Ettervirkninger fra innleggelse

[Gjest Trist2000]

Jeg lurer på om det er flere som sliter med "ettervirkninger" etter psykehusopphold? Jeg tenker mye på de vonde opplevelsene jeg hadde mens jeg var innlagt. Ikke bare det at jeg var psyk, men heller måten psykehuset håndterte enkelte deler av psykdommen på, som bare førte til mer skyldfølelse og vonde tanker hos meg. Enda både jeg og familien sa i fra at slik burde ikke de og de episodene håndteres overfor meg, så hørte de ikke på oss. Så nå sitter jeg her da, tilsynelatende frisk, men med en haug med ekstra vonde minner og traumer som burde og kunne ha vært unngått! Det er sånn det føles ihvertfall.

Sliter sånn med tanken om at jeg var en drittsekk under innleggelsen, at jeg kunne gjort ting annerledes, og at jeg fortjente de ulike "straffemetodene" deres. Det føtes så jævlig å blir skrevet ut for selvskading fordi du ble tvunget til å skrive under en kontrakt som dermed ble brutt. Sa jo klart i fra at jeg ikke ville skrive under fordi jeg hadde ikke lyst til å måtte bryte kontrakten, og så får du høre at "du har brutt en kontrakt med psykehuset, og vil bli utskrevet".

Jeg hadde så sterke selvskadingsimpulser på den tiden, og var i en alvorlig depresjon, på lukket skjermet avdeling. Ville bare dø hele tiden og var veldig destruktiv. Fikk også beskjed om at jeg ville bli utskrevet for selvmordsforsøk!

Senere ble jeg gitt ganske store doser AD, noe som førte til at jeg ble manisk (det har senere vist seg at jeg har bipolar lidelse). Denne perioden var jeg forferdelig agressiv/destruktiv, og høyt oppe samtidig, noe som førte til at jeg ble lagt i belter mange dager på rad. Jeg hadde ikke kontroll i det hele tatt. (alle som kjenner meg vet at jeg ikke er i nærheten av å være sånn til vanlig!)

Midt i denne vanskelige perioden skulle jeg plutselig få fri utgang (hadde ikke hatt lov til å gå utenfor døren på ca en uke). Det endte selfølgelig med alvorlig selvskading og utskrivelse. Blei sendt rett på legevakta som ikke kunne fatte at noen hadde skrevet meg ut i den tilstanden, og tvangsinnla meg igjen. Det samme gjentok seg så.

For å gjøre en lang historie kort, jeg hadde selv bedt om litium fordi jeg følte på meg at jeg var bipolar. Dette fikk jeg ikke da, men en god stund senere, av et annet psykehus da jeg ble lagt inn for mani. Etter dette har jeg aldri hatt noen lignende episoder! (det har gått flere år nå) .

Så skulle det bare en pille til for å forandre alt totalt! Derfor synes jeg det er så sårt at jeg ble behandlet slik jeg gjorde. At alt ansvaret skulle legges på meg hele tiden, når det var feilmedisinering fra psykehusets side, og forferdelig vanskelig for meg å beholde kontrollen.

De gjorde nok sitt beste, men jeg sliter forferdelig i ettertid. (Nå har jeg jo også bare nevnt noe av det som skjedde). Jeg burde sikkert bare prøve å glemme dette, de gjorde jo noe riktig også, men de vonde minnene gnager. Følte meg så forferdelig tråkket på liksom. Hører stemmene deres, og ser situasjonene for meg hver gang jeg prøver å sove!

Er det andre som sliter på samme måte, eller er det jeg som er blitt helt "gal"?

[soleil]

Godt å høre at du har fått det bedre etter at du fikk riktig medisin.

Det som skjedde på sykehuset burde du få bearbeidet. Har du noen å snakke med om slikt?

Går du i terapi?

Kan det hjelpe å skrive et brev om dette? Du trenger ikke sende det.

Hva om du utrykker dette med å male, tegne eller lignende? Høres kanskje litt new-age ut, men det hjelper jo for noen...

[Gjest Trist2000]

Godt å høre at du har fått det bedre etter at du fikk riktig medisin.

Det som skjedde på sykehuset burde du få bearbeidet. Har du noen å snakke med om slikt?

Går du i terapi?

Kan det hjelpe å skrive et brev om dette? Du trenger ikke sende det.

Hva om du utrykker dette med å male, tegne eller lignende? Høres kanskje litt new-age ut, men det hjelper jo for noen...

Ja, jeg går i terapi. Har vurdert mye fram og tilbake å ta det opp der. Problemet er at det er såpass sterke opplevelser for meg, at jeg nesten ikke tør å si det høyt, om du forstår. Er på en måte endel skam der, og skyldfølelse. Er redd for at psykologen på en måte skal være enige med psykehuset, og si at "ja, men du skjønner vel at de måtte behandle deg sånn". Og så er det det at ting blir på en måte mye sterkere med en gang man sier det høyt. Jeg tror jeg er redd, rett og slett. Redd for å nesten bli dårlig igjen hvis jeg går for mye inn i følelsene mine når det gjelder dette.

Men jeg burde nok snakke om det. Det har faktisk hjulpet litt bare å skive her på dette forumet, så kanskje jeg skal vurdere et brev. Har aldri forsøkt tegne/male terapi, men jeg tror jeg skal nevne alt for psykologen, og se hvilken metode h*n synes jeg burde bruke.

Tusen takk for gode råd ihvertfall!