Fikk ingen ting til gebursdagen

[Gjest svigerdattera]

Hva fikk gamlefar av dere til bursdagen sin, da?

Han fikk en presang som var verdt ca. 400 kroner.

Selv synes jeg det normale er at foreldre gir mye mere til barna enn omvendt. Det synes jeg også er mere naturlig. Vi har da også gjeld å betale på. Han har ikke ei krone i gjeld.

[Gjest Gina'en]

Han fikk en presang som var verdt ca. 400 kroner.

Selv synes jeg det normale er at foreldre gir mye mere til barna enn omvendt. Det synes jeg også er mere naturlig. Vi har da også gjeld å betale på. Han har ikke ei krone i gjeld.

Ok, nå begynner jeg å miste den lille "sympatien" jeg hadde for deg...

Naturlig at foreldrene skal gi mer til barna enn omvendt? Han er ALENE! Dere er to stykker! Skal han da liksom gi dere dyrere gave, enn det dere gir til ham? Nei, ærlig talt!

Dessuten finnes det ingen regel som sier at foreldrene skal gi dyrere gaver til barna sine enn det de gir til dem.

[Gjest ikke undertegnet]

Når en person ikke har fått søsken i "gave" så synes jeg de godt kan få litt ekstra. Den goden unner jeg enebarn faktisk. Det er ikke alltid like lett og ikke ha søsken som kan stille opp og annet.

Jeg er enebarn, og jeg må nå si at en slipper en god del problemer også da!

Av og til savner jeg søsken, men IKKE når jeg ser voksne søsken som er uvenner, og all den dritten det fører med seg. Og definitivt savner jeg det ikke når jeg ser hva som skjer med søsken når foreldrene dør og det er arv på gang. DA skal jeg være glad jeg er enebarn da!

[Gjest ikke undertegnet]

Nei selfølgleig ikke. Men helt ærlig hadde du ikke reagert i det hele tatt?

Jeg har aldri hørt om andre enebarn som har fått så lite som min mann.

Det er ikke gavens størrelse som teller, men at en blir husket på.

Jeg vil heller at folk bruker tid på å telefonere meg på dagen. Setter mer pris på det enn dyre gaver kjøpt uten omtanke, bare for å ha noe fint og dyrt å gi.

Noen i familien min ble fornærmet da vi sluttet å gi gaver mellom oss voksne. Men DE ringte aldri for å gratulere oss med dagen, verken før eller etter 'gaveslutt'. Jeg har alltid gjort det og gjør det fortsatt, til dem også. Neida, det viktige var å få gaven, ikke å huske på hverandre. Fy f sier jeg bare!

Men for noen er det vel penger og ting som teller mest her i livet. Så da så!

[Gjest prust]

Du har fått mye pepper her i dag! Det skal du ikke få av meg.

Jeg skjønner godt at du reagerer. Når det gjelder bursdager, vil mange kjenne seg som et barn, selv om en er voksen og etablert. Jeg hadde blitt utrolig skuffet om jeg ikke hadde fått noe av foreldrene mine til bursdagen. Det skjedde faktisk en gang, og da var jeg vel 20-22 år. Fikk presang av mamma, men ikke av pappa (de bor ikke sammen). Utrolig sårt, men jeg sa ikke noe til ham.

Mannen min er enebarn, og han får alltid noe, ikke alltids så dyrt, men alltid noe. Svigers er imidlertid veldig flinke til å komme med penger eller gaver eller hjelp innimellom bursdager og jul.

Jeg kunne aldri tenke meg å kutte ut tradisjonen med gaver. Jeg vet at mine foreldre gleder seg over å få gaver, det samme gjør jeg og min mann.

Synes dere skal snakke med svigerfar om det.

[Gjest svigerdattera]

Jeg er enebarn, og jeg må nå si at en slipper en god del problemer også da!

Av og til savner jeg søsken, men IKKE når jeg ser voksne søsken som er uvenner, og all den dritten det fører med seg. Og definitivt savner jeg det ikke når jeg ser hva som skjer med søsken når foreldrene dør og det er arv på gang. DA skal jeg være glad jeg er enebarn da!

Nei det er ikke noe regel. Men de fleste jeg kjenner får i safall mye mere av foreldrene sine enn hva de gir tilbake og da både i hjelp og penger.

[Gjest ikke undertegnet]

Han har et barnebarn og hun pleier å få 500 kr. til gebursdagen. Til jul har vi pleid å få 1000 kr. til sammen alle tre. Han har aldri kjøpt en eneste gave til barnebarnet sitt utenom dette. Til barnedåpen fikk hun heller ikke noe. Selv fikk jeg 500 kr. når jeg hadde rund dag men har aldri fått noe før eller siden. Han er rett og slett gjerrig tror jeg og jeg må innrømme at det både skuffer og irriterer meg litt.

Er han gjerrig når han gir barnebarnet kr 500 til gebursdag?

Jaja, vi har forskjellige krav her i livet. Du er nok litt bortskjemt du også!

[Gjest svigerdattera]

Du har fått mye pepper her i dag! Det skal du ikke få av meg.

Jeg skjønner godt at du reagerer. Når det gjelder bursdager, vil mange kjenne seg som et barn, selv om en er voksen og etablert. Jeg hadde blitt utrolig skuffet om jeg ikke hadde fått noe av foreldrene mine til bursdagen. Det skjedde faktisk en gang, og da var jeg vel 20-22 år. Fikk presang av mamma, men ikke av pappa (de bor ikke sammen). Utrolig sårt, men jeg sa ikke noe til ham.

Mannen min er enebarn, og han får alltid noe, ikke alltids så dyrt, men alltid noe. Svigers er imidlertid veldig flinke til å komme med penger eller gaver eller hjelp innimellom bursdager og jul.

Jeg kunne aldri tenke meg å kutte ut tradisjonen med gaver. Jeg vet at mine foreldre gleder seg over å få gaver, det samme gjør jeg og min mann.

Synes dere skal snakke med svigerfar om det.

Ja det var godt at noen endelig forsto min reaksjon. Føler jeg aldri har vært noe kravstor av meg men begynner jo å lure siden nesten alle som har svart her ikke ville reagert som meg.

[Gjest ikke undertegnet]

Mye av den arven vil nok gå ut igjen i skatt. Hans mor sa alltid hun ville dele ut hvert år for at sønnen skulle slippe så høy skatt en gang av det hun eide. Hun levde og åndet for sin sønn. han betydde alt for henne. Min mann var alltid også vært mest knyttet til henne.

Jaså, du går allerede og tenker på hvordan din mann kan få mest ut av sine foreldres arv?

Herregud, skam deg, er det ikke annet enn penger i hodet på deg eller? Hole til seg mest mulig? Blir ikke lykkelig av det, vet du!

Jeg er enebarn selv, og fikk aldri mange tusen i gave. Faktisk fikk min mann større gave av sine foreldre, selv om han hadde flere søsken. Og aldri har jeg vel tenkt på at jeg må tyne mest mulig ut av mine foreldre. Det dummeste jeg vet er folk som ikke unner seg noe for at ungene skal arve mest mulig.

Nei, JEG skal bruke så mye jeg orker før jeg dør. Arvingene krangler allikevel. Skal heller kjøpe feriereiser og større ting som barna trenger til huset, hvis jeg har råd. Men det er bare hvis jeg har råd altså! Ungene har bare godt av å klare seg selv. Det har jeg gjort, selv om jeg er enebarn.

Noen unge i familien får sydd puter oppunder armene ved å bli ytt økonomisk hjelp i tide og utide av foreldrene, med det som resultat at de driter i det økonomiske. Mamma og pappa kommer jo allikevel til unnsetning. Det går på merkeklær, uteliv osv. Og så overlater de restskattent il mamma og pappa. Og DE betaler. Snakk om å gjøre ungene sine en bjørnetjeneste da!

[Gjest prust]

Ja det var godt at noen endelig forsto min reaksjon. Føler jeg aldri har vært noe kravstor av meg men begynner jo å lure siden nesten alle som har svart her ikke ville reagert som meg.

Min far en ganske gnien på penger. Ikke med vilje, tror jeg, men det faller han nesten aldri inn at det går an å gi sine to døtre en tusenlapp eller to.... Han har veldig god råd. Han tenker heller ikke på å betale for bensin hvis noen kjører ham, eller mannen min har lånt eller leid en maskin for å hjelpe ham... Men han er jo snill da, og stortrives sammen med barna.

[Gjest ikke undertegnet]

Nei det er ikke noe regel. Men de fleste jeg kjenner får i safall mye mere av foreldrene sine enn hva de gir tilbake og da både i hjelp og penger.

Ja, men hvorfor sammenligne da?

I vår familie har vi alle ganske så god råd. Allikevel gir vi ikke mer enn 250 i gaver ved vanlig bursdag. Og det er bare til barna. Det blir jo allikevel bare å bytte ting. Og vi trenger ikke noe vi ikke kan kjøpe selv noen av oss. Og ignen av oss har plass til å lagre masse unyttige gaver heller!

Bare patetisk å kjøpe gaver til tusenvis av kroner. Og svigerforeldrene har best råd av alle, og de gir litt mer. Vi får 300 til en vanlig bursdag.

Ville ikke tro de var mer glad i oss om vi fikk 3000 for å si det slik.

[Gjest ikke undertegnet]

Det er mulig. Men det hadde vært hyggelig med en gave på sånne dager da. Om vi så fikk bare noen hundrelapper skulle jeg ikke sagt noe. Men ingen verdens ting synes jeg er smålig . En ting var at jeg ikke fikk noe men når ikke han gir til sin eneste sønn en gang da reagerte jeg. Jeg tror også andre hadde gjort det, selv om de ikke vil innrømme det her. Det skal bli spennede å se om vi får noe til jul da. I hvertfall når jeg hører hvor mye andre får så kan jeg ikke akkuratt si han er raus. Vi får alltid gaver fra min familie til alle slike dager og jeg har tre søsken. De har også flere ganger gitt gaver til dattera vår også og de har langt dårligere råd.

'Om vi så fikk bare noen hundrelapper....'

Si meg en ting, har du veldig god råd selv? Siden du synes NOEN hundrelapper er 'bare'?

Det skinner liksom igjennom hele veien at det er gavens størrelse som betyr noe her. Ikke omtanke og det å bli husket på.

Du må være enfattig sjel!

[Gjest svigerdattera]

Jaså, du går allerede og tenker på hvordan din mann kan få mest ut av sine foreldres arv?

Herregud, skam deg, er det ikke annet enn penger i hodet på deg eller? Hole til seg mest mulig? Blir ikke lykkelig av det, vet du!

Jeg er enebarn selv, og fikk aldri mange tusen i gave. Faktisk fikk min mann større gave av sine foreldre, selv om han hadde flere søsken. Og aldri har jeg vel tenkt på at jeg må tyne mest mulig ut av mine foreldre. Det dummeste jeg vet er folk som ikke unner seg noe for at ungene skal arve mest mulig.

Nei, JEG skal bruke så mye jeg orker før jeg dør. Arvingene krangler allikevel. Skal heller kjøpe feriereiser og større ting som barna trenger til huset, hvis jeg har råd. Men det er bare hvis jeg har råd altså! Ungene har bare godt av å klare seg selv. Det har jeg gjort, selv om jeg er enebarn.

Noen unge i familien får sydd puter oppunder armene ved å bli ytt økonomisk hjelp i tide og utide av foreldrene, med det som resultat at de driter i det økonomiske. Mamma og pappa kommer jo allikevel til unnsetning. Det går på merkeklær, uteliv osv. Og så overlater de restskattent il mamma og pappa. Og DE betaler. Snakk om å gjøre ungene sine en bjørnetjeneste da!

Det var et svar på spørsmålet ang. arv. Tenker ikke på arven i det hele tatt. (på andre kjenner man seg selv, så det er vel kanskje du som tenker på arven?)

Det er stor forskjell på det og ønske om å få en gave på bursdagen. Når jeg ser hvor mye mine foreldre gir som har 9 barnebarn og fire barn og fire svogre så synes jeg hans far er gniten. Alle får gaver både til bursdager og jul og også utenom. Med tanke på de så synes jeg vi får alt for mye. De kunne godt ha beholdt en god del mere selv og jeg har sagt jeg synes de heller burde unne seg mere også.

[pip]

Kanskje kona har ordnet dette i alle år, og han har glemt at det er vanlig å ta med seg en gave når en er bedt i bursdagsselskap?

Du kan jo få mannen din til å hinte om dette neste gang det er en bursdag på gang?

[Gjest svigerdattera]

'Om vi så fikk bare noen hundrelapper....'

Si meg en ting, har du veldig god råd selv? Siden du synes NOEN hundrelapper er 'bare'?

Det skinner liksom igjennom hele veien at det er gavens størrelse som betyr noe her. Ikke omtanke og det å bli husket på.

Du må være enfattig sjel!

Noen hundrelapper er ikke mye når man har bare et barn og et barnebarn. Om han hadde flere barn og barnebarn eller dårlig råd så hadde saken vært en annen. Tror ikke jeg ønsker mere enn det jeg synes er rimelig.

[Gjest BareMegBare]

Noen hundrelapper er ikke mye når man har bare et barn og et barnebarn. Om han hadde flere barn og barnebarn eller dårlig råd så hadde saken vært en annen. Tror ikke jeg ønsker mere enn det jeg synes er rimelig.

Jeg og samboeren min har bursdag samme dag. Av mine besteforeldre fikk jeg en nydelig sølvskje som min oldemor fikk i dåpsgave. Den er ikke særlig mye verdt, men jeg ble ufattelig glad for den. Samboeren min fikk 2000 kr. av sine besteforeldre. Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg myyye heller ville ha den skjea, og ikke penger. For meg virker det som om du er ute etter å få en gave som er VERDT mye eller mange tusenlapper. Men det er da virkelig ikke det som teller? Om du mener det, synes jeg nesten synd på deg...

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg og samboeren min har bursdag samme dag. Av mine besteforeldre fikk jeg en nydelig sølvskje som min oldemor fikk i dåpsgave. Den er ikke særlig mye verdt, men jeg ble ufattelig glad for den. Samboeren min fikk 2000 kr. av sine besteforeldre. Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg myyye heller ville ha den skjea, og ikke penger. For meg virker det som om du er ute etter å få en gave som er VERDT mye eller mange tusenlapper. Men det er da virkelig ikke det som teller? Om du mener det, synes jeg nesten synd på deg...

Grunnen til at jeg skrev penger er at de gangene vi har fått noe av ham så har det vært penger. For de pengene har vi alltid kjøpt et eller annet. Min mann sa før gebursdagen hva han var tenkst til å kjøpe seg for de pengene han regnet med han skulle få til gebursdagen sin. Han synes også at faren er en gjerrigknark. Vi har ikke så god råd og en tusenlapp gjør faktisk at han kan kjøpe seg noe han ikke ville hatt råd til ellers.

Jeg synes det er mange som dømmer oss her, men jeg har nesten problemer med å tro at andre ikke ville reagert på samme måte om det var de i en lignende situasjon.

[Gjest BareMegBare]

Grunnen til at jeg skrev penger er at de gangene vi har fått noe av ham så har det vært penger. For de pengene har vi alltid kjøpt et eller annet. Min mann sa før gebursdagen hva han var tenkst til å kjøpe seg for de pengene han regnet med han skulle få til gebursdagen sin. Han synes også at faren er en gjerrigknark. Vi har ikke så god råd og en tusenlapp gjør faktisk at han kan kjøpe seg noe han ikke ville hatt råd til ellers.

Jeg synes det er mange som dømmer oss her, men jeg har nesten problemer med å tro at andre ikke ville reagert på samme måte om det var de i en lignende situasjon.

Jeg skrev til deg helt i begynnelsen at jeg nok også ville ha blitt litt skuffa om jeg ikke fikk noe av foreldrene mine til bursdagen min. Men det er måten du liksom higer etter verdi, som får meg til reagere. For det virker som om det er PENGER du er ute etter, og ikke selve gaven. Jeg kan i allefall si såpass at barna mine aldri har fått gaver til over tusen kroner av besteforeldrene sine.

[favn]

At voksne folk forventer bursdagsgaver synes jeg er litt rart.

[Gjest ildg]

Han fikk en presang som var verdt ca. 400 kroner.

Selv synes jeg det normale er at foreldre gir mye mere til barna enn omvendt. Det synes jeg også er mere naturlig. Vi har da også gjeld å betale på. Han har ikke ei krone i gjeld.

Han er vel pensjonist? Selvfølgelig burde han dele pensjonen sin med dere, viss ikke er han en egoist - ikke sant?