En rar person....!

[scooby_doo]

Hei

Jeg har et litt rart problem.Det er ikke så rart.For jeg er litt rar.Men jeg er ikke gal.!

Når jeg har blitt såret av noen eller de har brutt min tillit\gjort noe tåpelig mot meg så ønsker jeg å være sur.

Når de da snakker med meg etterpå ønsker jeg å ha et seriøst utrykk i ansiktet og se lei meg ut + sur. Når de så kommer og skal snakke med meg tenker jeg såklart på å holde en sur mine,men jeg klarer det ikke ! jeg smiler som aldri før og ser ut som den lykkeligste mann i verden.

Jeg bare tenker så mye på hvordan jeg vil være og mislykkes totalt.Samme når jeg Feks. får noe som jeg ikke forventet å få og blir veldig glad å ønsker å skjule det fordi jeg ikke vil at den som gav det skal vite hvor mye jeg ville ha det slik at den personen angrer,da smiler jeg som bare det !.

Når jeg trenger å være alvorlig så kan jeg finne meg selv i å begynne å smile og le, når det virkelig ikke passer seg,eks. hvis jeg får vite at en venn har dødd i en bilulykke eller noe. Jeg vil ikke smile,men anstrenger meg så mye for å ikke gjøre det at det bare kommer !.

Jeg holder på å utdanne meg til lege,og tenker at det blir et stort problem hvis jeg begynner å smile mens jeg forteller en mor at sønnen hennes har dødd.

Noen som har noen lignende erfaringer ?

Jeg har alltid hatt ting som uorginalitet,klisjeer og forventninger...så jeg lurer på om dette kanskje er en slags underbevist reaksjon fordi jeg vet at det ikke er forventet at jeg skal begynne å smile i slike situasjoner.

Noen som har noen tanker om dette?

noen amatør-psykologer der ute ?

Hilsen Stig,Bergen

[leda]

Ikke helt det samme men ...

Jeg går i terapi, sliter med depresjon og post traumatisk stress lidele. Når jeg skal snakke med psykiateren min om det som jeg gruer meg mest for, ler jeg ofte. Og vet ikke helt hvorfor.

Er vel litt oppgitt over meg selv :-)

[jjohnsen]

hei

jeg har det litt på samme måte, ler i upassende situasjoner der en skal være alvorlig. dette er et problem for meg og jeg har hatt det slik siden barneårene. folk har dermed synes at jeg har hatt en rar oppførsel, men det har blitt littegranne bedre med de siste årene, så hvis jeg skal kunne gi deg et råd så er det at det kommer til å bli bedre med årene. sann mine ord, du skal bli lege, og trenger og være alvorlig i visse situasjoner. etter hvert som du kommer opp i samme eller lignende situasjoner, vil det bli en vane for deg å være alvorlig når det trengst, så her var i allefall noen ord fra meg

[Kizza1365380506]

Jeg har det tildels slik. Smiler ikke i veldig alvorlige situasjoner, men har problemer med å være seriøs. Er redd mange ganger at jeg ikke skal oppfattes seriøst når jeg er det. Men nå brur jeg meg ikke lenger. Folk får ta meg som jeg er.

Jeg er ikke langsint heller. Men det har hjulpet meg i mange situasjoner. Jeg gidder rett og slett ikke. Men det gjør jo at jeg bærer det inni meg da. Kanskje det er det som gjør at jeg har depresjoner. Jeg vet ikke. Men kanskje...

Mvh

[Gjest selje]

Ikke helt det samme men ...

Jeg går i terapi, sliter med depresjon og post traumatisk stress lidele. Når jeg skal snakke med psykiateren min om det som jeg gruer meg mest for, ler jeg ofte. Og vet ikke helt hvorfor.

Er vel litt oppgitt over meg selv :-)

Punkt 1: Jeg tror mange har det sånn. Det handler jo om angst for å vise sine (egentlige) følelser. Psykologer (jeg har jo gått hos noen opp gjennom årene) vet godt at når pasienten smiler eller ler der det egentlig ikke hører hjemme, så er det for å skjule de egentlige følelsene.

Punkt 2: Dette må du jaggu avlære deg før du blir lege! Vi får trøste oss med at du antakelig er slik mest i situasjoner der det har med deg selv å gjøre. Når du vet at pasienten er hovedpersonen i situasjonen, og ikke deg, ordner det seg nok!

[Gjest alternativer]

Noen ganger kan det være nyttig å kunne smile når man er sint eller lei, for å ikke la noen få vite hva man føler og dermed få makt over en.

Men jeg får inntrykk av at du har det motsatt: smilingen gjør at du får satt mindre tydelige grenser mot andre enn du ønsker.

Den som har problemer med å få satt grenser, har større risiko for å bli utbrent enn andre. Særlig i et stress-yrke som legeyrket.

Hva med å jobbe med grensesetting, alene eller med en god terapeut?

[Gjest sorry, kjøper det ikke....]

Noe skurrer alvorlig med dette innlegget...

Det ville overraske meg stort om det virkelig stemmer at denne personen studerer medisin.

[Gjest lis@bet]

Noe skurrer alvorlig med dette innlegget...

Det ville overraske meg stort om det virkelig stemmer at denne personen studerer medisin.

Verden er full av "rare" mennesker. De aller fleste har en utdanning. Hvorfor ikke lege?

[Gjest alternativer]

Verden er full av "rare" mennesker. De aller fleste har en utdanning. Hvorfor ikke lege?

Jeg tenkte det samme som "sorry, kjøper det ikke". Blant annet kreves det veldig høye karakterer, også i norsk, for å komme inn på medisin. Tror ikke scooby-doo har topp norskkkarakter. Pluss etpar ting til.

Jeg valgte likevel å svare fordi problemet forørig kan være reelt, og vil scooby-doo kamuflere sin identitet, så gjerne for meg.

[Gjest lis@bet]

Jeg tenkte det samme som "sorry, kjøper det ikke". Blant annet kreves det veldig høye karakterer, også i norsk, for å komme inn på medisin. Tror ikke scooby-doo har topp norskkkarakter. Pluss etpar ting til.

Jeg valgte likevel å svare fordi problemet forørig kan være reelt, og vil scooby-doo kamuflere sin identitet, så gjerne for meg.

Jeg tolker at problemet delvis kan skyldes "lavere sosial intelligens", og det forhindrer ingen i å få toppkarakterer. Man kan ta opp fag som privatist og få alderspoeng for å komme inn på medisin.

Uviktig diskusjon det her da, men.. god jul!

[Gjest alternativer]

Jeg tolker at problemet delvis kan skyldes "lavere sosial intelligens", og det forhindrer ingen i å få toppkarakterer. Man kan ta opp fag som privatist og få alderspoeng for å komme inn på medisin.

Uviktig diskusjon det her da, men.. god jul!

Hei,

Enig i at det er uviktig, men jeg syntes det var litt interessant. Kanskje ikke så morsomt for scooby_doo forresten, å bli analysert i andres "påhør"....

Det er en god del tegnsettingsfeil etc, men det kan jo bare være slurv. Så det jeg tenkte på var språkføringen, syntes ikke dette var noen 5-er eller 6-er språkføring, selv om alt selvfølgelig er helt greit og forståelig.

Derimot så jeg ingen ting som tydet på dårlig sosial intelligens, jeg tolket det som angst eller uavklart forhold til en del egne følelser e.l. Det kan man jo ha med topp IQ, som du skriver. Kommunikasjonsstilen minnet meg om en del mannlige ingeniører jeg kjenner, uten å slutte for mye av det

:-)