Forvirret...og fjern(laaaaaangt innlegg)

[firebird1365380441]

Har vært ute i 5 uker alt - det er deilig, men samtidig kommer det tusen og førti rare tanker.

Lurer på om jeg lider av et slags "sonings syndrom" eller hva jeg skal kalle det.

Jeg føler meg så sinnsykt forvirra av og til - kan liksom "miste" virkeligheten når jeg er alene i en butikk, eller midt i ei travel handlegate med hundrevis av mennesker.

Det er som at jeg ser meg selv fra utsiden, føler meg "fjern", som om jeg er i ferd med å lette fra bakken. Vet ikke om jeg på en måte kobler meg ut...og jeg vet heller ikke hvorfor det skjer.

Vanligvis har jeg ingen problemer med å være i hverken butikker eller i menneske mengder.

Det er vel ikke noe problem nå en gang, men det er en smule ekkelt likevel.

Det kjennes som at alle tankene jeg har inni meg bare forsvinner ut av hodet, jeg finner liksom ikke igjen tankene mine og føler meg nesten paralysert.

Jeg kan stå rett opp og ned og bare stirre rett ut i luften,alt annet rundt meg blir uviktig og langt borte. Men samtidig er det en del av tankegangen som er på det riktige stedet.

Problemet er kanskje at det blir en slags kortslutning en eller annen plass. Impulsene kommer ikke dit de skal...

Så det blir til at jeg står der som en forbasket saltstøtte helt til noen begynner å glo på meg sånn at jeg merker det, eller noen dytter borti meg når de går forbi.

Andre ganger blir jeg skikkelig forvirret og vet ikke hvor jeg befinner meg , selv om jeg er lommekjent på stedet jeg er på.

jeg har ikke akkurat blitt så skremt av dette at jeg ikke går ut alene, men jeg synes selvsagt det er ubehagelig.

Har ganske mange rare tanker om ting og tang ...vet ikke lenger om det er den typen tanker som alle andre tenker, eller om det bare er et resultat av 3 1/2 års "isolasjon".

Jeg føler meg i veldig god form både psykisk og fysisk - tror jeg...

Men det er som sagt denne rare fjernheten og "svevende" følelsen i hodet som begynner å bli plagsom.

Ugh...egentlig vet jeg ikke helt hva det er som er plagsomt...dette blir jo bare rot og kaos.

Men det er kaos og rot inni meg også!

Kunne kanskje ha trengt å komme litt bort fra alle menneskene for en stund.

Dessverre er det ingen muligheter for det riktig ennå, men egentlig er det ok å være her også.

Bor hjemme hos foreldrene mine fram til jeg finner noe for meg selv. Er ikke så veldig kult å bo hjemme i en alder av 30 år.

Likevel er jeg glad for å ha en familie som er så ok som min.Men vi blir litt boende oppå hverandre, og det kan bli slitsomt innimellom...

Kjenner at det skal så lite til før jeg blir sur og nebbete.

Enkelte dager orker jeg nesten ikke å ha folk rundt meg, men får dårlig samvittighet for at jeg tenker sånn. Og da tør jeg ikke si i fra om hvordan jeg har det.

Det hadde vært deilig å bare få være helt, helt alene for noen dager.

Har noen erfart liknende opplevelser som dette?

Det er sannsynelig at dette bare er et fenomen som vil gå bort etterhvert, men jeg undres bare på hvor lenge det skal henge i...

Det har faktisk bare økt på etter at jeg kom hjem.

Tar i mot alle svar og mulige forklaringer, råd om hva jeg kan gjøre, med takk.

Mvh

[goete]

Hei firebird.

Kjente meg noe igjen i innlegget ditt. Satt inne å sona en stund,og da jeg kom ut virket verden "skremmende". ikke slik at jeg ble redd den, men var blitt fjærnet fra den "virkelige" verden og plutselig være mitt oppi den igjen.Omstillingen tar litt tid.Jeg koblet ut (fjærn) eller kunne få hode fylt av kaos det opplevdes som jeg "mistet" meg selv-nærmest hysteriskt et øyeblikk før jeg tok meg inn igjen.Dette når jeg gikk i byen, sammens med folk i folkemengede.Alene og trygg men fjern fra "de" andre slik "fremmed" og utrygg.Men det har gått seg til etterhvert.Tror det kommer av at psyken trenger tid på omstilling og når den ikke er i de vante omgivelser blir en "ustabil".

Hadde det lignende da jeg kom inn i fengselet også til jeg følte meg "tilpasset" innenfor fengselsmurene.Nå har du sittet inne forholdsvis lang tid så det kan vel ta litt tid før omstillingen inntrer, jeg satt inne forholdsvis kort tid og dermed blir ikke det og komme tilbake til "verden" så "på nytt" som for deg.

Har snakket med andre som har hatt nedturer etter de kom ut også.De hadde så mange planer for det å komme ut, og siste tida for de kom ut var fylt med slik forventning til at de endelig var ferdige og nå kunne starte på nytt .Men så var det ikke så lett og en er jo seg selv om en sitter inne eller er kommet ut i verden igjen. For meg har det blitt bedre med at jeg går "ut" i"verden" og befinner meg der, kjenner på alt som skjer, prøve og bearbeide det og så ut på nytt igjen.Hvis du har noen du kjenner og kan dra ut sammens med bør du prøve det, kan føles tryggere da og ha noen du vet er der for deg en stund fremover til du blir mere sikker på deg selv til å møte det alene.

Stå på

[goete]

Kom på også at det og føle seg utenfor seg selv kalles noe slikt som pre personlighet og er et nevrotiskt fenomen.Lider av det samme selv og har nettopp fått det forklart av psykologen.Når det blir for mye følelsekaos i en selv trekker en seg ut av seg selv for å unngå kaoset.Noe slikt fikk jeg det forklart så når det skjer er det fordi de ytre omstendigheter vekker for mye indre følelser.

[tsofia]

Kjenner meg igjen i det med saltstøtte. Men tankene mine er ikke uttapå meg selv. Jeg tenker helt normalt. Det er bare kroppen som prøver å gjennvinne likevekt for angsten. Jeg fokuserer på en gjenstand i rommet f,eks. en rar lampe og kan se intenst på den lampen mens jeg tenker på hva jeg skal handle. Jeg vet jeg ser rar og litt høytidelig ut men det er bare min måte å overleve på. Jeg greier ikke så mye stress så det er en måte å gjennvinne likevekten på. Før tok jeg meg nær av at menneskene lo av meg, men nå bryr jeg meg ikke. Alt har en grunn. Sån er jeg. That's it.

[soleil]

Jeg tenker at det kan bli litt mye å kaste seg ut i shoppinggater, store fester og andre situasjoner som gir mye stimuli.

Det kan bli forvirrende med mange inntrykk på en gang når en er vant til å leve i en beskyttet verden med ordnede forhold, faste rutiner og klare regler og grenser.

Kanskje blir det bedre om du tar ting litt mer gradvis?

Hvis du går i behandling bør du ta opp problemet der, så får du antagelig gode råd om hvordan du skal forholde deg og kanskje en forklaring på fenomenet.

[frosken]

Siden du sier du er villig til å høre på ethvert innspill, så prøver jeg med min fullstendig ukvalifiserte oppfatning om at du etter mange år i terapi og som psyk kanskje bruker litt for mye oppmerksomhet på å observere deg selv og dine opplevelser...

Når du har kommet i gang med hverdagen litt mer, så tipper jeg at slike fenomener mer eller mindre forsvinner. Men spiller det egentlig noen rolle om du er litt (eller mye) fjern av og til?

Noen ganger bekymrer jeg meg litt for at du skal bli for symptomopptatt igjen - istedenfor å nyte din hardt fortjente "friskhet" og nye frihet.

Gå ut i verden og vær akkurat som du er! Du vet og kan altfor mye om psykdom - nå må du lære litt mer om det "friske" livet!

Hva skal du begynne med til høsten, forresten?

[firebird1365380441]

Siden du sier du er villig til å høre på ethvert innspill, så prøver jeg med min fullstendig ukvalifiserte oppfatning om at du etter mange år i terapi og som psyk kanskje bruker litt for mye oppmerksomhet på å observere deg selv og dine opplevelser...

Når du har kommet i gang med hverdagen litt mer, så tipper jeg at slike fenomener mer eller mindre forsvinner. Men spiller det egentlig noen rolle om du er litt (eller mye) fjern av og til?

Noen ganger bekymrer jeg meg litt for at du skal bli for symptomopptatt igjen - istedenfor å nyte din hardt fortjente "friskhet" og nye frihet.

Gå ut i verden og vær akkurat som du er! Du vet og kan altfor mye om psykdom - nå må du lære litt mer om det "friske" livet!

Hva skal du begynne med til høsten, forresten?

Jeg skal flytte til Nordens Paris og sannsynligvis gå på skole( ta opp noen fag fra vgs)+ kjøpe leilighet eller hus.

Har allerede blitt medlem av hjelpekorpset der - holdt på med det i 11 år før jeg havnet bak murene.

Ellers blir det sikkert mye kafe og kino liv + en del ridning og annen trening.

Har 20 kilo for mye og må kvitte meg med dem - føler meg som et hengebuksvin når jeg kler av meg!*vrinskende latter*

Skal søke på høyere utdanning til neste vår. Aner ikke hva ennå, men det blir nok noe med enten dyr eller mennesker( kanskje begge deler?)

Hva driver du på med, da?

( nå ble jeg nyskjerrig!)

Hej då!

[Gjest Aina E]

Det er heelt naturlig. Man kan bli sånn bare etter en måned.

Det går over. Du trenger bare litt sosial trening.