Slik føles det å ha fått en BPD diagnose... (laaangt)

[vil bli borte]

"Du er herved arrestert for å være psykopat. Alt du sier og gjør i fremtiden kan og vil bli brukt i mot deg i psykiatriens navn."

"Du vil stadig bli overvåket slik at vi til enhver tid kan være oppmerksomme på eventuelle trekk som kan bekrefte vårt arrestasjonsgrunnlag."

"Dine reaksjoner og tanker er nå å betrakte som patologiske og ditt selv som mangelfullt. Evt. innsigelser på dette punkt vil bli oppfattet som en bekreftelse på vår mistanke, og vil bli ført som bevismateriale i saken mot deg."

"En hver lidelse du måtte få vil herved bli betraktet som sekundær, som en følge av dine sjelelige defekter. Du har ingen krav til å få adekvat behandling for dine sekundærlidelser."

"Du er herved også tiltalt for misbruk av narkotiske medikamenter. Dette gjelder også for de som ikke har fått utskrevet denne typen medikamenter. Dette av forebyggende årsaker."

"Ditt seksualliv vil fra nå av bli overvåket. Alle seksuell aktivitet utenom ekteskap vil bli notert som bevismateriale i psykiatriens sak i mot deg."

"Enhver skadelig handling du måtte foreta deg vil fra nå av bli betraktet som manipulering av dine omgivelser."

"Brudd i parforhold er heretter å betrakte som en naturlig konsekvens av dine sjelelige mangler"

"Dersom noen skulle bli uenig om din tilstand så vil det bli ansett som et resultat av et av dine psykopatiske trekk, din evne til å splitte andre"

" Vi har fra nå av rett til å vri og vende på alt du sier. Og bruke våre egne ord i mot deg"

Og sist, men ikke minst...,

"Vi fraskriver oss ett hvert ansvar for manglende bedring. Manglende bedring vil autaomatisk bekrefte at arrestasjonsgrunnlaget vårt var korrekt."

Vell det var litt av de tiltalene jeg føler at jeg har fått i mot meg.

For å si noe om selve systemet så føler jeg meg totalt rettsløs. Jeg har ingen reelle muligheter for å bli kvitt dette stempelet. Selv om flere har uttalt at det er feil.

Ellers så føler jeg at min mistillitt til systemet er stor. Slik har det ikke hvert fra begynnelsen, men etter at jeg fikk denne diagnosen en gang etter en uheldig "behandlingsrelasjon" har svekket tillitten min til systemet.

Ellers så føler jeg at få vil tale min sak offentlig. Miljøpersonal kunne si til meg at de var rystet over hvordan jeg ble møtt av behandler. Dette sa de rett ut. De kunne si at de reagerte kraftig....

MEN... de kunne dessverre ikke ta det opp. Kameraderi i stor stil spør du meg.

Jeg er smertelig klar over mine svake sider, og det gjør ikke så mye at de blir stemplet som til dels "sykelige/usunne". Men noe av det som har hvert ille er å bli tillagt negative egenskaper som en slettes ikke har. Jeg har feks. bestandig hvert stolt over at jeg er en rolig og sindig person. Så kommer får jeg høre at jeg har et usunt sinne. Det var vondt. Heldigvis får jeg fortsatt høreute at: du og bestefar, dere lar dere ikke affektere av bagateller. Dere er så rolige. Det gjør godt. Men uansett har det sådd en tvil i meg.

Det å få denne diagnosen har vekket opp i mye som har hvert veldig vanskelig for meg før, og som jeg endelig følte at jeg hadde fått ro for. Jeg hadde fått en bekreftelse på at jeg var normal. Det var ikke noe galt med meg, og alt var ikke min skyld.

Nå blomstret usikkerheten i meg igjen, og det er så unødvendig.

Det roer seg nok igjen en dag når jeg får bekreftelse nok til å være trygg på meg selv igjen.

Jeg har aldri i mitt liv hatet en person. Men behandlingen jeg fikk av behandler på sykehus, i tillegg til en vanskelig diagnose gjør at jeg hater han. Jeg hater han virkelig og ønsker han ingenting godt.Jeg var og er ikke søppel og ikke en kjeft skal få behandle meg som det heller. Ønsker han til helvette, men tviler på at han kommer inn-dessverre.

Jeg har ikke hvert noen spesielt usympatisk person, bortsett fra under puberteten. Som dere sikkert skjønner har ikke denne behandlingen hentet frem de beste sidene mine. Tvert i mot.

Det går mye bedre med de behandleren jeg går til nå. Men jeg føler at noe av mistillitten til systemet har jeg sendt til henne. Jeg går med konstant redsel for at jeg skal ha hvert ufin og usympatisk.

Men jeg kan heller ikke slutte i behandling. Sånn som det er nå så vil jeg ikke dø. Jeg vil leve. Men jeg må ha noen som kan fange meg opp dersom jeg blir deprimert. Jeg må ha noen som passer på å få meg innlagt før det går så langt som at jeg tar til å ta livet av meg.

Etter denne uheldige behandlingsrelasjonen og BPD diagnosen føler jeg at jeg er avhengig og bundet til en behandling som jeg hater.

Og til sist så er jeg så redd for å bli stemplet som gal at jeg prøver å skjule mitt egentlige jeg med nebb og klør og det koster krefter.

Jeg tenker på å begynne å snakke med prest bare for å få snakket med en person som ikke skal felle noen dom over livet mitt.

Jeg føler meg uendelig alene (selv om det er selvforskyldt) i kampen mot følelsene inni meg.

Jeg føler meg som i dette verst av "Ikke en spurv til jorden".

Tro det når stormen herjer Bladløse vintertrær! Tro det når brenning bryter over de nakne skjær! Tro det når ubeksyttet(!!!) Midt i en kamp du står! Tro det når helt alene(!!!) Du med en smerte(!!!) går!

Ja ja dette ble langt. Lurer på om noen har lest helt hit?

- vil bli borte

[hu']

Tankevekkende og godt skrevet. Jeg har selv hatt denne diagnosen en periode, men behandlerne gikk vekk fra den..... Da sa alle i systemet til meg at jeg burde være glad for at jeg ble kvitt "drittsekkdiagnosen". Det sier endel om deres holdninger syns jeg.

[Gjest trrrish]

BPD har så dårlig gjenklang at jeg tror flere som faktisk HAR diagnosen etter DSM og ICD, IKKE får den satt av sine behandler, fordi behandleren faktisk liker pasienten sin.

Jeg gikk i et år til en psykiater pga humørsvingninger, selvskading, stoore problemer med avvising, ukontrollert sinne osv. Men noen diagnose fikk jeg faktisk ikke, for psykiateren syntes jeg var bra person som han likte å ha terapi med!

[Gjest BPD´er]

Tankevekkende og godt skrevet. Jeg har selv hatt denne diagnosen en periode, men behandlerne gikk vekk fra den..... Da sa alle i systemet til meg at jeg burde være glad for at jeg ble kvitt "drittsekkdiagnosen". Det sier endel om deres holdninger syns jeg.

Jeg har selv BPD diagnose og ble både opprørt og trist over å lese dette innlegge. Ikke minst reagerte jeg på hu´ s innlegg hvor hun fortalte at helsepersonell hadde sagt til henne at hun skulle være glad for å bli kvitt "drittsekkdiagnosen".

DA må jeg bare spørre: Hvilke folk er det egentlig som jobber i psykiatrien? Er det folk som er så inkompetente at de ikke ser forskjell på en diagnose og ett menneske? ER de ikke klar over at det er en vesentlig forskjell mellom BPD og en drittsekk-psykopat??

Har de ikke faglig nok tyngde til å forstå og fatte at evt. manipuleringer er en forsvarsmekanisme i.o.m en skremmende sterk angst for atskillelse og tap av kontroll??

Jeg sier med vilje ikke min diagnose til noen, fordi folk med BPD har et dårlig rykte.

Det er veldig trist at det har blitt sånn. Det har med uvitenhet å gjøre.

Men det som skremmer meg mest er slik uvitenhet og inkompetanse hos såkalte fagpersoner!!!

hilsen en opprørt

[vil bli borte]

BPD har så dårlig gjenklang at jeg tror flere som faktisk HAR diagnosen etter DSM og ICD, IKKE får den satt av sine behandler, fordi behandleren faktisk liker pasienten sin.

Jeg gikk i et år til en psykiater pga humørsvingninger, selvskading, stoore problemer med avvising, ukontrollert sinne osv. Men noen diagnose fikk jeg faktisk ikke, for psykiateren syntes jeg var bra person som han likte å ha terapi med!

Det samme sier psykiateren min. Hun sier at om jeg så hadde hatt borderline så ville hun ikke ha satt denne diagnosen fordi den har blitt så utrolig belastende på meg. Hun sier at hun vil meg jo alt godt, og vil ikke gjøre noe som fører til at jeg blir dårligere.

Hun sier videre, i motsetning til NHD, at det strengt tatt ikke er nødvendig å sette denne diagnosen fordi det har ingen behanlingsmessig betydning.

Hun sier hun har satt denne diagnosen, men da var det fordi vedkommende var enig og syntes det var en lettelse at de fikk vite hva det var de kjempet sånn i mot.

[Gjest ungoguerfaren]

Såklart vi leste helt dit, dumma

om du nå har bpd eller ikke, du kan å ordlegge deg bedre enn mang en psykiater kunne ha greid, og uansett, hvem er hvem til å bedømme hvem som er friske eller ikke....