Samlivsbrudd fortsatt tøft 5 år etter!! Hjelp!

[finicky]

Jeg ønsker at en psykolog skal se på dette også...;

Min første forelskelse, min første kjærlighet og min første elsker. Vi var sammen fra han var 17 og jeg var 14, til han var 22 og jeg var 19.

Det var 5 av mine mest utviklende år, jeg var storm forelsket hele tiden, jeg elsket han. Han var alt jeg kunne ønske meg.

Men så dukket det opp gaske klare bevis på at han hadde vært utro. (Han nektet, og har fortsatt ikke innrømmet det.) Dette gjorde at jeg ikke klarte å stole på gan. Jeg gjorde det slutt, men det var helt forferdelig.. Begge trang trøst og vi fortsatte som om vi skulle ha vært kjærester. Dette pågikk i ca ett år før han plutselig fikk seg kjæreste igjen.

Retten var jo på hans side, men jeg var utrolig lei meg. Under en tåpelig russefyll startet jeg å sende "Jeg hater deg" tekstmeldinger og jeg skjelte ut dama hans. Det var utrolig barnslig, patetisk, idiotisk og alt som værre er. Ikke spesielt taktisk.

Etter det har det vært en isfront mellom oss. Jeg har forsøkt å be om tilgivelse. Jeg har bedt om en siste prat.

Jeg egentlig ikke helt hva jeg skulle ha sagt, for alt var jo min skyld.

Men har jeg rett i at han burde tatt litt ansvar? Jeg gråt hver dag i et år og ga uttrykk for at dette var svært tøft for meg. Han kalte meg bare patetisk (hørte jeg gjennom andre). Burde han ikke vist noe forståelse? Han var den eneste jeg hadde betrodd meg til i fem år! Han var mitt arkiv, han var den eneste som kunne forstå meg, og nå ble han helt borte. Han vet at det var jeg som måtte ringe ambulansen da jeg var femten og fant søsteren min i en blodpøl da hun forsøkte å ta livet av seg. Det var bare han som visste at pappa var alkoholiker.

Og mamma er det ikke mulig å betro seg til.

Jeg gråter kanskje krampeaktig uten grunn når jeg forteller dette. Det er en mengde ting jeg aldri har kunnet fortalt til noen andre enn eks-kjæresten min.

Men det er slett ikke sikkert at det er kilden til problemet.

Kanskje det ikke er han sin feil? Kanskje mer sannsynlig at disse episode fra hjemmet har hatt vel så stor påvirkning på hvordan jeg har blitt? At jeg fortsatt ikke er på talefot med mamma?

I ett år forsøkte jeg forjeves å få kontakt med han. Jeg forstår nå at det kan ha blitt oppfattet som sykt. Så ga jeg opp. Jeg har ikke hatt kontakt med han på fem år.

Jeg tenker fortsatt på han hver eneste dag! At det går an! Det har etterhvert blitt en vane. Jeg har godtatt at han er der hele tiden.

Men jeg syns det er unødvendig at jeg skal ha krampeaktige grineanfall hvor jeg ikke får sove på en hel natt. Dette er noe som skjer forholdsvis sjelden, så det er forsåvidt greit.

Det er egentlig her problemet mitt kommer.

Jeg tror det er på grunn av måten bruddet vårt skjedde, at jeg i dag har store problemer med å knytte meg og betro meg til noen som helst.

Jeg har hatt 25 sexpartnere på disse fem årene. Det har vært herlige gutter stort sett alle sammen, og det er desverre jeg, med dårlig samvittighet, som har såret flesteparten.

For tre år siden ble jeg voldtatt. Da hadde jeg ikke hatt sexpartner på flere måneder. Jeg ble gravid og tok abort. Jeg hadde ikke sex på et år. Jeg fikk et nært forhold til en venninne. Jeg har betrodd henne en del, men aldri med alvor som jeg jeg gjør nå. Jeg har fortalt alt med en avslutning hvor jeg har sagt, "men nå går det bra". Det endte opp med at jeg hadde sex med henne. Vi hadde et sporadisk seksuelt forhold over halvt år. Jeg vet hun har fortalt det til sine nærmeste og det er fint, men jeg har ikke fortalt det til en sjel før nå. Og dette er til en dataskjerm! (Vi er fortsatt venner, men det er ikke sikkert hun er tolmodig nok. Hun har vært sint på meg mange ganger fordi jeg ikke klarer å snakke om følelser)

Jeg har aldri grått overfor noen bortsett fra eks-kjæresten min. Nå har jeg snart grått i 12 timer.

Jeg føler på mange måter at livet mitt er en klisjè. Jeg har liksom opplevd så mye av det populær-litteraturen skriver om. Jeg leser den ikke. Jeg elsker å lese. Krimromaner og bøker om andre kulturer, morsomme bøker, tekster som ikke angår meg.

Så fort noe begynner å angå meg, skygger jeg banen.

Det gjelder ikke bare følelser.

Jeg klarer ikke å la vær å fytte på meg. De siste fire årene har jeg bodd 8 forskjellige steder og hatt 9 forskjellige jobber (alle med gode referanser). Dette samtidig som jeg har studert.

Nå har jeg flyttet til et øde sted hvor jeg ikke kjenner noen. Det er en bra jobb, en høy stilling. Jeg skylder på god jobberfaring som argument. Alle tror jeg er dødshappy.

Og hvis jeg ikke kjenner på følelsene mine så er jeg vel også det, men de sniker seg frem og påvirker handlingene mine i det ubevisste.

Jeg har fått meg kjæreste. Vi har vært sammen i 5 måneder. Denne uken skal vi på ut å reise. Jeg er livredd. Vi er glade i hverandre, men vi kjenner hverandre ikke. Jeg har sagt at han må være tolmodig skal han komme nært innpå meg. Selv våger jeg ikke å stille spørsmål som kan lugge i hans fortid.

Kan vi komme noen vei?

Etter jeg har skrevet alt dette, blir det kanskje feil å skylde på eksen.

Jeg trore det kunne hjulpet å snakke med han. Men vi kjenner hverandre ikke lemger..

Jeg håper at det finnes hjelp for meg så jeg snart kan roe meg litt i dette livet. Jeg er sliten.

PS:Beklager et dette ble et

slikt langt innlegg, men

jeg vet ikke selv hva som

er vesentlig og ikke..

Med vennlig hilsen

Finicky

[Gjest uten signatur]

Jeg tror du vil ha nytta av å 'tømme' deg hos en psykolog!

Kanskje ble oppgaven for kjæresten din for stor, siden han var den eneste du betrodde deg til. Å være sjelesørger kan være tyngre enn å være den som forteller. En kan jo ikke gjøre noe annet enn å lytte og snakke om det.

Prøv en psykolog du! Snakk og grin, og grin enda mer, så skal du se det letter etter en stund. Og SÅ kan du begynne å bygge deg opp igjen. Når mye av det vonde er 'bortsnakket'.

Lykke til!

[finicky]

Jeg tror du vil ha nytta av å 'tømme' deg hos en psykolog!

Kanskje ble oppgaven for kjæresten din for stor, siden han var den eneste du betrodde deg til. Å være sjelesørger kan være tyngre enn å være den som forteller. En kan jo ikke gjøre noe annet enn å lytte og snakke om det.

Prøv en psykolog du! Snakk og grin, og grin enda mer, så skal du se det letter etter en stund. Og SÅ kan du begynne å bygge deg opp igjen. Når mye av det vonde er 'bortsnakket'.

Lykke til!

Egentlig snakket jeg ikke om problemene mine til kjæresten min heller. Men har så at de var der. Jeg kunne gråte når jeg var trist i armkroken hans, men å være i stand til å utdype problemer har jeg aldri vært flink til.

Spørs om ikke jeg skal snakke med en psykolog, ja..

Kanskje han kan de rette fisketriksene.

Ringer legen min på mandag.

Jeg vil bli fri!

Takk for tipset!

[Gjest uten signatur]

Egentlig snakket jeg ikke om problemene mine til kjæresten min heller. Men har så at de var der. Jeg kunne gråte når jeg var trist i armkroken hans, men å være i stand til å utdype problemer har jeg aldri vært flink til.

Spørs om ikke jeg skal snakke med en psykolog, ja..

Kanskje han kan de rette fisketriksene.

Ringer legen min på mandag.

Jeg vil bli fri!

Takk for tipset!

Ja, det er nok lurt!

Du fikk jo klart fram hva du slet med her! Det er nok fordi du ikke er noen følelser invorlvert overfor oss (DOL-brukerne). Det er mye lettere å åpne seg for noen du ikke er følelsesmessig involvert i! DERFOR vil det være lettere med en utenforstående, feks en psykolog/psykiater.

Vær bare forberedt på at hvis en ikke er vant til å være åpen. og så er det mot en behandler i terapi, og så får mye forståelse tilbake, så er det frot å blande korta. Mange får da følelser for psykologen, føles som forelskelse,d et er helt vanlig. Det GÅR over. Ikke få panikk. De fleste har en slik periode fordi det er SÅ godt at et menneske forstår deg.

Lykke til!