Umulig å få hjelp!

[Gjest forferdelig frustrert]

Er alle som bestemmer i helsevesenet helt håpløse? Jeg har en lang sykehistorie med angst og depresjon. En periode var jeg bedre, men for et par år siden kjente jeg at jeg begynte å slite igjen. Jeg tok da kontakt medfastlegen min. Han gav meg noe piller, men gav meg aldri noe behandling og klarte aldri å henvise meg videre. Piller hadde hen heller ikke greie på og ante ingenting om doser eller seponering eller noe, men jeg fikk da i alle fall piller.

Etter et par år gav jeg opp og byttet fastlege. Denne klarte å henvise meg til poliklinikk etter å ha snakket med meg to ganger. En stund så ting ut til å lysne. Jeg fikk brev fra poliklinikken (riktignok et helt tragisk brev (tror de alle som trenger psykiatrisk behandling er idioter?)) om at jeg ville få time til utredning og at den utredningen ville avgøre om jeg fikk plass. Hjelp tenke jeg. Hvordan skal man te seg på en slik utredning for å få plass. Med min prestasjonsangst var det et helvette. Fikk jeg ikke plass ville det jo være min feil, for jeg ville ikke ha presentert problemene bra nok til at jeg var verdig.

Men jeg gikk selvfølgelig på utrdeningen. Og damen jeg snakket med var hyggelig og jeg følte vi fikk relativt god kontakt. Det var masse som skulle avklares, så jeg måtte tibake en uke senere, men ting skjedde i alle fall.

Så går jeg et par ukers tid og gruer meg og venter på hva som skjer. Har jeg vært 'flink nok' under utredningen. Kommer jeg til å få plass.

Så kommer et nytt brev. Joda, jeg skal få plass. Jeg er en av de få heldige utvalgte. Et nytt brev som er stilet som om det var skrevet til en komplett idiot. Men når skal jeg få plass. Joda, som en av de få heldige prioriterte jeg er skal jeg få plass innen sju måneder. Hurra, jippi. er jeg ikke heldig.

Jeg faller sammen. Men karrer meg opp. Blir fra meg, men tar meg sammen. Likevel går det bare nedover og nedover.

Eksamen setter igang på skolen. Oppgaver skal skrives. Jeg sikser ingen ting. Finner en boks med vival som jeg har liggende i skapet (fikk en i juni 2002 med beskjed om å ta en halv om dagen, men det ville jeg jo ikke i lengden, for jeg var redd for å bli avhengig så jeg hadde noen igjen) og tar en pille. Det hjelper. Jeg gir mer faen og kommer igang med skrivingen. Men eksamnene varer til 2 desember, og så mange vival har jeg jo ikke.

Vi kontakter legen. Umulig å få time. Altså egentlig umulig å få noe piller. Etter masse frem og tilbake og masse kjefting klarer han dog til slutt å gi meg en resept. Med beskjed om at det ikke må tas daglig.

Samtidig ringes det til poliklinikken fo å høre om man virkelig må vente i sju måneder. Bare bråk og klaging derfra også. Kjefting for at man ringer selv om det står i brevet at muntlig klage kan leveres til undertegnede.

Så nå har man ikke noe behandling som duger i det hele tatt. Man har en lege man til slutt har fått noen vival fra, men som er umulig å få time hos og som er svært uvillig til å dele ut medisiner, og man må vente sju måneder på å komme til behandling på poliklinikken.

Er det rart man blir frustrert? Hva skal man gjøre i mellomtiden? er eneste løsning å ta en kniv og skjøre seg selv, eller på andre måter true med selvmord? Må man bli helt desperat for å få hjelp? Må jeg drite i alle eksamener, slutte på skolen, miste alt stipendet, ødelegge utdannelsen osv fo at folk skal forstå alvoret? Skal man straffes for at man prøver så godt man kan å klare seg og komme seg ut av depresjonen på egen hånd?

Hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?

[Gjest Det er skammelig]

Dette er jo det de fleste som blir syke, enten det er psykisk eller somatisk opplever. Man venter og det er lite hjelp å få når man først tror man skal få hjelp.

La det ikke knekke deg helt. Det går vel bra tilslutt

[Edwina]

Dette er jo det de fleste som blir syke, enten det er psykisk eller somatisk opplever. Man venter og det er lite hjelp å få når man først tror man skal få hjelp.

La det ikke knekke deg helt. Det går vel bra tilslutt

Det er kanskje ikke umulig, men det er absolutt ikke enkelt!!! Jeg også sliter en del. Er arvelig disponert for depresjon fra morssiden (det fikk jeg vite fra min mor først i går, etter å ha vært temmelig depressiv i 4 år). I tillegg har usikkerheten min på meg selv ført meg oppi endel situasjoner som ikke akkurat har hjulpet på.... En psykopat på 50, i den grad det er "lov" å bruke det ordet (kynisk, lurendreier, vennlig ute bland folk men ikke hjemme osv), så hvor sårbar jeg var, og han pressa meg psykisk fra jeg var 16 til jeg var 19 1/2!Da jeg var 18 ble jeg voldtatt av en annen fyr, og med all tiden 50åringen hadde brukt all den tid han kunne på å manipulere meg, fant han fort ut at noe var skjedd, og han benyttet da den sjansen han hadde til å få en fortvilet ungjente i seng (og jeg slapp ikke akkurat unna kjønnssykdommer heller, gud vet hvor mange han har harva over i sitt liv)...lurte meg til å tro at han var snill og ordentlig...han hadde et helt utrolig jerngrep....først da jeg flyttet langt vekk fra han, mistet han det grepet han hadde hatt på meg i 3,5 år...! Men etter at han hadde klart å nå målet sitt, noe som han gjorde fordi han var sjalu på mamma og pappa, og ville at de skulle få det skikkelig vondt, gjennom meg, fikk jeg timer hos psykolog...EN GANG I MÅNEDEN!!! *hahahahaaaaaaa* Ja, for det hjalp jp sååååå mye....særlig da hun siste dagen, fortalte meg at ho trodde jeg dikta det opp for å ha noe å snakke om! Fy faen!!! Ja, mennesker har vel for vane å dikte opp slike historier....? Har så god fantasi, vettu....not!

Må vel bare leve med minnene og angsten og de tunge dagene på egenhånd....til jeg rett og slett ikke orker mer.....

[ulva]

Du har oppdaget en av de store problemene med norsk psykiatri: De er så presset at de kun kan ta de aller dårligste. Dessverre er det slik som du frykter, at kun de som har prøvd å ta sitt eget liv eller som truer med det blir prioritert. Jeg fikk heller ikke plass, og fikk avslag. Men etter en overdose hadde jeg første time etter bare en ukes venting. Heldigvis innså jeg tidlig at jeg måtte over til en privatpraktiserende, og hadde så flaks at jeg søkte akkurat da en psykiater hadde en åpning. Det er nemlig slik at den hjelpen du får på poliklinikken er tidsbegrenset. Du kan for øvrig henvende deg til poliklinikken og få en liste over alle psykiatere og psykologer som har avtale - d.v.s. at du bare betaler opp til egenandelsgrensen på ca. 1300 og så er det gratis. Og så er det bare å sette i gang og ringe rundt for å høre om noen har noen åpning snart... De fleste har lange ventelister, men man kan ha flaks. Dersom du gjerne vil ha foreskrevet medisiner, kan det være lurt å prioritere psykiatere, så slipper du hele fastlegen din. Blir din som min, får du alt du ber om. Ønsker deg iallefall lykke til.

[tsofia]

Ja det kan du jammen spørre om. Kan ikke hjelpe deg annet enn å være enig i håpløsheten.

[Gjest onelostsoul]

Det er kanskje ikke umulig, men det er absolutt ikke enkelt!!! Jeg også sliter en del. Er arvelig disponert for depresjon fra morssiden (det fikk jeg vite fra min mor først i går, etter å ha vært temmelig depressiv i 4 år). I tillegg har usikkerheten min på meg selv ført meg oppi endel situasjoner som ikke akkurat har hjulpet på.... En psykopat på 50, i den grad det er "lov" å bruke det ordet (kynisk, lurendreier, vennlig ute bland folk men ikke hjemme osv), så hvor sårbar jeg var, og han pressa meg psykisk fra jeg var 16 til jeg var 19 1/2!Da jeg var 18 ble jeg voldtatt av en annen fyr, og med all tiden 50åringen hadde brukt all den tid han kunne på å manipulere meg, fant han fort ut at noe var skjedd, og han benyttet da den sjansen han hadde til å få en fortvilet ungjente i seng (og jeg slapp ikke akkurat unna kjønnssykdommer heller, gud vet hvor mange han har harva over i sitt liv)...lurte meg til å tro at han var snill og ordentlig...han hadde et helt utrolig jerngrep....først da jeg flyttet langt vekk fra han, mistet han det grepet han hadde hatt på meg i 3,5 år...! Men etter at han hadde klart å nå målet sitt, noe som han gjorde fordi han var sjalu på mamma og pappa, og ville at de skulle få det skikkelig vondt, gjennom meg, fikk jeg timer hos psykolog...EN GANG I MÅNEDEN!!! *hahahahaaaaaaa* Ja, for det hjalp jp sååååå mye....særlig da hun siste dagen, fortalte meg at ho trodde jeg dikta det opp for å ha noe å snakke om! Fy faen!!! Ja, mennesker har vel for vane å dikte opp slike historier....? Har så god fantasi, vettu....not!

Må vel bare leve med minnene og angsten og de tunge dagene på egenhånd....til jeg rett og slett ikke orker mer.....

Om du blir helt desperat, og ikke aner ut og inn går det an å prøve å få bli lagt inn. Om en er heldig kan det sette mer fart i systemet. Selvmordstrusler hjelper på å få komme inn, så lenge man får de til å virke troverdige. Dessverre må en skrike (og gjerne smøre ganske tjukt på) for å få hjelp.

[christof]

Ja jeg kjenner meg igjen når det gjelder psykiatrien. Jeg hadde selv en alvorlig knekk og fant ut at jeg måtte ha hjelp.

Jeg har vært på nippen til å gjøre det slutt flere ganger men når man har barn så er den en sperre man ikke så lett klarer å vippe av. Men har vært ganske nærme døden noen ganger. Nok om det, jeg dro til SIA og pratet med han som var psykiater der og han sa at jeg var så langt nede at jeg måtte regne med å bli der i over 6 uker. Ja ja tenkte jeg....da klarer de kanskje å hjelpe meg. Men de første dagene spiste jeg ikke og var bare apatisk og de gav meg masse medisiner og tok noen blodprøver av meg.

Nå husker jeg ikke hvor lenge jeg hadde vært før jeg kom fram til at dette er ikke noe sted for meg. Ikke hadde jeg noen å prate med og den eneste de gjorde var å gi meg mere medisiner hvis jeg var ekstra dårlig. Og det er jo ikke akuratt det man ønsker når man ber om hjelp, å bli dopet ned. Man ønsker et svar på hvorfor man føler at livet ikke er verdt å leve. Men ikke en eneste samtale hadde jeg med noen psykolog eller noen andre som kunne hjelp meg på den åpene avdelingen.

Dermed fant jeg ut at herfra vil jeg dra. Men det skulle ikke være så lett.

Jeg fikk beskjed av damen som satt vakt at jeg måtte vente til neste morgen så jeg kunne prate med avdelingssjefen, men jeg hadde fått nok å ville ut der og da, men isteden så tilkalte hun noen vakter siden jeg gikk bort til noen dører for å gå ut. Jeg var jo tross alt ikke på lukket avdeling. Men som kom det to storvokste karer som sikkert kunne ha virket skremmende på noen. Men jeg var så sint for at jeg ikke slapp ut at jeg slå det jeg hadde i døra på rommet mitt, og det er ikke noe lurt hehe. Dørene på psykriatisk avd er ikke laget av et tynt tre som er enkelt å slå igjennom. Så dermed brakk jeg et bein i hånda. Vaktene kom inn på rommet og jeg sa at de skulle gå ut fra rommet mitt siden jeg var veldig sint og da liker jeg å være alene. Men de nektet og det endte med at jeg ble så sint at jeg hyperventilerte og falt om på sengen. Jeg ville ikke skade de som jobbet der for de gjorde jo bare jobben sin men fy og jeg ble forbannet...hehe Så dermed ble jeg dopet ned så det holdt og neste dag ble det lukket avdeling på meg. Og hvor lenge jeg var der er jeg ikke sikker på. Jeg fikk i meg så mye truxal og annet søpple dop at jeg viste ikke hvilken dag det var engang.

Og på den avdelingen jeg var så ble vi behandlet som noen unger. Og merkelig nok var det 2 svensker som jobbet der som var værst. Når du er så langt nede som det jeg var så er det ikke noe kult å høre negative ting om seg selv av pleiere som er der for å hjelp. Ikke "en" eneste gang fikk jeg noen form for kognitiv samtale med en psykolog. Det var en gang jeg pratet med ei jente som jobbet der på deltid som var psykolog student og jeg pratet henne trill rundt siden jeg har lest masse psykologi selv og hun gikk bare på det første året. Så hadde jeg en ordentlig dårlig dag og skalet hodet i veggen..ikke noe lurt å gjøre men jeg var så oppgitt over stedet jeg var på og over min situasjon. Dermed så kom det masse pleiere og vakter fra andre avdelinger for å legge meg i en reimseng. Ca 10 stk var det som hoppet på meg og la meg i bakken. Grunnen til at de kom så mange var at de viste at jeg hadde trent kampsport i mange år. Dermed var jeg i reimer og de stakk tre sprøyter med stesolid i låret mitt for å roe meg ned men når ikke det hjalp så truet de med å dope meg med nosinan.

Dagen etter våknet jeg på en avdeling hvor jeg var den eneste pasienten og jeg hadde 2 vakter som passet på meg. Tragisk at de skal behandle noen på den måten. Men nå har jeg lært og jeg kom meg ut derifra til slutt og nå er det litt over 4 år siden jeg lå der. Jeg har funnet ut en del om meg selv ved å lese masse bøker, men det er ikke alle som har så godt av å lese psykologi hvis man er litt ustabil. Jeg har funnet ut at jeg hele tiden kjøpte meg lykke ved å hande datautstyr osv, men den lykken varer aldri lenge. Så istenden for å ønske meg mere ting så har jeg heller startet med å være fornøyd med det jeg har.

Og isteden for å prøve å være en annen persone en den jeg er så har jeg akseptert meg selv og de problemene jeg har. Har altid følt at jeg ikke strakk til og at jeg ikke var bra nok til noe. Så jeg prøvde hele tiden å være noen jeg ikke var, hvis dere forstår hva jeg mener. Nå er jeg fornøyd med meg selv og jeg har ikke vært så lykkelig i hele mitt liv. Jeg har endelig fått tilbake gleden ved å være sammen med ungene mine og sluttet å kjefte på dem med en gang de gjør noe som jeg mener er galt. Det er en veldig befriende følelse og jeg skulle ønske at alle kunne ha det slik.

Dagens samfunn er slik at alle går hver til sitt og ikke bryr seg om hverandre. Selv så trener jeg ungdom som har eller har hatt stoffproblemer. Dette gir meg masse og jeg føler en glede ved å hjelpe dem til å mestre noe. Mange av dem har blitt ertet på skolen eller på fotballtrening fordi de ikke var noe flinke til å sparke den dume fotballen. Men ved å trene dem i boksing så føler de at de mestrer noe og den følelsen er noe man ikke kan ta fra dem.

Selv så veide jeg 71 kg når jeg havnet på psykriatisk, men etter at jeg kom ut og hadde fått forskjellige medisiner så økte vekten min og tilslutt så endte jeg på 109 kg på under 1 år. Dermed var det bare å sette i gang med slankekur. Medisinene jeg gikk på gjorde meg apatisk så jeg gadd ikke å trene lenger. Men etter at jeg sluttet med zyprexa og begynte med cambridge så gikk jeg ned til 94 kg. Og den vekten holdt jeg til slutten av juli. Da startet jeg å trene eller løpe. Og etter 1 mnd hadde jeg gått ned til 80 kg. Men nå løper jeg mye. Og jeg hadde sittet stille i 3-4 år før jeg startet med å trene. Og nå trener jeg 5 dager i uken og enkelte dager 2 ganger.

Og hvis jeg får jeg en negativ tanke nå så tenker jeg bare at det er kun en tanke og jeg kan velge å ta bort den tanken for det er jeg som bestemer. Men nå har jeg vel skrevet nok. Tenk positivt ikke dvel ved det negative. Tenker man bare negativt så blir alt negativt. Men hvis man prøver å tenke litt mer positivt og får mosjonert litt så kommer det gode humøret også.

Ps. jeg har slitt med litt angst i forbindelse med depresjonene mine men angsten har jeg klart å kvitte meg med. Det er to måter jeg kan som jeg kan behandle meg selv med. Den måten jeg har brukt er den værste, men kanskje den mest effektive. Den kaldes fludding. Det vil si at man setter seg i den situasjonen som skaper angsten og blir i den situasjonen til angsten går over. Angsten kan bare vare i en vis tid før kroppen tar over styringen og sier ifra at dette er ikke noe farlig og gir deg en endorfinrus isteden. Det er helt forjævelig mens det pågår men veldig effektivt. Brukte vel denne metoden 3-4 ganger så kom ikke angsten tilbake. Kan hende at man må prøve det noen ganger før man virkelig orker å bli sitende, men det er verdt det så sliper man et problem resten av livet.

Mvh