Gå til innhold

sliten?


Gjest en som vil være anonym i dag.
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest en som vil være anonym i dag.

Adopsjonsprosessen gir oss en masse glede, spenning, lengsel og venting!

Sammen med store og små ting som skjer ellers i hverdagen: Har noen av dere følt dere helt utslitt og dårlige i løpet av denne prosessen før eller etter henting av barnet? Eller er det bare meg som er sliten spør

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest kinamamsen

I løpet av prossessen ventet og lengtet jeg meg "syk", og følte meg mange ganger helt utslitt av det hele. Etter at adopsjonen var gjennomført har jeg flere ganger følt meg sliten av søvnløshet, følelse av utilstrekkelighet o.s.v. o.s.v. - akkurat som alle andre foreldre. Men, alt i alt har det vært en lykke og glede å bli mamma, så det overskygger alt annet! Når man føler seg som mest på bånn kan det kun gå en vei og det er oppover ! Lykke til videre! Tenk positivt og fokusèr på de små gleder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamta

Ja, jeg har følt på utmattelse og tretthet både underveis i prosessene og etter at barna har kommet hjem.

Det er nok ikke mer enn naturlig når du tenker på de store følelsesmessige påkjenningene vi ofte må gjennom i en adopsjonsprosess. Og når man så får sitt etterlengtede lille gull, ER det en stor omveltning både for familien og barnet.

På tross av alt dette, så er det å bli Mamma den største lykken i livet - for meg. Og den overskygger alt annet.

Hvis du virkelig er blitt syk av prosessen, kan du jo snakke med legen din og kanskje få en kortere sykemelding som kan hjelpe deg ovenpå igjen? Ellers kan det nok være greit å fokusere på helt andre ting enn adopsjonen mens man venter. Å ha en mer eller mindre tidkrevende hobby har ihvertfall for meg vært en stor fordel når ventetiden har trukket i langdrag.

Hilsener fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest fru grønn

Ikke bare deg, nei!

Var selv kjempesliten før vi reiste, og hadde kanskje litt ekstra dårlig følelse, fordi jeg tenkte at jeg ikke burde være sliten. Men man må få føle det man føler, uten å legge ekstra sten til byrden med ikke å gi seg selv lov til å være det man er. (litt kronglete sagt)

All forståelse fra meg til deg.

Jeg er ikke så god til positiv tenkning, for meg er det best bare å få det sagt, gråte, hva som helst, og så letter trykket etterhvert.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ahg

Jeg var til tider ganske matt i venteprosessen. Det var periodevis tungt at det tok så lang tid, og så var det ekstra tungt de siste månedene før tildelingene fordi tildelingstiden økte i forhold til det vi hadde forventet i utgangspunktet. Siste gangen var jeg så utslitt av å vente at jeg trodde jeg ikke skulle ha noe energi igjen når tildelingen til slutt kom (men der tok jeg feil!).

For meg var det en tøff overgang i livet å få det første barnet. 39 år gammel, vant til full frihet og mye jobbing. Det ble en ganske kraftig omveltning i livsstil, og det tok tid å venne seg til det. Mange rare og tunge følelser de første månedene. Synes datteren vår var verdens skjønneste, og jeg var så stolt av henne at jeg nesten rant over, men jeg slet med meg selv. Det var også en prøvelse at vi hadde mye nattevåk det første året. Men så gikk det seg til, og etter et drøyt år var alt på plass. Hadde 'glemt' hvordan det var før vi fikk barn, og det føltes helt normalt å være mamma. Og kry som bare det over å være mamma, ja det var jeg helt fra dag 1.

Var veldig spent på hvordan det ville bli å få to barn. Det gikk over all forventning i vårt tilfelle. Mye enklere overgang enn første gangen. Så nå er jeg enda kryere mamma til to!

Gled deg!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest også anonym i dag

Ja- utslitt. Så utslitt at jeg ringte jobben og sa at jeg er syk. Kunne tenkt meg 14 dager på sofaen. Med god bok og te. kople ut verden helt til tildelingen kommer. Men det går da ikke an(?)! Kjenner at jeg må jobbe med meg selv hver dag denne høsten for å finne motivasjon til jobben. Jeg vil egentlig ikke være der. For jeg vil reise, til det lille barnet som venter på oss en plass der ute.

Det harmonerer ikke med svaret mennesker rundt meg får når de spørr hvordan vi har det? "Jo da, alt er fint. Vi gleder oss, og er spente og det skjer nok snart og....." (kvitre, kvitre, kvitre...).

Jeg er så lei av å - ikke kunne planlegge. - Ikke vite hvordan hverrdagen vår vil være de neste månedene. - Ikke kunne si - Hurra, om 14 dager reiser vi.. for vi har fått ....

sutre, klage, forstår deg veldig hilsen fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest også anonym

Ja, sliten og særlig i forbindelse med papirinnsamling, legebesøk... Venting på time, venting på papirer, frister... alt ved siden av det daglige. Hodet er på flere steder, samtidig er det sååå langt fram. Jeg følte faktisk innimellom at det var greit at det var en stund til ungen kom, bare jeg fikk unna papirer og kunne vente i fred. Så endret det seg, spesielt da tildeling nærmet seg: en langdryg periode med småhandling av barneplagg og dagdrømmer. En enorm glede ved tildeling og BILDET! Noe konkret, omsider. Og så de travle dagene før avreise, med noen veeeldig lange dager innimellom. Spennende og slitsomt ja! Nå nærmer det seg tildeling av nr 2 og jeg kjenner den følelsen, hvordan skal man beskrive den, - ikke helt tilstede i hverdagen, gravid i hodet, hverdagen full av jobb, barn nr 1 og alt det andre som skal fungere normalt, mens "magen" vokser. Forrige gang tok jeg fri tre uker før henting. Veldig lurt! Nå har jeg ikke anledning til det i jobben min. Men jeg merker også en annen ro nå med nr 2. Vet litt om det å få barn, liksom. Neste tildeling vil jo vise om det blir et friskt og harmonisk barn slik som nr 1. Det er kanskje slik de fleste tenker? Det hører vel med, alltid noen funderinger i bakhodet? Igjen en forandring i livssituasjonen. Et nytt familiemedlem!! Uansett: Du har lov til å være sliten!! Ganske normalt tror nå jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

BMS!

Kjære deg!

Jeg begynner også og bli rimlig sliten til tider, men vi får holde ut så godt vi kan.

Takk og lov, går det jo litt i bølgedaler, i alle fall for min del.

Vente klem fra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest uten nick

Ja- utslitt. Så utslitt at jeg ringte jobben og sa at jeg er syk. Kunne tenkt meg 14 dager på sofaen. Med god bok og te. kople ut verden helt til tildelingen kommer. Men det går da ikke an(?)! Kjenner at jeg må jobbe med meg selv hver dag denne høsten for å finne motivasjon til jobben. Jeg vil egentlig ikke være der. For jeg vil reise, til det lille barnet som venter på oss en plass der ute.

Det harmonerer ikke med svaret mennesker rundt meg får når de spørr hvordan vi har det? "Jo da, alt er fint. Vi gleder oss, og er spente og det skjer nok snart og....." (kvitre, kvitre, kvitre...).

Jeg er så lei av å - ikke kunne planlegge. - Ikke vite hvordan hverrdagen vår vil være de neste månedene. - Ikke kunne si - Hurra, om 14 dager reiser vi.. for vi har fått ....

sutre, klage, forstår deg veldig hilsen fra

Heisann !!

Her er flere som sliter i prosessen. Jeg også. Har gått å hanglet i lengre tid...plaget med kvalme, hjertebank, tretthet og søvnproblemer. Gikk til slutt til legen min, som sykemeldte meg, først i en uke. Da jeg endelig kunne slappe av falt jeg "helt sammen". Ikke noe overskudd til noen ting, lå bare på sofaen og syntes innimellom forferdelig synd på meg selv. Dette var helt i begynnelsen av juni....jeg er enda sykemeldt, men nå aktiv sykemelding. Legen kaller det for slitenhetssyndrom, og mener det hele kommer av både flere mislykkede prøverørsforsøk, og alt det vi må gjennom i.l.a denne adopsjonsprosessen. Mitt råd er derfor: Føler man seg utslitt, utafor og synes det er for tungt å gå på jobben,så snakk med legen for å finne ut hva som kan hjelpe en til å komme seg ovenpå igjen. Jeg er nå i nesten normalform, men legen vil ikke at jeg skal begynne i full jobb for tidlig. Jeg unner ingen å måtte gjennomgå alt dette slitet, så slapp av nå før det blir for ille....da tar bare alt så veldig mye lengre tid. Lykke til til alle dere som sliter, og vær flinkere til å kjenne på hvordan kroppen deres har det

Vennlig hilsen en som i dag er

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest rufsa

Å nei, du, det er nok ikke bare du som er sliten!

Jeg ble sykmeldt en måneds tid før tildeling. Hadde rett og slett ingenting å gi på jobben - gråt bare noen pekte på meg.

Denne situasjonen ble bedre, men slitenheten kom igjen i fullt monn etter at vi kom hjem med det etterlengtede barnet.

I perioder begynte jeg å lure på om det feilet meg noe alvorlig for alt var et blodslit i flere måneder.

Nå - snart et år etter hjemkomst ser jeg at belastningen totalt har nok vært større enn jeg trodde eller var villig til å se.

Uansett - godta at du er sliten, deprimert, nedfor - hvilke følelser du enn har. Jeg tror, nei jeg vet at dette også er normalt.

Trøsten, hvis det er noen trøst da er at det går over. En dag kan du se tilbake og nesten ikke huske hvor ille det var. Jeg har begynt på den veien nå.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...