Stemplet som gal.

[cider]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive, men livet suger! Jeg fikk permisjon fra et psykiatrisk sykehus jeg har vært innlagt på det siste året. Jeg er bare så ensom og frustrert!! Pratet med psykiateren min i dag og han ville ikke sette meg på et antideppresiva, pga at kroppen reagerer så stergt på den type medikamenter. Så hva i huleste skal jeg gjøre med depresjonen min?! Jeg har et forferdelig temprament, på sykehuset ble jeg i en periode på flere mnd lagt i belteseng hver eneste dag. Opp til to ganger på en dag. Og hver permisjon jeg har ender opp på politistasjonen, fordi jeg har knust og herjet på andre folks eiendeler. Jeg er 20 år, jente. Som hater livet med psykoser, sinneutbrudd, beltelegging, skjerming, deppresjon, angst og ikke minst ensomheten. Og når jeg blir ensom gjør jeg ting for å få oppmerksomhet, og det er bare gale ting. Så havner jeg langt bak i rehabiliteringen på vei ut. Psykiatrene og legene sier jeg har en alvorlig sinnslidelse og er til fare for meg selv og andre. For jeg har også sydd 11-12 ganger etter jeg har kuttet meg.Trist synes jeg også det er at kroppen ikke vil ta imot "hjelp" for depresjonen. Er det noen der ute som kan gi meg et godt råd? I sted var jeg litt småirritert, så jeg ropte med det jeg greide, og da så jeg mange naboer ute på verandaene. Jeg HATER livet! Det har ingenting positivt å by på. Så går jeg som en zombie av denne medisinen, må legge meg neppå med gjevne mellomrom, uten at jeg får sove. Off, bare syting dette her...men jeg håper noen har et godt råd til meg.

Med vennlig hilsen

[firebird1365380441]

Jeg synes det virker som at du har et stort problem med kontroll av både impulsive handlinger og med sinnet ditt.

Har du fått noen diagnose?

For meg kan det virke som en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse av typen "impulsiv", i og med alle disse raseri utbruddene dine og de andre, ganske tydelige impulsive handlingene.

Da jeg leste innlegget ditt, var det som omjeg selv hadde skrevet det - for 3-4 år tilbake.

Jeg hadde ganske nøyaktig de samme problemene som du strir med nå.

Det førte til slutt til en utageringsepisode inne på sykehuset, med kniv, noe som førte til at jeg fikk en lang fengselsstraff.

Jeg tror du kunne hatt nytte av å delta på et såkalt "sinnemestringsprogram".

Dette er et "kurs" som blir holdt på Brøset sykehus( ved sikkerhetsavdelingen) i Trondheim.

Kort fortalt går dette programmet ut på at en lærer seg å ta kontroll over impulsene sine i de tilfellene en er på vei ut i en "utageringsepisode"/volds situasjon , krangel osv osv.

Jeg satt i fengsel da jeg fikk tilbud om dette sinnemestringsprogrammet. Men det går helt sikkert an å bli henvist dit fra psykehus og andre institusjoner også.

Jeg tok selv kontakt med Brøset etter at jeg hadde sett et innslag på NRK om dette sinnemestringskurset.

Det er et ganske tøft opplegg, og skal du delta må du også være motivert for en personlig endring.

Husk: ingen andre enn du selv kan gjøre deg bedre !

Men du virker i bunn og grunn som ei reflektert jente som har skjønt at du har et problem.

Faren ved at du oppfører deg som du sier du gjør, er at du lett kan sitte igjen med diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse/dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Om du gir alle andre skylden for din oppførsel, eller beviser en gang for alle at du gir totalt faen, eller ved at du stadig havner hos politiet for å ha gjort hærverk, da er du i tigertrøbbel!

Jeg vet hva det vil si å havne i reimseng - jeg var en hyppig gjest der selv også da jeg var som psykest.

Jeg synes du skal tenke alvorlig igjennom en hel del ting...blandt annet kan du jo stille deg spørsmål om hvorfor du tror du er så sinna?

Og hvorfor tyr du til vold/utagering i stedet for å si i fra (med ord) om at du har det jævlig?

Den du skader aller mest i dette tilfellet er deg selv. Men det vil alltid gå ut over de rundt deg også.

Jeg håper at du finner en vei ut av det uføret du har havnet i. Det er ikke enkelt, men hvis du virkelig vil, kan du klare det utroligste.

Om du er interessert i å maile meg tilbake , kan du gjøre det på følgende e-post adresse:

[email protected]

Lykke til med livet ditt - håper virkelig du finner en løsning!

Med Vennlig Hilsen

[frosken]

Jeg synes det virker som at du har et stort problem med kontroll av både impulsive handlinger og med sinnet ditt.

Har du fått noen diagnose?

For meg kan det virke som en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse av typen "impulsiv", i og med alle disse raseri utbruddene dine og de andre, ganske tydelige impulsive handlingene.

Da jeg leste innlegget ditt, var det som omjeg selv hadde skrevet det - for 3-4 år tilbake.

Jeg hadde ganske nøyaktig de samme problemene som du strir med nå.

Det førte til slutt til en utageringsepisode inne på sykehuset, med kniv, noe som førte til at jeg fikk en lang fengselsstraff.

Jeg tror du kunne hatt nytte av å delta på et såkalt "sinnemestringsprogram".

Dette er et "kurs" som blir holdt på Brøset sykehus( ved sikkerhetsavdelingen) i Trondheim.

Kort fortalt går dette programmet ut på at en lærer seg å ta kontroll over impulsene sine i de tilfellene en er på vei ut i en "utageringsepisode"/volds situasjon , krangel osv osv.

Jeg satt i fengsel da jeg fikk tilbud om dette sinnemestringsprogrammet. Men det går helt sikkert an å bli henvist dit fra psykehus og andre institusjoner også.

Jeg tok selv kontakt med Brøset etter at jeg hadde sett et innslag på NRK om dette sinnemestringskurset.

Det er et ganske tøft opplegg, og skal du delta må du også være motivert for en personlig endring.

Husk: ingen andre enn du selv kan gjøre deg bedre !

Men du virker i bunn og grunn som ei reflektert jente som har skjønt at du har et problem.

Faren ved at du oppfører deg som du sier du gjør, er at du lett kan sitte igjen med diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse/dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Om du gir alle andre skylden for din oppførsel, eller beviser en gang for alle at du gir totalt faen, eller ved at du stadig havner hos politiet for å ha gjort hærverk, da er du i tigertrøbbel!

Jeg vet hva det vil si å havne i reimseng - jeg var en hyppig gjest der selv også da jeg var som psykest.

Jeg synes du skal tenke alvorlig igjennom en hel del ting...blandt annet kan du jo stille deg spørsmål om hvorfor du tror du er så sinna?

Og hvorfor tyr du til vold/utagering i stedet for å si i fra (med ord) om at du har det jævlig?

Den du skader aller mest i dette tilfellet er deg selv. Men det vil alltid gå ut over de rundt deg også.

Jeg håper at du finner en vei ut av det uføret du har havnet i. Det er ikke enkelt, men hvis du virkelig vil, kan du klare det utroligste.

Om du er interessert i å maile meg tilbake , kan du gjøre det på følgende e-post adresse:

[email protected]

Lykke til med livet ditt - håper virkelig du finner en løsning!

Med Vennlig Hilsen

Du skriver godt om dette, firebird!

[firebird1365380441]

Du skriver godt om dette, firebird!

Tusen takk!!

:-)

[cider]

Jeg synes det virker som at du har et stort problem med kontroll av både impulsive handlinger og med sinnet ditt.

Har du fått noen diagnose?

For meg kan det virke som en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse av typen "impulsiv", i og med alle disse raseri utbruddene dine og de andre, ganske tydelige impulsive handlingene.

Da jeg leste innlegget ditt, var det som omjeg selv hadde skrevet det - for 3-4 år tilbake.

Jeg hadde ganske nøyaktig de samme problemene som du strir med nå.

Det førte til slutt til en utageringsepisode inne på sykehuset, med kniv, noe som førte til at jeg fikk en lang fengselsstraff.

Jeg tror du kunne hatt nytte av å delta på et såkalt "sinnemestringsprogram".

Dette er et "kurs" som blir holdt på Brøset sykehus( ved sikkerhetsavdelingen) i Trondheim.

Kort fortalt går dette programmet ut på at en lærer seg å ta kontroll over impulsene sine i de tilfellene en er på vei ut i en "utageringsepisode"/volds situasjon , krangel osv osv.

Jeg satt i fengsel da jeg fikk tilbud om dette sinnemestringsprogrammet. Men det går helt sikkert an å bli henvist dit fra psykehus og andre institusjoner også.

Jeg tok selv kontakt med Brøset etter at jeg hadde sett et innslag på NRK om dette sinnemestringskurset.

Det er et ganske tøft opplegg, og skal du delta må du også være motivert for en personlig endring.

Husk: ingen andre enn du selv kan gjøre deg bedre !

Men du virker i bunn og grunn som ei reflektert jente som har skjønt at du har et problem.

Faren ved at du oppfører deg som du sier du gjør, er at du lett kan sitte igjen med diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse/dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Om du gir alle andre skylden for din oppførsel, eller beviser en gang for alle at du gir totalt faen, eller ved at du stadig havner hos politiet for å ha gjort hærverk, da er du i tigertrøbbel!

Jeg vet hva det vil si å havne i reimseng - jeg var en hyppig gjest der selv også da jeg var som psykest.

Jeg synes du skal tenke alvorlig igjennom en hel del ting...blandt annet kan du jo stille deg spørsmål om hvorfor du tror du er så sinna?

Og hvorfor tyr du til vold/utagering i stedet for å si i fra (med ord) om at du har det jævlig?

Den du skader aller mest i dette tilfellet er deg selv. Men det vil alltid gå ut over de rundt deg også.

Jeg håper at du finner en vei ut av det uføret du har havnet i. Det er ikke enkelt, men hvis du virkelig vil, kan du klare det utroligste.

Om du er interessert i å maile meg tilbake , kan du gjøre det på følgende e-post adresse:

[email protected]

Lykke til med livet ditt - håper virkelig du finner en løsning!

Med Vennlig Hilsen

Takk for svaret ditt. Jeg hadde vært interesert i å svare deg på mail, men jeg har ingen e-mail og jeg vil ikke bruke e-mailen på denne maskina.

Jeg fikk først diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse. Men den ble endra til schizotyp lidelse. Jeg greier ikke å bare bruke ord når jeg blir sint, for det "strekker" liksom ikke til...hvis du skjønner. Jeg mister fortsatt av og til kontrollen helt, det er forferdelig! Men jeg skylder ikke på noen andre for det jeg gjør, men andre kan ofte framprovosere sinnet i meg. Jeg har også vrangforestillinger (ifølge behandlerne) og er paranoid.

Jeg ble søkt til Brøset, men jeg nektet alt jeg kunne for ikke å havne der...så jeg slapp det. Men bor på en sikkerhetspost forde.

Hvor gammel er du firebird?

Mvh. Cider

[firebird1365380441]

Takk for svaret ditt. Jeg hadde vært interesert i å svare deg på mail, men jeg har ingen e-mail og jeg vil ikke bruke e-mailen på denne maskina.

Jeg fikk først diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse. Men den ble endra til schizotyp lidelse. Jeg greier ikke å bare bruke ord når jeg blir sint, for det "strekker" liksom ikke til...hvis du skjønner. Jeg mister fortsatt av og til kontrollen helt, det er forferdelig! Men jeg skylder ikke på noen andre for det jeg gjør, men andre kan ofte framprovosere sinnet i meg. Jeg har også vrangforestillinger (ifølge behandlerne) og er paranoid.

Jeg ble søkt til Brøset, men jeg nektet alt jeg kunne for ikke å havne der...så jeg slapp det. Men bor på en sikkerhetspost forde.

Hvor gammel er du firebird?

Mvh. Cider

Hei cider!

Jeg er blitt hele 30 år gammel - eller ung! Føler meg ikke som 30 år, 16 hadde passet mye bedre!)

Om jeg var deg, ville jeg ha tatt i mot den plassen på Brøset. Det var der jeg for første gang opplevde å bli sett- at noen så meg og mine problem. De er virkelig flinke der og vet hva de driver med.

På det psykehuset jeg var på før jeg kom i fengsel , og før jeg kom meg til Brøset, ble jeg enten reimlagt når jeg utagerte, eller sendt hjem til foreldrene mine - da var jeg i følge psykehuset , for "psyk og/eller farlig" til å være innlagt! Hallo!!!

Men den holdningen hadde de ikke på Brøset. De VILLE faktisk hjelpe meg der. For de greide å se at innerst inne i meg ,var det bare en liten,sinna og vettskremt jentunge.

Jeg følte virkelig at jeg ble tatt på alvor på sikkerhetsposten på Brøset. Der var det folk som forstod. Selv om de forstod at jeg hadde "grunner" til å være frustrert og forbanna, godtok de ikke at jeg utagerte mot hverken dem eller meg sjøl.

Men jeg ble reimlagt kun et par ganger, men ikke lenge av gangen. Ble ikke dopa ned. I stedet snakket de med meg, holdt rundt meg - helt til jeg roet meg og greide å si noe sjøl.

Jeg tror de har en helt annen filosofi på Brøset enn hva de har hatt andre steder jeg ble sendt.

Som sagt, jeg anbefaler deg virkelig å ta i mot en plass der hvis du får tilbud om det.

6 uker der forandret mye av livet mitt. Jeg lurer på hvordan det hadde gått om jeg ikke hadde vært der de 6 ukene.

Opplegget der var strengt, men rettferdig. Om du oppfører deg helt rabiat, tar bare alt så mye lenger tid.

Jeg synes i hvert fall at du burde snakke med legen(e) som behandler deg om dette. Skriv gjerne ut ditt innlegg og svarene du har fått.

De problemene du har er ting som det faktisk GÅR AN Å GJØRE NOE MED.

Men som sagt , du må være villig til å åpne deg i behandlingen, fortelle MED ORD hva det er som gjør så vanvittig vondt at du ikke greier å styre raseriet ditt.

Tar du mye medisiner?

Anti psykotiske medisiner gjorde meg mer agressiv og utagerende enn hva jeg egentlig var.

Dessuten kan valium, flunipam, stesolid/ativan og andre benzodiazepiner , gjøre folk mer hemningsløse og sinna.

Kanskje det kan være nødvendig å justere dosene på de medisinene du evetuelt får?

Eller ta en samtale med legene for å finne ut om du kanskje reagerer unormalt på medisineringen?

Om det er tilfelle, bør nok medisineringen tas opp til revurdering.

Hvis du ikke spiller med åpne kort, vil du heller ikke vinne noe- kun tap, sorg, sinne og nederlag.

Jeg synes du virker så mye mer fornuftig enn det oppførselen din kan gi et bilde av.

Gi deg selv en fair sjanse - det er garantert et liv for deg der ute! Det tar tid å komme dit, men ved stahet og ørlite grann motivasjon, er jeg bombesikker på at du vil greie det.

Om du likevel vil skrive til meg, har du jo e post adressen min.

Hvor i landet er det du befinner deg?

Har du vært innlagt på denne sikkerhetsavdelingen lenge?

Ta kontakt hvis du har muligheter til det.

Med vennlig hilsen

[cider]

Hei cider!

Jeg er blitt hele 30 år gammel - eller ung! Føler meg ikke som 30 år, 16 hadde passet mye bedre!)

Om jeg var deg, ville jeg ha tatt i mot den plassen på Brøset. Det var der jeg for første gang opplevde å bli sett- at noen så meg og mine problem. De er virkelig flinke der og vet hva de driver med.

På det psykehuset jeg var på før jeg kom i fengsel , og før jeg kom meg til Brøset, ble jeg enten reimlagt når jeg utagerte, eller sendt hjem til foreldrene mine - da var jeg i følge psykehuset , for "psyk og/eller farlig" til å være innlagt! Hallo!!!

Men den holdningen hadde de ikke på Brøset. De VILLE faktisk hjelpe meg der. For de greide å se at innerst inne i meg ,var det bare en liten,sinna og vettskremt jentunge.

Jeg følte virkelig at jeg ble tatt på alvor på sikkerhetsposten på Brøset. Der var det folk som forstod. Selv om de forstod at jeg hadde "grunner" til å være frustrert og forbanna, godtok de ikke at jeg utagerte mot hverken dem eller meg sjøl.

Men jeg ble reimlagt kun et par ganger, men ikke lenge av gangen. Ble ikke dopa ned. I stedet snakket de med meg, holdt rundt meg - helt til jeg roet meg og greide å si noe sjøl.

Jeg tror de har en helt annen filosofi på Brøset enn hva de har hatt andre steder jeg ble sendt.

Som sagt, jeg anbefaler deg virkelig å ta i mot en plass der hvis du får tilbud om det.

6 uker der forandret mye av livet mitt. Jeg lurer på hvordan det hadde gått om jeg ikke hadde vært der de 6 ukene.

Opplegget der var strengt, men rettferdig. Om du oppfører deg helt rabiat, tar bare alt så mye lenger tid.

Jeg synes i hvert fall at du burde snakke med legen(e) som behandler deg om dette. Skriv gjerne ut ditt innlegg og svarene du har fått.

De problemene du har er ting som det faktisk GÅR AN Å GJØRE NOE MED.

Men som sagt , du må være villig til å åpne deg i behandlingen, fortelle MED ORD hva det er som gjør så vanvittig vondt at du ikke greier å styre raseriet ditt.

Tar du mye medisiner?

Anti psykotiske medisiner gjorde meg mer agressiv og utagerende enn hva jeg egentlig var.

Dessuten kan valium, flunipam, stesolid/ativan og andre benzodiazepiner , gjøre folk mer hemningsløse og sinna.

Kanskje det kan være nødvendig å justere dosene på de medisinene du evetuelt får?

Eller ta en samtale med legene for å finne ut om du kanskje reagerer unormalt på medisineringen?

Om det er tilfelle, bør nok medisineringen tas opp til revurdering.

Hvis du ikke spiller med åpne kort, vil du heller ikke vinne noe- kun tap, sorg, sinne og nederlag.

Jeg synes du virker så mye mer fornuftig enn det oppførselen din kan gi et bilde av.

Gi deg selv en fair sjanse - det er garantert et liv for deg der ute! Det tar tid å komme dit, men ved stahet og ørlite grann motivasjon, er jeg bombesikker på at du vil greie det.

Om du likevel vil skrive til meg, har du jo e post adressen min.

Hvor i landet er det du befinner deg?

Har du vært innlagt på denne sikkerhetsavdelingen lenge?

Ta kontakt hvis du har muligheter til det.

Med vennlig hilsen

Hei igjen!

Det kan godt hende de er flinke på Brøset, men jeg har liksom fått skrekken for det stedet. For det er så mange på posten min som har vært der som sitter å forteller sine historier om plassen.

Jeg må bare si; jeg ble beltelagt 64 ganger på litt over 4 mnd!!! Så det er tydelig jeg trenger hjelp. Men det har seg sånn at jeg har liksom hele livet vært aggresiv og utagerende, helt til julen i fjor. Da ble jeg så deprimert at alt sinnet nesten forsvant. Og jeg er overbevist om at når deppresjonen forsvinner kommer aggresjonen tilbake. Så det er først nå legen min ser på medisiner for sinnet mitt, etter jeg fortalte ham det.

Men nå går jeg bare på zeldox (anti-psykotisk) og den fungerer bra. Jeg blir ikke mer aggresiv av den.

Jeg befinner meg i midt-norge (tør ikke skrive mer detaljert). Og har vært på sikkerhetsavdelingen siden julen i fjor. Det var da jeg ble deprimert for å måtte skifte avd.

Med vennlig hilsen

[firebird1365380441]

Hei igjen!

Det kan godt hende de er flinke på Brøset, men jeg har liksom fått skrekken for det stedet. For det er så mange på posten min som har vært der som sitter å forteller sine historier om plassen.

Jeg må bare si; jeg ble beltelagt 64 ganger på litt over 4 mnd!!! Så det er tydelig jeg trenger hjelp. Men det har seg sånn at jeg har liksom hele livet vært aggresiv og utagerende, helt til julen i fjor. Da ble jeg så deprimert at alt sinnet nesten forsvant. Og jeg er overbevist om at når deppresjonen forsvinner kommer aggresjonen tilbake. Så det er først nå legen min ser på medisiner for sinnet mitt, etter jeg fortalte ham det.

Men nå går jeg bare på zeldox (anti-psykotisk) og den fungerer bra. Jeg blir ikke mer aggresiv av den.

Jeg befinner meg i midt-norge (tør ikke skrive mer detaljert). Og har vært på sikkerhetsavdelingen siden julen i fjor. Det var da jeg ble deprimert for å måtte skifte avd.

Med vennlig hilsen

Hei igjen!

Jeg synes nå at du burde gi Brøset en sjanse likevel. Tanken på å kanskje få diagnosen psykopat eller å måtte sitte innesperret i en sikkerhetsavdeling halve livet, er vel kanskje ikke særlig ok?

Om du bor i Trondheims regionen, kan du gå til sinnemestringsprogrammet som dagpasient/ poliklinisk.

Skulle du befinne deg i f.eks Levanger, kan du jo ta toget til Tr.heim en gang i uka ...

Det finnes egentlig mange muligheter og det er de mulighetene en helst bør fokusere på, i stedet for å tenke på alt det en ikke kan gjøre.

Jeg er ganske så sikker på at det er mulig å gjøre noe med sinnet ditt, hvis du bare tar sjansen på å satse noe av deg selv for å oppnå det.

Det må jo være et helvete for deg å gå rundt med et slikt ekstremt raseri innestengt i deg.

jeg vet ikke om du burde tro på alt det negative du hører om Brøset.

Oppholdet der blir mye hva en selv vil gjøre det til.

Vil en krangle og oppføre seg jævlig, får en det max jaævlig tilbake også.

Det vet jeg, for jeg var temmelig på trynet da jeg kom dit. Sparket, slo og beit , skjellte ut personalt og var rett og slett "drittunge". Ingen får respekt for en som oppfører seg på den måten...det tok en stund før jeg skjønte det, for å si det sånn.

Har du noen mulighet til å ta kontakt med de legene som behandler deg nå?

kanskje du kan be om å få en samtale med noen av personalet på Brøset?

Du kan jo egentlig ikke vite hvordan det er der, før du selv har prøvd det ut?

Tålmodighet er en viktig faktor hvis en skal ha nytten av et opphold der.

Forvent ikke at alt skal skje på en gang.

Det tar tid å bygge opp tillit, og om du bestemmer deg for å kjøre et " være jævlig og frekk i trynet" løp, så straffer det seg.

Om du skulle bestemme deg for å gi deg selv en sjanse( noe jeg vil anbefale deg å gjøre på det aller sterkeste), tror jeg du vil ha mye igjen for det senere.

jeg har erfart hvor mye "dårlig psykiatri" kan ødelegge, men jeg har også erfart det motsatte - at enkelte psykehus faktisk kan gjøre noe bra.

Alfa og omega vil uansett være at du er villig til å jobbe hardt med deg selv.

Og det er egentlig det beste rådet jeg kan gi deg.

Stå på med å bli bedre!

Ikke gi opp!

Hvis du trenger noen å skrive til, har du mail adressen min - ok?

Ta vare på deg selv:))

Med vennlig Hilsen

[cider]

Hei igjen!

Jeg synes nå at du burde gi Brøset en sjanse likevel. Tanken på å kanskje få diagnosen psykopat eller å måtte sitte innesperret i en sikkerhetsavdeling halve livet, er vel kanskje ikke særlig ok?

Om du bor i Trondheims regionen, kan du gå til sinnemestringsprogrammet som dagpasient/ poliklinisk.

Skulle du befinne deg i f.eks Levanger, kan du jo ta toget til Tr.heim en gang i uka ...

Det finnes egentlig mange muligheter og det er de mulighetene en helst bør fokusere på, i stedet for å tenke på alt det en ikke kan gjøre.

Jeg er ganske så sikker på at det er mulig å gjøre noe med sinnet ditt, hvis du bare tar sjansen på å satse noe av deg selv for å oppnå det.

Det må jo være et helvete for deg å gå rundt med et slikt ekstremt raseri innestengt i deg.

jeg vet ikke om du burde tro på alt det negative du hører om Brøset.

Oppholdet der blir mye hva en selv vil gjøre det til.

Vil en krangle og oppføre seg jævlig, får en det max jaævlig tilbake også.

Det vet jeg, for jeg var temmelig på trynet da jeg kom dit. Sparket, slo og beit , skjellte ut personalt og var rett og slett "drittunge". Ingen får respekt for en som oppfører seg på den måten...det tok en stund før jeg skjønte det, for å si det sånn.

Har du noen mulighet til å ta kontakt med de legene som behandler deg nå?

kanskje du kan be om å få en samtale med noen av personalet på Brøset?

Du kan jo egentlig ikke vite hvordan det er der, før du selv har prøvd det ut?

Tålmodighet er en viktig faktor hvis en skal ha nytten av et opphold der.

Forvent ikke at alt skal skje på en gang.

Det tar tid å bygge opp tillit, og om du bestemmer deg for å kjøre et " være jævlig og frekk i trynet" løp, så straffer det seg.

Om du skulle bestemme deg for å gi deg selv en sjanse( noe jeg vil anbefale deg å gjøre på det aller sterkeste), tror jeg du vil ha mye igjen for det senere.

jeg har erfart hvor mye "dårlig psykiatri" kan ødelegge, men jeg har også erfart det motsatte - at enkelte psykehus faktisk kan gjøre noe bra.

Alfa og omega vil uansett være at du er villig til å jobbe hardt med deg selv.

Og det er egentlig det beste rådet jeg kan gi deg.

Stå på med å bli bedre!

Ikke gi opp!

Hvis du trenger noen å skrive til, har du mail adressen min - ok?

Ta vare på deg selv:))

Med vennlig Hilsen

Takk for svaret ditt igjen! Jeg tør nok ikke ta sjansen på et opphold på Brøset, ikke nå iallefall. Jeg har tenkt meg litt om og tror jeg vil satse på en ny medisin av behandlerne som kanskje kan hjelpe på sinnet. Jeg må prøve de mulighetene jeg har på posten der jeg er først, kanskje en gang senere Brøset blir aktuelt. Jeg har det siste halve året hatt en dårlig holdning til personalet. Jeg hater dem. Og de er ikke noe spesielt glad i meg heller. Så derfor blir dagene også ekstra tunge. Jeg vet det er dårlig betalt, men jeg tror alle bare er der for å ha en jobb og gå til. Pleierne er ute etter å utnytte systemet mest mulig. Hmm...ja.

Takk for at jeg kan få skrive til deg, det setter jeg pris på! Men jeg må ordne meg med en e-mail først. (Kan vel ta noe tid)