Gå til innhold

NHD: Når er det håpløst?


pip
 Del

Anbefalte innlegg

pip

Jeg har en far som har vært alvorlig deprimert, hatt angst og vært hypokonder det meste av livet.

For et halvt år siden fikk han for første gang hjelp, og ble lagt inn som døgnpasient. Fra sidelinjen så ser det for meg ikke ut til at han fikk spesielt god hjelp, og selv opplevde han de 6 månedene som han var innlagt veldig negativt.

Han ble raskt dårligere etter å ha blitt lagt inn, og ble også psykotisk, og sterkt paranoid. Etter behandling med elektrosjokk så ble han bedre enn jeg har sett ham noensinne i et par uker, så var alt ved det gamle -men psykosen forsvarnt, tror jeg.

Nå er han hjemme igjenn. Vil ikke ta imot mer hjelp. Spiser en rekke piller hver dag, men ligger bare å ser i taket, stønner og mener han er fysisk syk og kommer til å dø i løpet av de neste dagene. (Noe han jo har trodd i over 20 år.)

Er det noe som helst vi kan gjøre? Jeg bor et annet sted i landet, og har ikke muligheten til å besøke ham ofte. Han har ett barn til, men hun kan ikke fordi hun er såpass syk selv at det knekker henne totalt å forholde seg til ham nå.

Om han er i ferd med å sulte ihjel er det vel mulig å tvangsinlegge ham? På den andre siden så har jeg mistet troa på at den psykiatriske avdelingen på hjemstedet hans kan gjøre noe for ham. Finnes det noen oppsøkende tjeneste som kan besøke ham om han ikke ber om det selv?

Og er det overhodet noe håp om at han vil bli friskere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

pip

Skal jeg tolke det at det ikke kommer svar fra noen som at det er fulstendig håpløst?

Er det overhode noen som har psykisk syke i familien, som ikke er i stand til å ta vare på seg selv som har erfaringer å dele?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mil1365380270

Skal jeg tolke det at det ikke kommer svar fra noen som at det er fulstendig håpløst?

Er det overhode noen som har psykisk syke i familien, som ikke er i stand til å ta vare på seg selv som har erfaringer å dele?

Har ingen personlig erfaring med dette. Hva med hjemmesykepleien, for da er man på en måte innenfor systemet? Feil system, men dog...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

pip

Har ingen personlig erfaring med dette. Hva med hjemmesykepleien, for da er man på en måte innenfor systemet? Feil system, men dog...

Men når han ikke vil?

Lar man bare folk ligge å forgå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mil1365380270

Men når han ikke vil?

Lar man bare folk ligge å forgå?

I Norge, ja... Helt for jæ.....Hvis du ikke klarer å få time hos psykolog, og sier rett ut at du er suicidal, er du overlatt til deg selv...

Her har jeg personlig erfaring..

Ikke at det er psykologene/psykiaterne sin feil, de har nok å gjøre...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

pip

I Norge, ja... Helt for jæ.....Hvis du ikke klarer å få time hos psykolog, og sier rett ut at du er suicidal, er du overlatt til deg selv...

Her har jeg personlig erfaring..

Ikke at det er psykologene/psykiaterne sin feil, de har nok å gjøre...

Han får time, han vil ikke ha hjelp, det er problemet nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

frosken

Skal jeg tolke det at det ikke kommer svar fra noen som at det er fulstendig håpløst?

Er det overhode noen som har psykisk syke i familien, som ikke er i stand til å ta vare på seg selv som har erfaringer å dele?

Hei pip!

Jeg leste innlegget ditt og håpet at nhd ville svare på det, fordi jeg synes det er vanskelig å se noen god løsning på en slik situasjon.

Hvis han tar så dårlig vare på seg selv at det er fare for livet hans (f.eks. hvis han overhodet ikke spiser) - så kan han vel tvangsinnlegges for observasjon i det minste... Men så er det jo det om systemet egentlig har noe å tilby ham...

Hvis du vil ha litt synsing, så tror jeg neppe at en mann som har hatt det slik i svært mange år, kommer til å forandre seg i sin alderdom.

Konkret så hadde jeg vel ringt fastlegen hans for å drøfte situasjonen - og evt. den avdelingen han var innlagt på sist. Si at du ikke syntes innleggelsen gjorde ham bedre (med unntak av rett etter el.sjokk) - og be om et råd.

Jeg synes du skisserer et vanskelig dilemma: Hvor går grensen mellom å la noen ta ansvar for seg selv og det å ikke ta naturlig ansvar for en annen som pårørende eller venn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Dersom det står om liv, er det mulig å tvangsinnlegge han til observasjon. Om han ikke har en alvorlig sinnslidelse, kan han ikke holdes der mer enn 10 døgn.

Det du beskriver er ganske håpløst, og det er en typisk slutt for en langvarig blandet angst og depressiv lidelse som ikke har vært behandlet. Til slutt er det ikke en symptomlidelse, men det er blitt en del av personligheten. En har ikke lenger angst - en "er" angst. Det er det eneste en kan og behersker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

pip

Hei pip!

Jeg leste innlegget ditt og håpet at nhd ville svare på det, fordi jeg synes det er vanskelig å se noen god løsning på en slik situasjon.

Hvis han tar så dårlig vare på seg selv at det er fare for livet hans (f.eks. hvis han overhodet ikke spiser) - så kan han vel tvangsinnlegges for observasjon i det minste... Men så er det jo det om systemet egentlig har noe å tilby ham...

Hvis du vil ha litt synsing, så tror jeg neppe at en mann som har hatt det slik i svært mange år, kommer til å forandre seg i sin alderdom.

Konkret så hadde jeg vel ringt fastlegen hans for å drøfte situasjonen - og evt. den avdelingen han var innlagt på sist. Si at du ikke syntes innleggelsen gjorde ham bedre (med unntak av rett etter el.sjokk) - og be om et råd.

Jeg synes du skisserer et vanskelig dilemma: Hvor går grensen mellom å la noen ta ansvar for seg selv og det å ikke ta naturlig ansvar for en annen som pårørende eller venn...

Nei, jeg tror ikke det blir spesielt bedre, spørsmålet er hvordan vi skal gjøre de 5-10 eller 30 årene han har igjenn å leve best mulig.

Jeg har fundert litt på å sjekke mulighetene for å få en psykiatrisk sykepleier hjem til ham, men det spørs om han går med på det.

Det kan være en ide å sette ett ultimatum for ham, enten inn igjenn, eller en slik form for hjelp.

Hjemmehjelper tar seg vel bare av husvask? De kan ikke komme og snakke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

frosken

Nei, jeg tror ikke det blir spesielt bedre, spørsmålet er hvordan vi skal gjøre de 5-10 eller 30 årene han har igjenn å leve best mulig.

Jeg har fundert litt på å sjekke mulighetene for å få en psykiatrisk sykepleier hjem til ham, men det spørs om han går med på det.

Det kan være en ide å sette ett ultimatum for ham, enten inn igjenn, eller en slik form for hjelp.

Hjemmehjelper tar seg vel bare av husvask? De kan ikke komme og snakke?

De fleste steder er det ansatt psykiatriske sykepleiere i kommunen. Noen steder er de ansatt i hjemmetjenesten andre steder er det annerledes organisert.

Uansett - de går hjem til folk og forsøker å både kartlegge behov og tilby samtaler. Dette er også et lavterskeltilbud de fleste steder.

Enkelte steder har jeg også hørt at sykehusavdelinger som jobber med alderspsykiatri også har oppsøkende team som drar hjem til folk.

Jeg ville nok også forsøkt å få noen fagfolk til å følge opp litt. Vanskelig å være helt passiv til at folk går til grunne...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

pip

De fleste steder er det ansatt psykiatriske sykepleiere i kommunen. Noen steder er de ansatt i hjemmetjenesten andre steder er det annerledes organisert.

Uansett - de går hjem til folk og forsøker å både kartlegge behov og tilby samtaler. Dette er også et lavterskeltilbud de fleste steder.

Enkelte steder har jeg også hørt at sykehusavdelinger som jobber med alderspsykiatri også har oppsøkende team som drar hjem til folk.

Jeg ville nok også forsøkt å få noen fagfolk til å følge opp litt. Vanskelig å være helt passiv til at folk går til grunne...

Ja. en kan ikke hjelpe folk som ikke vil ha hjelp. Men når sykdommer er å ikke ville ha hjelp så...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

pip

Dersom det står om liv, er det mulig å tvangsinnlegge han til observasjon. Om han ikke har en alvorlig sinnslidelse, kan han ikke holdes der mer enn 10 døgn.

Det du beskriver er ganske håpløst, og det er en typisk slutt for en langvarig blandet angst og depressiv lidelse som ikke har vært behandlet. Til slutt er det ikke en symptomlidelse, men det er blitt en del av personligheten. En har ikke lenger angst - en "er" angst. Det er det eneste en kan og behersker.

Ja. Det er nok slik det er her, og jeg har ikke noe håp om at han skal bli frisk. Men jeg håper at vi kan vfinne en måte å lage et støtteapparat rundt ham slik at han har det nogelunde greit, i alle fall så greit han kan ha det.

Vet du noe som helst som kan tilbys? Omsorgsbolig, med litt oppfølging? Han er jo ikke gamle karen enda, men at han trenger noe er sikkert.

Selv har jeg tenkt på en mulighet for oppfølging av psykiatrisk sykepleier -er det mulig å gi dette til ham om han i utgangspunktet er negativ selv?

Han har en kamerat som ofte kommer innom, eller så er han stort sett overlatt til seg selv, vi ungene hverken kan eller vil følge ham opp eller ta noe ansvar for ham.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...