Takk for alle gode svar...

[Gjest zava]

jeg har ikke hatt noe godt forhold til moren min på mange år, og hun kritiserer mye av det jeg gjør. Så jeg må alltid forsvare meg. Hun har det ikke helt bra heller, så er redd for at jeg gir henne dårlig samvittighet når jeg sier at jeg ikke har det bra, og at det skal knekke henne, derfor må jeg lyve litt. Det er en ond sirkel. vet at jeg må prøve å snu den, men da må hun også være villig til å innrømme feil, vet ikke om hun er klar for det, om hun vil takle det. Er redd for hennes helse også. Jeg har ikke lyst til å tenke eller ta ansvar for det, men gjør det likevel. Skjønner at hun bryr seg, men måten hun bryr seg på er å bekymre seg og sikkert klandre seg selv. Jeg får vondt i magen av hele situasjonen.

[PieLill]

Skyldfellen og ta-ansvar-for-mamma-fellen er ganske velkjent.

Mor-datter-relasjoner kan være ustyrtelig såre og kompliserte.

Døtre er ikke ansvarlig for sine mødres lykke eller helse. (Om man da ikke direkte påfører sine mødre skade ved å rasere huset, hyle, slå, stjele, kalle alt mulig stygt osv. Det har man selvsagt et ansvar for.)

Man har ikke ansvaret for å tilfredstille sine mødres følelsesmessige behov. Hverken for nærhet, trøst eller trygghet. Det betyr selvsagt ikke at man ikke kan gi sin mor ting og opplevelser som er positive. Men man har ingen plikt på se til å sørge for at mamma har det OK følelsesmessig til enhver tid. Det er sjeldent døtrenes skyld at mødrene er deprimerte. (Snakker nå om der man har en nogenlunde fornuftig livsførsel. Rabiate barn kan påføre stor skade og forårsake mye sorg.)

Endel mødre har problemer med å takle at døtrene får et privatliv. De opplever grensene som en personlig avvisning.

Bor du hjemme? Ville det være aktuelt å eventuelt flytte ut om du ikke alt har gjort det.

Slik du beskriver det er kanskje distanse den beste akuttmedisinen. Avstand er ikke det samme som å bryte med foreldrene. Etter som du blir tryggere i deg selv, blir det lettere å håndtere mamma.

Du har en del ting du trenger å få orden på i ditt eget liv. Dette blir svært vanskelig å klare om du føler deg presset inn i mors premisser.

Klem

[Gjest zava]

Skyldfellen og ta-ansvar-for-mamma-fellen er ganske velkjent.

Mor-datter-relasjoner kan være ustyrtelig såre og kompliserte.

Døtre er ikke ansvarlig for sine mødres lykke eller helse. (Om man da ikke direkte påfører sine mødre skade ved å rasere huset, hyle, slå, stjele, kalle alt mulig stygt osv. Det har man selvsagt et ansvar for.)

Man har ikke ansvaret for å tilfredstille sine mødres følelsesmessige behov. Hverken for nærhet, trøst eller trygghet. Det betyr selvsagt ikke at man ikke kan gi sin mor ting og opplevelser som er positive. Men man har ingen plikt på se til å sørge for at mamma har det OK følelsesmessig til enhver tid. Det er sjeldent døtrenes skyld at mødrene er deprimerte. (Snakker nå om der man har en nogenlunde fornuftig livsførsel. Rabiate barn kan påføre stor skade og forårsake mye sorg.)

Endel mødre har problemer med å takle at døtrene får et privatliv. De opplever grensene som en personlig avvisning.

Bor du hjemme? Ville det være aktuelt å eventuelt flytte ut om du ikke alt har gjort det.

Slik du beskriver det er kanskje distanse den beste akuttmedisinen. Avstand er ikke det samme som å bryte med foreldrene. Etter som du blir tryggere i deg selv, blir det lettere å håndtere mamma.

Du har en del ting du trenger å få orden på i ditt eget liv. Dette blir svært vanskelig å klare om du føler deg presset inn i mors premisser.

Klem

Ja, akkurat. du får sagt det.

Jeg bor ikke med henne, heldigvis. Hun vil at jeg skal komme hjem, som om det liksom skal lege alle sår. Det blir jo å regrere. jeg vil ta ansvar for livet mitt og lære å takle det, men det går ikke når hun driver på sånn. Har ikke lyst til å avvise henne helt, har ikke samvittighet til det, prøver å få henne til å få hjelp med hennes problemer som jeg også er en del av. Hun har brukt meg som trøst før når hun hadde angst uten at jeg var klar over det akkurat da. Jeg kan ikke trøste henne lenger. Jeg vil ikke få trøst heller. Det hjelper ikke. Hun forstår ikke at jeg ikke vil.

[PieLill]

Ja, akkurat. du får sagt det.

Jeg bor ikke med henne, heldigvis. Hun vil at jeg skal komme hjem, som om det liksom skal lege alle sår. Det blir jo å regrere. jeg vil ta ansvar for livet mitt og lære å takle det, men det går ikke når hun driver på sånn. Har ikke lyst til å avvise henne helt, har ikke samvittighet til det, prøver å få henne til å få hjelp med hennes problemer som jeg også er en del av. Hun har brukt meg som trøst før når hun hadde angst uten at jeg var klar over det akkurat da. Jeg kan ikke trøste henne lenger. Jeg vil ikke få trøst heller. Det hjelper ikke. Hun forstår ikke at jeg ikke vil.

Hvis jeg forstår deg rett vil altså hun bety noe for deg og hjelpe deg på en måte, som ikke er hjelp, men et problem for deg. Nærmest en krenkelse eller invasjon.

Hun vil være noe for deg som du ikke ønsker eller klarer å ta imot. Og hun vil at du skal være noe for henne som du ikke ønsker eller kan være. Dermed kan ingen av dere være det dere faktisk kunne vært for hverandre. Og det virker umulig å få henne til å forstå dette. (Ble litt psykedelisk dette.)

Så lenge du hjelper henne litt med det hun burde gått en annen plass med, kan det medvirke til at hun ikke kommer seg videre. Det er lite sansynlig at hun vil se på andre løsninger, før løsningen "min datter" ikke eksisterer.

Sier ikke du skal bryte med din mor, men skaff deg distanse! Mer distanse, mye distanse! All distansen du behøver for å kunne bli trygg i deg selv. Distansen består også i grenser for hva hennes følelsesmessige kaos skal få gjøre med deg. Distanser deg fra hennes problemer.

Så trenger du å herde deg i forhold til skyldfølelse og forpliktelser du ikke har. Og i forhold til å synes synd på henne.

Moren din trenger å ta ansvaret for sine egne følelser. Og ansvaret for å selv fylle livet sitt med noe som gjør det rikt og meningsfylt. Hun kan ikke bruke deg som en redningsplanke. Det er destruktivt for dere begge.

Jeg tror helt sikkert moren din er glad i deg. Og at hun ønsker det som er best for deg. Noe av det viktigste for foreldre er å se at deres barn klarer seg og har det bra.

Kan det hende at på sikt får både du og din mor det bedre om dere tar hestekuren med avstand nå.

Klem

[tsofia]

Ville bare si. Kast all dårlig samvittighet ut vinduet. Mora di skal være mor. En som hjelper deg til å stå sterkt der ute i det kalde samfunnet. Masse klem fra meg. Ha en fin helg og ta vare på alt som er godt :-))

[Mimmy]

Det kommer aldri noe godt ut av å lyve, uansett hva grunnen er til å lyve. Det får deg bare til å føle deg liten, og jeg tror ikke moren din egentlig ønsker det, heller.

Selv om det kanskje kan virke slik.

Du har ikke ansvar for hennes lykke og velvære, hun er din mor, og du hennes datter. Hun har noe ansvar for din lykke og velvære, siden hun er din mor. Som etter min mening, er en livslang oppgave.

Men du er voksen, nå, så livet ditt er livet ditt, uansett hva som måtte ha skjedd eller ikke skjedd mellom dere tidligere.

[Gjest zava]

Hvis jeg forstår deg rett vil altså hun bety noe for deg og hjelpe deg på en måte, som ikke er hjelp, men et problem for deg. Nærmest en krenkelse eller invasjon.

Hun vil være noe for deg som du ikke ønsker eller klarer å ta imot. Og hun vil at du skal være noe for henne som du ikke ønsker eller kan være. Dermed kan ingen av dere være det dere faktisk kunne vært for hverandre. Og det virker umulig å få henne til å forstå dette. (Ble litt psykedelisk dette.)

Så lenge du hjelper henne litt med det hun burde gått en annen plass med, kan det medvirke til at hun ikke kommer seg videre. Det er lite sansynlig at hun vil se på andre løsninger, før løsningen "min datter" ikke eksisterer.

Sier ikke du skal bryte med din mor, men skaff deg distanse! Mer distanse, mye distanse! All distansen du behøver for å kunne bli trygg i deg selv. Distansen består også i grenser for hva hennes følelsesmessige kaos skal få gjøre med deg. Distanser deg fra hennes problemer.

Så trenger du å herde deg i forhold til skyldfølelse og forpliktelser du ikke har. Og i forhold til å synes synd på henne.

Moren din trenger å ta ansvaret for sine egne følelser. Og ansvaret for å selv fylle livet sitt med noe som gjør det rikt og meningsfylt. Hun kan ikke bruke deg som en redningsplanke. Det er destruktivt for dere begge.

Jeg tror helt sikkert moren din er glad i deg. Og at hun ønsker det som er best for deg. Noe av det viktigste for foreldre er å se at deres barn klarer seg og har det bra.

Kan det hende at på sikt får både du og din mor det bedre om dere tar hestekuren med avstand nå.

Klem

Nettopp.

Skulle ønske hun kunne forstå, uten at jeg må være så avvisende. Hun tar seg veldig nær av det hvis jeg ikke vil prate med henne, noe som igjen gir meg dårlig samvittighet + agressiv. Fordi hun gir uttrykk for at jeg er vanskelig. Det er mitt liv. Jeg vet at jeg er vanskelig. ARRRRG.

[PieLill]

Nettopp.

Skulle ønske hun kunne forstå, uten at jeg må være så avvisende. Hun tar seg veldig nær av det hvis jeg ikke vil prate med henne, noe som igjen gir meg dårlig samvittighet + agressiv. Fordi hun gir uttrykk for at jeg er vanskelig. Det er mitt liv. Jeg vet at jeg er vanskelig. ARRRRG.

Jeg er ikke så sikker på at DU er vanskelig. Men jeg er overbevist om at du er i en vanskelig situasjon.

Vet ikke om det er noen trøst, men det blir bedre med øvelse. Jeg mener ikke at problemet blir løst. Men med øvelse grier man etter hvert å distansere seg mer følelsesmessig. Og man får bedre teknikker på å håndtere problemet.

Det grunnleggnede problemet er ikke deg.

Trøste- og girrrreklem.