NHD - Hva er -dette- for noe??

[Gjest Arielle82]

Har hatt en forferdelig helg - mildt sagt. Ulykke i nærmeste familie og en bekjent som døde. Dette utløste en slags sjokktilstand, det har enda ikke gått opp for meg. (Skjelver enda, enda det har gått flere dager.) Får ta det som det kommer, har et stort støtteapparat rundt meg, så det bør gå bra. Men den jeg hadde ventet at skulle støtte meg, nemlig kjæresten, var den som sviktet sånn til de grader. Han er først i 20åra, og fram til den dag i dag har jeg gått rundt i en naiv tåkeverden og sett på han som voksen.

Var sammen med han da familie-ulykken inntraff, men det var minimalt med støtte å få. Han hadde overhodet ingen reaksjon til det alvorlige som hadde skjedd, og bagateliserte det skikkelig. Han kjenner personen. Etter et par minutter med "trøst", ble jeg mer eller mindre latterliggjort, og fikk høre at jeg overreagerte. (Ulykken var nær ved å ende med dødsfall) Da jeg fortalte det grusomme hendelsesforløpet i ulykken i detalj, trakk han nesten bare på skuldrene og sa at "ja, det er en fæl værden".

Han har aldri opplevd hverken dødsfall eller sykdom i nær familie.

Så døde den bekjente av meg, han kjente ikke personen. Jeg var fremdeles i sjokk etter familie-ulykken, så dette ble tungt. Han fikk beskjed fra familien min om at jeg hadde det veldig tøft nå, så han måtte "være ekstra snill". (Det skal nevnes at vi har hatt en god del krangling i det siste, dette fordi jeg nå har begynt å komme meg ovenpå etter en depresjon, og finner meg ikke lenger i "alt".)

Vi begynte å prate, og han kunne ikke skjønne at folk var bekymret for meg (Det er de jo i utgangspunktet, pga. depresjonen), og kunne fremdeles ikke skjønne hvorfor jeg reagerte "så voldsomt". Han fortsatte med en 10 minutter lang tale om hvorfor HAN Ikke reagerte, "fordi det hadde blitt så hverdagslig, at han så det på nyhetene hver dag" osv. (Jeg trodde først at dette var et skalkeskjul, at han bare tøffet seg, men det gikk opp for meg at det var ikke tilfellet.) Jeg måtte til slutt bryte inn å si at JEG måtte snakke om dette, det han gjorde da var å håne meg fordi jeg avbrøt ham. Jeg, som normalt er ganske så temperamentsfull, bare mumla at en voksen person (som han HVER DAG påpeker at han er, men ikke jeg) ville ikke være så selvopptatt i en sånn situasjon. Så fikk jeg faktisk kjeft, på grunn av at jeg hadde tilbydd han mat når min far hørte på, på tross av at han på forhånd hadde påpekt at han ville spise ute (!!!), DET laget han et skikkelig nummer av. Jeg gjentok mattere og mattere at han var litt vel selvopptatt, men da utbrøyt han aggressivt at fordi om jeg hadde opplevd noen småting, så skulle vel ikke han gå og finne seg i alt for det! (Jeg trodde alle visste at man faktisk MÅ det når det er snakk om dødsfall og sorg og sjokk?!?! Og atpåtill at jeg spurte om han ville ha mat, uten å tenke meg om??) Jeg hadde heldigvis vett igjen til å gå. I dag ringte han, og jeg trodde han kom til å be om unnskyldning. Men nei. Fremdeles av samme oppfatning. JEG hadde vært sur, "i tillegg til sjokk/sorg" (!!!), sa han, før han hånet meg enda mer og jeg ba han for første gang om å forsvinne.

Blir så forundret. Hva er det jeg har kastet bort tiden på? Er denne fyren helt følelsesløs? At han mangler empati og sympati er vel en ting, men hva i all verden er galt? Er det noe håp for han, vil han kunne forandre seg, eller ER han bare sånn?? Når jeg ser tilbake nå, kan jeg ikke skjønne at jeg har vært så naiv. Men jeg var sikker på at den dagen det virkelig ble noe alvorlig, ville han være der for meg. Ikke akkurat... Må man virkelig fortelle hverandre i detalj hva man forventer av partneren av støtte i en slik sammenheng? Hva har skjedd med vanlig medmenneskelighet?

Jeg vet at dette ble veldig langt, og at det kanskje ikke passer inn under psykiatri heller, men håper du kan svare meg for det.

Hilsen "den lille teite furtne ungen på bare atten år".

[Gjest MKey]

Hei!

Har opplevd lignende reaksjon, dog noe verre. En bestekamerat til en som døde trakk bare på skuldrene og sa at det er sånn som skjer.

Da lurer jeg på om det er alvorlig brist på empati og medmenneskelighet.

Høres ikke ut som en å dele livet sitt med i gode og onde dager. Da er det bedre å takke farvel før det blir FOR alvorlig!

Skjønner at ikke dette er lett å takle at den "nærmeste" ikke stiller opp. Men det kan jo være en forsvarsmekanisme hos ham å forsøke å distansere seg fra problemet. Mange er redd for døden og trekker seg unna. Andre er redd for å kjenne på følelsene sine. Kanskje har han det like vondt som deg. Ikke pga at han har sjokk, men at han bærer ting inni seg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

MKey er inne på noe viktig her. Det kan finnes to forklaringer:

1. Han er ufølsom, mangler empati og er lite støttende.

2. Dette er for tøfft for han og han "forsvarer" seg ved å ta på seg en ufølsom måte å være på.

Jeg kjenner han ikke og kan ikke si hvilken av disse som er riktige.

Dessverre er mange forhold gått (unødvendig?) over styr fordi en har forskjellige måter å takle sorg og motgang på.

[Tjorven]

Det er vel forsvarsmekanismen han har satt i sving. Vi mennesker har blitt utdelt forskjellige måter å reagere på, dette er vel hans måte antagelig. Jeg kan huske da min mor døde, alle hennes barn satt og gråt, mens jeg holdt på å le meg ihjel, klarte bare ikke å stoppe. Vet det høres grusomt ut, men det var min måte å reagere på, eller vi kan kalle det skyve det bort på!

[Gjest Ladydepp]

Hei!

Jeg kjenner ikke typen din, men jeg må si at for meg høres det ut som om han er en følesesløs drittsekk. Hadde jeg vært deg hadde jeg kommet meg langt vekk fra ham.

Det kan selvsakt være at han ikke liker å vise følelsene sine for noen, men er det en god grunn for å latterlig gjøre dine? Jeg synest ikke det.

Når det gjelder tapet av dine nærmeste vil jeg bare si at jeg jeg føler med deg og det vil bli bedre etter hvert, men aldri det samme.

Lykke til

[På tur]

Jeg kjenner ikke kjæresten din, så jeg vet ikke om det er manglende empati eller en forsvarsmekanisme. Det er vel vanlig å bagatallisere/skyve noe bort for å forsvare seg mot sterke inntrykk. Når det er sagt mener jeg en uansett har en plikt til å vise omsorg og forståelse for andre som reagerer på en annen måte. Det er ikke OK å såre andre for å beskytte seg selv, om du forstår hva jeg mener.