Deprimert 17 åring?

[Maj_Ann]

Min datter på 17 år har det ikke så godt for tiden. For omtrent ett år siden var hun svært langt nede, begynte å gå i mørke klær gråt mye, satt mye for seg selv o.l. Etter som tiden gikk så det ut som om det begynte å gå bedre med henne, men nå er det værre enn noen gang før. Hun sitter nede på rommet sitt og ser på TV hele dagen, og er bare oppe når hun skal hente seg noe å spise. Alle måltider spiser hun alene, hun orker ikke spise med oss andre fordi hun mener vi er "ekle".

Jeg har i grunn aldri hatt så god kontakt med dattera mi, og det er vanskelig å få de til å snakke når de er så gamle. Når jeg ser på venninnene mine og kontakten de har med sine døtre blir jeg kjempemisunnelig. Om jeg prøver å snakke til jenta mi får jeg bare stygge blikk og kommentarer tilbake. Og det nytter ikke være streng tilbake, for da bare hyler og skriker hun.

Spesielt vanskelig er det nok for pappan hennes, for hun har nemmelig bestemt seg for å hate ham og å unngå ham på alle mulige måter. Det å øvelseskjøre blir derfor helt umulig, selv om jeg vet at hun ønsker seg sertifikatet kjempemye. "Jeg kan ta det når jeg blir voksen" sier hun bare, og det synes jeg er utrolig trist! Storesøsknene hennes har fått lappen når de var 18, og jeg vil at også hun skal det.

Jeg tror hun er klar for å flytte ut, at det kan ha noe med det å gjøre. Hun sier hun skal flytte til andre kanten av landet til neste år, og at hun ikke kommer til å komme tilbake med mindre hun er nødt. Det skremmer meg, jeg vil jo ikke miste henne!

Nå må det nevnes at hun ikke er sånn hele tiden, på skolen og ute blandt folk er hun eksemplarisk. Det er altså bare når vi er i nærheten, og når ingen utenfra ser henne at hun blir denne triste innesluttede jenta.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre; om det er noe jeg kan gjøre?

[Gjest Rusle]

Nå har hun vært og er i en veldig vanskelig alder. En tid da de fleste tenåringer synes de "lider" og foreldre og søsken er verre enn verst.

Du skriver hun har det bra sammen med andre enn dere. Er dette noe dere ser og hører, eller er det noe hun selv forteller? Uansett alder, vil det å være seg selv fullt ut være enklest sammen med dem man kjenner best. Foreldre er ikke alltid like populære ;-)

Kanskje er det noe utenfor hjemmet som plager henne? Hvis hun går på skole, kan dere ringe/skrive til lærere og spørre hvordan hun har det der.

[Maj_Ann]

Nå har hun vært og er i en veldig vanskelig alder. En tid da de fleste tenåringer synes de "lider" og foreldre og søsken er verre enn verst.

Du skriver hun har det bra sammen med andre enn dere. Er dette noe dere ser og hører, eller er det noe hun selv forteller? Uansett alder, vil det å være seg selv fullt ut være enklest sammen med dem man kjenner best. Foreldre er ikke alltid like populære ;-)

Kanskje er det noe utenfor hjemmet som plager henne? Hvis hun går på skole, kan dere ringe/skrive til lærere og spørre hvordan hun har det der.

Hun er alltid ute i helgene, og har ei god venninne som hun har hatt hele barndommen, i tillegg til noen som hun har fått senere. Hun har alltid vært flink på skolen, og liker seg der.

Jeg har bare så lyst til å hjelpe, men vet ikke hvordan. Tror ikke det vil hjelpe oss å få inn noen utenforstående, for det vil vel bare gjøre at hun "hater" oss enda mer.

Jeg håper det er normalt, og at det blir bedre. Håper også at det ikke ødelegger for mye for henne. Tror hun sitter mye å tenker for seg selv, og jeg er redd hun kanskje tenker for mye. Vanskelig å si, blir bare spekulasjoner fra min side.

[Gjest Rusle]

Hun er alltid ute i helgene, og har ei god venninne som hun har hatt hele barndommen, i tillegg til noen som hun har fått senere. Hun har alltid vært flink på skolen, og liker seg der.

Jeg har bare så lyst til å hjelpe, men vet ikke hvordan. Tror ikke det vil hjelpe oss å få inn noen utenforstående, for det vil vel bare gjøre at hun "hater" oss enda mer.

Jeg håper det er normalt, og at det blir bedre. Håper også at det ikke ødelegger for mye for henne. Tror hun sitter mye å tenker for seg selv, og jeg er redd hun kanskje tenker for mye. Vanskelig å si, blir bare spekulasjoner fra min side.

Det er ikke unormalt å ville trekke seg unna nå og da. Vel, noen reflekterer mye og det er ikke noe galt i det. Så lenge hun har en god venninne + noen andre og i tillegg trives på skolen, ville jeg ha tatt det med ro.

Har selv en 16 åring. Hun er heller ikke den veldig åpne typen. Noen ganger når jeg spør henne om hverdagslige ting, får jeg bare "mummel" til svar. Andre ganger gjør hun seg litt overbærende ;o). Men andre ganger kan hun sette i gang å fortelle i det vide og det brede.

Tror det hele vil bedre seg etter hvert som hun blir eldre. Selv om hun er litt på kant med dere foreldre, betyr ikke det at hun ønsker å flytte hjemmefra. I så tilfelle skulle de fleste i den alderen ha flyttet når de blir 18. Men det gjør de jo ikke ;-)

[Maj_Ann]

Det er ikke unormalt å ville trekke seg unna nå og da. Vel, noen reflekterer mye og det er ikke noe galt i det. Så lenge hun har en god venninne + noen andre og i tillegg trives på skolen, ville jeg ha tatt det med ro.

Har selv en 16 åring. Hun er heller ikke den veldig åpne typen. Noen ganger når jeg spør henne om hverdagslige ting, får jeg bare "mummel" til svar. Andre ganger gjør hun seg litt overbærende ;o). Men andre ganger kan hun sette i gang å fortelle i det vide og det brede.

Tror det hele vil bedre seg etter hvert som hun blir eldre. Selv om hun er litt på kant med dere foreldre, betyr ikke det at hun ønsker å flytte hjemmefra. I så tilfelle skulle de fleste i den alderen ha flyttet når de blir 18. Men det gjør de jo ikke ;-)

Men min datter, i motsetning til din, snakker aldri i det vide og det brede. Hun gjorde det før, da hun var "fjortis", men nå som hun begynner å komme over den perioden virker det som om hun vil vokse fra oss.

Hun flytter til neste år, og jeg håper virkelig at hun ikke har tenkt til å gjøre noe med de her "aldri komme tilbake" tankene sine.

Men tror du ikke det er en grunn til at hun oppfører seg som hun gjør? Hun sier ikke det selv, men jeg vet ikke.

Det som i grunn gjør meg aller mest trist er å tenke på at hun, pga hun er så sta, ikke kommer til å ta sertifikatet som hun har ønsket seg så lenge. Noen som har noe tips til hvordan vi kan få henne inn i bilen?

[soleil]

Ungdom kan også få depresjoner. Det trenger ikke være noen ytre årsak. Hvis du tror at det ikke er normal tenårings-atferd så syns jeg hun burde snakke med en lege/psykolog/psykiater. Psykologisk behandling er gratis for de under 18.

[Gjest Rusle]

Men min datter, i motsetning til din, snakker aldri i det vide og det brede. Hun gjorde det før, da hun var "fjortis", men nå som hun begynner å komme over den perioden virker det som om hun vil vokse fra oss.

Hun flytter til neste år, og jeg håper virkelig at hun ikke har tenkt til å gjøre noe med de her "aldri komme tilbake" tankene sine.

Men tror du ikke det er en grunn til at hun oppfører seg som hun gjør? Hun sier ikke det selv, men jeg vet ikke.

Det som i grunn gjør meg aller mest trist er å tenke på at hun, pga hun er så sta, ikke kommer til å ta sertifikatet som hun har ønsket seg så lenge. Noen som har noe tips til hvordan vi kan få henne inn i bilen?

Kan det ha noe med at hun er nødt til å flytte hjemmefra? At hun til syvende og sist ikke ønsker å flytte og dermed allerede nå prøver(på sin måte) å løsrive seg fra dere.

Hvordan å få henne til å ville øvelseskjøre, vet jeg ikke. Er det andre enn faren hun kan kjøre med?

[PREETI]

Kan det ha noe med at hun er nødt til å flytte hjemmefra? At hun til syvende og sist ikke ønsker å flytte og dermed allerede nå prøver(på sin måte) å løsrive seg fra dere.

Hvordan å få henne til å ville øvelseskjøre, vet jeg ikke. Er det andre enn faren hun kan kjøre med?

Kanskje hun kan snakke med noen andre utenfor hjemmet?

Det hjalp meg med mine spiseforstyrrelser.

Jeg er 15.

Og : det virker som du er veldig opptatt av at hun skal få lappen. Vil hun ikke, la henne være. Ikke press henne, det er irriterende.

[Gjest efoll]

Ønsker bare å gi en trøsteklem...Dette høres sørgelig ut, og jeg håper det er en fase som går over i løpet av forholdsvis kort stund. Hvis ikke, tror jeg nesten jeg ville ha rådført meg med fagfolk.

Men ungdommer er jo gjerne sånn i kortere eller lengre perioder. Jeg tror at du bør forsøke å få kontakt med henne allikevel, selv om det blir "bare mas". Kanskje du kan finne på noe sammen med henne, noe hun har veldig lyst til, som hun ikke kan si nei til? Selv om dette evnt. koster penger, kan det være en god invesering (utenlandstur?).

Uansett: Lykke til!