Depresjon, åpenhet og verdiget; tanker

[Cilien]

Jeg har fått diagnoen Depresjon og går på medisienr, og har hele tiden prøvd å være åpen om at jeg er syk. Jeg har derfor fortalt det til mange - venenr og familie - fordi jeg føler at det er bedre, fordi jeg føler jeg får mer igjen for det, og fordi jeg mener at psykiske sykdommer ikke skal være så tabubelagt. I det hele tatt er det viktig for meg at folk vet, men jeg synes det er vanskelig å trekke grenser for meg selv og andre. Jeg spøker også en god del til nære venner med at "du skulle tro jeg gikk på lykkepiller" osv. Jeg føler det er godt å på denne måten smile og le av meg selv.

Men på den andre siden blir jeg lei megnår jeg hører at venner sier det til mennesker jeg aldri har møtt, at de liksom bruker meg som et interessant "samtaleemne", som noe å snakke om bare.... osv. Jeg skjønenr at jeg kan virke uklar på dette med hvor åpen jeg ønsker å være, og jeg VIL jo at det skal være en sykdom det skal kunne gå ann å snakke om, men når det går over til å bare bli "sladder" eller forlystelse å snakke om meg, blir jeg lei meg. Jeg prøver å si ifra at det er JEG som må ha litt styringen på dette, at jeg helst vil fortelle det til folk selv, og at jeg helst vil spøke om det selv, elelr med gode venner, og kanskje ikke overalt og til alle tider.

Vel, jeg vet ikke helt hva jeg prøver å si her. Men det er noe med at jeg vil bevare en slags verdighet, selv om jeg viser meg svak for mange, selv om jeg kan ligge på gulvet å skjelve når venninnen min kommer, selv om jeg åpner opp det innerste i meg slik jeg ikke pleier å gjøre, så vil jeg likevel beholde litt av MEG, av stoltheten min. Jeg tror jeg har behov for å bli SETT, at noen skal se hvor vondt jeg har det ofte, men likevel vil jeg ha noe som er bare "mitt" også, eller en rest av den jenta jeg var og kan være. Jeg er ikke bare psyk, men en person med masse ressurser og med et liv utenom dette helvetet også - og jeg er ikke bare noe man snakker om for "å få tiden til å gå".

Vanskelige balanseganger, jeg er klar over det.

[tigertrollet]

Mye klokt sagt.

Jeg tror nok uansett om det snakkes om deg, så tjener du på å være åpen. Det gjør at omgivelsene dine får mulighet til å forstå hvordan du har det. Og husk: ser de deg kun på gode dager er det også vanskelig å forstå hvordan det egentlig er med deg.

Du har verdigheten din i behold selv om du viser din sårbarhet.

Gode tanker til deg:-)

[Gjest lommelun]

Kjære Cilien! Jeg synes du er sterk som kan snakke åpent om hvordan du har det. Det er det ikke alle som klarer og kanskje det er derfor folk prater videre om deg. Ikke nødvendigvis for å sladre, men kanskje de føler behov for å snakke med noen om det som "har litt peil på området", utveksle erfaringer m.v. Jeg tror ærlig talt ikke at de gjør det for å vitse og gjøre narr av deg. De vil nok bare prøve å komme til bunns i det du sliter med, for siden å kunne hjelpe. Jeg hadde en kompis en gang som slet veldig. Jeg leste alt jeg kom over og snakket med andre som jeg mente kunne forklare meg litt. Nå har jeg en far som sliter og det føles godt å ha noen andre å snakke med om det. Lykke til - jeg håper på bedre tider for deg! Hilsen fra en som bryr seg om en totalt ukjent person.

[pip]

Du skriver veldgi godt -og sant.

Her kommer noen tanker:

-det er vanskelig for venner å vite at en åpenhet som virker som den omfatter "alle" -ikke er deres å dele videre med alikevel. Det kan være lurt å si noen ord om dette også til de nærmeste.

-venner som tar imot trenger også et sted å gå med de tankene og følelsene de gjør seg, det rører også dypt i dem når du er syk, og å bære dette alene er for tungt for de fleste.

mvh

[Gjest slitern]

Hva med å være åpen mot din nærmeste familie og venner og si at du ikke ønsker at du skal si det videre. Da har du satt en klar grense og de vet hva de har å forholde seg til. Noen mennesker er såpass sensitive at de skjønner at de ikke skal fortelle dette videre som et "interessant samtaleemne". Det vitner om mangel på empati hvis de gjør det.

[Cilien]

Kjære Cilien! Jeg synes du er sterk som kan snakke åpent om hvordan du har det. Det er det ikke alle som klarer og kanskje det er derfor folk prater videre om deg. Ikke nødvendigvis for å sladre, men kanskje de føler behov for å snakke med noen om det som "har litt peil på området", utveksle erfaringer m.v. Jeg tror ærlig talt ikke at de gjør det for å vitse og gjøre narr av deg. De vil nok bare prøve å komme til bunns i det du sliter med, for siden å kunne hjelpe. Jeg hadde en kompis en gang som slet veldig. Jeg leste alt jeg kom over og snakket med andre som jeg mente kunne forklare meg litt. Nå har jeg en far som sliter og det føles godt å ha noen andre å snakke med om det. Lykke til - jeg håper på bedre tider for deg! Hilsen fra en som bryr seg om en totalt ukjent person.

Hei dere! Tusen tak for gode svar, det varmet veldig!

Jeg er klar over -som jeg skrev - at dette er en balansegang. Jeg har sagt til de nærmeste vennene mine at de kan snakke med sine gode venner, fordi jeg vet at de trenger å snakke med det med noen. Dette har jeg også sagt til foreldrene mine. Men jeg har på en måte trodd at de da ikke sier det videre til "alle" og spesielt ikke til mennesker jeg aldri har møtt, og ikke bare for "å ha noe å snakke om". Men jeg skjønner på den andre siden at jeg er uklar, og at jeg ikke vet helt hva jeg vil, og jeg blir ikke sint på noen, men føler et lite stikk inni meg. Saken er jo den at jeg har gått i så mange år UTEN å si det til noen i det hele tatt, og så til veldig få, og at det har vært enlang prosess å komme til der jeg er nå, men det virker sikkert ikke slik. Jeg er på mange måter en sterk person, men det er jo noe av mitt innerste jeg deler med så mange, og det er tøft å vise seg så svak, men jeg VIL at det skal være slik.

[Gjest lommelun]

Hei dere! Tusen tak for gode svar, det varmet veldig!

Jeg er klar over -som jeg skrev - at dette er en balansegang. Jeg har sagt til de nærmeste vennene mine at de kan snakke med sine gode venner, fordi jeg vet at de trenger å snakke med det med noen. Dette har jeg også sagt til foreldrene mine. Men jeg har på en måte trodd at de da ikke sier det videre til "alle" og spesielt ikke til mennesker jeg aldri har møtt, og ikke bare for "å ha noe å snakke om". Men jeg skjønner på den andre siden at jeg er uklar, og at jeg ikke vet helt hva jeg vil, og jeg blir ikke sint på noen, men føler et lite stikk inni meg. Saken er jo den at jeg har gått i så mange år UTEN å si det til noen i det hele tatt, og så til veldig få, og at det har vært enlang prosess å komme til der jeg er nå, men det virker sikkert ikke slik. Jeg er på mange måter en sterk person, men det er jo noe av mitt innerste jeg deler med så mange, og det er tøft å vise seg så svak, men jeg VIL at det skal være slik.

Ja, vi prøver jo å hjelpe det vi kan. Man møter støtte om man er åpen og ærlig og tørr snakke om tabubelagte ting. Det finnes ALLTID noen som kan lytte og forstå. Husk det!

[Gjest Stjernemor]

Vi har vel de fleste med angst og/eller depresjon følt på den der!

Jeg tror jeg etterhvert har fått, eller rettere sagt utviklet, en ekstra sans som siler ut de menneskene jeg kan snakke med og de jeg bør la være å lufte temaet psykisk smerte med.

Noen kan du snakke med og ha en god følelse etterpå, siden du føler deg forstått og respektert tross alle ens begrensninger. Andre lar deg sitte igjen med en vond følelse og gråten i halsen. Det er de sensasjonslystne sladremenneskene uten empati og forståelse. Etterhvert skjønner en det bare ved å lese kroppsspråket deres.

Slike mennesker er det bare å holde seg unna. For hva SKAL vi med dem? Tåler ikke kroppen vår nøtter eller tung trening, så unngår vi det. På samme måten kan vi unngå personer vi ikke behøver å omgås hvis de ikke er bra for psyken vår.

Så er det bare å håpe på at de fleste mennesker vi MÅ omgås (familie, kollegaer, naboer, nære venner vi har fra før) er av en slik beskaffenhet at de har den empatien en trenger. Det er jo lettere å kutte ut en bekjent eller naboen to hus bortenfor, enn det er å kutte ut mann din eller mora di.

Noen er jo i den uheldige situasjon, dessverre, at eneste vei mot psykisk god helse er å kutte ut ektefelle eller foreldre. Da blir empatiske venner desto mer nyttige. Så de en har må en prøve å pleie så godt en makter, og så må en prøve å unngå slike 'ødelegge-selvfølelsen-mennesker' som finnes rundt omkring i samfunnet.

[Gjest Stjernemor]

Du skriver veldgi godt -og sant.

Her kommer noen tanker:

-det er vanskelig for venner å vite at en åpenhet som virker som den omfatter "alle" -ikke er deres å dele videre med alikevel. Det kan være lurt å si noen ord om dette også til de nærmeste.

-venner som tar imot trenger også et sted å gå med de tankene og følelsene de gjør seg, det rører også dypt i dem når du er syk, og å bære dette alene er for tungt for de fleste.

mvh

Dette er jeg enig i!

Jeg har nok beskyttet meg på

den måten at jeg har vært virkelig åpen kun mot dem som har empati for andre mennesker. Om de forteller det videre, så er jo muligheten der for at de gjør DET også med empati. For min del er det jo en fordel om flest mulig rundt meg får vite, på en ordentlig måte, hva jeg sliter med.

Egentlig så kan en vel aldri helt beskytte seg mot 'slemme', sensasjonslysten mennesker. Ikke om en er frisk heller. Det er bare noe en må leve med.

[u100066722]

Vel...

Jeg vet ikke om jeg kan tilby noe særlig hjelp eller forslag, men jeg føler at jeg må i det minste si at jeg er svært så stolt av deg for at du tør å være såpass åpen om det som du sier at du er. Jeg vet at akkurat nå kunne jeg ikke greid det, men kanskje med tid...

Stolt av deg, hilsen