Finnes det egentlig en diagnose psykopati, NHD?

[Mimmy]

Du (NHD) har skrevet endel i svar til dem som har skrevet om psykopati, og vært (ihvertfall delvis) enig i deres standpunkter, selv om de som har vært beskyldt for å vært psykopater, har vært/er i terapi.

Mitt spørsmål er som følger: Er alle (om noen) med personlighetsforstyrrelser (ifølge din profesjonelle mening) psykopater, og finnes det andre som fraviker fra det "normale" mennesket, som også kan risikere å bli kalt psykopater, og om du er enig i slike påstander. Og hvorfor.

Min personlige mening, er at "ekte" psykopater hverken kan behandles i terapi, eller være villige til å la seg behandle i terapi.

Hva er din mening om dette?

Jeg tror at psykopatbegrepet kan misbrukes, og at det kan være et maktkort som brukes feil, f.eks. i barnefordelingssaker.

Hva er, i følge din profesjonelle mening, en psykopat? Er svært takknemlig for svar på dette, det betyr mye for meg (og sikkert andre også) å få klarlagt dette spørsmålet.

Synes du det er riktig, at et menneske som er i terapi, og som sikkert sliter endel i hverdagen, skal få psykopatstempel på seg, uten å få anledning til å forsvare seg (for hvordan gjør man vel det)?

Mao: synes du det er etisk forsvarlig å forsvare (eller være enig i) psykopatidiagnoser?

[Gjest kjolti]

Hvorfor stiller du ikke disse spm. til Rune Fardal, han kan nok mere om dette enn NHD. Husk at psykiatere er litt som poteten, de kan litt om alt.

Det er få psykiatere med doktorgrader i spesiell emner.

Og ja psykopater finnes, men svært, svært få av de havner noen gang i terapi. I egne øyne er de ikke syke.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. For det første er det helt irrelevant for diagnosen om vedkommende er i terapi eller ikke.

2. Den overveiende delen av de som har pf er ikke psykopater. Siden psykopati defineres/forklares som en personlighetsforstyrrelse, er det derfor ingen uten pf som er psykopater.

3. Psykopati kan ikke behandles i terapi. Men psykopater kan gå i terapi dersom de mener å ha nytte av det ved f.eks å få kona tilbake eller å få utsettelse/slippe straff (Paris er en messe verdt).

4. En psykopat er en som oppfyller de diagnostiske kriterier for psykopati.

5. Forutsatt at det er faglig dekning for det, synes jeg at enhver diagnose kan uttrykkes/bekjentgjøres for den det gjelder enten en går i terapi eller ikke.

6. Jeg har ingen etiske innvendinger mot psykopatibegrepet eller diagnosen. Forutsetningen er at diagnosen stilles av en kompetent fagperson.

Til slutt vil jeg sitere norges fremste ekspert på psykopater, Prof. Kirsten Rasmussen: "Det finnes utrolig mange drittsekker for hver ekte psykopat".

[Hope]

1. For det første er det helt irrelevant for diagnosen om vedkommende er i terapi eller ikke.

2. Den overveiende delen av de som har pf er ikke psykopater. Siden psykopati defineres/forklares som en personlighetsforstyrrelse, er det derfor ingen uten pf som er psykopater.

3. Psykopati kan ikke behandles i terapi. Men psykopater kan gå i terapi dersom de mener å ha nytte av det ved f.eks å få kona tilbake eller å få utsettelse/slippe straff (Paris er en messe verdt).

4. En psykopat er en som oppfyller de diagnostiske kriterier for psykopati.

5. Forutsatt at det er faglig dekning for det, synes jeg at enhver diagnose kan uttrykkes/bekjentgjøres for den det gjelder enten en går i terapi eller ikke.

6. Jeg har ingen etiske innvendinger mot psykopatibegrepet eller diagnosen. Forutsetningen er at diagnosen stilles av en kompetent fagperson.

Til slutt vil jeg sitere norges fremste ekspert på psykopater, Prof. Kirsten Rasmussen: "Det finnes utrolig mange drittsekker for hver ekte psykopat".

Dette var et utrolig godt innlegg, psykiater'n.

:-)

mvh Hope

[Hope]

Hvorfor stiller du ikke disse spm. til Rune Fardal, han kan nok mere om dette enn NHD. Husk at psykiatere er litt som poteten, de kan litt om alt.

Det er få psykiatere med doktorgrader i spesiell emner.

Og ja psykopater finnes, men svært, svært få av de havner noen gang i terapi. I egne øyne er de ikke syke.

Å si at "svært svært få av dem havner i terapi" er litt underdrevet syns jeg. Det er en del psykopater som havner i terapi faktisk,dersom de ser de kan oppnå noe ved det. Kanskje har de blitt "tvunget" av partneren, og dermed "gått med på det" for nok en gang å ha makten. Det er som du sier, de er i egne øyne ikke syke, men kan gå i terapi hvis det har en hensikt. Enkelte psykopater går også i terapi for "underholdningens" del - dvs det gir dem et lite kick/action i hverdagen.

De psykopatene som faktisk går i terapi, vil antakelig sitte der og legge ut om alle de rundt dem som har ødelagt for dem, legge ut om hvor mange som har vært stygge etc etc..De er selv et offer i slike situajsoner(les: de gir seg ut for å være det). Selv har de jo ingen skyldfølelse eller anger.

Enkelte psykopater har også stor "moro" med å ta rotta på psykiateren, og dessverre er det altfor mange psykiatere som ikke har nok kompetanse på emnet til å se at de blir lurt.

Vel, det ble en lang utgreining på en liten innvending bare. Det er flere psykopater i terapi en "svært svært få" ;-)

Mvh

[Gjest Rune Fardal]

Til Mimmy...

Her har du mitt svar så får du sammenligne med NHD.

Mimmy skrev:

Er alle (om noen) med personlighetsforstyrrelser (ifølge din profesjonelle mening) psykopater, og finnes det andre som fraviker fra det "normale" mennesket, som også kan risikere å bli kalt psykopater..

Svar:

Alle med personlighetsforstyrrelser er ikke psykopater, da det er mange ulike personlighetsforstyrrelser.

Mange som avviker fra det "normale" kan bli kalt psykopater, men bare de som tilfredstiller diagnosen dyssosial pf (psykopati) eller PCL-R er psykopater. Derimot er det ulike grader og typer av psykopater!

Mimmy skrev:

Min personlige mening, er at "ekte" psykopater hverken kan behandles i terapi, eller være villige til å la seg behandle i terapi. Hva er din mening om dette?

Svar:

For det første tror jeg ikke det finnes uekte psykopater.

Jeg kan være enig i din påstand ut i fra feks. Hares beskrivelser (Hare 2003). Noen medikamenter kan dempe en del trekk som aggressivitet og imulsdrive. men de er likevel kalde og følelsesløse.

Mimmy skrev:

Jeg tror at psykopatbegrepet kan misbrukes, og at det kan være et maktkort som brukes feil, f.eks. i barnefordelingssaker.

Svar:

Det har du rett i, samtidig må det bli tatt på alvor om man mener å kunne dokumentere trekkene. Men det er i det minste et krav at den som komer med en slik diagnose har sett pasienten!

Mimmy skrev:

Hva er, i følge din profesjonelle mening, en psykopat?

En som tilfredstiller diagnosekravene til dyssosial pf eller PCL-R.

Her er en link til et foredrag jeg holdt om diagnoser:

http://www.psykopat.no/psykologi/Diagnostikk.html

Mimmy skrev:

synes du det er etisk forsvarlig å forsvare (eller være enig i) psykopatidiagnoser?

Svar:

Ja når de er berettiget!Om du snur problemstillingen og spør : Er det etisk forsvarlig å la folk bli utsatt for en psykopat forstår du hvorfor!

[Mimmy]

1. For det første er det helt irrelevant for diagnosen om vedkommende er i terapi eller ikke.

2. Den overveiende delen av de som har pf er ikke psykopater. Siden psykopati defineres/forklares som en personlighetsforstyrrelse, er det derfor ingen uten pf som er psykopater.

3. Psykopati kan ikke behandles i terapi. Men psykopater kan gå i terapi dersom de mener å ha nytte av det ved f.eks å få kona tilbake eller å få utsettelse/slippe straff (Paris er en messe verdt).

4. En psykopat er en som oppfyller de diagnostiske kriterier for psykopati.

5. Forutsatt at det er faglig dekning for det, synes jeg at enhver diagnose kan uttrykkes/bekjentgjøres for den det gjelder enten en går i terapi eller ikke.

6. Jeg har ingen etiske innvendinger mot psykopatibegrepet eller diagnosen. Forutsetningen er at diagnosen stilles av en kompetent fagperson.

Til slutt vil jeg sitere norges fremste ekspert på psykopater, Prof. Kirsten Rasmussen: "Det finnes utrolig mange drittsekker for hver ekte psykopat".

Har tatt kopi av svaret ditt, fordi jeg har flere spørsmål rundt emnet, og har litt vanskelig for å kunne huske alt hvis det ikke blir kopiert.

1. For det første er det helt irrelevant for diagnosen om vedkommende er i terapi eller ikke.

Det tror jeg også. Noen kan kanskje manipulere behandleren sin.

2. Den overveiende delen av de som har pf er ikke psykopater. Siden psykopati defineres/forklares som en personlighetsforstyrrelse, er det derfor ingen uten pf som er psykopater.

Så det du mener, er at man må ha en personlighetsforstyrrelse for å få diagnosen psykopat?

3. Psykopati kan ikke behandles i terapi. Men psykopater kan gå i terapi dersom de mener å ha nytte av det ved f.eks å få kona tilbake eller å få utsettelse/slippe straff (Paris er en messe verdt).

Dette er jeg også enig i, og jeg har tenkt, at dette må være bortimot eneste grunn til at en som er psykopat, skulle ønske å gå i terapi.

4. En psykopat er en som oppfyller de diagnostiske kriterier for psykopati.

Hva er de diagnostiske kriterier for psykopati?

5. Forutsatt at det er faglig dekning for det, synes jeg at enhver diagnose kan uttrykkes/bekjentgjøres for den det gjelder enten en går i terapi eller ikke.

Helt enig i dette, eksempelvis er min behandler veldig ærlig (og ikke spesielt empatisk, selv om hun utvilsomt har empati), og direkte overfor meg, og det er helt greit. Hvordan i all verden skal jeg kunne komme videre, dersom man ikke er ærlig overfor meg?

6. Jeg har ingen etiske innvendinger mot psykopatibegrepet eller diagnosen. Forutsetningen er at diagnosen stilles av en kompetent fagperson.

Til slutt vil jeg sitere norges fremste ekspert på psykopater, Prof. Kirsten Rasmussen: "Det finnes utrolig mange drittsekker for hver ekte psykopat".

Det er jeg enig i. Jeg har oppført meg som en drittsekk selv, noen ganger, uten egentlig å ha villet det, men fordi jeg ikke har skjønt meg selv, eller at jeg har gitt etter for presset fra andre (mor og far). Om å være perfekt, bo i et dukkehus osv, dvs ikke fulgt våre egne mål, men febrilsk prøvd å følge mor og far sine mål. Både standardmessig og på andre måter.

Og at det har gått ut over meg og andre som står meg nær. Og hatt og har utrolig mye skyldfølelse for dette. Fordi det har ødelagt så mye. Jeg trodde at dersom jeg var perfekt og bodde på et perfekt sted, så ville mor godta meg. Men jeg klarte ikke å bli så perfekt, det klarer jeg aldri. Men nå er det ikke så nøye lenger. Det er ikke så farlig for mitt og min manns velvære, det viktige er at vi selv kan trives, der vi bor.

Mannen min og meg, vi har flyttet på oss så mange ganger pga angst som jeg har hatt, og gjentatte depresjoner. Så fikk jeg endelig diagnosen asperger syndrom, som for meg og mannen min var en lettelse.

Før det, så trodde mannen min, at jeg kanskje oppfylte kriteriene for psykopati. Eller at moren min gjorde det. Eller faren min, eller faren hans. Han har også vært veldig usikker på hva det var dette skyldtes, og hvorfor vi kommuniserte så dårlig.

Og hvorfor jeg var så mye sliten, hvorfor jeg sov så mye, hvorfor jeg etterhvert har fått relativt store helseproblemer osv. Og alt dette skyldes asperger syndrom. Angsten min og depresjonen også, alt dette skyldes asperger syndrom.

Jeg har skjønt, at en veldig stor prosentandel av de som har diagnosen asperger syndrom, har en eller flere psykiatriske tilleggslidelser. Enten i form av rusmisbruk, spiseforstyrrelser, depresjon, angst eller annet. Fordi det tar på, å være utenomjordisk og allikevel leve på jorden. Psykologen min sammenlikner lidelsen asperger, med å dra til Kina uten hverken å kjenne språket, tegnene, kulturen, og dertil uten hjelpemidler. Og allikevel kunne klare å gjøre seg forstått.

At dette skaper mye angst. Selv ble jeg mobbet på barneskolen og ungdomsskolen, og sosialt sett, så har jeg alltid følt meg utenfor. Selv om jeg både har venner, familie og slekt. Og at jeg er gift. Bare ca. 1 av 8 aspergere er jenter, derav er ca. 5% av de som har asperger gifte eller har kjærester.

Jeg har også fått høre, at til å være en asperger, så er jeg utrolig sosial. Så derfor kan jeg umulig ha asperger, sier de. Men jeg tror ikke selv, at jeg er så veldig enestående i så måte. Jeg tror det er fordi folk ikke skjønner diagnosen min. Hva tror du?

[Mimmy]

Hvorfor stiller du ikke disse spm. til Rune Fardal, han kan nok mere om dette enn NHD. Husk at psykiatere er litt som poteten, de kan litt om alt.

Det er få psykiatere med doktorgrader i spesiell emner.

Og ja psykopater finnes, men svært, svært få av de havner noen gang i terapi. I egne øyne er de ikke syke.

Fordi jeg er uenig med RF, og ønsket NHD sitt svar, som jeg synes er et svært godt svar, også. Og fordi NHD er psykiater, til forskjell fra RF. Og fordi jeg ville ha noen faglige presiseringer om emnet.

[Gjest kjolti]

Har tatt kopi av svaret ditt, fordi jeg har flere spørsmål rundt emnet, og har litt vanskelig for å kunne huske alt hvis det ikke blir kopiert.

1. For det første er det helt irrelevant for diagnosen om vedkommende er i terapi eller ikke.

Det tror jeg også. Noen kan kanskje manipulere behandleren sin.

2. Den overveiende delen av de som har pf er ikke psykopater. Siden psykopati defineres/forklares som en personlighetsforstyrrelse, er det derfor ingen uten pf som er psykopater.

Så det du mener, er at man må ha en personlighetsforstyrrelse for å få diagnosen psykopat?

3. Psykopati kan ikke behandles i terapi. Men psykopater kan gå i terapi dersom de mener å ha nytte av det ved f.eks å få kona tilbake eller å få utsettelse/slippe straff (Paris er en messe verdt).

Dette er jeg også enig i, og jeg har tenkt, at dette må være bortimot eneste grunn til at en som er psykopat, skulle ønske å gå i terapi.

4. En psykopat er en som oppfyller de diagnostiske kriterier for psykopati.

Hva er de diagnostiske kriterier for psykopati?

5. Forutsatt at det er faglig dekning for det, synes jeg at enhver diagnose kan uttrykkes/bekjentgjøres for den det gjelder enten en går i terapi eller ikke.

Helt enig i dette, eksempelvis er min behandler veldig ærlig (og ikke spesielt empatisk, selv om hun utvilsomt har empati), og direkte overfor meg, og det er helt greit. Hvordan i all verden skal jeg kunne komme videre, dersom man ikke er ærlig overfor meg?

6. Jeg har ingen etiske innvendinger mot psykopatibegrepet eller diagnosen. Forutsetningen er at diagnosen stilles av en kompetent fagperson.

Til slutt vil jeg sitere norges fremste ekspert på psykopater, Prof. Kirsten Rasmussen: "Det finnes utrolig mange drittsekker for hver ekte psykopat".

Det er jeg enig i. Jeg har oppført meg som en drittsekk selv, noen ganger, uten egentlig å ha villet det, men fordi jeg ikke har skjønt meg selv, eller at jeg har gitt etter for presset fra andre (mor og far). Om å være perfekt, bo i et dukkehus osv, dvs ikke fulgt våre egne mål, men febrilsk prøvd å følge mor og far sine mål. Både standardmessig og på andre måter.

Og at det har gått ut over meg og andre som står meg nær. Og hatt og har utrolig mye skyldfølelse for dette. Fordi det har ødelagt så mye. Jeg trodde at dersom jeg var perfekt og bodde på et perfekt sted, så ville mor godta meg. Men jeg klarte ikke å bli så perfekt, det klarer jeg aldri. Men nå er det ikke så nøye lenger. Det er ikke så farlig for mitt og min manns velvære, det viktige er at vi selv kan trives, der vi bor.

Mannen min og meg, vi har flyttet på oss så mange ganger pga angst som jeg har hatt, og gjentatte depresjoner. Så fikk jeg endelig diagnosen asperger syndrom, som for meg og mannen min var en lettelse.

Før det, så trodde mannen min, at jeg kanskje oppfylte kriteriene for psykopati. Eller at moren min gjorde det. Eller faren min, eller faren hans. Han har også vært veldig usikker på hva det var dette skyldtes, og hvorfor vi kommuniserte så dårlig.

Og hvorfor jeg var så mye sliten, hvorfor jeg sov så mye, hvorfor jeg etterhvert har fått relativt store helseproblemer osv. Og alt dette skyldes asperger syndrom. Angsten min og depresjonen også, alt dette skyldes asperger syndrom.

Jeg har skjønt, at en veldig stor prosentandel av de som har diagnosen asperger syndrom, har en eller flere psykiatriske tilleggslidelser. Enten i form av rusmisbruk, spiseforstyrrelser, depresjon, angst eller annet. Fordi det tar på, å være utenomjordisk og allikevel leve på jorden. Psykologen min sammenlikner lidelsen asperger, med å dra til Kina uten hverken å kjenne språket, tegnene, kulturen, og dertil uten hjelpemidler. Og allikevel kunne klare å gjøre seg forstått.

At dette skaper mye angst. Selv ble jeg mobbet på barneskolen og ungdomsskolen, og sosialt sett, så har jeg alltid følt meg utenfor. Selv om jeg både har venner, familie og slekt. Og at jeg er gift. Bare ca. 1 av 8 aspergere er jenter, derav er ca. 5% av de som har asperger gifte eller har kjærester.

Jeg har også fått høre, at til å være en asperger, så er jeg utrolig sosial. Så derfor kan jeg umulig ha asperger, sier de. Men jeg tror ikke selv, at jeg er så veldig enestående i så måte. Jeg tror det er fordi folk ikke skjønner diagnosen min. Hva tror du?

Hvorfor i alledager har du trodd at du skulle være psykopat, ingenting i det du skriver tyder på det. Psykopater får IKKE dårlig samvittighet som du skriver om.

jeg har lest en del av det du har skrevet på dol, jeg synes å merke meg at du blir altfor selvsentrert og intens. Det kan jeg til en viss grad forstå, men det hjelper deg desverre ikke i å få det bedre. Prøv å fokuser mere på ting utenom deg selv. Ikke knytt "alle" innlegg til deg selv.

Håper jeg ikke tråkker for hardt til nå :-)

[Mimmy]

Hvorfor i alledager har du trodd at du skulle være psykopat, ingenting i det du skriver tyder på det. Psykopater får IKKE dårlig samvittighet som du skriver om.

jeg har lest en del av det du har skrevet på dol, jeg synes å merke meg at du blir altfor selvsentrert og intens. Det kan jeg til en viss grad forstå, men det hjelper deg desverre ikke i å få det bedre. Prøv å fokuser mere på ting utenom deg selv. Ikke knytt "alle" innlegg til deg selv.

Håper jeg ikke tråkker for hardt til nå :-)

Det at jeg er selvsentrert, det hører med til diagnosen jeg har, det er medfødt, og det kan jeg ikke noe for. Det er et av symptomene på asperger. Jeg trøster meg, med at det tross alt ikke er ondskapsfullt å være selvsentrert. Barn er det, de også. Uten å dermed være ondskapsfulle.

Og det at jeg er intens, hører også med til å ha asperger.

Man blir så intenst opptatt av det man til enhver tid holder på med, at man glemmer tid, sted og rom, å spise blir mindre viktig. Andre ting kan også komme i annen rekke, man må først bli ferdig med det man holder på med.

Slik sett er det det som er normalt, når man har en slik form for autistisk lidelse som jeg har. Og det er ikke egentlig asperger lidelsen min, som gjør at jeg er inne her på dol. Det er angsten og depresjonen som hører med, og som er en tilleggslidelse. Jeg kan ikke forandre på den jeg er. Men jeg kan forandre på noen av konsekvensene.

[Mimmy]

Hvorfor i alledager har du trodd at du skulle være psykopat, ingenting i det du skriver tyder på det. Psykopater får IKKE dårlig samvittighet som du skriver om.

jeg har lest en del av det du har skrevet på dol, jeg synes å merke meg at du blir altfor selvsentrert og intens. Det kan jeg til en viss grad forstå, men det hjelper deg desverre ikke i å få det bedre. Prøv å fokuser mere på ting utenom deg selv. Ikke knytt "alle" innlegg til deg selv.

Håper jeg ikke tråkker for hardt til nå :-)

Jeg ble nok litt såret når jeg leste dette svaret ditt, jeg vet jo jeg kan være veldig intens. Og det er sant at jeg har lurt på om jeg var psykopat selv, fordi det er det også andre som står meg nær som har lurt på om jeg var.

Før jeg fikk diagnosen asperger. Men jeg kan faktisk ikke noe for at jeg er født slik jeg er, med de begrensningene det gir. Du behøver ikke tro meg, men du kan lese om asperger syndrom på autismeforeningen sine sider, så skjønner du det kanskje litt bedre....du søker bare etter "autismeforeningen", så vil du få opp den norske (blant annet). Dersom du søker etter "autismeforening", så får du opp alt mulig annet, men ikke den norske.

[Gjest kjolti]

Det at jeg er selvsentrert, det hører med til diagnosen jeg har, det er medfødt, og det kan jeg ikke noe for. Det er et av symptomene på asperger. Jeg trøster meg, med at det tross alt ikke er ondskapsfullt å være selvsentrert. Barn er det, de også. Uten å dermed være ondskapsfulle.

Og det at jeg er intens, hører også med til å ha asperger.

Man blir så intenst opptatt av det man til enhver tid holder på med, at man glemmer tid, sted og rom, å spise blir mindre viktig. Andre ting kan også komme i annen rekke, man må først bli ferdig med det man holder på med.

Slik sett er det det som er normalt, når man har en slik form for autistisk lidelse som jeg har. Og det er ikke egentlig asperger lidelsen min, som gjør at jeg er inne her på dol. Det er angsten og depresjonen som hører med, og som er en tilleggslidelse. Jeg kan ikke forandre på den jeg er. Men jeg kan forandre på noen av konsekvensene.

Det er selvsagt ikke onskapsfullt å være selvsentrert, men det oppleves kanskje slitsomt for venner og familie?

Jeg har lest en del om personlighetsforstyrrelsen avhengighet, det minner meg litt om det.

er ikke selsentreringen en ting du får jobbet med i terapien?

[Gjest kjolti]

Jeg ble nok litt såret når jeg leste dette svaret ditt, jeg vet jo jeg kan være veldig intens. Og det er sant at jeg har lurt på om jeg var psykopat selv, fordi det er det også andre som står meg nær som har lurt på om jeg var.

Før jeg fikk diagnosen asperger. Men jeg kan faktisk ikke noe for at jeg er født slik jeg er, med de begrensningene det gir. Du behøver ikke tro meg, men du kan lese om asperger syndrom på autismeforeningen sine sider, så skjønner du det kanskje litt bedre....du søker bare etter "autismeforeningen", så vil du få opp den norske (blant annet). Dersom du søker etter "autismeforening", så får du opp alt mulig annet, men ikke den norske.

Jeg ordla meg ikke som jeg gjorde for å såre, men mere i et forsøk på å hjelpe deg i å sette fokus.

Beklager viss det såret mer enn det hjalp, men prøv og les hva jeg egentlig prøver å si.

[Mimmy]

Det er selvsagt ikke onskapsfullt å være selvsentrert, men det oppleves kanskje slitsomt for venner og familie?

Jeg har lest en del om personlighetsforstyrrelsen avhengighet, det minner meg litt om det.

er ikke selsentreringen en ting du får jobbet med i terapien?

Ja, selvsagt er det slitsomt, både for meg selv og andre, det er det som gjør at det defineres som et alvorlig handikapp (en alvorlig psykisk lidelse). Og nei, det er ikke noe som vi direkte arbeider med i terapien. Terapien jeg har, er løsningsorientert i forhold til å jobbe med å få et best mulig liv, selv om jeg har et medfødt handikapp. Mao, å kunne leve med et handikapp.

[Mimmy]

Jeg ordla meg ikke som jeg gjorde for å såre, men mere i et forsøk på å hjelpe deg i å sette fokus.

Beklager viss det såret mer enn det hjalp, men prøv og les hva jeg egentlig prøver å si.

Og jeg setter pris på det ærlige forsøket, men det er som sagt medfødt, så les hva jeg prøver å si, også?

[Gjest kjolti]

Ja, selvsagt er det slitsomt, både for meg selv og andre, det er det som gjør at det defineres som et alvorlig handikapp (en alvorlig psykisk lidelse). Og nei, det er ikke noe som vi direkte arbeider med i terapien. Terapien jeg har, er løsningsorientert i forhold til å jobbe med å få et best mulig liv, selv om jeg har et medfødt handikapp. Mao, å kunne leve med et handikapp.

Jeg har gått i gruppeterapi med personer som har vært sterkt selvsentrert. De ble betydelig bedre av disse plagene, men det kostet en del tårer og flere av dem syntes veldig synd i seg selv undervegs. Men terapi er tøfft.

[Gjest kjolti]

Og jeg setter pris på det ærlige forsøket, men det er som sagt medfødt, så les hva jeg prøver å si, også?

Jo jeg ser hva du skriver, vil det si at du og dine må leve med ditt nåværende funskjsonsnivå og at utsiktene til bedring i avvikende syptomer ikke lar seg bedre.

Du har gjort meg litt nyskjerrig, jeg skal søke opp og lese litt mere om autisme, har lest litt om det tidligere, men trolig ikke nok.

[Mimmy]

Jo jeg ser hva du skriver, vil det si at du og dine må leve med ditt nåværende funskjsonsnivå og at utsiktene til bedring i avvikende syptomer ikke lar seg bedre.

Du har gjort meg litt nyskjerrig, jeg skal søke opp og lese litt mere om autisme, har lest litt om det tidligere, men trolig ikke nok.

Ja, dessverre betyr det nok det. Siden det dreier seg om en organisk (ikke psykologisk eller sosiologisk) svikt. Forskjellen mellom å være autistisk i tradisjonell forstand, og ha diagnosen asperger, har jeg forstått først og fremst går på det språklige plan. At en som har asperger, ikke skal ha noen form for kognitiv svikt, men ellers ha alle de symptomer som finnes på en autistisk lidelse (i mer eller mindre grad).

Blant annet det med å ha problemer med å forstå signaler som ikke er verbale, selvsentrertheten, sensoriske plager (blant annet i forhold til for intens hudkontakt, det liker jeg ikke, det kan være plagsomt, spesielt i forhold til små barn, som er svært krevende sånn).

Men det går fint an å leve med. Mine problemer går mest i forhold til all den angsten jeg har, og depresjon i tilknytning til det.

[Gjest kjolti]

Ja, dessverre betyr det nok det. Siden det dreier seg om en organisk (ikke psykologisk eller sosiologisk) svikt. Forskjellen mellom å være autistisk i tradisjonell forstand, og ha diagnosen asperger, har jeg forstått først og fremst går på det språklige plan. At en som har asperger, ikke skal ha noen form for kognitiv svikt, men ellers ha alle de symptomer som finnes på en autistisk lidelse (i mer eller mindre grad).

Blant annet det med å ha problemer med å forstå signaler som ikke er verbale, selvsentrertheten, sensoriske plager (blant annet i forhold til for intens hudkontakt, det liker jeg ikke, det kan være plagsomt, spesielt i forhold til små barn, som er svært krevende sånn).

Men det går fint an å leve med. Mine problemer går mest i forhold til all den angsten jeg har, og depresjon i tilknytning til det.

Du har i allefall en utrolig god evne til å sette ord på tingene, er angsten ogdepresjonen også biologisk betinget eller henger det også sammen med andre ting i livet ditt?

[Mimmy]

Du har i allefall en utrolig god evne til å sette ord på tingene, er angsten ogdepresjonen også biologisk betinget eller henger det også sammen med andre ting i livet ditt?

Den henger nok sammen med en del andre ting som også har skjedd, men storparten av det, skyldes nok det asperger syndromet. Så årsaken, det som egentlig ligger bak, er asperger syndromet.

Jeg ble mobbet på barneskolen og ungdomsskolen, noe som skapte endel angst, pluss at den følelsen jeg alltid har hatt av å stå utenfor det sosiale fellesskapet, også har skapt endel angst.

Dette er ikke noe unikt, dette er slik alle som har asperger syndrom, har oppfattet ting, og slik omgivelsene har oppfattet dem. Og mobbing er nærmest obligatorisk. En som har asperger syndrom, har i nesten 100% av tilfellene, også lagt bak seg en mer eller mindre omfattende mobbehistorie (som mobbeoffer, vel å merke).

Og en barndomshistorie av å føle seg utenfor, uglesett, angrepet og alene. Noe som kan følge en veldig langt inn i voksen alder. Men at man kan jobbe seg gjennom disse tingene i terapi etter at man har blitt voksen.

I tillegg har jeg en far som har alkoholproblemer, og har hatt en del problemer i forhold til dette. I likhet med resten av familien, det preger livet ganske mye, å ha slike problemer i nær familie/slekt.

Jeg har allikevel hatt en god barndom, med fine foreldre. Det var ikke foreldrene mine det var noe galt med i oppveksten, de problemene oppsto først etter at jeg var voksen, men dette har allikevel skapt endel angst, fordi jeg bodde hjemme lenge etter at jeg var voksen, og derfor måtte ta del i både hemmeligholdelsen og frykten for hva far kunne komme til å foreta seg til enhver tid.

Så det at far har problemer, er i denne sammenheng (i forhold til asperger syndrom) fullstendig irrelevant. Men siden du spurte, så må jeg jo være ærlig og si, at det skapte jo endel angst. Og jeg har bekymret meg mye, både for moren min og faren min, lenge etter at jeg flyttet hjemmefra. Og brukt mye energi til å bearbeide ting som har skjedd, også der.