasjonen.

Hans personlighet er forsiktig. Det ble bemerket alt i barnehagen. AT han var kanskje FOR snill. Prøvde å lære han å ta igjen faktisk, men det ligger ikke for han. Trekker seg unna konflikter. Liker å leve i fred og fordragelighet med omgivelsene.

[Gjest Les igjennom følgende]

Det er ikke forklart med få ord da!

Det som nok kan ha påvirket han mest, er at han hadde en periode over flere år på barneskolen hvor han ble mobbet. Det glemte jeg å nevne, det har nok ødelagt mye tillit i han. Ikke fysisk vold, men latterliggjøring og utestenging. Kanskje også litt misunnelse pga at han var veldig skolefling. At han ikke var sportslig flink, hjalp jo heller ikke på situasjonen.

Hans personlighet er forsiktig. Det ble bemerket alt i barnehagen. AT han var kanskje FOR snill. Prøvde å lære han å ta igjen faktisk, men det ligger ikke for han. Trekker seg unna konflikter. Liker å leve i fred og fordragelighet med omgivelsene.

Noe arvelig?

[Gjest Vil gjerne hjelpe]

Noe arvelig?

Ja, jeg er litt redd for det egentlig.

Bestefaren hans var en maken type. Veldig tiltaksløs og forsiktig.

Og siden faren har sosial angst så er det jo noe på begge sider. Siden jeg også sliter.

Men spørsmålet var, er det NOE jeg kan gjøre for å hjelpe NÅ,uavhengig av om det er en genetisk eller sosial grunn til hans 'problemer'. For alt jeg vet kan det være mer problem for MEG at han sitter inne enn det er for HAN. Det er jo veldig vanskelig å vurdere. Han vil nemlig ikke innrømme noe problem, men jeg kan ikke annet enn å tenke at det ikke er HELT normalt. Ihvertfall ikke ønskelig.

[Babette]

Har han prøvd å få seg sommerjobb? Og hvor hardt har han i så fall prøvd? Det må da være mulig å få småjobber som plenklipping etc. i det minste, hvis man er litt aktiv selv?

Jeg ville ha sagt klart fra at jeg forventet av ham at han gjorde en innsats for å skaffe seg sommerjobb.

[soleil]

For sommerjobb kan dere kontakte aetat og kommunen. Enkelte frivillighetssentraler har også (betalte) sommerjobber til ungdom.

Hva med å sette opp noen lapper om at han tar på seg pleklipping,husmaling, handling, går tur med hund, vanner blomster mens folk er på ferie etc.

[Gjest Personvern]

For sommerjobb kan dere kontakte aetat og kommunen. Enkelte frivillighetssentraler har også (betalte) sommerjobber til ungdom.

Hva med å sette opp noen lapper om at han tar på seg pleklipping,husmaling, handling, går tur med hund, vanner blomster mens folk er på ferie etc.

Her er du vel litt enkel. Og lite sensitiv for problemets natur og omfang?

[soleil]

Her er du vel litt enkel. Og lite sensitiv for problemets natur og omfang?

Et av problemene som moren nevner er at han ikke har fått sommerjobb. Andre her har tatt opp det andre. Er det nødvendig at også jeg sier noe om det?

Folk er forskjellige og har ulike behov for sosial kontakt. Er ikke sikkert denne gutten har det vondt eller er ensom.

[Gjest Personvern]

Et av problemene som moren nevner er at han ikke har fått sommerjobb. Andre her har tatt opp det andre. Er det nødvendig at også jeg sier noe om det?

Folk er forskjellige og har ulike behov for sosial kontakt. Er ikke sikkert denne gutten har det vondt eller er ensom.

Du vet liksom best?

[soleil]

Du vet liksom best?

Hvis du har noen bedre forslag og råd, så kom gjerne med det!

Å rakke ned på meg og det jeg skriver er det liksom ikke så mye hjelp i.

[u100066722]

Hvis du har noen bedre forslag og råd, så kom gjerne med det!

Å rakke ned på meg og det jeg skriver er det liksom ikke så mye hjelp i.

Må si at jeg er nokså enig med Personvern, når jeg leser om det her så er det så godt som ikke en eneste detalj som ikke stemmer med hvordan jeg har (hatt) det. Og nå sliter jeg enormt.

Men bortsett fra det at jeg har det (overfladig) likt, så har jeg ikke noe særlige forslag eller noe å si. Jeg er vel for ny i alt dette.

[u100066722]

Må si at jeg er nokså enig med Personvern, når jeg leser om det her så er det så godt som ikke en eneste detalj som ikke stemmer med hvordan jeg har (hatt) det. Og nå sliter jeg enormt.

Men bortsett fra det at jeg har det (overfladig) likt, så har jeg ikke noe særlige forslag eller noe å si. Jeg er vel for ny i alt dette.

Burde kanskje si at jeg var enig i at omfanget av problemet kanskje er undervurdert. Den "Og du vet liksom best?"-kommentaren var heller frekk.

[Gjest kvitsymra]

Send han et år på folkehøgskole!

[Bassisten]

Send han et år på folkehøgskole!

Leste du innlegget?

"hva kan JEG, en mor, ta han med på for at han ikke skal sitte innendørs en hel sommer?"

[Gjest Vil gjerne hjelpe]

Send han et år på folkehøgskole!

Ja, det hadde kanskje vært en god ide! Men nå har han jo påbegynt tre år på videregående da. Så jeg får han nok ikke til å skifte løp. Kan jo heller ikke forlange det for å tilfredsstille mamma'n.

Militæret blir vel en utviklingsmulighet også regner jeg med.

[Gjest Delirious]

Ja, jeg er litt redd for det egentlig.

Bestefaren hans var en maken type. Veldig tiltaksløs og forsiktig.

Og siden faren har sosial angst så er det jo noe på begge sider. Siden jeg også sliter.

Men spørsmålet var, er det NOE jeg kan gjøre for å hjelpe NÅ,uavhengig av om det er en genetisk eller sosial grunn til hans 'problemer'. For alt jeg vet kan det være mer problem for MEG at han sitter inne enn det er for HAN. Det er jo veldig vanskelig å vurdere. Han vil nemlig ikke innrømme noe problem, men jeg kan ikke annet enn å tenke at det ikke er HELT normalt. Ihvertfall ikke ønskelig.

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i situasjonen til sønnen din, jeg var aldri en av de *kule*, og tilbrakte som regel dagene mine alene, foran dataen eller tv'en. Jeg hadde ganske dårlig selvtillit (resultat av mange års mobbing, og at jeg alltid lot folk 'herse' med meg), og turte ikke ringe mennesker for å høre om de ville finne på noe osv., og selvom noen ringte meg og spurte om jeg ville være med ut, avslo jeg, fordi jeg var redd for at de skulle 'oppdage' hvor teit eller dum jeg var, og gjøre narr av meg. Ja, jeg tok valget om at jeg alltid ville være alene, men det betyr ikke at jeg ikke var ensom! Om sønnen din rett og slett liker å tilbringe tid alene, er jo det helt greit, men hvis ikke synes jeg det virker som om han trenger litt hjelp. Spør ham om hvordan han virkelig har det.. Prøv å få ham til å snakke med en nøytral tredjepart som en lege eller psykolog. De kan avgjøre om dette er noe han trenger terapi for å komme over, og en etterfølgende familieterapi time kan kanskje gi deg noen råd og vink om hvordan du skal forholde deg til ham og hva dere kan gjøre sammen...

[Gjest Vil gjerne hjelpe]

Hei!

Jeg kjenner meg igjen i situasjonen til sønnen din, jeg var aldri en av de *kule*, og tilbrakte som regel dagene mine alene, foran dataen eller tv'en. Jeg hadde ganske dårlig selvtillit (resultat av mange års mobbing, og at jeg alltid lot folk 'herse' med meg), og turte ikke ringe mennesker for å høre om de ville finne på noe osv., og selvom noen ringte meg og spurte om jeg ville være med ut, avslo jeg, fordi jeg var redd for at de skulle 'oppdage' hvor teit eller dum jeg var, og gjøre narr av meg. Ja, jeg tok valget om at jeg alltid ville være alene, men det betyr ikke at jeg ikke var ensom! Om sønnen din rett og slett liker å tilbringe tid alene, er jo det helt greit, men hvis ikke synes jeg det virker som om han trenger litt hjelp. Spør ham om hvordan han virkelig har det.. Prøv å få ham til å snakke med en nøytral tredjepart som en lege eller psykolog. De kan avgjøre om dette er noe han trenger terapi for å komme over, og en etterfølgende familieterapi time kan kanskje gi deg noen råd og vink om hvordan du skal forholde deg til ham og hva dere kan gjøre sammen...

Tusen takk for svar!

Han er uvillig til å snakke med noen. Det er derfor psykologen sier at en kan ikke hjelpe noen som ikke VIL hjelpes. Han må i såfall først innrømme at det er et problem.

Går det bra med deg i voksen alder da?

[Gjest Delirious]

Tusen takk for svar!

Han er uvillig til å snakke med noen. Det er derfor psykologen sier at en kan ikke hjelpe noen som ikke VIL hjelpes. Han må i såfall først innrømme at det er et problem.

Går det bra med deg i voksen alder da?

Jeg har det bra nå, fungerer godt i de fleste sosiale sammenhenger, og klarer å sette meg selv i respekt når det trengs. Jeg har etterhvert opparbeidet meg et lite, men godt nettverk av venner som jeg virkelig kan stole på.

Når det er sagt, så vil jeg si at forandringene tok lang tid, jeg fikk fantastisk hjelp av en psykolog på BUP over en toårig periode fra jeg var 17-19 år. Jeg hadde en del 'fastgrodde' tanker om at jeg ikke var like mye verdt som de andre, og at hvis de gjorde narr av meg, måtte det være fordi jeg var håpløs.

Jeg fikk etterhvert korrigert disse tankene og føler meg idag på mange områder som et selvsikkert og sterkt menneske. Per dags dato sliter jeg fortsatt med noen psykiske problemer, men føler allikevel at jeg har en god livskvalitet.

Det er synd at sønnen din ikke vil prate med noen, men det betyr sikkert mye for ham å vite at muligheten er der ihvertfall, også kan det hende han bestemmer seg for å gripe den sjansen etterhvert. Ting tar jo ofte litt tid... Lykke til.

[Gjest Vil gjerne hjelpe]

Jeg har det bra nå, fungerer godt i de fleste sosiale sammenhenger, og klarer å sette meg selv i respekt når det trengs. Jeg har etterhvert opparbeidet meg et lite, men godt nettverk av venner som jeg virkelig kan stole på.

Når det er sagt, så vil jeg si at forandringene tok lang tid, jeg fikk fantastisk hjelp av en psykolog på BUP over en toårig periode fra jeg var 17-19 år. Jeg hadde en del 'fastgrodde' tanker om at jeg ikke var like mye verdt som de andre, og at hvis de gjorde narr av meg, måtte det være fordi jeg var håpløs.

Jeg fikk etterhvert korrigert disse tankene og føler meg idag på mange områder som et selvsikkert og sterkt menneske. Per dags dato sliter jeg fortsatt med noen psykiske problemer, men føler allikevel at jeg har en god livskvalitet.

Det er synd at sønnen din ikke vil prate med noen, men det betyr sikkert mye for ham å vite at muligheten er der ihvertfall, også kan det hende han bestemmer seg for å gripe den sjansen etterhvert. Ting tar jo ofte litt tid... Lykke til.

Det var godt å høre! Håper det går like godt med sønnen min.

Som foreldre har en nok for lett for å gjøre seg opp meninger om HVA en tror er bra for ungene sine, utifra sine egne erfaringer. Men det er jo en stor fare for å ta feil.

Snakket du noe med foreldrene dine om slike problemer før du søkte hjelp? Jeg har prøvd, men er redd for å si de gale tinga!