Diagnose

[willow]

psykologen min vil sier at han ikke har tro på diagnoser og derfor ikke vil gi meg en. han er visst spesialist i klinisk psykologi (eller hva det heter). jeg lurer litt på hvor vanlig dette er? eneste jeg har fått er at om jeg skulle gå på medisiner, så ville anti-depressiva være rett vei å gå.

[frosken]

Tror ikke det er så uvanlig - særlig blandt behandlere som er psykodynamisk orientert. Enkelte mener at diagnoser skaper flere problemer enn de løser - mens andre er sterkt uenig i dette.

Terapeuten din er sikkert villig til å forklare for deg hvordan han tenker rundt dette.

[Gjest msbipolar]

Tror ikke det er så uvanlig - særlig blandt behandlere som er psykodynamisk orientert. Enkelte mener at diagnoser skaper flere problemer enn de løser - mens andre er sterkt uenig i dette.

Terapeuten din er sikkert villig til å forklare for deg hvordan han tenker rundt dette.

Jeg gikk i såkalt dynamisk psykoterapi i nesten to år uten å få diagnose. Så slutta jeg brått fordi det ikke førte til noe lengre. Så et par år etter møtte jeg veggen, og fikk ordentlig hjelp med en gang. Fikk den ikke uventa diagnosen bipolar lidelse, og medisiner. Jeg er faktisk litt bitter over at jeg ikke fikk diagnose tidligere, og at den første psykiateren "slapp meg løs" siden det kunne ha endt ganske tragisk. Og om jeg hadde fått medisiner dengang, kunne jeg ha blitt stabil tidligere (noe jeg ennå ikke er) og dermed spart tid og mye lidelse. Så man kan trygt si at jeg som pasient ikke har noen tro på å ikke sette diagnose. Jeg har fått føle på kroppen hva det kan føre til. Det hører også med til historien at psykiateren jeg nå går til er sjokkert over at jeg ikke fikk diagnose og medisiner, og at det var uforsvarlig å slippe meg "løs" (for min egen del).

[frosken]

Jeg gikk i såkalt dynamisk psykoterapi i nesten to år uten å få diagnose. Så slutta jeg brått fordi det ikke førte til noe lengre. Så et par år etter møtte jeg veggen, og fikk ordentlig hjelp med en gang. Fikk den ikke uventa diagnosen bipolar lidelse, og medisiner. Jeg er faktisk litt bitter over at jeg ikke fikk diagnose tidligere, og at den første psykiateren "slapp meg løs" siden det kunne ha endt ganske tragisk. Og om jeg hadde fått medisiner dengang, kunne jeg ha blitt stabil tidligere (noe jeg ennå ikke er) og dermed spart tid og mye lidelse. Så man kan trygt si at jeg som pasient ikke har noen tro på å ikke sette diagnose. Jeg har fått føle på kroppen hva det kan føre til. Det hører også med til historien at psykiateren jeg nå går til er sjokkert over at jeg ikke fikk diagnose og medisiner, og at det var uforsvarlig å slippe meg "løs" (for min egen del).

Det er nok en del med tilsvarende historier som din - dessverre.

Jeg håper at de behandlerne som sier de har liten tro på diagnoser, først tar stilling til hvorvidt pasienten sannsynligvis kan lide av en sykdom som krever medisinering...

[Mimmy]

Det er nok en del med tilsvarende historier som din - dessverre.

Jeg håper at de behandlerne som sier de har liten tro på diagnoser, først tar stilling til hvorvidt pasienten sannsynligvis kan lide av en sykdom som krever medisinering...

Selv opplevde jeg 2 år med terapeutisk behandling ETTER at jeg hadde tatt en iq-test som egentlig kvalifiserte til nevropsykologisk utredning, før de endelig bestemte seg for å utrede hva som lå som årsak til angst og depresjon.

Jeg gjennomgikk angstterapi av forskjellige slag, deriblant kognitiv terapi, som bare delvis hjalp mot angsten min. Og grunnen var at de ikke hadde sett hva som lå som årsak, og som alltid har vært årsak til all den angsten som jeg har hatt, og fremdeles har.

Hvis de hadde hørt på hva jeg sa, og undersøkt dette tidligere, kunne jeg begynt å fått relevant hjelp tidligere (hjelp jeg fremdeles ikke får).