Tiltaksløs tenåring med ferie fra videregående

[Gjest Delirious]

Det var godt å høre! Håper det går like godt med sønnen min.

Som foreldre har en nok for lett for å gjøre seg opp meninger om HVA en tror er bra for ungene sine, utifra sine egne erfaringer. Men det er jo en stor fare for å ta feil.

Snakket du noe med foreldrene dine om slike problemer før du søkte hjelp? Jeg har prøvd, men er redd for å si de gale tinga!

Jeg snakket med foreldrene mine om det engang, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle ordlegge meg, så jeg var ganske vag, og de avfeide det som 'vanlig tenåringsproblematikk'.

Moren min oppdaget ettehvert at jeg hadde tatt opp selvskading, og da dyttet hun meg avgårde til psykolog, det var hun som ordnet med de første samtalene osv. Jeg hadde før tenkt på at jeg kanskje kunne trenge en eller annen form for terapi, så tanken var ikke helt ukjent for meg, men jeg trengte bestemt moren min sine ganske kraftige dytt for å komme meg til psykolog, ville nok ikke tatt initiativet selv.

Det at sønnen din ble mobbet med utestegning og latterliggjøring, og nå bare sitter hjemme og 'sturer', gjør at jeg tenker at han fortsatt sliter med tanker fra disse årene... Jeg tror han kunne nytte godt av litt psykologisk hjelp, men hvis han ikke er villig til å ta imot, blir det jo litt vanskelig. Og jeg kan jo selvfølgelig også ta veldig feil når det gjelder hvordan han egentlig har det! Allikevel, en 'vurderings'-time hos psykolog kan jo ikke skade? Men da må han i det minste være villig til å snakke litt.. Jeg vet ikke helt hva du kan argumentere med for å få ham dit, men jeg lærte så mye om hvordan jeg skulle få folk til å respektere meg, og si ifra når noen gikk for langt osv, at jeg absolutt unner andre som ofte føler seg litt 'innvadert', uten evne til å ta igjen ordentlig,det samme... Det at han ikke er flink til å ta igjen er jo bekymringsverdig, for da vil han jo etterhvert sitte igjen med mye innestengt aggresjon.

Hvordan takler han situajsoner der han er veldig i fokus, fks. foredrag i klassen, tale i konfirmasjon osv.? Er karakterene hans fortsatt like bra, eller har de sunket litt uten noen tilsynelatende grunn?

Skjønner godt at du som forelder er redd for å si noe galt, men det er vel kanskje enda verre å ikke si noe... Hva med en time der du er til stede? Eller en time der du er til stede de første 15-20 minuttene (da kan du forklare hvordan du synes det virker som om han har det), også kan han og psykologen snakke videre om det du forklarte alene(sønnen din får mulighet til å rette opp i ting, hvis han synes noe av det du sa var feil, og hvis han synes det var riktig, så har han jo kommet litt på gli) Hmm, nå kommer jeg bare med noen litt surrete og uslipte ideer, men det er jo ideer ihvertfall!

Lykke til!

[Gjest Vil gjerne hjelpe]

Jeg snakket med foreldrene mine om det engang, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle ordlegge meg, så jeg var ganske vag, og de avfeide det som 'vanlig tenåringsproblematikk'.

Moren min oppdaget ettehvert at jeg hadde tatt opp selvskading, og da dyttet hun meg avgårde til psykolog, det var hun som ordnet med de første samtalene osv. Jeg hadde før tenkt på at jeg kanskje kunne trenge en eller annen form for terapi, så tanken var ikke helt ukjent for meg, men jeg trengte bestemt moren min sine ganske kraftige dytt for å komme meg til psykolog, ville nok ikke tatt initiativet selv.

Det at sønnen din ble mobbet med utestegning og latterliggjøring, og nå bare sitter hjemme og 'sturer', gjør at jeg tenker at han fortsatt sliter med tanker fra disse årene... Jeg tror han kunne nytte godt av litt psykologisk hjelp, men hvis han ikke er villig til å ta imot, blir det jo litt vanskelig. Og jeg kan jo selvfølgelig også ta veldig feil når det gjelder hvordan han egentlig har det! Allikevel, en 'vurderings'-time hos psykolog kan jo ikke skade? Men da må han i det minste være villig til å snakke litt.. Jeg vet ikke helt hva du kan argumentere med for å få ham dit, men jeg lærte så mye om hvordan jeg skulle få folk til å respektere meg, og si ifra når noen gikk for langt osv, at jeg absolutt unner andre som ofte føler seg litt 'innvadert', uten evne til å ta igjen ordentlig,det samme... Det at han ikke er flink til å ta igjen er jo bekymringsverdig, for da vil han jo etterhvert sitte igjen med mye innestengt aggresjon.

Hvordan takler han situajsoner der han er veldig i fokus, fks. foredrag i klassen, tale i konfirmasjon osv.? Er karakterene hans fortsatt like bra, eller har de sunket litt uten noen tilsynelatende grunn?

Skjønner godt at du som forelder er redd for å si noe galt, men det er vel kanskje enda verre å ikke si noe... Hva med en time der du er til stede? Eller en time der du er til stede de første 15-20 minuttene (da kan du forklare hvordan du synes det virker som om han har det), også kan han og psykologen snakke videre om det du forklarte alene(sønnen din får mulighet til å rette opp i ting, hvis han synes noe av det du sa var feil, og hvis han synes det var riktig, så har han jo kommet litt på gli) Hmm, nå kommer jeg bare med noen litt surrete og uslipte ideer, men det er jo ideer ihvertfall!

Lykke til!

Takk for flott innlegg!

Det går bra på skolen. Tror han greier seg bra når han må prate, selv om han ikke er av de alt for aktive.

Det som er tingen, er at en VET ikke hvordan han er når han er sammen med andre enn oss, og ikke vi er tilstede.

Han VIL ikke til psykolog. Har nevnt det av og til, men det er NEI, ferdig med det.

Har lurt litt på om jeg skulle skrive noen tanker til han. Kommunisere på den måten.

Men så er det DET da, med at jeg kanskje gjør et problem ut av noe som ikke er noe problem. En kan jo ikke VITE.

Selv om det for MEG er unaturlig å sitte for seg selv det meste av sommeren, så er det meg ikke sant, og ikke han.

Han har vært på et par kinoturer, og hatt en kamerat på besøk og vært hos han noen ganger. Men da sitter de jo inne på rommet da også.

Hvis jeg begynner å snakke om det, så sier han at han ihvertfall ikke går ut hvis jeg maser om det. Han blir veldig fort litt nervøs (virker det som) hvis jeg presser han, så derfor er jeg redd for å ta det opp mer.

Og vi som bor fem minutter fra

nydelige badeplasser. Men han får jo ikke sol på kroppen en gang.

Jaja, takk for at du gidder komme med innspill.

Faren hans begynte ikke farte ute før han var nærmere 20 har hanf ortalt, så han er vel litt arvelig belastet.

Nå venter jeg på at skolen begynner og håper det beste. Og så rømmer jeg huset mest mulig, så jeg slipper å se han sitte inne. Det er lettere å ikke bry seg når en ikke er her.