fallefobi?

[Gjest basofobisk]

jeg tror jeg har fallefobi. det begynte med at jeg trodde jeg var redd for høyder, men har jo funnet ut at det går bra å være høyt oppe så lenge jeg ikke føler at det er noen stor mulighet for å falle ned. og når jeg sier at jeg er redd, så mener jeg REDD. første gang jeg opplevde frykten min var da jeg skulle klatre klatreveggen på skolen. jeg var litt nervøs da jeg begynte, men det gikk greit å klatre opp. å klatre er noe jeg synes er gøy. men når jeg var halvveis oppe, altså langt nok fra bakken til at det kunne gjort skikkelig skade å falle ned, så fikk jeg panikk. jeg klamret meg til knottene på veggen, hyperventilerte og kaldsvettet så det holdt. jeg var jo sikret med klatreutstyr og en partner jeg stolte på, men jeg nektet å slippe knottene for å bli firt ned. Til slutt måtte en av mine medelever klatre opp og bokstavelig talt skrelle meg av veggen. andre ting jeg har opplevd denne skrekken, er når jeg har skullet gå over en planke til en båt e.l., og når jeg skulle hoppe høyde. da har jeg fin fart og stil, helt til jeg kommer til bommen. da tar jeg opp det innerste beinet, klar til å hoppe, men det andre beinet forlater aldri bakken. jeg fryser fullstendig. jeg hadde nok et panikkanfall da jeg ville overvinne frykten på et klatrekurs i USA. da var det mange små hinderløyper vi måtte igjennom, og til slutt den store utfordringen. da skulle vi klatre opp en tømmerstokk, og gå over på en ny tømmerstokk som var festet mellom to nye tømmerstokker, og så hoppe over et gap fra tømmerstokk til en platting. jeg klatret opp den første tømmerstokken, og kjente at frykten begynte å komme. men jeg nektet å gi opp, og kom helt opp, festet sikkerhetstauene, og begynte å gå bortover tømmerstokken. jeg var allerede i god gang med hyperventileringen, og panikken ble verre og verre jo lengre jeg gikk. til slutt frøs jeg helt igjen, og nektet å gå lenger. men denne gang var det ingen mulighet for andre å klatre opp og fire meg ned. jeg var nødt til å komme over til plattingen. klatrepartneren min kom opp på plattingen, og strakte ut hånden for at jeg skulle ta den og han kunne dra meg over, men det tok nok vel en halvtime før jeg turde å strekke ut hånden. det gikk jo bra til slutt, men det var en helt forferdelig opplevelse, og et stort nederlag for meg selv. jeg har for det meste tenkt at det kun er en frykt for å falle, men lurer på om det kanskje til og med er en fobi. og i så tilfelle, hva kan jeg gjøre med det? jeg liker så godt å klatre.