Jeg føler at jeg holder å å gå i oppløsning...

[vil bli borte]

Jeg føler at jeg holder på å gå i oppløsning nå. Akkurat som når dårlig lim løsner.

Jeg føler meg ikke hel nå. Jeg føler ikke lengre at jeg styrer min egen båt gjennom brå sjø. Det føles mer som om jeg ikke er i båten mere. Jeg er rett og slett borte. Jeg er borte for meg selv.

Jeg føler at jeg må bruke alle kreftene mine på å holde meg sammen.

Men jeg tenker at kanskje burde jeg ikke kjempe sånn i mot tankene mere la dem flyte. Det kan jo virke. Eller det kan gå helt galt.

[Gjest labbiss]

Jeg VET!!!!!

sånn har jeg det også til tider...og så går det plutselig over, f.eks. ved at jeg sovner og drømmer noe som får meg på rett kjør igjen...

[Gjest labbiss]

Det som også funker på meg av og til..hvor overflatisk det enn måtte høres ut...er faktisk å se "Under samme tak" på TvNorge Ikke intriger og greier ala hotell cæsar altså, men plain god varm familieserie

[vil bli borte]

Jeg VET!!!!!

sånn har jeg det også til tider...og så går det plutselig over, f.eks. ved at jeg sovner og drømmer noe som får meg på rett kjør igjen...

Leste det forrige svaret ditt også. Skal prøve det med å se noen rolige filmer.

For min del pleier dte ikke lande før den totale kollaps er et faktum. Slik skal det ikke gå i år.

[farzam]

Noen ganger er det bedre å aksepetre at ting er som de er. Jobb for å bli bedre i stedet for å kjempe mot at du blir verre. Når du sliter mentalt; sett deg ned og slapp av i hele kroppen. La tankene flyte. Ikke fest deg ved dem. Bare aksepter at der er tanker som skyer som passerer. Etter minutter vil du få en trygg og rolig aksept av situasjonen. Ikke at du skal oppsøke smerten. Du slutter å sløse krefter i kampen mot den. Da er det lettere å bevege seg mot lykken. Når det smerten mister sin brodd kan du gjøre noe du liker. Trening, spill. uansett. Jeg ser noen nevner "Under samme tak". Komiserier er bra hvis du er i humør til det.