Veldig deprimert...og andre problemer...

[Journeyer]

Jeg har blitt mobbet stort sett hele livet gjennom siden barneskolen; ikke engang på videregående skole fikk jeg slippe unna. Etterhvert gikk det så langt at jeg definerte min egen eksistens på bakgrunn av andres syn på meg og andres væremåte i forhold til meg. Hvorfor jeg ble mobbet vet jeg ikke... jeg har vel egentlig alltid vært litt annerledes, ikke nok 'mainstream' til at folk er komfortable med det. Den verbale og fysiske mobbingen er heldigvis over nå, men fremdeles er det svært vanskelig for meg å stole på folk; folk jeg ikke kjenner såvel som folk jeg kjenner. Jeg føler meg alltid, uten unntak, underlegen alle mennesker jeg kommer i kontakt med... jeg går automatisk ut fra at når jeg passerer noen på gata ler de av meg og gjør narr av meg bak min rygg. En utrolig ekkel følelse. Jeg har svært vanskelig for å snakke med mennesker, til og med med kompiser og venner er dette problematisk til tider. Jeg ser ikke lenger noen mening med livet mitt...jeg bare eksisterer...og hver dag er en kamp for å overleve. Følgelig er jeg mer eller mindre kontinuerlig deprimert, vil aller helst bare være alene... helt alene for da er jeg trygg. Nå er jeg imidlertid så heldig at jeg har en kjæreste jeg skal gifte meg med til høsten, og hun hjelper veldig. Men også i forhold til henne har jeg problemer i den forstand at jeg ikke klarer å få meg til å forstå at hun ønsker å være med meg. Hun blir ofte frustrert fordi jeg ikke klarer å snakke om hva som plager meg, iblant klarer jeg det bare ikke ... finner ikke ordene som må til.

Jeg blir, sikkert mye på grunn av nettopp dette, stort sett alltid undervurtert og der igjen utnyttet fordi jeg aldri tør å si fra. Jeg sluker alt opp i meg og svelger unna... jeg tør aldri, og har vel egentlig aldri forsvart meg selv eller stått for min egen sak. Det eneste som egentlig har hjulpet meg gjennom livet, og ensomheten, er skriving... og bøker. Det å skrive har for meg en svært terapeutisk virkning.

Jeg har møtt veggen hardt og ofte i livet, og kan med stor trygghet si at det eneste som gjør at jeg fremdeles lever er nyskjerrighet og uvitenhet. Det at jeg ikke vet hva som kommer i morgen, og en etterhvert opparbeidet umettelig tørst etter kunnskap og informasjon har holdt meg gående. Selvmordstankene ligger fremdeles og lurer i bakhodet, men jeg er fast bestemt på å forbedre min livssituasjon. Og dette er igjen en annen side ved saken; problemene mine har gjort det svært vanskelig for meg å få og beholde jobber. Og det faktum at jeg ikke har formell utdannelse gjør det ikke akkurat enklere. Forklaringen på dette er enkel; etter videregående var jeg 'oppbrukt', jeg var på sammenbruddets rand og orket ikke tanken på å skulle gå gjennom det samme i 5 år til. Så det ble til at jeg droppet det hele og bestemte meg for å forsøke å jobbe istedet... iallfall i første omgang. Dette fungerte dårlig, jeg ble mobbet av enkelte av arbeidskameratene, heldigvis svært få, men likevel noen. Og jobben var så tanketom at det ikke gikk lange tiden før jeg igjen var svært deprimert og motløs. Her slutter jeg, det var slett ikke meningen å gjøre dette til en livshistorie, og selv om det kanskje blir litt vel amputert om jeg slutter her gjør jeg det.

Jeg ønsker selvsagt å rydde opp i problemene mine, så langt det lar seg gjøre - om det lar seg gjøre. Og det er vel det jeg ønsker å få et innblikk i her, i tillegg til å lette på trykket;hva er mine terapeutiske/medisinske alternativer for å i det minste bli litt bedre? Finnes der hjelp eller håp for mennesker som meg?

[Puzzled]

Hei Journeyer,

Jeg er ikke fagmann på området depresjon, men jeg lever med en kone som er det nesten hele tiden. Du kan jo lese innlegget over som heter:Mangel på serotonin...

Jeg vet veldig godt hva du mener med at du ikke føler at du er helt med, eller ikke passer helt inn i situasjoner.

Slik har kona det også, hun har hatt det slik hele livet. Det har ført til at hun føler seg ufattelig mislykket. Men sannheten er jo at hun er et helt fantastisk menneske, hun ser det bare ikke selv. Du sier du skal gifte deg, men du forstår ikke helt hva hun ser i deg. Hun ser det fine mennesket bak de problemene som du ser. Husk at hun ikke "ser" dine problemer på samme måten som deg. Hun har nok ikke det samme problemet som de som mobber deg. Nå må du huske at de som mobber som regel har et mye større problem enn deg. "ja, men alle mobber sier du". Mulig det, vi lever i en skrudd verden hvor det er sjeldent å støte på mennesker som tenker på andre. Hvem er det egentlig som lager "normalen" her? Har vi ikke lov til å skille oss litt ut og være sånn vi er skapt. Det er de som er redde for litt anderledes mennesker (og de er det mange av) som mobber og henger en ut. Nei, vi kan ikke gå rundt og være det andre forventer av oss hele tiden, det stjeler din identitet.

Jeg vet ikke om du har prøvd terapi, men om du har og det ikke funket foreslår jeg at du prøver igjen og igjen og igjen, helt til du finner "din" psykolog. Det er nemlig ikke alle som passer. Men en ting er sikkert, prøv til du finner den rette. Dette vil etter en stund lære deg å sette ord på dine tanker og følelser. Dette er helt nødvendig både for deg selv og din forlovede. Når du er deprimert vil hun veldig gjerne hjelpe deg. Det kan hun bare om du tillater henne det. For å tillate henne det må du sette ord på ting. Du er da flink med ord kan jeg se!! Får du ikke til å si dem, får du skrive dem til henne. Det er også en måte å kommunisere på. Vi gutter har ikke så lett for å snakke om følelsene våre, men det er bare en trenings sak. Jeg var tett som ei potte før jeg traff kona. Hun tvang orda ut av meg litt etter litt. Det å svelge unna blir en bare full av. Det er frigjørende å kunne sette ord på følelsene.

Det er kanskje også en grunn til at du ikke er helt mainstream, kanskje det finnes ting i fortiden som har satt sine spor. Kan være alt fra noe du har sett eller opplevd.

(en trenger ikke ha syke eller psykopat foreldre for å bli traumatisert i barndommen).

Du skal heller ikke være redd for at det er tabu å ha en terapaut, det tabuet hører ikke til i vår tid. Da min kone la seg inn på psykriatisk avdeling gikk hun frem på et møte og annonserte det for alle som kjenner henne. På den måten slo hun bena under alle som ville "hviske og tiske" om det, samtidig som hun utfordret sin verste frykt. Skal si det funket. Det er ikke helt mainstream det heller skal jeg si deg. Jeg var mainstream typen før jeg traff min kone for 10 år siden. Nå har jeg lært meg at verden går rundt på grunn av slike som dere! Jeg slipper skuldrene og driter litt hver dag i ting som er "normale". Alle har en liten "tulling" i seg, noen er flinke til å holde den skjult, mens andre føler at den "vises" for mye uten at en helt vil det. La tullingen leve!

En annen mulighet for deg kan være antidepressiva, det høres ut som om depresjonen din er ganske langtkommen. Men ikke kast deg over disse før du har prøvd men psykolog/psykriater.

Mange har god hjelp av antidepressiva, men de fungerer best sammen med terapi.

Det ble mye dette også, men jeg føler jeg har mye å si om dette emne. Håper du ikke lar deg skremme av ordbruken min, det er litt for å understreke ting. Det er ok å være seg selv.

Fortsett å skrive, dette er en bra måte å få satt tanker i system på. Du skriver bra også. Ikke vanskelig å se at du trives med det.

Lykke til og håper dere blir lykkelig gift.