Ikke gi meg så dårlig samvittighet!!!

[Gjest zava]

Sliter med en depresjon og andre plager og valgte å fortelle det til de der hjemme etter at det verst var over (les: begynte med AD). Prøvde å forklare at det går bra, jeg har det bra, ingen grunn til å uroe seg. For jeg vil absolutt ikke ha noe styr og ståk og bråk, men nå får jeg stadig meldinger som går på at de er så bekymret... Hva skal jeg gjøre?? Får skikkelig dårlig samvittighet, og det blir sånn at jeg nesten må trøste moren min, og forsikre henne stadig om at jeg har det greit. Det stikker i hjertet mitt å høre slike ting. Blir fortvilt. Hvorfor må hun være så bekymret, og hva hjelper det. Ingenting. Jeg angrer nesten på at jeg sa noen, det hadde vært bedre.

Sukk. Hva har jeg gjort? Noe er feil.

[Mimmy]

Jeg tror ikke at moren din nødvendigvis trenger å bli beroliget (jeg vil understreke at dette er noe jeg tror).

Moren din prøver sannsynligvis ikke å gi deg dårlig samvittighet, hun ønsker bare å vite hvordan du har det, og bryr seg nok om deg til å spørre. Er det så sikkert, at hun alltid vil bli forsikret om at du har det bra?

De fleste foreldre som har barn, er interessert i hvordan det stiller seg med helsen til barna sine, og blir bekymret hvis det er noe galt.

Tror du kanskje det kan være en mulighet for at hun er oppriktig interessert i hvordan du faktisk har det, og at du ikke skal behøve å lyve for å berolige henne?

Og tror du ikke at hun gjennomskuer dine forsøk på å såkalt berolige henne?

Og at det sånn sett virker mot sin hensikt?

Uansett hvordan det har seg med forholdet til moren din, så syns jeg ikke du skal behøve å lyve, jeg tror det beste er å være ærlig om hvordan du har det, og tro at moren din er sterk nok til å takle det.

[PieLill]

Da du hadde det på ditt verste visste ikke moren din noe. Når hun så får vite om det reagerer hun i forhold til det hun får høre / tror har vært i stedet for slik det er nå. Hun forholder seg som om gamle nyheter er ferske. Hun er i et stadie som for deg er tilbakelagt. Synes du dette stemmer?

Hun føler sikkert fortvilelse og kanskje også skyldfølelse over din situasjon. Kan hende er hun også redd og usikker. Dette er ment som en forklaring. Ikke for å si at det er greit slik det er.

For det første: Foreldre"bærer" alltid sine barn. Det som smerter barna, smerter foreldrene. Man kan og skal ikke fjerne dette.

For det andre:

Du er ikke ansvarlig for dine foreldres smerte og bekymring all den tid du ikke bevisst har valgt å sette deg i den situasjonen du er. Det var lett å si det. Langt vanskeligere å svelge. Men du må faktisk tillate og akseptere at dine foreldre er så glad i deg at det gjør vondt for dem når du har det vondt. Du skal ikke ha skyldfølelse for det. Det er riktig at det er slik. Tenk om de var likegyldige i stedet!

Selv trengte jeg noen år på å svelge mine foreldres reaksjon da jeg ble enke i ung alder. Syntes det var mer enn nok at jeg sørget.

For det tredje:

For håpentlig vis går det an å påvirke hvordan foreldrene dine uttrykker sin omsorg og medfølelse. Moren din ønsker sikkert og hjelpe og støtte deg. Men mødre kan virkelig bomme på hvordan de gjør dette.

Ville det være mulig at du snakker med henne om dette? At du forteller henne at du virkelig setter pris på at hun bryr seg om deg. At du ønsker hennes hjelp.

Gå så videre til å be om den hjelpen som du selv kjenner du trenger og som du tror hun vil ønske og være i stand til å gi deg. Vær veldig konkret og tydelig. Fortell videre hva som ikke hjelper, hva som skader. At hun hjelper deg ved å slutte å gjøre visse ting. Det er greit om den eneste hjelpen du ber om er at hun slutter å gjøre visse ting.

Hvis du tror det kan være nyttig så be fastlege / behandler om hjelp til denne kommunikasjonen. Få en time hos behandler og ta din mor med, eller la henne dra alene etter avtale med lege / behandler.

Hva du enn gjør, så ta vare på dine grenser og din intigritet midt oppi det hele.

Det jeg beskriver her forutsetter selvsagt at dere har et høvelig greit forhold i utgangspunktet. Det er ikke alltid dette vil være riktig. I noen tilfeller vil min foreslåtte framgangsmåte være en katastrofe.

Enkelte mødre lar seg ikke rive ut av slike negative mønster. Håper at dette ikke gjelder for deg. Men hvis det skulle være tilfelle, ser jeg ingen annen løsning enn å skaffe seg distanse.

Håper du finner ut av dette og at du blir helt kvitt dine plager.

Lykke til!

Klem fra

[Gjest eval]

Reaksjonen i en slik situasjon er avhengig av mange ting - kan det rett og slett være at hun er i en generasjon hvor kunnskapene ikke er så store? Fra en tid hvor man ikke snakket om og lærte så mye, prognosene var dårlige og alt som begynte med psyko- var "galskap"?

Jeg vet om folk som i en slik situasjon rett og slett ikke forteller så mye om verken diagnose eller detaljerte problemer, bare sier fra om det som er nødvendig for forholdet - f.eks. hvor mye mindre man orker etc. Ingen har krav på mer detaljer enn de man selv vil gi, ikke en gang foreldre.

[Gjest ebba81]

Da du hadde det på ditt verste visste ikke moren din noe. Når hun så får vite om det reagerer hun i forhold til det hun får høre / tror har vært i stedet for slik det er nå. Hun forholder seg som om gamle nyheter er ferske. Hun er i et stadie som for deg er tilbakelagt. Synes du dette stemmer?

Hun føler sikkert fortvilelse og kanskje også skyldfølelse over din situasjon. Kan hende er hun også redd og usikker. Dette er ment som en forklaring. Ikke for å si at det er greit slik det er.

For det første: Foreldre"bærer" alltid sine barn. Det som smerter barna, smerter foreldrene. Man kan og skal ikke fjerne dette.

For det andre:

Du er ikke ansvarlig for dine foreldres smerte og bekymring all den tid du ikke bevisst har valgt å sette deg i den situasjonen du er. Det var lett å si det. Langt vanskeligere å svelge. Men du må faktisk tillate og akseptere at dine foreldre er så glad i deg at det gjør vondt for dem når du har det vondt. Du skal ikke ha skyldfølelse for det. Det er riktig at det er slik. Tenk om de var likegyldige i stedet!

Selv trengte jeg noen år på å svelge mine foreldres reaksjon da jeg ble enke i ung alder. Syntes det var mer enn nok at jeg sørget.

For det tredje:

For håpentlig vis går det an å påvirke hvordan foreldrene dine uttrykker sin omsorg og medfølelse. Moren din ønsker sikkert og hjelpe og støtte deg. Men mødre kan virkelig bomme på hvordan de gjør dette.

Ville det være mulig at du snakker med henne om dette? At du forteller henne at du virkelig setter pris på at hun bryr seg om deg. At du ønsker hennes hjelp.

Gå så videre til å be om den hjelpen som du selv kjenner du trenger og som du tror hun vil ønske og være i stand til å gi deg. Vær veldig konkret og tydelig. Fortell videre hva som ikke hjelper, hva som skader. At hun hjelper deg ved å slutte å gjøre visse ting. Det er greit om den eneste hjelpen du ber om er at hun slutter å gjøre visse ting.

Hvis du tror det kan være nyttig så be fastlege / behandler om hjelp til denne kommunikasjonen. Få en time hos behandler og ta din mor med, eller la henne dra alene etter avtale med lege / behandler.

Hva du enn gjør, så ta vare på dine grenser og din intigritet midt oppi det hele.

Det jeg beskriver her forutsetter selvsagt at dere har et høvelig greit forhold i utgangspunktet. Det er ikke alltid dette vil være riktig. I noen tilfeller vil min foreslåtte framgangsmåte være en katastrofe.

Enkelte mødre lar seg ikke rive ut av slike negative mønster. Håper at dette ikke gjelder for deg. Men hvis det skulle være tilfelle, ser jeg ingen annen løsning enn å skaffe seg distanse.

Håper du finner ut av dette og at du blir helt kvitt dine plager.

Lykke til!

Klem fra

Til Pielill; jeg må bare si at innlegget ditt var utrolig flott. høres ut som du er en veldig klok person med mye livserfaring. og alt det du skriver er jo så riktig. det var spesielt fint det med at alle foreldre føler smerte når barna har det vondt. Jeg har mistet min mor, men har pappa igjen. Han skjønner ikke så mye av min depresjon, selvom jeg gang på gang prøver å forklare. Men det er jo på en måte godt at han har det vondt fordi jeg har det vondt....det sier jo litt om hvor glad han er i meg.