Er det noe galt?

[Gjest ei som ønsker å være anonym nå!]

Dette blir vel egentlig ikke et spørsmål, men for å hjelpe meg, bør dere kanskje vite en del...lettere å si noe fra eller til da...

Og dette blir LAANGT!!

Jeg har problemer med å sove, noen ganger 4-5 timer på et par døgn! Jeg føler meg alltid utslitt, har ikke tiltakslyst... Jeg er svært aggresiv, det har jeg vært siden 14/15 års alder(kanskje tidligere.men det husker jeg ikke så mye av)

På skolen følte jeg meg misforstått. Jeg var en "stille type". Var jo noen ganger ekstra engasjert hvis det var noe som interesserte meg og sa svar før lærer`n var ferdig med spørsmålene. Men hvis jeg ble stilt spørsmål så ble jeg nervøs. Jeg svarte ikke, bare sa" jeg vet ikke". Jeg var redd for å svare feil.(når da andre svarte, ble jeg sint på meg selv for å ikke tørre svare..jeg hadde jo rett..)Ikke en gang på eksamener! har alltid fått laveste karakter på muntlig!. (hadde en delt eksamen- skriftlig/ muntlig. Fikk 6 på skriftlig, strøk på muntlig. Kunne svarene, men fikk helt hetta!)

Hadde vanskeligheter med å konsentrere meg lenge av gangen, kunne falle helt ut av oppgaven, bare noen bevegde litt for mye på armen eller noe sånt!Helt siden barneskolen fikk jeg beskjed at jeg var blid mot alle,men at jeg måtte tørre å prate høyt.

Hadde få venner(maks fire, mer enn det syntes jeg ble ubehagelig)På videregående hadde jeg bare ei venninne som jeg følte jeg kunne stole på(henne ville "jeg ha for meg selv", likte ikke at hun plutselig var uinteressert i å være med meg.)Resten av "vennene" var hyggelige nok...Men jeg likte ikke sitte i kantinen eller klasserommet hvis det var mange der, så jeg satt alene stort sett hele ungdomsskolen og videregående. Har aldri vært spesielt sosial eller festmenneske.

Syntes skolen var et stort mareritt!!

For snart to år siden fikk jeg et barn. Jeg følte ikke noe glede med dette barnet, bare at jeg måtte ta meg av det. Følte det bare var stress og mas. Føler nå at h*n er min, men har likevel ikke så mye glede av barnet. (Noen få uker før termin,tok samboer`n min "overdose" og havna på sykehus. Etter denne episoden, ble jeg veldig nedbrutt, var jo gravid. En uke før termin mista vi leiligheten og måtte finne noe anna. (fant et hus på termindato) Mellom hendelsen til samboer og fødsel var lite søvn pga alt. og ingen som spurte hvordan jeg hadde det oppi alt dette. Da fødselen starta hadde jeg ikke sovet på to døgn.

Jeg har nå ingen venner. Sitter inne hele dagen. Går jo i butikken og sånn... Kan sitte å gråte(når jeg vet at samboer har sovna)uten å vite grunn. Er svært bekymret for døden, tenker på den nesten hver dag, noe ganger oftere.

Disse tankene har vel vart i 2-3 år...

Hvis noen i det hele tatt har lest ned hit, hadde jeg blitt glad for tilbakemeldinger!! Er jeg egoistisk, bare tenker på meg selv? Hypokonder, tror det feiler meg noe?

Har ikke fortalt noen om tankene mine. Hverken til lege eller familie. Jeg er 21 år.

[Gjest ei som ønsker å være anonym nå!]

Jeg har aldri likt å prate i telefon. Har ved flere anledninger lagt på da det har svart i andre enden. jeg svetter og stammer...til og med når jeg prater med familie(stammer ikke såå mye da). Prate med ukjente er et mareritt,kjenner pulsen banker hardt i hele kroppen! Jeg får ikke gjort noe med livet mitt.

Ikke en gang jobbintervju...

ja da...har hørt det mange ganger før...TA DEG SAMMEN!!! Men det er faktisk ikke såå lett!!

Vær så snill å svare noen, er fortvila...!

[Gjest Lykke til!]

Jeg har aldri likt å prate i telefon. Har ved flere anledninger lagt på da det har svart i andre enden. jeg svetter og stammer...til og med når jeg prater med familie(stammer ikke såå mye da). Prate med ukjente er et mareritt,kjenner pulsen banker hardt i hele kroppen! Jeg får ikke gjort noe med livet mitt.

Ikke en gang jobbintervju...

ja da...har hørt det mange ganger før...TA DEG SAMMEN!!! Men det er faktisk ikke såå lett!!

Vær så snill å svare noen, er fortvila...!

Du lider nok av sosial fobi kan det høres som. En kan ikke ta seg sammen, men det kan hjelpe med terapi. Trene på og snakke om ting en ikke takler. Det finnes også medisiner.

Søk hjelp nå, så har du mer å gå på når du skal følge opp barnet ditt på skole og fritidsaktiviteter når den tid kommer. Det er slik vi må tenke når vi får barn, hva kan vi gjøre for å hjelpe oss sev, så det blir best mulig for barnet.

Hva med samboeren din. Er det faren til barnet? Kan ikke h an hjelpe deg til å bli litt mer sosial da?

Fastlegen er første steg. Ta med utskrift av dette innlegget, så skjønner han hva du sliter med.

[Gjest ei som ønsker å være anonym nå!]

Du lider nok av sosial fobi kan det høres som. En kan ikke ta seg sammen, men det kan hjelpe med terapi. Trene på og snakke om ting en ikke takler. Det finnes også medisiner.

Søk hjelp nå, så har du mer å gå på når du skal følge opp barnet ditt på skole og fritidsaktiviteter når den tid kommer. Det er slik vi må tenke når vi får barn, hva kan vi gjøre for å hjelpe oss sev, så det blir best mulig for barnet.

Hva med samboeren din. Er det faren til barnet? Kan ikke h an hjelpe deg til å bli litt mer sosial da?

Fastlegen er første steg. Ta med utskrift av dette innlegget, så skjønner han hva du sliter med.

Tusen takk for svar!

Fullt mulig det er sosial fobi. Har i noen år hatt mistanke om ADD, men har bare slått det fra meg.

Barnefaren/samboeren min er det ikke hjelp i da han lider av ADHD, er nesten mer usosial enn meg. han er deprimert. Ble ikke utredet for ADHD før han var godt voksen, så han SLITER... Når jeg tenker på det..Ganske synd på barnet vårt egentlig når en ser på åssen foreldre han har!! Jeg må nok få gjort noe...Føler meg så deppa og trist om dagen, og det er ikke bra å vise barnet! Men det er det å ta skrittet og oppsøke hjelp da...

[Gjest Lykke til!]

Tusen takk for svar!

Fullt mulig det er sosial fobi. Har i noen år hatt mistanke om ADD, men har bare slått det fra meg.

Barnefaren/samboeren min er det ikke hjelp i da han lider av ADHD, er nesten mer usosial enn meg. han er deprimert. Ble ikke utredet for ADHD før han var godt voksen, så han SLITER... Når jeg tenker på det..Ganske synd på barnet vårt egentlig når en ser på åssen foreldre han har!! Jeg må nok få gjort noe...Føler meg så deppa og trist om dagen, og det er ikke bra å vise barnet! Men det er det å ta skrittet og oppsøke hjelp da...

Første skrittet er det vanskeligste!

At mine problemer går ut over ungene er det som har fått meg til å søke hjelp når det blir for tungt. Ingen foreldre kan gjøre alt riktig, men en kan gjøre det beste ut av de forutsetningene en har. Og da hender det en må søke hjelp.

Med den vanskelige situasjonen dere er i, med to voksne som sliter, er det dobbelt viktig at dere søker hjelp.

Hos oss så har mannen min i alle år slitt med sosialangst. Det har skapt mye problemer som har slitt på meg også. Har selv endt opp med angst og depresjon etterhvert.

Alt dette har jo gjort at jeg føler at vi ikke bestandig har fått tatt oss så godt av ungene som vi ønsker, og det er grobunn for utrolig mye dårlig samvittighet. Det finnes ikke noe som er verre enn å slite med den samvittigheten der. Så ta tyren ved hornene like gjerne først som sist.

[Gjest ei som ønsker å være anonym nå!]

Første skrittet er det vanskeligste!

At mine problemer går ut over ungene er det som har fått meg til å søke hjelp når det blir for tungt. Ingen foreldre kan gjøre alt riktig, men en kan gjøre det beste ut av de forutsetningene en har. Og da hender det en må søke hjelp.

Med den vanskelige situasjonen dere er i, med to voksne som sliter, er det dobbelt viktig at dere søker hjelp.

Hos oss så har mannen min i alle år slitt med sosialangst. Det har skapt mye problemer som har slitt på meg også. Har selv endt opp med angst og depresjon etterhvert.

Alt dette har jo gjort at jeg føler at vi ikke bestandig har fått tatt oss så godt av ungene som vi ønsker, og det er grobunn for utrolig mye dårlig samvittighet. Det finnes ikke noe som er verre enn å slite med den samvittigheten der. Så ta tyren ved hornene like gjerne først som sist.

Jeg har allerede oppsøkt hjelp til samboeren min... Mest sannsynlig kommer han til å flytte et års tid for at han skal få den hjelpen og støtten han trenger i sin behandling. En kommer ikke mer ovenpå når den du lever med har det like vanskelig eller vanskeligere enn en selv! Jeg har alltid likt å hjelpe andre...kanskje for å prøve å glemme meg selv...

Oppsøker vel kanskje hjelp etterhvert..er vel det beste for barnet mitt...

[threzi]

Jeg kjenner meg igjen i det du skiver.

Jeg var også veldig stille på skolen. Var redd for å dumme meg ut, så jeg sa minst mulig. Når jeg måte lese høyt for klassen ba jeg om å slippe. En sjelden gang jeg leste, lo som regel hele klassen. Fordi jeg stammet noe enormt. Så jeg sluttet å prate i klassen.

Har også hatt lite venner opp gjennom årene. Jeg har ingen ei barndomsvenninne, og vi er beste venninner i dag. Jeg har også andre venner, gode venner og veldig få.

For meg høres det ut som du har sosialfobi. Du burde søke hjelp for det.

Du skriver at din samboer skal få hjelp, men hva med DEG SELV? Du også trenger hjelp..

lykke til

[Gjest ei som ønsker å være anonym nå!]

Jeg kjenner meg igjen i det du skiver.

Jeg var også veldig stille på skolen. Var redd for å dumme meg ut, så jeg sa minst mulig. Når jeg måte lese høyt for klassen ba jeg om å slippe. En sjelden gang jeg leste, lo som regel hele klassen. Fordi jeg stammet noe enormt. Så jeg sluttet å prate i klassen.

Har også hatt lite venner opp gjennom årene. Jeg har ingen ei barndomsvenninne, og vi er beste venninner i dag. Jeg har også andre venner, gode venner og veldig få.

For meg høres det ut som du har sosialfobi. Du burde søke hjelp for det.

Du skriver at din samboer skal få hjelp, men hva med DEG SELV? Du også trenger hjelp..

lykke til

Takk for svar threzi!!

Holdt på å si det er godt å høre at jeg ikke er den eneste, men det blir jo feil!! Fikk for en liten stund siden vite at pappa også alltid har vært sånn... men han var ikke like mye plaget som meg. Men synes jo egentlig det er litt rart om 4 av 7 familiemedlemmer har akkurat det samme. Alle har hatt diverse problemer på skolen...som store konsentrasjonsproblemer og andre symptomer som kan ligne på ADD/ADHD... men en kan jo ikke trekke linjer til slike diagnoser når en ikke vet så altfor mye om det. Men en kan jo ta opp med lege/psykiater at en kanskje mistenker dette...hvis en oppsøker hjelp da... Synes samboer sliter mest, så da faller det naturlig for meg å hjelpe ham til dette først...før det evt. blir tatt hånd om meg.

Men kanskje det er feil prioritering...?

[Gjest Lykke til!]

Jeg har allerede oppsøkt hjelp til samboeren min... Mest sannsynlig kommer han til å flytte et års tid for at han skal få den hjelpen og støtten han trenger i sin behandling. En kommer ikke mer ovenpå når den du lever med har det like vanskelig eller vanskeligere enn en selv! Jeg har alltid likt å hjelpe andre...kanskje for å prøve å glemme meg selv...

Oppsøker vel kanskje hjelp etterhvert..er vel det beste for barnet mitt...

Kanskje det hadde vært lurt å søke hjelp mens du ikke har samboeren din hjemme. Så har du et menneske mindre å ta hensyn til. Det er nok IKKE lurt å se det an lengre. En kan allikevel ikke hjelpe andre når en er syk/psyk selv. Da vil du slite deg enda mer ut.

Søk hjelp NÅ du. Ta en telefon til fastlegen imorgen eller såf ort vedkommende er tilbake fra ferie.

[Gjest Lykke til!]

Takk for svar threzi!!

Holdt på å si det er godt å høre at jeg ikke er den eneste, men det blir jo feil!! Fikk for en liten stund siden vite at pappa også alltid har vært sånn... men han var ikke like mye plaget som meg. Men synes jo egentlig det er litt rart om 4 av 7 familiemedlemmer har akkurat det samme. Alle har hatt diverse problemer på skolen...som store konsentrasjonsproblemer og andre symptomer som kan ligne på ADD/ADHD... men en kan jo ikke trekke linjer til slike diagnoser når en ikke vet så altfor mye om det. Men en kan jo ta opp med lege/psykiater at en kanskje mistenker dette...hvis en oppsøker hjelp da... Synes samboer sliter mest, så da faller det naturlig for meg å hjelpe ham til dette først...før det evt. blir tatt hånd om meg.

Men kanskje det er feil prioritering...?

JA, det ER galt å vente med å hjelpe seg selv!

Har du fløyet noen gang? Da har du hørt flyvertinna forklare om bruk av oksygenmaskene. 'For deg som reiser sammen med et barn eller annen person som trenger hjelp, så ta på deg din egen maske først før du hjelper den andre'!

Det høres brutalt ut, ikke sant? De fleste ville sette maske på barnet sitt først. Tro at det er det beste. Men sannheten er, at skal du være den sterke videre, må DU ha oksygen (eller terapi, medisiner, annen hjelp) før den/de du skal hjelpe. Ellers blir du svakere enn nødvendig. Og DET taper den du skal hjelpe veldig mye på!

[Gjest ei som ønsker å være anonym nå!]

Kanskje det hadde vært lurt å søke hjelp mens du ikke har samboeren din hjemme. Så har du et menneske mindre å ta hensyn til. Det er nok IKKE lurt å se det an lengre. En kan allikevel ikke hjelpe andre når en er syk/psyk selv. Da vil du slite deg enda mer ut.

Søk hjelp NÅ du. Ta en telefon til fastlegen imorgen eller såf ort vedkommende er tilbake fra ferie.

Hei...tusen takk for masse svar... Kommer nok til å kontakte lege.H*n er blitt sykemeldt, de vet ikke hvor lenge, men lenge nok til at det skal komme en vikar etter ferien. Da er mest sannsynlig samboer flyttet alt... Og det med å sammenligne med det flyvertinner sier...jeg hadde vel vært dum nok til å ikke lystre, hadde vel hjulpet barnet først... Men det er sant som du sier til meg... Må nok "ta meg sammen" og oppsøke lege...

Takk for at du har giddi å svare!!

Klem fra

[Gjest shedevil]

Jeg har aldri likt å prate i telefon. Har ved flere anledninger lagt på da det har svart i andre enden. jeg svetter og stammer...til og med når jeg prater med familie(stammer ikke såå mye da). Prate med ukjente er et mareritt,kjenner pulsen banker hardt i hele kroppen! Jeg får ikke gjort noe med livet mitt.

Ikke en gang jobbintervju...

ja da...har hørt det mange ganger før...TA DEG SAMMEN!!! Men det er faktisk ikke såå lett!!

Vær så snill å svare noen, er fortvila...!

HEI!!

Du har mye du- panikkangst, katastrofetenkning, tvangstanker, sosial angst..etc

Du trenger og komme deg til en PSYKIATER- helt seriøst...du må orden på livet ditt for at du skal kunne ta deg av barnet ditt på best mulig måte..for deg selv ogå seff..

Bestill time med engang!!!

Lykke Til...

[Gjest ei som ønsker å være anonym nå!]

HEI!!

Du har mye du- panikkangst, katastrofetenkning, tvangstanker, sosial angst..etc

Du trenger og komme deg til en PSYKIATER- helt seriøst...du må orden på livet ditt for at du skal kunne ta deg av barnet ditt på best mulig måte..for deg selv ogå seff..

Bestill time med engang!!!

Lykke Til...

Takk for svar. Som jeg skrev nederst her(svar til "Lykke til!"), legen er sykemeldt og det kommer ikke vikar før etter ferien. Fikk nettopp høre at tilbudet vi har her til sånt skal kuttes ned... etter hvert legges helt ned. Hvis jeg skal oppsøke hjelp, vil jeg ikke risikere å måtte bytte behandler mange ganger... sliter nok som det er...