Skal jeg konfrontere min mor ?

[Luftkvinne]

Skal jeg konfrontere min mor med at hun sannsynligvis har personlighetsforstyrrelsen borderline slik at hun eventuelt kan få hjelp ? Kan slike pasienter hjelpes forresten ?

[Mimmy]

NHD skriver i sitt svar til deg:

"Du kan aldri forandre henne.

Mitt råd er: Ta vare på deg selv. Kutt henne ut.

Årsakene til borderline kan være mange. De fleste mener det skyldes feil valg av mor. Selv en internasjonal topp innen kognitiv terapi, som jeg var på kurs hos, påsto at borderline mødre lager borderline døtre.

Jeg tror ikke det er så enkelt. Alvorlige overgrep i barndommen er ikke sjelden i sykehistorien, Jeg tror det også er en biologisk faktor av betydning."

Mao. (slik jeg har forstått det) så har han gitt henne diagnosen borderline, som kanskje er en diagnose som kan stemme, hva vet jeg.....men jeg tror nok det må til en ordentlig psykiatrisk utredning for å si om dette faktisk er tilfelle. Han sier også at dersom hun er borderline, så kan ikke du forandre henne. Men det kan jo hende at hun kan få hjelp til å forandre seg, dersom hun selv ønsker det.

Men problemet, slik jeg ser det, er hvorvidt du skal få henne til å søke behandling, og det vet jeg ikke om det er noe du skal eller bør gjøre.

Om det finnes noen effektiv behandling, vet jeg heller ikke. Slik jeg har forstått det med personlighetsforstyrrelser, så er det ikke så lett å behandle, men det kommer kanskje an på hvilken type personlighetsforstyrrelse det dreier seg om.

Det jeg har snappet opp er at personer med enkelte typer pf ikke er så villige til å la seg behandle.

Ta ihvertfall godt vare på deg selv oppe i alt dette, det er ikke du som er ansvarlig for at din mor skal få hjelp, det er det hun selv som må ønske. Jeg tror kanskje ikke du bør konfrontere moren din med det, men er litt usikker. Er det flere her på DOL, som har meninger? Men snakk med henne om de tingene hun sier til deg, og at hun sårer deg med det.

Ellers så er det jo ingenting i veien for at du selv kan søke om samtaler hos psykolog eller psykiater, som sannsynligvis kan råde deg bedre i disse tingene. Dette kan du spørre legen din om.

[Luftkvinne]

NHD skriver i sitt svar til deg:

"Du kan aldri forandre henne.

Mitt råd er: Ta vare på deg selv. Kutt henne ut.

Årsakene til borderline kan være mange. De fleste mener det skyldes feil valg av mor. Selv en internasjonal topp innen kognitiv terapi, som jeg var på kurs hos, påsto at borderline mødre lager borderline døtre.

Jeg tror ikke det er så enkelt. Alvorlige overgrep i barndommen er ikke sjelden i sykehistorien, Jeg tror det også er en biologisk faktor av betydning."

Mao. (slik jeg har forstått det) så har han gitt henne diagnosen borderline, som kanskje er en diagnose som kan stemme, hva vet jeg.....men jeg tror nok det må til en ordentlig psykiatrisk utredning for å si om dette faktisk er tilfelle. Han sier også at dersom hun er borderline, så kan ikke du forandre henne. Men det kan jo hende at hun kan få hjelp til å forandre seg, dersom hun selv ønsker det.

Men problemet, slik jeg ser det, er hvorvidt du skal få henne til å søke behandling, og det vet jeg ikke om det er noe du skal eller bør gjøre.

Om det finnes noen effektiv behandling, vet jeg heller ikke. Slik jeg har forstått det med personlighetsforstyrrelser, så er det ikke så lett å behandle, men det kommer kanskje an på hvilken type personlighetsforstyrrelse det dreier seg om.

Det jeg har snappet opp er at personer med enkelte typer pf ikke er så villige til å la seg behandle.

Ta ihvertfall godt vare på deg selv oppe i alt dette, det er ikke du som er ansvarlig for at din mor skal få hjelp, det er det hun selv som må ønske. Jeg tror kanskje ikke du bør konfrontere moren din med det, men er litt usikker. Er det flere her på DOL, som har meninger? Men snakk med henne om de tingene hun sier til deg, og at hun sårer deg med det.

Ellers så er det jo ingenting i veien for at du selv kan søke om samtaler hos psykolog eller psykiater, som sannsynligvis kan råde deg bedre i disse tingene. Dette kan du spørre legen din om.

Takk for kloke ord :-)

[Gjest tod]

Personer med borderline kan hjelpes gjennom terapi, men graden av suksess avhenger av flere ting, det viktigste er vel personens egen anerkjennelse av problemet og et reelt ønske om forandring. Dernest muligheten for og grad av terapi og hvor dyktig terapeuten er.

Jeg tror nok også alder spiller en rolle. Ett av flere mulige perspektiver på personlighetsforstyrrelser er at det er lært adferd, og med et slikt perspektiv vil rekasjonsmønsteret være å anse som mer "sementert" jo eldre personen er.

Et typisk trekk ved borderline er en tendens til eksternalisering - det vil si at en anser at problemene en har skyldes omgivelsene, at andre ikke tar nok hensyn, ikke skjønner en godt nok etc. Jo større tendens til eksternalisering, jo vanskeligere er det å få til forandring.

Avgjørelsen om hvorvidt du skal hjelpe mora di må du vel til syvende og sist ta ut fra en avveining av hva dette eventuelt kan påføre deg av kostnader i forhold til hvor stor sannsynligheten er for at hun samtykker og faktisk får utbytte av terapi. Jeg er tilbøyelig til å være enig med de rådene du har fått tidligere: ta først og fremst vare på deg selv. Det står jo ikke nødvendigvis i motsetning til å konfrontere henne, men du bør vurdere i hvor stor grad dette vil være en belastning for deg.

Når det kommer til stykket er det bare hun som kan ta ansvaret for sitt eget liv.

[PieLill]

Når hun angriper og trakaserer deg når du ikke har gjort noe som skal tilsi dette, hvordan reagerer hun da om du faktsik gjør noe som kan oppfattes som et angrep?

Sjansen for at hun vil høre på deg og skjønne et milligram av det du sier ligger omkring null. Muligheten for at det vil ytterligere forverre ditt forhold til henne nærmer seg 100%.

Slik jeg ser det er det mest sansynlige resultat en opprivende krangel. Moren din kan da lire ut av seg ting som er enda tyngre å takle enn det du allerede har fått høre. Hun kan også bruke dine "påstander" mot deg gang på gang senere. Kort sagt, en konfrontasjon er sansynligvis bare et par kanner bensing på bålet. Og du blir den som blir mest brent.

Det kan hende at det kan være nyttig å kjenne nøye etter hvorfor man egentlig vil ta en konfrontasjon. Er det ene og alene for å hjelpe henne? Eller er det også et behov for og en lengsel etter å føle seg forstått og respektert av sin mor. Det sistnevnte er det ikke noe som helst galt i å ønske seg. Men jeg tror dessverre at det er stor fare for å du går på enda en skuffelse.

Hvis man har blitt tråkket mye ned av noen over lang tid, har man ofte en tendens til å søke oppreisning hos dem som har tråkket på en. Det som ofte da skjer er at man bare blir tråkket lengre ned. Man blir også enda mer avhengig av dem som sårer en.

Ofte er det bedre å bryte avhengigheten og finne sin oppreisning andre plasser. F.eks. ved å bite seg godt merke i all annerkjennelse man får fra annet hold. Og tillegge andre relasjoner og vennskap større vekt enn de som har såret.

Håper noe av dette gir litt mening for deg.

mvh

[Mimmy]

Tror at Pielill har gitt et veldig godt svar her, det var noe av det jeg også tenkte på, men ikke fikk uttrykt så godt, men hun har fått satt ord på min frykt i forhold til din mor, og hva som vil skje dersom du konfronterer henne med ting, og det utvikler seg til krangel, istedet for eventuelt å snakke rolig om det. Mye avhenger av hvordan du ordlegger deg, selvsagt, men jeg er redd det ikke vil spille noen rolle hvordan du enn uttrykker deg.

Du vil antakeligvis ende opp som "syndebukk", og sitte igjen med alle de vonde følelsene. Tror jeg. Men du har behov for å sette klare grenser overfor henne, og jeg tror det er noe du bør begynne med, dersom du velger å fortsatt ha kontakt med din mor.

Det kan foregå på den måten, at når hun sier noe nedsettende til deg, så motsier du henne. Uten å bli sint, men du kan gjerne vise at det gjør vondt, det hun har sagt. Og du kan f.eks. gjøre det klart for henne, at måten hun snakker til deg, gjør at du ikke har lyst til å komme på besøk så ofte.

Og hvis du har "truet" med å ikke komme på besøk så ofte, så må du holde det du lover. I det hele tatt, så må du behandle henne som om hun var et trassig barn. Noe som antakeligvis ikke er så langt fra sannheten?

[Gjest ungoguerfaren]

Nei.

Les "stop walking on eggshells" først ihvertfall. Litt med teknikker etc.

[Luftkvinne]

Når hun angriper og trakaserer deg når du ikke har gjort noe som skal tilsi dette, hvordan reagerer hun da om du faktsik gjør noe som kan oppfattes som et angrep?

Sjansen for at hun vil høre på deg og skjønne et milligram av det du sier ligger omkring null. Muligheten for at det vil ytterligere forverre ditt forhold til henne nærmer seg 100%.

Slik jeg ser det er det mest sansynlige resultat en opprivende krangel. Moren din kan da lire ut av seg ting som er enda tyngre å takle enn det du allerede har fått høre. Hun kan også bruke dine "påstander" mot deg gang på gang senere. Kort sagt, en konfrontasjon er sansynligvis bare et par kanner bensing på bålet. Og du blir den som blir mest brent.

Det kan hende at det kan være nyttig å kjenne nøye etter hvorfor man egentlig vil ta en konfrontasjon. Er det ene og alene for å hjelpe henne? Eller er det også et behov for og en lengsel etter å føle seg forstått og respektert av sin mor. Det sistnevnte er det ikke noe som helst galt i å ønske seg. Men jeg tror dessverre at det er stor fare for å du går på enda en skuffelse.

Hvis man har blitt tråkket mye ned av noen over lang tid, har man ofte en tendens til å søke oppreisning hos dem som har tråkket på en. Det som ofte da skjer er at man bare blir tråkket lengre ned. Man blir også enda mer avhengig av dem som sårer en.

Ofte er det bedre å bryte avhengigheten og finne sin oppreisning andre plasser. F.eks. ved å bite seg godt merke i all annerkjennelse man får fra annet hold. Og tillegge andre relasjoner og vennskap større vekt enn de som har såret.

Håper noe av dette gir litt mening for deg.

mvh

Takk for svaret. Det er ene og alene for at jeg synest synd på min mor som frastøter seg sine barn. Det må være enda værre for en person med så lav selvtillit å vite at ikke ens egne barn vil ha noe med henne å gkøre. Hun har heldigvis min søster :-)