Finnes det egentlig en diagnose psykopati, NHD?

[kristiansund1365380625]

Til Mimmy...

Her har du mitt svar så får du sammenligne med NHD.

Mimmy skrev:

Er alle (om noen) med personlighetsforstyrrelser (ifølge din profesjonelle mening) psykopater, og finnes det andre som fraviker fra det "normale" mennesket, som også kan risikere å bli kalt psykopater..

Svar:

Alle med personlighetsforstyrrelser er ikke psykopater, da det er mange ulike personlighetsforstyrrelser.

Mange som avviker fra det "normale" kan bli kalt psykopater, men bare de som tilfredstiller diagnosen dyssosial pf (psykopati) eller PCL-R er psykopater. Derimot er det ulike grader og typer av psykopater!

Mimmy skrev:

Min personlige mening, er at "ekte" psykopater hverken kan behandles i terapi, eller være villige til å la seg behandle i terapi. Hva er din mening om dette?

Svar:

For det første tror jeg ikke det finnes uekte psykopater.

Jeg kan være enig i din påstand ut i fra feks. Hares beskrivelser (Hare 2003). Noen medikamenter kan dempe en del trekk som aggressivitet og imulsdrive. men de er likevel kalde og følelsesløse.

Mimmy skrev:

Jeg tror at psykopatbegrepet kan misbrukes, og at det kan være et maktkort som brukes feil, f.eks. i barnefordelingssaker.

Svar:

Det har du rett i, samtidig må det bli tatt på alvor om man mener å kunne dokumentere trekkene. Men det er i det minste et krav at den som komer med en slik diagnose har sett pasienten!

Mimmy skrev:

Hva er, i følge din profesjonelle mening, en psykopat?

En som tilfredstiller diagnosekravene til dyssosial pf eller PCL-R.

Her er en link til et foredrag jeg holdt om diagnoser:

http://www.psykopat.no/psykologi/Diagnostikk.html

Mimmy skrev:

synes du det er etisk forsvarlig å forsvare (eller være enig i) psykopatidiagnoser?

Svar:

Ja når de er berettiget!Om du snur problemstillingen og spør : Er det etisk forsvarlig å la folk bli utsatt for en psykopat forstår du hvorfor!

Til tross for hva Rune Fardal mener: psykopati og dyssosial personlighetsforstyrrelse er IKKE synonyme begreper; nesten alle psykopater vil fylle kriteriene for dyssosial personlighetsforstyrrelse, men bare en del av de med dyssosial personlighetsforstyrrelse vil være psykopater. For en nærmere utlegning, se min diskusjon med RF på en annen link.

Jeg synes egentlig det er påfallende at RF vil utvanne psykopatibegrepet ved å sette denne diagnosen på for mange som ikke fyller kriteriene!

[kristiansund1365380625]

Hvorfor stiller du ikke disse spm. til Rune Fardal, han kan nok mere om dette enn NHD. Husk at psykiatere er litt som poteten, de kan litt om alt.

Det er få psykiatere med doktorgrader i spesiell emner.

Og ja psykopater finnes, men svært, svært få av de havner noen gang i terapi. I egne øyne er de ikke syke.

Rune Fardal mener nok at han kan mye om psykopati, men det er ut fra en egen definisjon og en egen forståelse; han kan jo neppe sies å være nøytral i spørsmålet. RF demonstrerer i denne og andre tråder at han har for tynne grunnlagskunnskaper om personlighetsforstyrrelser; slike kunnskaper har NHD.

[Gjest LucySky]

Å si at "svært svært få av dem havner i terapi" er litt underdrevet syns jeg. Det er en del psykopater som havner i terapi faktisk,dersom de ser de kan oppnå noe ved det. Kanskje har de blitt "tvunget" av partneren, og dermed "gått med på det" for nok en gang å ha makten. Det er som du sier, de er i egne øyne ikke syke, men kan gå i terapi hvis det har en hensikt. Enkelte psykopater går også i terapi for "underholdningens" del - dvs det gir dem et lite kick/action i hverdagen.

De psykopatene som faktisk går i terapi, vil antakelig sitte der og legge ut om alle de rundt dem som har ødelagt for dem, legge ut om hvor mange som har vært stygge etc etc..De er selv et offer i slike situajsoner(les: de gir seg ut for å være det). Selv har de jo ingen skyldfølelse eller anger.

Enkelte psykopater har også stor "moro" med å ta rotta på psykiateren, og dessverre er det altfor mange psykiatere som ikke har nok kompetanse på emnet til å se at de blir lurt.

Vel, det ble en lang utgreining på en liten innvending bare. Det er flere psykopater i terapi en "svært svært få" ;-)

Mvh

Jeg syns Rune Fardal, hvem nå i hule det er, burde slutte å opptre som "spesialist" her. det virker rart at en - under eget navn - reklamerer for sitt syn og sin forening og kommer med "sine" løsninger her. Hva om en eller annen selvbestaltet medisinsk orientert hadde blandet seg inn på Allergi eller Gynekologi eller hva pokker - kan ikke RF bruke et nick og slutte å late som om han er proff - når han bare er et vanlig offer???

[sherlock]

Den henger nok sammen med en del andre ting som også har skjedd, men storparten av det, skyldes nok det asperger syndromet. Så årsaken, det som egentlig ligger bak, er asperger syndromet.

Jeg ble mobbet på barneskolen og ungdomsskolen, noe som skapte endel angst, pluss at den følelsen jeg alltid har hatt av å stå utenfor det sosiale fellesskapet, også har skapt endel angst.

Dette er ikke noe unikt, dette er slik alle som har asperger syndrom, har oppfattet ting, og slik omgivelsene har oppfattet dem. Og mobbing er nærmest obligatorisk. En som har asperger syndrom, har i nesten 100% av tilfellene, også lagt bak seg en mer eller mindre omfattende mobbehistorie (som mobbeoffer, vel å merke).

Og en barndomshistorie av å føle seg utenfor, uglesett, angrepet og alene. Noe som kan følge en veldig langt inn i voksen alder. Men at man kan jobbe seg gjennom disse tingene i terapi etter at man har blitt voksen.

I tillegg har jeg en far som har alkoholproblemer, og har hatt en del problemer i forhold til dette. I likhet med resten av familien, det preger livet ganske mye, å ha slike problemer i nær familie/slekt.

Jeg har allikevel hatt en god barndom, med fine foreldre. Det var ikke foreldrene mine det var noe galt med i oppveksten, de problemene oppsto først etter at jeg var voksen, men dette har allikevel skapt endel angst, fordi jeg bodde hjemme lenge etter at jeg var voksen, og derfor måtte ta del i både hemmeligholdelsen og frykten for hva far kunne komme til å foreta seg til enhver tid.

Så det at far har problemer, er i denne sammenheng (i forhold til asperger syndrom) fullstendig irrelevant. Men siden du spurte, så må jeg jo være ærlig og si, at det skapte jo endel angst. Og jeg har bekymret meg mye, både for moren min og faren min, lenge etter at jeg flyttet hjemmefra. Og brukt mye energi til å bearbeide ting som har skjedd, også der.

Etter å ha lest denne sidetråden slo det meg at du kanskje sliter med innbillt determinisme. Av alle ting jeg har opplevd er den deterministiske overbevisningen den verste, den drar deg ned samme hva du prøver på og blokkerer forandring.

Hvis den deterministiske legningen er medfødt, tror jeg den alene kan forklare det meste av det du sliter med. Det er feks ikke til å unngå bli selvsentrert hvis man føler seg sterkt eksponert for kritikk og determinismen lager en total mental sperre mot å slippe unna sånne Catch 22 feller.

Når det gjelder hovedtråden er det pussig å observere hvordan betydningen av psykopati har flyttet seg milevis fra den opprinnelige.

Psykopati betyr rett fram psykisk svikt/sykdom, kan for orden skyld oversette denne formen til intern psykopati for den moderne tolkningen.

Intern psykopati lar seg gjerne mer eller mindre lett kurere med terapi. Tilfør de rette reservedelene og psyken kan ofte rette opp feilen rimelig raskt.

Ekstern psykopati er psykopati i den moderne betydningen av ordet. Den som har svikten føler seg rimelig frisk, omgivelsene(eksternt) blir påført de største byrdene og problemet lar seg ikke kurere siden hverken pasienten eller omgivelsen har noen særlig innsikt i årsaken.

[Gjest leileileileileileiii]

Hvorfor stiller du ikke disse spm. til Rune Fardal, han kan nok mere om dette enn NHD. Husk at psykiatere er litt som poteten, de kan litt om alt.

Det er få psykiatere med doktorgrader i spesiell emner.

Og ja psykopater finnes, men svært, svært få av de havner noen gang i terapi. I egne øyne er de ikke syke.

Fardal har kanskje pugget en del facts, men han mangler bakgrunnen som NHD tar. Ikke faen om jeg rådfører meg med Fardal. Gir meg for mye assosiasjoner, både med skrivemåte og kommunikasjonsmåte.

[Gjest leileileileileileiii]

Rune Fardal mener nok at han kan mye om psykopati, men det er ut fra en egen definisjon og en egen forståelse; han kan jo neppe sies å være nøytral i spørsmålet. RF demonstrerer i denne og andre tråder at han har for tynne grunnlagskunnskaper om personlighetsforstyrrelser; slike kunnskaper har NHD.

åh så godt å se at ikke alle går på det der.

[Gjest leileileileileileiii]

Å si at "svært svært få av dem havner i terapi" er litt underdrevet syns jeg. Det er en del psykopater som havner i terapi faktisk,dersom de ser de kan oppnå noe ved det. Kanskje har de blitt "tvunget" av partneren, og dermed "gått med på det" for nok en gang å ha makten. Det er som du sier, de er i egne øyne ikke syke, men kan gå i terapi hvis det har en hensikt. Enkelte psykopater går også i terapi for "underholdningens" del - dvs det gir dem et lite kick/action i hverdagen.

De psykopatene som faktisk går i terapi, vil antakelig sitte der og legge ut om alle de rundt dem som har ødelagt for dem, legge ut om hvor mange som har vært stygge etc etc..De er selv et offer i slike situajsoner(les: de gir seg ut for å være det). Selv har de jo ingen skyldfølelse eller anger.

Enkelte psykopater har også stor "moro" med å ta rotta på psykiateren, og dessverre er det altfor mange psykiatere som ikke har nok kompetanse på emnet til å se at de blir lurt.

Vel, det ble en lang utgreining på en liten innvending bare. Det er flere psykopater i terapi en "svært svært få" ;-)

Mvh

Jatter litt med her, smører litt der, plukker opp litt kunnskap både her og der, som kan brukes til sin fordel senere, gjerne mot partner. Liten, bortkommen gutt som vet at han har gjort noe galt, men ikke kunne noe for det. Stakkar liten gutt. (eller jente kan det vel også være). Så uskyldig. Ser sånn opp til behandler. Som ymter litt frempå her og der, føler seg frem til hva han kan tillate seg og si og ikke. Nyter oppmerksomheten. Nyter å være i fokus. Føler seg viktig. Gjør noe stort utav å "gå i terapi". Moderne gutt. Særlig ovenfor familien. Psykiateren sier han er frisk. Kanskje virker han også frisk. Bruker dette som et argument. Kan også dramatisere om at psykiateren mener han er syk nok til å begynne på medisiner. Plutselig frisk likevel. Sånn i behov for bekreftelse. Har en slem partner, men er tilsynelatende veldig forståelsesfull. Martyr. Får den bekreftelse han vil ha. Får kunnskap. Får flere våpen. Går. Fordi han har funnet noe nytt å gjøre.

Kvalmende. Jeg kan ikke fordra dem.

[Gjest leileileileileileiii]

Jeg syns Rune Fardal, hvem nå i hule det er, burde slutte å opptre som "spesialist" her. det virker rart at en - under eget navn - reklamerer for sitt syn og sin forening og kommer med "sine" løsninger her. Hva om en eller annen selvbestaltet medisinsk orientert hadde blandet seg inn på Allergi eller Gynekologi eller hva pokker - kan ikke RF bruke et nick og slutte å late som om han er proff - når han bare er et vanlig offer???

Ekte ofre kommer seg videre og opptrer ikke med fult navn og mangfoldige offer-historier. Det jeg har lest av han hittil gir meg ubehagelige assosiasjoner.

[Gjest leileileileileileiii]

Rune Fardal mener nok at han kan mye om psykopati, men det er ut fra en egen definisjon og en egen forståelse; han kan jo neppe sies å være nøytral i spørsmålet. RF demonstrerer i denne og andre tråder at han har for tynne grunnlagskunnskaper om personlighetsforstyrrelser; slike kunnskaper har NHD.

For ikke å glemme hans manglende kunnskaper i PSYKOLOGI. Alt skal kobles opp mot psykopati, der en profesjonell ville sett det som normalt.

[Mimmy]

Etter å ha lest denne sidetråden slo det meg at du kanskje sliter med innbillt determinisme. Av alle ting jeg har opplevd er den deterministiske overbevisningen den verste, den drar deg ned samme hva du prøver på og blokkerer forandring.

Hvis den deterministiske legningen er medfødt, tror jeg den alene kan forklare det meste av det du sliter med. Det er feks ikke til å unngå bli selvsentrert hvis man føler seg sterkt eksponert for kritikk og determinismen lager en total mental sperre mot å slippe unna sånne Catch 22 feller.

Når det gjelder hovedtråden er det pussig å observere hvordan betydningen av psykopati har flyttet seg milevis fra den opprinnelige.

Psykopati betyr rett fram psykisk svikt/sykdom, kan for orden skyld oversette denne formen til intern psykopati for den moderne tolkningen.

Intern psykopati lar seg gjerne mer eller mindre lett kurere med terapi. Tilfør de rette reservedelene og psyken kan ofte rette opp feilen rimelig raskt.

Ekstern psykopati er psykopati i den moderne betydningen av ordet. Den som har svikten føler seg rimelig frisk, omgivelsene(eksternt) blir påført de største byrdene og problemet lar seg ikke kurere siden hverken pasienten eller omgivelsen har noen særlig innsikt i årsaken.

Asperger syndrom skyldes en medfødt hjerneskade, så jeg vet ikke hva det har med determinisme å gjøre. Men andre ting i bakgrunnen min, kan kanskje forårsake en slags inbilt forutbestemthet. Men det er allmenn enighet blant spesialister og fagfolk i autismefeltet, om at autisme er medfødt, og ikke miljøbestemt. Dvs. at miljøpåvirkninger ikke kan medføre slik skade.

Autisme (slik som f.eks. Rain man har, ps: veldig dårlig film dersom vitsen er å vise hva autisme er) skyldes organisk skade på hjernen. Den er medfødt på samme måte som f.eks. downs syndrom og enkelte andre syndromer.

Asperger syndrom er en autistisk lidelse som medfører sosiale vanskeligheter.

Det går ikke an å innbille seg at man har asperger (hvem i all verden skulle forresten ville det), dersom det er det du mener. Jeg har litt vanskeligheter med å skjønne hva det er du mener.

[sherlock]

Asperger syndrom skyldes en medfødt hjerneskade, så jeg vet ikke hva det har med determinisme å gjøre. Men andre ting i bakgrunnen min, kan kanskje forårsake en slags inbilt forutbestemthet. Men det er allmenn enighet blant spesialister og fagfolk i autismefeltet, om at autisme er medfødt, og ikke miljøbestemt. Dvs. at miljøpåvirkninger ikke kan medføre slik skade.

Autisme (slik som f.eks. Rain man har, ps: veldig dårlig film dersom vitsen er å vise hva autisme er) skyldes organisk skade på hjernen. Den er medfødt på samme måte som f.eks. downs syndrom og enkelte andre syndromer.

Asperger syndrom er en autistisk lidelse som medfører sosiale vanskeligheter.

Det går ikke an å innbille seg at man har asperger (hvem i all verden skulle forresten ville det), dersom det er det du mener. Jeg har litt vanskeligheter med å skjønne hva det er du mener.

Det gikk visst rett galt dette, kuttet for mange hjørner i forrige innlegg. Er heldigvis sikker på at det ikke er feilaktig. Ble bare mer kryptisk enn forventet.

Har forstått det slik at asperger ikke skyldes en betydelig hjerneskade. Mer en slags arvelig faktor som gir eller kan gi, alvorlige utslag i sosial og motorisk utvikling.

Den arvelige faktoren kan for eksempel være mangel på noe som hindrer en alt for ensporet utvikling, en slags anti deterministisk hjernefunksjon.

(På den andre siden så vil som oftest mangelfull sosial kontakt gjerne medføre økt ensporethet.)

Uansett, om asperger faktisk skulle være en slags overdeterministisk legning, ville det ha medført at mange essensielle trekk ved asperger ikke var arvelige likevel. Dette gjelder også (i stor grad ihvertfall) dersom asperger skyldes noe helt annet.

"Medfødt" overfølsomhet for kritikk behøver altså ikke vare for resten av livet.

- Dette her gjør jeg ikke flere ganger, begynner i den andre enden neste gang sånn at tilleggsforklaringen blir kortere enn originalen.

[Mimmy]

Det gikk visst rett galt dette, kuttet for mange hjørner i forrige innlegg. Er heldigvis sikker på at det ikke er feilaktig. Ble bare mer kryptisk enn forventet.

Har forstått det slik at asperger ikke skyldes en betydelig hjerneskade. Mer en slags arvelig faktor som gir eller kan gi, alvorlige utslag i sosial og motorisk utvikling.

Den arvelige faktoren kan for eksempel være mangel på noe som hindrer en alt for ensporet utvikling, en slags anti deterministisk hjernefunksjon.

(På den andre siden så vil som oftest mangelfull sosial kontakt gjerne medføre økt ensporethet.)

Uansett, om asperger faktisk skulle være en slags overdeterministisk legning, ville det ha medført at mange essensielle trekk ved asperger ikke var arvelige likevel. Dette gjelder også (i stor grad ihvertfall) dersom asperger skyldes noe helt annet.

"Medfødt" overfølsomhet for kritikk behøver altså ikke vare for resten av livet.

- Dette her gjør jeg ikke flere ganger, begynner i den andre enden neste gang sånn at tilleggsforklaringen blir kortere enn originalen.

Ja, nå skjønner jeg deg, hva du ville frem til. Og svaret er: jeg vet sannelig ikke. Noen sier at ensporetheten faktisk kan være noe av det mest fantastiske ved lidelsen asperger, fordi det gjør at man utvikler interesser for, og intensitet i forhold til de interessene, emner og resultater som faktisk kan nytte menneskeheten.

Bare se på Isaac Newton og Albert Einstein (begge de sies å ha hatt asperger, ifølge endel lærebøker om emnet).

Asperger syndrom regnes som en alvorlig lidelse, fordi det griper inn på så mange av livets felter der man gjerne skulle greid å gjort det bedre, fordi det har med å være menneske å gjøre. Men du har rett i at det ikke skyldes så veldig omfattende hjerneskade. Det er det med hjerneskader, at de behøver ikke være så omfattende for å gjøre betydelig skade.

Selv har jeg en iq (testet med wais-test) på 109. Som psykologen min dengang mente ikke var verdt papiret det var skrevet på. Grunnen til dette, var at det var så stort sprik mellom venstre og høyre hjernehalvdel. Jeg hadde 89 på høyre hjernehalvdel og 121 på venstre hjernehalvdel, noe som utgjør en forskjell på 32, der det normalt sett skulle vært inntil 15 poeng forskjell.

Og denne forskjellen er visstnok typisk for en med asperger syndrom. Psykologen min dengang, syntes jeg skulle "løpe av gårde" med 121 poeng, fordi hun mente at det var det som egentlig var resultatet. Venstre hjernehalvdel er det som styrer de intellektuelle, logiske funksjonene, den kognitive delen (matematikk, språk, i det hele tatt fag).

[Kari Normann]

Ekte ofre kommer seg videre og opptrer ikke med fult navn og mangfoldige offer-historier. Det jeg har lest av han hittil gir meg ubehagelige assosiasjoner.

Hva er et ekte offer ?

Er ikke også ofre forskjellige ? Noen takler å holde alt inni seg , mens andre må ha det ut for å bli fri

Vi er da vell like ekte offer for disse man beklageligvis ikke setter dianose på selv i år 2004

Eller ?

[sherlock]

Ja, nå skjønner jeg deg, hva du ville frem til. Og svaret er: jeg vet sannelig ikke. Noen sier at ensporetheten faktisk kan være noe av det mest fantastiske ved lidelsen asperger, fordi det gjør at man utvikler interesser for, og intensitet i forhold til de interessene, emner og resultater som faktisk kan nytte menneskeheten.

Bare se på Isaac Newton og Albert Einstein (begge de sies å ha hatt asperger, ifølge endel lærebøker om emnet).

Asperger syndrom regnes som en alvorlig lidelse, fordi det griper inn på så mange av livets felter der man gjerne skulle greid å gjort det bedre, fordi det har med å være menneske å gjøre. Men du har rett i at det ikke skyldes så veldig omfattende hjerneskade. Det er det med hjerneskader, at de behøver ikke være så omfattende for å gjøre betydelig skade.

Selv har jeg en iq (testet med wais-test) på 109. Som psykologen min dengang mente ikke var verdt papiret det var skrevet på. Grunnen til dette, var at det var så stort sprik mellom venstre og høyre hjernehalvdel. Jeg hadde 89 på høyre hjernehalvdel og 121 på venstre hjernehalvdel, noe som utgjør en forskjell på 32, der det normalt sett skulle vært inntil 15 poeng forskjell.

Og denne forskjellen er visstnok typisk for en med asperger syndrom. Psykologen min dengang, syntes jeg skulle "løpe av gårde" med 121 poeng, fordi hun mente at det var det som egentlig var resultatet. Venstre hjernehalvdel er det som styrer de intellektuelle, logiske funksjonene, den kognitive delen (matematikk, språk, i det hele tatt fag).

Vitenskapen om venstre og høyre hjernehalvdel er noen rare greier spør du meg.

Om venstre hjernehalvdel vanligvis tar seg av språk og 'matematisk' logikk, tror jeg at undertegnete(meg altså) jukser fælt med å ta i bruk den høyre halvdelen også.

[Mimmy]

Vitenskapen om venstre og høyre hjernehalvdel er noen rare greier spør du meg.

Om venstre hjernehalvdel vanligvis tar seg av språk og 'matematisk' logikk, tror jeg at undertegnete(meg altså) jukser fælt med å ta i bruk den høyre halvdelen også.

Nå er ikke wais-test nok for å kunne fastslå at et menneske lider av asperger syndrom, det jeg i tillegg har gjennomgått, er en standard nevropsykologisk undersøkelse der wais-testen inngår i den fulle og hele dokumentasjonen. Jeg forsto det slik av nevropsykologen, at hjerneskaden befant seg på flere ulike steder i hjernen, og at det var dette som samsvarte med asperger syndrom.

[sherlock]

Nå er ikke wais-test nok for å kunne fastslå at et menneske lider av asperger syndrom, det jeg i tillegg har gjennomgått, er en standard nevropsykologisk undersøkelse der wais-testen inngår i den fulle og hele dokumentasjonen. Jeg forsto det slik av nevropsykologen, at hjerneskaden befant seg på flere ulike steder i hjernen, og at det var dette som samsvarte med asperger syndrom.

- En slags uheldig kombinasjon av i og for seg bagatellmessige skader altså ?

Vet du forresten om det stilles krav om at de karakteristiske symptomene på lidelsen ikke skal la seg behandle eller forsvinne ved miljøforandring for at diagnosen skal være riktig.

Mvh

[Mimmy]

- En slags uheldig kombinasjon av i og for seg bagatellmessige skader altså ?

Vet du forresten om det stilles krav om at de karakteristiske symptomene på lidelsen ikke skal la seg behandle eller forsvinne ved miljøforandring for at diagnosen skal være riktig.

Mvh

Autisme/asperger syndrom lar seg ikke behandle, kun tilrettelegging hjelper. Og bevissthet rundt hva det er som gjør at ting blir vanskelig; mao. å lære seg å leve med det, og leve slik at andre i nær omkrets kan leve med det også.

Faktisk er det slik, ettersom jeg har forstått, at man skal ikke behandle autisme. Har hørt om ytterliggående såkalte forsøk på å behandle autisme, sånn som desensivititetstrening mot det å ikke tåle så godt hudkontakt/nærkontakt, f.eks.

Der man har brukt tvangs-klemming (høres litt rart ut å kalle det det) for å motvirke de sensoriske plagene. Men det virker ikke, og medfører som oftest sensorisk overbelastning (at man blokkerer ut omverdenen, fordi hudkontakt over lengre tidsrom er veldig sterkt). Så hjernen gjør slik at man ikke lenger er "tilstede" i situasjonen.

Det ville jo vært fint, dersom det fantes behandling for det, men som sagt så er det en organisk skade i hjernen, som forårsaker disse tingene.

Jeg kan for eksempel høre støyen i strømledningene, og synes det er rene himmelrike når strømmen en sjelden gang går, fordi det blir så velsignet stille. Ikke sånn at det plager meg til daglig, men jeg hører det altså. Nå bor jeg i ei leilighet der mesteparten av det elektriske er i skjult anlegg, noe som gjør at det blir mindre støy.

En annen ting som jeg synes er endel plagsomt, er små barn. Jeg blir lett stresset av å være i selskap med små barn. Det er veldig koselig, men jeg blir lett sliten og frustrert, fordi det skjer så mye som jeg ikke får med meg, og det er intens nærkontakt med barna.

Som også er koselig, men ofte ønsker jeg meg mye mindre omfang av dette, fordi det medfører sensorisk overbelastning. Ikke så ille som ved autisme, men at jeg ikke lenger klarer å oppfatte alt i situasjonen. Ganske store deler av situasjonen går meg hus forbi, og beskjeder går inn det ene øret og ut det andre.

Jeg har fått til råd fra faglig hold, å si fra til barna om lidelsen jeg har,

at å klemme mye og ta barna opp på fanget gjør at jeg blir sliten, men har så langt ikke fått meg til dette. Jeg er redd for å såre dem, og at de skal tro at jeg ikke liker dem lenger. Jeg tror kanskje ikke de er store nok til å skjønne det ennå.

[Gjest grete wais]

Nå er ikke wais-test nok for å kunne fastslå at et menneske lider av asperger syndrom, det jeg i tillegg har gjennomgått, er en standard nevropsykologisk undersøkelse der wais-testen inngår i den fulle og hele dokumentasjonen. Jeg forsto det slik av nevropsykologen, at hjerneskaden befant seg på flere ulike steder i hjernen, og at det var dette som samsvarte med asperger syndrom.

Hva består en standard nevropsykologisk undersøkelse av?

[Mimmy]

Hva består en standard nevropsykologisk undersøkelse av?

Nevropsykologisk undersøkelse slik det ble utført på meg:

Masse tester og samtaler som søkte å kartlegge følgende funksjonsområder:

Oppmerksomhet, kognitiv tempo og effektivitet, innlæring og hukommelse, kognitive reguleringsfunksjoner. Innebærte også kliniske intervju. Div. rapporter, fra poliklinikk og deltakelse i angstgruppe, og resultatene av wais-test gjennomført tidligere. Samt gjennomgang av journalnotater med anamnestiske opplysninger.

[sherlock]

Autisme/asperger syndrom lar seg ikke behandle, kun tilrettelegging hjelper. Og bevissthet rundt hva det er som gjør at ting blir vanskelig; mao. å lære seg å leve med det, og leve slik at andre i nær omkrets kan leve med det også.

Faktisk er det slik, ettersom jeg har forstått, at man skal ikke behandle autisme. Har hørt om ytterliggående såkalte forsøk på å behandle autisme, sånn som desensivititetstrening mot det å ikke tåle så godt hudkontakt/nærkontakt, f.eks.

Der man har brukt tvangs-klemming (høres litt rart ut å kalle det det) for å motvirke de sensoriske plagene. Men det virker ikke, og medfører som oftest sensorisk overbelastning (at man blokkerer ut omverdenen, fordi hudkontakt over lengre tidsrom er veldig sterkt). Så hjernen gjør slik at man ikke lenger er "tilstede" i situasjonen.

Det ville jo vært fint, dersom det fantes behandling for det, men som sagt så er det en organisk skade i hjernen, som forårsaker disse tingene.

Jeg kan for eksempel høre støyen i strømledningene, og synes det er rene himmelrike når strømmen en sjelden gang går, fordi det blir så velsignet stille. Ikke sånn at det plager meg til daglig, men jeg hører det altså. Nå bor jeg i ei leilighet der mesteparten av det elektriske er i skjult anlegg, noe som gjør at det blir mindre støy.

En annen ting som jeg synes er endel plagsomt, er små barn. Jeg blir lett stresset av å være i selskap med små barn. Det er veldig koselig, men jeg blir lett sliten og frustrert, fordi det skjer så mye som jeg ikke får med meg, og det er intens nærkontakt med barna.

Som også er koselig, men ofte ønsker jeg meg mye mindre omfang av dette, fordi det medfører sensorisk overbelastning. Ikke så ille som ved autisme, men at jeg ikke lenger klarer å oppfatte alt i situasjonen. Ganske store deler av situasjonen går meg hus forbi, og beskjeder går inn det ene øret og ut det andre.

Jeg har fått til råd fra faglig hold, å si fra til barna om lidelsen jeg har,

at å klemme mye og ta barna opp på fanget gjør at jeg blir sliten, men har så langt ikke fått meg til dette. Jeg er redd for å såre dem, og at de skal tro at jeg ikke liker dem lenger. Jeg tror kanskje ikke de er store nok til å skjønne det ennå.

Har lest igjennom en del sider/dokument om asperger. Fikk inntrykk av at det ikke fantest noen funn som kunne tyde på at tilstanden skyldest en organisk hjerneskade, unntatt for noen kvinner/jenter med syndromet.

Prognosen for pers. med asperger var generellt god, selv om symptom som monomane interesser eller laber deltakelse i monogam reproduktiv atferd hang igjen.(Ifølge Darwins lover burde altså ikke asperger på noen måte være arvelig)

Mvh