Får ikke flere psykologtimer...

[Cilien]

Jeg er student og har derfor gått til en psykolog som er tilknyttet universitetet. Nå er det slik at dette er en kortidsbehandling, og etter va 10 ganger får jeg egentlig ikke gå der lenger. Psykologen sa til meg at av og til treffer hun på pasienter som dette ikke er et godt nok tilbud til, og at jeg er en av dem....men jeg kan ikke gå der lenger likevel, slik er tilbudet. Så nå føler jeg meg litt trist, oppgitt. Jeg hadde en fæl periode med depresjon i vår, da jeg var sykemeldt, men har kommet meg i høst (går på 50 mg cipramil også), men jeg har egentlig vært deprimert i ca 3 år, og jeg føler meg ikke BRA, bare bedre. Gruer meg til å måtte eventuelt skifte til privat psykolog, ikke har jeg penger til det, og synes det høres strevsomt ut¨å måtte - og så er det så lang ventetid. Så nå føler jeg at jeg kanskje ikke blir bedre enn dette....og det er ikke nok. Ikke for meg.

[Gjest Høstdepp]

Hei!Dette høres ikke så greit ut. Hadde jeg vært deg hadde jeg bedt psykologen om hjelp til å finne en annen/ny psykolog som du, forhåpentligvis kan få hjelp av over noe tid - eventuelt til du ikke har behov lenger. Det finnes liste over psykologer som har kommunal avtale - så du ikke trenger å betale mer enn opp til frikortgrensa pr. år (ca. 1350 kr)

Det kan være verdt å stå på venteliste en stund! Lykke til!

[Gjest twisted83]

Tuller du? Får man ikke flere enn 10 timer hos psykologtjenesten ved universitetene? Det var jo teit....jeg er nettopp blitt henvist til den tjenesten av legen min, men har også vært deprimert i snart tre år. Tviler på at 10 timer kan ordne opp i det. =( Har du spurt hun psykologen om det er heeeeelt umulig å få flere timer? Er hun psykologistudent eller ferdig utdannet psykolog?

Ja, privat blir dyrt, spesiellt for oss som er studenter....

Huff, helsenorge altså.....

Lykke til i hvert fall!

[Gjest tod]

Dreier det seg om studenthelsetjenesten i Trondheim? Kan høres ut som dem i hvert fall, enten kicker de deg ut etter noen få timer eller de sender deg til et psykoseteam.

Men jeg har hørt at de betaler halvparten hvis du velger å gå til privat psykolog uten refusjonsordning, er gjerne kortere ventetid hos disse.

[frosken]

Slik har systemet vært i store perioder f.eks. ved UiO. Det er kanskje viktig å forsøke å fokusere på at dette tilbudet allikevel er et usedvanlig godt tilbud - selv om det er kortvarig - og at den behandling du har fått hittil kanskje har gjort deg bedre i stand til å orke prosessen med å finne en terapeut i privatpraksis.

Skriv et brev om hvordan du har det og hvorfor du ønsker å gå i terapi - og send det til mange av de som står på listen over folk med refusjonsordning. Hvis du ikke får noen positive svar etter ca 3-4 uker, så bør du ringe til de som ikke har svart og spørre om de har time ledig. Før eller senere får du sannsynligvis et behandlingstilbud fra en som har refusjonsordning - og dermed kommer det ikke til å koste deg mer enn frikortgrensen (hva den nå blir til neste år) å gå i terapi.

Erfaringsvis får studenter som er motiverte og egnet for terapi også tilbud om dette - selv om det kan ta litt tid.

Lykke til!

[PieLill]

Hvis du har vært fornøyd med den psykologen du har gått til nå, kan det henne at h*n kan hjelpe deg å finne en ny. Kanskje også med å bli litt prioritert på ventelistene. Argumentet er at et avbrudd i behandlingen kan legge det du har oppnådd så langt i grus og du må begynne helt på nytt igjen. Altså merarbeid for ny behandler. Dårlig resursbruk etc.

En psykolog og en psykolog er langt fra det samme. Noen ville jeg holdt meg langt unna, særlig om jeg har problemer. Andre er kjempedyktige.

Det burde være mulig for din nåværende behandler å hjelpe deg å finne en ny. Synes du burde slippe å utlevere deg til alle psykologer i byen med et presentasjonsbrev. Hvem med en somatisk lidelse må gjennom noe slikt?

Håper du får en god løsning.

mvh

[Cilien]

Tuller du? Får man ikke flere enn 10 timer hos psykologtjenesten ved universitetene? Det var jo teit....jeg er nettopp blitt henvist til den tjenesten av legen min, men har også vært deprimert i snart tre år. Tviler på at 10 timer kan ordne opp i det. =( Har du spurt hun psykologen om det er heeeeelt umulig å få flere timer? Er hun psykologistudent eller ferdig utdannet psykolog?

Ja, privat blir dyrt, spesiellt for oss som er studenter....

Huff, helsenorge altså.....

Lykke til i hvert fall!

Det er vel egentlig ikke noen klar grense på 10 timer, men i første omgang fikk jeg 6 timer, som visst var det vanlige, så hadde vi en oppsummering, og så fikk jeg noen timer til.....Nå skal jeg få enda noen til, men det kommer til å gå 3-6 uker mellom timene, som heller ikke er så bra for meg..... Men så kan de ikke gi meg mer. Så da er det ut og søke lykke hos noen andre. Gruer meg til å måtte fortelle alt omigjen også...tar tid å bli kjent, fortelle om livet sitt osv.

Jaja,

[frosken]

Hvis du har vært fornøyd med den psykologen du har gått til nå, kan det henne at h*n kan hjelpe deg å finne en ny. Kanskje også med å bli litt prioritert på ventelistene. Argumentet er at et avbrudd i behandlingen kan legge det du har oppnådd så langt i grus og du må begynne helt på nytt igjen. Altså merarbeid for ny behandler. Dårlig resursbruk etc.

En psykolog og en psykolog er langt fra det samme. Noen ville jeg holdt meg langt unna, særlig om jeg har problemer. Andre er kjempedyktige.

Det burde være mulig for din nåværende behandler å hjelpe deg å finne en ny. Synes du burde slippe å utlevere deg til alle psykologer i byen med et presentasjonsbrev. Hvem med en somatisk lidelse må gjennom noe slikt?

Håper du får en god løsning.

mvh

Dersom psykologen kan og vil gjøre dette, så er jo det fint.

Tror imidlertid det kan være greit å vite at dette i hvertfall enkelte steder ikke er vanlig praksis. Det er ingen grunn til å tolke det som avvisning fra psykologens side dersom hun mener at dette er noe man må gjøre selv. En god del av de studentene som oppsøker helsetjenestens psykiatriseksjon trenger/ønsker mer langvarig terapi - og det normale vil være at de selv må gjennomføre den prosessen det innebærer å søke om hjelp - men at man kan benytte den nåværende terapeuten som samtalepartner og støtte i prosessen med å få skrevet og sendt brev.

[Gjest ex-student]

Jeg var gjennom en slik prosess med å finne en ny behandler for noen år siden.

Jeg skrev brev til 10-15 stykker som sto på listen jeg fikk hos helsetjenesten. Skrev et ganske personlig brev og fortalte om både problemer og ressurser.

I løpet av kort tid hadde jeg fått tilbud om å begynne i terapi hos flere av de jeg skrev til. Alle hadde advart meg på forhånd om lange ventelister og vanskeligheter med å finne terapeut. For meg gikk det ganske fort! Kanskje det hadde sammenheng med at brevet jeg sendte var personlig og åpent? Jeg tenkte at "den som intet våger intet vinner".

Lykke til!

[Gjest skrivesperre]

Jeg var gjennom en slik prosess med å finne en ny behandler for noen år siden.

Jeg skrev brev til 10-15 stykker som sto på listen jeg fikk hos helsetjenesten. Skrev et ganske personlig brev og fortalte om både problemer og ressurser.

I løpet av kort tid hadde jeg fått tilbud om å begynne i terapi hos flere av de jeg skrev til. Alle hadde advart meg på forhånd om lange ventelister og vanskeligheter med å finne terapeut. For meg gikk det ganske fort! Kanskje det hadde sammenheng med at brevet jeg sendte var personlig og åpent? Jeg tenkte at "den som intet våger intet vinner".

Lykke til!

Kan jeg spørre mer konkret om hvordan du skrev dette brevet?

Får ikke til. Vet ikke hvordan jeg skal starte. Er ikke vant til å skrive slik. Hva mener du med ressurser?

Takknemlig for råd

[PieLill]

Dersom psykologen kan og vil gjøre dette, så er jo det fint.

Tror imidlertid det kan være greit å vite at dette i hvertfall enkelte steder ikke er vanlig praksis. Det er ingen grunn til å tolke det som avvisning fra psykologens side dersom hun mener at dette er noe man må gjøre selv. En god del av de studentene som oppsøker helsetjenestens psykiatriseksjon trenger/ønsker mer langvarig terapi - og det normale vil være at de selv må gjennomføre den prosessen det innebærer å søke om hjelp - men at man kan benytte den nåværende terapeuten som samtalepartner og støtte i prosessen med å få skrevet og sendt brev.

Det du skriver her tror jeg reflekterer virkeligheten svært godt.

Jeg mener likevel at det er helt hårreisende at det skal være slik.

Når jeg har trengt fysikalsk behandling eller utredning hos spesialist el.l. for noe somatisk, har jeg diskutert alternativene med min utmerkede fastlege og blitt enige om hva som er mest hensiktsmessig for meg. Noen ganger har jeg hatt egne ideer og preferanser, andre ganger har jeg stilt helt blank. Så har legen sendt en henvisning til aktuel instans.

Hvorfor skal folk med psykiske problemer være nødt til å utlevere seg til en haug med vilt fremmede behandlere? For noen er det kanskje greit å brette ut sjela skriftlig til 15-20 stykker. For andre kan det i seg selv forverre de psykiske problemene. Alle er dessuten ikke like flinke til å skrive. Hva med en dyslektiker som får angst bare ved tanken på å måtte skrive noe? (Alle dyslektikere gjør jo ikke det. Noen blir forfattere...)

Det er stor forskjell på behandlingen ulike psykologer kan gi. Vet man ingen ting om dem på forhånd, kan man vente i et halvt år bare for å finne ut at det er skivebom. Skal man da fortsette i et opplegg som ikke fungerer, av frykt for å måtte vente i et halt år til på noe annet som fungerer enda dårligere.

Det burde være høyt prioritert fra henvisende innstans å få de riktige pasientene til riktige behandlere. Det gir mest effektiv behandlig, er best for pasienten og best samfunnsøkonomi. Henvisende innstans bør også kjenne "markede" slik at de kan gi gode anbefalinger.

Det bør også være henvisende leges oppgave å skrive en henvisning som er så god og utfyllende både om pasientens problemer, motivasjon og mål at det blir seriøst vurdert.

Pasientens egeninnsats skal i første omgang komme i forhold til de terapitilbud som blir gitt. Ikke i form av en leting i blinde etter behandler. Noe som kan være veldig krenkende for pasientens integritet.

Jeg vet at verden ikke er slik, men jeg holder fast ved at jeg mener dette ville vært en effektivisering og kvalitetsforbedring av det psykiatriske tilbudet.

mvh

[frosken]

Det du skriver her tror jeg reflekterer virkeligheten svært godt.

Jeg mener likevel at det er helt hårreisende at det skal være slik.

Når jeg har trengt fysikalsk behandling eller utredning hos spesialist el.l. for noe somatisk, har jeg diskutert alternativene med min utmerkede fastlege og blitt enige om hva som er mest hensiktsmessig for meg. Noen ganger har jeg hatt egne ideer og preferanser, andre ganger har jeg stilt helt blank. Så har legen sendt en henvisning til aktuel instans.

Hvorfor skal folk med psykiske problemer være nødt til å utlevere seg til en haug med vilt fremmede behandlere? For noen er det kanskje greit å brette ut sjela skriftlig til 15-20 stykker. For andre kan det i seg selv forverre de psykiske problemene. Alle er dessuten ikke like flinke til å skrive. Hva med en dyslektiker som får angst bare ved tanken på å måtte skrive noe? (Alle dyslektikere gjør jo ikke det. Noen blir forfattere...)

Det er stor forskjell på behandlingen ulike psykologer kan gi. Vet man ingen ting om dem på forhånd, kan man vente i et halvt år bare for å finne ut at det er skivebom. Skal man da fortsette i et opplegg som ikke fungerer, av frykt for å måtte vente i et halt år til på noe annet som fungerer enda dårligere.

Det burde være høyt prioritert fra henvisende innstans å få de riktige pasientene til riktige behandlere. Det gir mest effektiv behandlig, er best for pasienten og best samfunnsøkonomi. Henvisende innstans bør også kjenne "markede" slik at de kan gi gode anbefalinger.

Det bør også være henvisende leges oppgave å skrive en henvisning som er så god og utfyllende både om pasientens problemer, motivasjon og mål at det blir seriøst vurdert.

Pasientens egeninnsats skal i første omgang komme i forhold til de terapitilbud som blir gitt. Ikke i form av en leting i blinde etter behandler. Noe som kan være veldig krenkende for pasientens integritet.

Jeg vet at verden ikke er slik, men jeg holder fast ved at jeg mener dette ville vært en effektivisering og kvalitetsforbedring av det psykiatriske tilbudet.

mvh

Enig!

En fattig trøst for folk som bor i Oslo må være at det i det minste finnes svært mange kompetente behandlere der. I nabofylket finnes det knapt nok noen...

[Gjest ex-student]

Kan jeg spørre mer konkret om hvordan du skrev dette brevet?

Får ikke til. Vet ikke hvordan jeg skal starte. Er ikke vant til å skrive slik. Hva mener du med ressurser?

Takknemlig for råd

Jeg startet med å si at jeg ønsket å få gå i psykoterapi.

Deretter skrev jeg om hva som jeg opplevde som mitt hovedproblem på den tiden. Skrev om ensomhet og manglende nærhet til andre. Fortalte direkte (til tross for at det var flaut) om hva jeg syntes var verst i livet mitt.

Fordi jeg opplevde min oppvekst som starten på problemene, så skrev jeg litt om dette også.

Også selvskading og tidligere problemer med utagering beskrev jeg, men presiserte at jeg var kommet til et punkt i mitt liv hvor jeg i lang tid hadde hatt kontroll over utageringen.

Et brev som bare beskrev det jeg hadde problemer med, syntes jeg ble misvisende. Derfor skrev jeg også noe om det jeg hadde mestrert best i mitt liv, både utdanningsmessig og yrkesmessig. Jeg forsøkte å få frem kontrastene mellom å være veldig velfungerende på noen områder og svakt fungerende på andre.

Jeg sa noe om at jeg var motivert og hadde tid til å gå i terapi i lengre tid fremover.

Jeg la ved en attest fra en psykiater jeg hadde hatt kontakt med noen år tidligere. Hun dokumenterte at jeg hadde kontroll i mitt eget liv, og anbefalte at jeg fikk behandling noe hun selv ikke hadde kapasitet til å gi meg.

Fordi jeg hadde en ganske utradisjonell yrkeserfaring og en spesiell attest fra arbeidsgiver i forbindelse med dette, så la jeg ved denne attesten også...

Brevet var langt, visstnok utradisjonelt (et par av de jeg hadde skrevet til sa det) og ga meg mulighet til å velge mellom flere terapeuter. Jeg hadde prøvetime hos tre stykker og valgte så en av dem.

Jeg fikk også enkelte avslag med begrunnelse om at de ikke hadde kompetanse til å jobbe med så komplekse problemer.

Og så gikk jeg leeeeenge i terapi inntil jeg var rimelig lei og syntes det var morsommere å leve livet uten terapi!

[Gjest tod]

Jeg startet med å si at jeg ønsket å få gå i psykoterapi.

Deretter skrev jeg om hva som jeg opplevde som mitt hovedproblem på den tiden. Skrev om ensomhet og manglende nærhet til andre. Fortalte direkte (til tross for at det var flaut) om hva jeg syntes var verst i livet mitt.

Fordi jeg opplevde min oppvekst som starten på problemene, så skrev jeg litt om dette også.

Også selvskading og tidligere problemer med utagering beskrev jeg, men presiserte at jeg var kommet til et punkt i mitt liv hvor jeg i lang tid hadde hatt kontroll over utageringen.

Et brev som bare beskrev det jeg hadde problemer med, syntes jeg ble misvisende. Derfor skrev jeg også noe om det jeg hadde mestrert best i mitt liv, både utdanningsmessig og yrkesmessig. Jeg forsøkte å få frem kontrastene mellom å være veldig velfungerende på noen områder og svakt fungerende på andre.

Jeg sa noe om at jeg var motivert og hadde tid til å gå i terapi i lengre tid fremover.

Jeg la ved en attest fra en psykiater jeg hadde hatt kontakt med noen år tidligere. Hun dokumenterte at jeg hadde kontroll i mitt eget liv, og anbefalte at jeg fikk behandling noe hun selv ikke hadde kapasitet til å gi meg.

Fordi jeg hadde en ganske utradisjonell yrkeserfaring og en spesiell attest fra arbeidsgiver i forbindelse med dette, så la jeg ved denne attesten også...

Brevet var langt, visstnok utradisjonelt (et par av de jeg hadde skrevet til sa det) og ga meg mulighet til å velge mellom flere terapeuter. Jeg hadde prøvetime hos tre stykker og valgte så en av dem.

Jeg fikk også enkelte avslag med begrunnelse om at de ikke hadde kompetanse til å jobbe med så komplekse problemer.

Og så gikk jeg leeeeenge i terapi inntil jeg var rimelig lei og syntes det var morsommere å leve livet uten terapi!

Hvor lenge gikk du i terapi? I hvilken grad følte du at det hjalp?

[Gjest ex-student]

Hvor lenge gikk du i terapi? I hvilken grad følte du at det hjalp?

Terapien hadde stor effekt. Har et helt annerledes liv nå, og opplever meg selv som "frisk".

Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg gikk, men det dreide seg om adskillige år.

Terapeuten var en gammel psykoanalytiker. For det meste var det ganske kjedelig å ligge der og grine time etter time uke etter uke, mens jeg drev med mine enetaler. Med virket gjorde det!

(De siste årene gikk jeg i klassisk psykoanalyse.)

[Gjest tod]

Terapien hadde stor effekt. Har et helt annerledes liv nå, og opplever meg selv som "frisk".

Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg gikk, men det dreide seg om adskillige år.

Terapeuten var en gammel psykoanalytiker. For det meste var det ganske kjedelig å ligge der og grine time etter time uke etter uke, mens jeg drev med mine enetaler. Med virket gjorde det!

(De siste årene gikk jeg i klassisk psykoanalyse.)

Tror du har vært heldig. Er ikke så mange som driver med skikkelgi psykoanlayse nå, disse teroeiene har mer "credit" i litteraturvitenskap og filosofi nå enn i psykiatri, kan det virke som.

Men jeg syns disse teoriene er utrolige elegante, og har tro på dem.

[Gjest ex-student]

Tror du har vært heldig. Er ikke så mange som driver med skikkelgi psykoanlayse nå, disse teroeiene har mer "credit" i litteraturvitenskap og filosofi nå enn i psykiatri, kan det virke som.

Men jeg syns disse teoriene er utrolige elegante, og har tro på dem.

Det er jo en rått ressurskrevende terapiform, og ganske slitsomt å gå gjennom. Du får ingenting gratis.

Såvidt jeg vet er det fortsatt en del behandlere i Oslo-området som benytter metoden.