Malignt Nevroleptika Syndrom vs. Nytteeffekt

[Gjest Jordnær]

Anti-psykotiske legemidler har en meget alvorlig og tidvis livstruende bivirkning, kalt Malignt Nevroleptika Syndrom.

La oss tenke at en person blir psykotisk for første gang i sitt liv. Behandling med anti-psykotika vil da være både formålstjenlig og aktsomt.

Når personen blir symptomfri, kan det fortsatt være formålstjenlig å forebygge mulige nye psykoser med anti-psykotika.

Spørsmål 1: Men er slik forebygging en juridisk aktsom behandling? Selv om sjansen er liten, så risikerer man faktisk å utvikle Malignt Nevroleptika Syndrom, et tidvis livstruende syndrom.

Slik jeg ser det, vil det eneste riktige være å seponere anti-psykotika kort tid etter at pasienten er symptomfri.

Dersom pasienten etter en tid utvikler psykose nummer to, så kan man starte en ny behandling, og på nytt seponere kort tid etter at pasienten er symptomfri igjen.

Først når pasienten til stadighet utvikler nye psykoser, eksempelvis en ny psykose hver måned i løpet av et år, kan det vurderes om det faktisk kan være forsvarlig å benytte anti-psykotika som forebyggende behandling. Pasientens livskvalitet har da vist seg over lang tid å være så dårlig, at man kan forsvare å ta sjansen på at pasienten kan utvikle Malignt Nevroleptika Syndrom.

Spørsmål 2: Men for en person som har blitt "frisk" (symptomfri) etter sitt livs første og ENESTE psykose, er det ikke da uforsvarlig, ja faktisk forsettelig/grovt uaktsomt å benytte et medikament med livstruende bivirkninger som forebyggende medikament?

Det riktige vil være å seponere, observere og vente til pasienten (eventuelt) utvikler en ny psykose, ja faktisk tre og fire psykoser før man i det hele tatt vurderer anti-psykotika som forebyggende behandling. Årsaken er den alvorlige bivirkningen, som faktisk noen få uheldige personer har utvikler hvert år.

Spørsmål 3: Nytte-effekten må alltid være større en MULIGE bivirkninger. Er ikke dette et juridisk prinsipp som også gjelder innen psykiatrien?

For øvrig oppfatter jeg anti-psykotika som meget gode legemidler, ettersom de faktisk har leget og forebygget psykoser meget godt, verden over, i flere tiår nå.

Jeg ser frem til svar på mine tre spørsmål.

[Gjest zuuul]

kan jeg dø av anti psykotika? eller gjelder det bare de som bruker stoore doser?

[Gjest flammefugelen]

kan jeg dø av anti psykotika? eller gjelder det bare de som bruker stoore doser?

Hva består Malignt Nevroleptika Syndromet av?

Mvh

[Gjest Jordnær]

kan jeg dø av anti psykotika? eller gjelder det bare de som bruker stoore doser?

Malignt Nevroleptika Syndrom inntreffer meget sjeldent.

Årlig rapporteres ikke mer enn anslagsvis 1 til 3 tilfeller til Statens Legemiddelverk.

Ifølge Folkehelseinstituttet behandles anslagsvis 47.000 personer hvert år med anti-psykotika.

Så sannsynligheten for at man utvikler Malignt Nevroleptika Syndrom er meget liten, anslagsvis beregnet 2/47000 = 0,04 promille.

Syndromet utvikles sannsynligvis uavhengig av størrelsen på døgndose.

Dersom man behandles for en meget alvorlig sykdom, så trenger man ikke å bekymre seg for å utvikle syndromet. Den gode behandlingseffekten og den forbedrede livskvaliteten man opplever som følge av anti-psykotika gjør medikamenteringen berettighet.

I innlegget mitt antyder jeg at man bare bør benytte anti-psykotika dersom en pasient er alvorlig syk, eller dersom han med rimelig sikkerhet vil bli alvorlig syk UTEN medikamentene.

Norske myndigheter setter høye kvalitetskrav, og tillater bruk at anti-psykotika. Det betyr at anti-psykotika er gode legemidler med høy kvalitet.

Men det er veldig viktig at behandlende lege følger pasienter tett opp, slik at man kan behandle bivirkninger raskt. Dette bør gjelde generelt, og ikke bare for anti-psykotika.

Jeg mener at åpenhet rundt ting er viktig. Dersom psykiatrien og legemiddelprodusentene bevisst ønsker å skjule sjeldne, med likefullt mulige bivirkninger, så er det et problem for dem.

Pasienten bør ha krav på å få informasjon om alle bivirkninger av et legemiddel, og pasienten bør ha krav på å få forklart hvorfor det likevel er formålstjenlig og trygt å bli behandlet med legemiddelet.

Dette ble et langt svar på et kort spørsmål.

Avslutningsvis vil jeg si at helsevesenet er dyktige til å behandle bivirkninger. Det betyr at selv om et legemiddel utvikler en livstruende bivirkning, så betyr ikke det at pasienten faktisk dør.

For sykehusene har meget høyt kvalifiserte leger som er i stand til å helbrede meget sjeldne bivirkninger også, eksempelvis Malignt Nevroleptika Syndrom.

Ellers vil jeg understreke at jeg ikke er lege, og at jeg ikke har noen medisinsk utdannelse.

Men er det noe psykiatrien mangler, ja, så er det nettopp åpenhet.

Psykiatriens utstrakte bruk av tvangsbehandling er det beste eksempel på manglende åpenhet. Men det er et tema som hører hjemme under et annet innlegg.

[ulva]

Du overser et svært viktig faktum som faktisk har rammet meg nå: Dersom man har en vellykket behandling med anti-psykotika, som så avbrytes for en tid - og pasienten igjen blir psykotisk og må medisineres - så er det mindre sannsynlig at medisinene vil virke enn det var første gangen. Jeg sluttet med Risperdal i forbindelse med en søvnundersøkelse, og etter at jeg begynte med sprøyter igjen er virkningen langt dårligere enn første gang.

Dessuten har man krav på å få vite bivirkninger, nytteeffekt og generell informasjon om medisiner man får av legen. Det er bare ikke så mange som følger det opp. Psykiateren min tar alltid frem felleskatalogen og har høytlesning. Så spør jeg om alt jeg ikke forstår.

[Gjest Jordnær]

Hva består Malignt Nevroleptika Syndromet av?

Mvh

Den følgende beskrivelsen av Malignt Nevroleptika Syndrom er hentet fra:

http://www.doktoronline.no/partners/images/janssen_Risp_BrosjyreA-5.pdf

MALIGNT NEVROLEPTIKA SYNDROM

En meget sjelden, men farlig bivirkning er malignt nevroleptika syndrom.

Pasienten får da muskelstivhet, skjelvinger og høy feber. Disse pasienter

må få medisinsk behandling for å forhindre at det oppstår

alvorlige komplikasjoner.

Jeg kunne også forsøkt å beskrive syndromet med egne ord, men det ville ikke bli en god nok generell beskrivelse.

Man kan søke informasjon om "Malignant Neuroleptic Syndrome" via internett, eksempelvis:

http://www.google.com/search?hl=en&ie=UTF-8&oe=UTF-8&q=Malignant+Neuroleptic+Syndrome

[Gjest Jordnær]

Du overser et svært viktig faktum som faktisk har rammet meg nå: Dersom man har en vellykket behandling med anti-psykotika, som så avbrytes for en tid - og pasienten igjen blir psykotisk og må medisineres - så er det mindre sannsynlig at medisinene vil virke enn det var første gangen. Jeg sluttet med Risperdal i forbindelse med en søvnundersøkelse, og etter at jeg begynte med sprøyter igjen er virkningen langt dårligere enn første gang.

Dessuten har man krav på å få vite bivirkninger, nytteeffekt og generell informasjon om medisiner man får av legen. Det er bare ikke så mange som følger det opp. Psykiateren min tar alltid frem felleskatalogen og har høytlesning. Så spør jeg om alt jeg ikke forstår.

Det er trist å høre at nytteeffekten av anti-psykotika blir dårligere for deg etter en pause.

Likefullt, det er også trist at folk utvikler Malignt Nevroleptika Syndrom som en bivirkning.

Det er opp til legene å vurdere nytteeffekten av anti-psykotika opp mot mulige bivirkninger.

Dersom en pasient ofte er psykotisk, bør man absolutt vurdere å benytte anti-psykotika som forebyggende behandling også. Dette har jeg også belyst i mitt første innlegg. Og med din tilleggsopplysning om at anti-psykotika mister effekt ved pauser, så blir dette synet understreket enda sterkere.

Men det jeg har ønsket svar på i mitt første innlegg, gjelder forsvarligheten av å benytte anti-psykotika til forebygging allerede etter en første og ENESTE psykose. Jeg ønsker en vurdering av den juridiske aktsomhetsgraden av en slik forebygging, på bakgrunn av det faktum at Malignt Nevroleptika Syndrom ALLTID er en mulig bivirkning.

Vil ikke den faktiske MULIGHETEN for utvikling av Malignt Nevroleptika Syndrom medføre at det er juridisk uaktsomt å benytte anti-psykotika for å behandle en "frisk" (symptomfri) person?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Ved førstegangs psykose er anbefalingen et års behandling med nevroleptika (antipsykotika). Dersom det hele utvikler seg bra, kan dosene det siste halve året være svært lave.

Selvsagt er det også i denne terapianbefalingen vurdert nytte vs risiko for skade.

2. Din påstand er feil og spørsmålet kan derfor ikke besvares. Jfr. punkt 1. En gir ikke forebyggende behandling over lang tid etter første episode.

3. Selvsagt. Det gjelder i psykiatrien like mye som i andre spesialiteter.

Jeg beklager, men jeg synes innleggene vitner om at du har tilegnet deg mye kunnskap, men forstått lite eller ingenting. Du greier ikke å sette dette i et perspektiv.

Spørsmålet kunne like gjerne vært: "Skal en ringe etter ambulanse ved hjerteinfarkt?" Om ambulasnen kræsjer, vil pasienten påføres ekstra skade.

[Gjest Jordnær]

1. Ved førstegangs psykose er anbefalingen et års behandling med nevroleptika (antipsykotika). Dersom det hele utvikler seg bra, kan dosene det siste halve året være svært lave.

Selvsagt er det også i denne terapianbefalingen vurdert nytte vs risiko for skade.

2. Din påstand er feil og spørsmålet kan derfor ikke besvares. Jfr. punkt 1. En gir ikke forebyggende behandling over lang tid etter første episode.

3. Selvsagt. Det gjelder i psykiatrien like mye som i andre spesialiteter.

Jeg beklager, men jeg synes innleggene vitner om at du har tilegnet deg mye kunnskap, men forstått lite eller ingenting. Du greier ikke å sette dette i et perspektiv.

Spørsmålet kunne like gjerne vært: "Skal en ringe etter ambulanse ved hjerteinfarkt?" Om ambulasnen kræsjer, vil pasienten påføres ekstra skade.

Takk for svarene. Disse krever likevel ytterligere kommentarer fra deg.

Mine spørsmål baserer seg på en sann sykehistorie.

1. Hvis anbefalingen er ett års behandling med nevroleptika (antipsykotika), og det hele utvikler seg bra, er det da aktsomt å fortsette medisineringen i ytterligere to år? (Altså tre års forebyggende behandling tilsammen)

Til sykehistorien hører også det at pasienten like etter at psykosen var kurert, utviklet dystoni som bivirkning. Dette er en relativt ufarlig bivirkning ved rask behandling, men fra en lekpersons ståsted, så kan det minne om katatoni. Katatoni rammer hele kroppen, mens dystoni rammer en enkelt kroppsdel, eksempelvis kjevepartiet.

2. Ditt svar synes også å være feil og spørsmålet fortjener et nytt svar. Jfr. punkt 1. Man gav faktisk forebyggende behandling over en lang tid (tre år) etter første episode.

3. Hvis aktsomhetsprinsippet gjelder i psykiatrien like mye som i andre spesialiteter, hvordan er det mulig å la en symptomfri pasient anvende nevroleptika i over 3 år etter første psykose? Minst tre ulike psykiatere hadde i ulike perioder ansvaret for behandlingen. Det undrer meg at ingen av dem forsøkt å seponere.

Du synes innleggene vitner om at jeg har tilegnet meg mye kunnskap, men at jeg har forstått lite eller ingenting. Og du sier at jeg ikke greier å sette dette i et perspektiv. Kan du begrunne denne påstanden når du etterhvert kjenner flere av mine tilleggsopplysninger?

Jeg synes din "påstand" om min forståelse av verden avdekker et annet av psykiatriens store problemer, nemlig at behandlingspersonell mener å kjenne pasienten bedre enn pasienten kjenner seg selv. Det er uklokt å si at man synes at en person har forstått lite eller ingenting, når du faktisk kjenner så lite til min bakgrunn. Uklokt fordi det kan medføre frustrasjon hos mottakeren. Jeg forstår selvsagt at du uttaler deg på bakgrunn av mine innlegg. Men mine innlegg beskriver bare en liten del av hele bildet. Dette er et generelt problem innen psykiatrien, nemlig at man tar beslutning om behandling på et altfor ufullstendig grunnlag. Det riktige ville ofte være å avvente situasjonen og la livet gå sin gang, inntil man er veldig sikker på at man ikke begår en feilbehandling.

Det blir også feil å påstå at spørsmålet like gjerne kunne vært: "Skal en ringe etter ambulanse ved hjerteinfarkt?" Ved en livstruende sykdomstilstand kan man tillate seg å utføre behandling med stor risiko, fordi de mulige skadene man kan påføres ved et bil-kræsj faktisk ikke er MER alvorlige enn selvet hjerteinfarktet. Både infarktet og ambulanse-kjøringen kan medføre en dødelig utgang. Hvis infarktet ikke er så alvorlig, vil ambulanse-sjåføren redusere hastigheten, og dermed redusere risikoen for bil-kræsj.

Anti-psykotika kan medføre en MER alvorlig sykdomstilstand (NMS-bivirkningen) enn det psykosen innebærer. Men selvsagt forstår jeg at sannsynligheten er meget liten for å utvikle Malignt Nevroleptika syndrom, så derfor er det forsvarlig å behandle en psykose med anti-psykotika. Men å behandle en ikke-psykotisk pasient med anti-psykotiske medikamenter i mer enn tre år, det mener jeg er uaktsomt, for hver eneste tablett innebærer en risiko.

Til historien høres også at pasienten utviklet Malignt Nevroleptika Syndrom, medførende noen dager med en livstruende tilstand, og mange måneder med en alvorlig tilstand, og deretter mange måneder med opptrening; i alt nesten to års sykehusinnleggelse for å behandle og rehabilitere skadene påført av Malignt Nevroleptika Syndrom.

I tillegg kommer masse frustrasjon mange år i ettertid.

Det er derfor trist at man må velge å benytte Internettet og blottlegge en sykehistorie for å komme videre i livet.

Alternativet er en rettssak i domstolene, og det er ingen av partene tjent med.

Jeg ser frem til dine svar, samt kommentarer.

[Gjest Jordnær]

Takk for svarene. Disse krever likevel ytterligere kommentarer fra deg.

Mine spørsmål baserer seg på en sann sykehistorie.

1. Hvis anbefalingen er ett års behandling med nevroleptika (antipsykotika), og det hele utvikler seg bra, er det da aktsomt å fortsette medisineringen i ytterligere to år? (Altså tre års forebyggende behandling tilsammen)

Til sykehistorien hører også det at pasienten like etter at psykosen var kurert, utviklet dystoni som bivirkning. Dette er en relativt ufarlig bivirkning ved rask behandling, men fra en lekpersons ståsted, så kan det minne om katatoni. Katatoni rammer hele kroppen, mens dystoni rammer en enkelt kroppsdel, eksempelvis kjevepartiet.

2. Ditt svar synes også å være feil og spørsmålet fortjener et nytt svar. Jfr. punkt 1. Man gav faktisk forebyggende behandling over en lang tid (tre år) etter første episode.

3. Hvis aktsomhetsprinsippet gjelder i psykiatrien like mye som i andre spesialiteter, hvordan er det mulig å la en symptomfri pasient anvende nevroleptika i over 3 år etter første psykose? Minst tre ulike psykiatere hadde i ulike perioder ansvaret for behandlingen. Det undrer meg at ingen av dem forsøkt å seponere.

Du synes innleggene vitner om at jeg har tilegnet meg mye kunnskap, men at jeg har forstått lite eller ingenting. Og du sier at jeg ikke greier å sette dette i et perspektiv. Kan du begrunne denne påstanden når du etterhvert kjenner flere av mine tilleggsopplysninger?

Jeg synes din "påstand" om min forståelse av verden avdekker et annet av psykiatriens store problemer, nemlig at behandlingspersonell mener å kjenne pasienten bedre enn pasienten kjenner seg selv. Det er uklokt å si at man synes at en person har forstått lite eller ingenting, når du faktisk kjenner så lite til min bakgrunn. Uklokt fordi det kan medføre frustrasjon hos mottakeren. Jeg forstår selvsagt at du uttaler deg på bakgrunn av mine innlegg. Men mine innlegg beskriver bare en liten del av hele bildet. Dette er et generelt problem innen psykiatrien, nemlig at man tar beslutning om behandling på et altfor ufullstendig grunnlag. Det riktige ville ofte være å avvente situasjonen og la livet gå sin gang, inntil man er veldig sikker på at man ikke begår en feilbehandling.

Det blir også feil å påstå at spørsmålet like gjerne kunne vært: "Skal en ringe etter ambulanse ved hjerteinfarkt?" Ved en livstruende sykdomstilstand kan man tillate seg å utføre behandling med stor risiko, fordi de mulige skadene man kan påføres ved et bil-kræsj faktisk ikke er MER alvorlige enn selvet hjerteinfarktet. Både infarktet og ambulanse-kjøringen kan medføre en dødelig utgang. Hvis infarktet ikke er så alvorlig, vil ambulanse-sjåføren redusere hastigheten, og dermed redusere risikoen for bil-kræsj.

Anti-psykotika kan medføre en MER alvorlig sykdomstilstand (NMS-bivirkningen) enn det psykosen innebærer. Men selvsagt forstår jeg at sannsynligheten er meget liten for å utvikle Malignt Nevroleptika syndrom, så derfor er det forsvarlig å behandle en psykose med anti-psykotika. Men å behandle en ikke-psykotisk pasient med anti-psykotiske medikamenter i mer enn tre år, det mener jeg er uaktsomt, for hver eneste tablett innebærer en risiko.

Til historien høres også at pasienten utviklet Malignt Nevroleptika Syndrom, medførende noen dager med en livstruende tilstand, og mange måneder med en alvorlig tilstand, og deretter mange måneder med opptrening; i alt nesten to års sykehusinnleggelse for å behandle og rehabilitere skadene påført av Malignt Nevroleptika Syndrom.

I tillegg kommer masse frustrasjon mange år i ettertid.

Det er derfor trist at man må velge å benytte Internettet og blottlegge en sykehistorie for å komme videre i livet.

Alternativet er en rettssak i domstolene, og det er ingen av partene tjent med.

Jeg ser frem til dine svar, samt kommentarer.

Forebyggende behandling med anti-psykotika utover anbefalte ett år, kan sammenlignes med ambulanse-kjøring. En god sammenligning vil da være:

- Anti-psykotika-behandling av IKKE-psykotisk person, medførende MULIGE livstruende bivirkninger

- Ambulanse-kjøring i meget høy hastighet, medførende MULIG ulykkesrisiko, med en FRISK person som passasjer.

Dersom ambulansen da kræsjer, og passasjeren pådrar seg en alvorlig skade, så vil ambulanse-sjåføren dømmes for uaktsom kjøring. Hvorvidt aktsomhetsgraden vil være grov, avhenger bl.a. av hvor høy hastighet han kjørte med.

Når det gjelder anti-psykotika, så vet man IKKE hvem som er disponert for å utvikle denne. Hver eneste tablett med anti-psykotika innebærer derfor en risiko for å utvikle bivirkningen. Det blir derfor grovt uaktsomt å benytte disse medikamentene på friske mennesker.

Ingen oppegående psykiater ville selv prøvd ut anti-psykotika dersom han er frisk. Dersom han gjorde dette, så spiller han faktsik russisk rullet med sitt eget liv.

Den eksakte sannsynligheten for å utvikle Malignt Nevroleptika Syndrom kjenner man naturligvis ikke. Det spiller heller ingen rolle hvor stor denne sannsynligheten er. For siden man ikke kan vite hvem som er disponert for å utvikle bivirkningen, innebærer som tidliger nevnt, hver ENESTE tablett, en risiko for hver ENESTE pasient.

Dette kan enkelte pasienter oppfatte som skremmende, spesielt dem som ikke kjenner til sannsynlighetsberegning. Etter det jeg kjenner til er dette årsaken til at man velger å ikke fortelle om Malignt Nevroleptika Syndrom.

Og det er såklart en meget sjelden bivirkning! Så sjansen for å utvikle denne er minimal...

Men for den uheldige som faktisk rammes, så er det vanskelig å akseptere at psykiatrien avfeier det hele med at: Prøv å glemme dette, livet går videre.

Og såklart går livet videre. Men livet går ikke videre før man har fått forståelse innen helsevesenet på at man faktisk er litt for slepp-hendte med medikamenter. Og livet går ikke videre før man faktisk opplever at helsevesenet gjør noe med dette problemet, slik at det viser seg i kroner og øre og på statistikker.

Legemidler for psykisk helsevern, er nå den nest-største forbruksgruppen av legemidler.

Dersom den personen jeg referer til i mine innlegg, hadde fått vite at 2 av 47.000 personer utvikler dette syndromet, så ville denne personen nektet videre behandling, og heller ta sjansen på å utvikle en ny psykose. En psykose var forferdelig å oppleve. Men Malignt Nevroleptika Syndrom og følgene av dette var veldig mye verre å gjennomleve!!

Men dersom denne person på nytt hadde utviklet en psykose, ja da ville denne personen naturligvis vurdert å bruke anti-psykotika en stund til. Men sannsynligvis ville den personen jeg referer til også denne gang takket nei til forebygging. Først etter tre og fire psykoser i løpet av et år ville det vært aktuelt å vurdere forebygging.

I tillegg til risikoen for bivirkninger, så finnes et annet punkt som er like vikig, ja kanskje enda viktigere. I de tre årene personen ble behandlet med anti-psykotika, så var personens livskvalitet BETYDELIG redusert, høyst sannsynlig ikke på grunn av sykdom, men på grunn av andre "lette" bivirkninger av anti-psykotika.

Med hånden på hjertet kan jeg si at denne personen, dersom en ny psykose utvikles, vil avstå fra behandling med anti-psykotika når psykosen er kurert. Denne personen vil heller leve et normalt liv inntil han EVENTUELT utvikler sin tredje psykose.

Når dette er sagt, så må faktisk ikke en person som har utviklet Malignt Nevroleptika Syndrom behandles med anti-psykotika - for all fremtid - dersom ikke personen ikke blir meget alvorlig syk igjen da. Ettersom kunnskapen om hvem som er disponert for å utvikle Malignt Nevroleptika Syndrom ikke finnes, så vil være høyst risikofylt å på nytt behandle med anti-psykotika. På dette punktet vil sikkert mange psykiatere være uenige med undertegnede, ettersom jeg faktisk har noe vitenskapelig belegg for å si at en person som har utviklet Malignt Nevroleptika Syndrom en gang, har større sannsynlighet for å utvikle det på nytt, enn andre. Jeg mener likevel at man bør være ekstra varsomme da.

Det hører også med til historien at den refererte pasienten, faktisk ble medisinert med anti-psykotika få uker etter at Malignt Nevroleptika Syndrom ble påvist. Men dette skal visstnok være meget kritikkverdig ifølge fagspesialister.

Årsaken til at jeg tar med det forrige avsnittet her, er at det viser at den generelle kunnskapen om legemidler kanskje ikke er så bra som man tror innen psykiatrien (andre spesialiteter kan ikke jeg uttale meg om).

Alle kan gjøre en feil, også psykiatere kan gjøre feil, og naturligvis respekterer jeg det.

Og for å understreke dette, så gjelder innleggene mine spørsmål om vurdering av uaktsomhetsgraden ved medisinering av FRISKE pasienter.

[kristiansund1365380625]

Forebyggende behandling med anti-psykotika utover anbefalte ett år, kan sammenlignes med ambulanse-kjøring. En god sammenligning vil da være:

- Anti-psykotika-behandling av IKKE-psykotisk person, medførende MULIGE livstruende bivirkninger

- Ambulanse-kjøring i meget høy hastighet, medførende MULIG ulykkesrisiko, med en FRISK person som passasjer.

Dersom ambulansen da kræsjer, og passasjeren pådrar seg en alvorlig skade, så vil ambulanse-sjåføren dømmes for uaktsom kjøring. Hvorvidt aktsomhetsgraden vil være grov, avhenger bl.a. av hvor høy hastighet han kjørte med.

Når det gjelder anti-psykotika, så vet man IKKE hvem som er disponert for å utvikle denne. Hver eneste tablett med anti-psykotika innebærer derfor en risiko for å utvikle bivirkningen. Det blir derfor grovt uaktsomt å benytte disse medikamentene på friske mennesker.

Ingen oppegående psykiater ville selv prøvd ut anti-psykotika dersom han er frisk. Dersom han gjorde dette, så spiller han faktsik russisk rullet med sitt eget liv.

Den eksakte sannsynligheten for å utvikle Malignt Nevroleptika Syndrom kjenner man naturligvis ikke. Det spiller heller ingen rolle hvor stor denne sannsynligheten er. For siden man ikke kan vite hvem som er disponert for å utvikle bivirkningen, innebærer som tidliger nevnt, hver ENESTE tablett, en risiko for hver ENESTE pasient.

Dette kan enkelte pasienter oppfatte som skremmende, spesielt dem som ikke kjenner til sannsynlighetsberegning. Etter det jeg kjenner til er dette årsaken til at man velger å ikke fortelle om Malignt Nevroleptika Syndrom.

Og det er såklart en meget sjelden bivirkning! Så sjansen for å utvikle denne er minimal...

Men for den uheldige som faktisk rammes, så er det vanskelig å akseptere at psykiatrien avfeier det hele med at: Prøv å glemme dette, livet går videre.

Og såklart går livet videre. Men livet går ikke videre før man har fått forståelse innen helsevesenet på at man faktisk er litt for slepp-hendte med medikamenter. Og livet går ikke videre før man faktisk opplever at helsevesenet gjør noe med dette problemet, slik at det viser seg i kroner og øre og på statistikker.

Legemidler for psykisk helsevern, er nå den nest-største forbruksgruppen av legemidler.

Dersom den personen jeg referer til i mine innlegg, hadde fått vite at 2 av 47.000 personer utvikler dette syndromet, så ville denne personen nektet videre behandling, og heller ta sjansen på å utvikle en ny psykose. En psykose var forferdelig å oppleve. Men Malignt Nevroleptika Syndrom og følgene av dette var veldig mye verre å gjennomleve!!

Men dersom denne person på nytt hadde utviklet en psykose, ja da ville denne personen naturligvis vurdert å bruke anti-psykotika en stund til. Men sannsynligvis ville den personen jeg referer til også denne gang takket nei til forebygging. Først etter tre og fire psykoser i løpet av et år ville det vært aktuelt å vurdere forebygging.

I tillegg til risikoen for bivirkninger, så finnes et annet punkt som er like vikig, ja kanskje enda viktigere. I de tre årene personen ble behandlet med anti-psykotika, så var personens livskvalitet BETYDELIG redusert, høyst sannsynlig ikke på grunn av sykdom, men på grunn av andre "lette" bivirkninger av anti-psykotika.

Med hånden på hjertet kan jeg si at denne personen, dersom en ny psykose utvikles, vil avstå fra behandling med anti-psykotika når psykosen er kurert. Denne personen vil heller leve et normalt liv inntil han EVENTUELT utvikler sin tredje psykose.

Når dette er sagt, så må faktisk ikke en person som har utviklet Malignt Nevroleptika Syndrom behandles med anti-psykotika - for all fremtid - dersom ikke personen ikke blir meget alvorlig syk igjen da. Ettersom kunnskapen om hvem som er disponert for å utvikle Malignt Nevroleptika Syndrom ikke finnes, så vil være høyst risikofylt å på nytt behandle med anti-psykotika. På dette punktet vil sikkert mange psykiatere være uenige med undertegnede, ettersom jeg faktisk har noe vitenskapelig belegg for å si at en person som har utviklet Malignt Nevroleptika Syndrom en gang, har større sannsynlighet for å utvikle det på nytt, enn andre. Jeg mener likevel at man bør være ekstra varsomme da.

Det hører også med til historien at den refererte pasienten, faktisk ble medisinert med anti-psykotika få uker etter at Malignt Nevroleptika Syndrom ble påvist. Men dette skal visstnok være meget kritikkverdig ifølge fagspesialister.

Årsaken til at jeg tar med det forrige avsnittet her, er at det viser at den generelle kunnskapen om legemidler kanskje ikke er så bra som man tror innen psykiatrien (andre spesialiteter kan ikke jeg uttale meg om).

Alle kan gjøre en feil, også psykiatere kan gjøre feil, og naturligvis respekterer jeg det.

Og for å understreke dette, så gjelder innleggene mine spørsmål om vurdering av uaktsomhetsgraden ved medisinering av FRISKE pasienter.

Mye er sagt om dette tidligere. Jeg skal ikke mene så mye om indikasjonen for nevroleptikabruk, og hvor lenge man skal bruke dette etter en psykotisk episode. Det som er viktig å understreke er at hvis en person har fått malignt nevroleptikasyndrom (som ER veldig sjelden), regner man at risikoen for å få det på nytt er til stede hvis vedkommende senere får TRADISJONELLE nevroleptika. Risikoen for å få malignt nevroleptikasyndrom på monoterapi med Leponex (klozapin) og Seroquel (quetiapin) er meget lav sannsynligvis fordi disse preparatene har lav affinitet for dopaminreseptorer. Risikoen er noe høyere ved bruk av Zyprexa (olanzapin) og Zeldox (ziprasidon) men fortsatt mye lavere enn ved bruk av de "gamle" nevroleptka og Solian og Risperdal.

[Gjest mm, ja, mm]

Takk for svarene. Disse krever likevel ytterligere kommentarer fra deg.

Mine spørsmål baserer seg på en sann sykehistorie.

1. Hvis anbefalingen er ett års behandling med nevroleptika (antipsykotika), og det hele utvikler seg bra, er det da aktsomt å fortsette medisineringen i ytterligere to år? (Altså tre års forebyggende behandling tilsammen)

Til sykehistorien hører også det at pasienten like etter at psykosen var kurert, utviklet dystoni som bivirkning. Dette er en relativt ufarlig bivirkning ved rask behandling, men fra en lekpersons ståsted, så kan det minne om katatoni. Katatoni rammer hele kroppen, mens dystoni rammer en enkelt kroppsdel, eksempelvis kjevepartiet.

2. Ditt svar synes også å være feil og spørsmålet fortjener et nytt svar. Jfr. punkt 1. Man gav faktisk forebyggende behandling over en lang tid (tre år) etter første episode.

3. Hvis aktsomhetsprinsippet gjelder i psykiatrien like mye som i andre spesialiteter, hvordan er det mulig å la en symptomfri pasient anvende nevroleptika i over 3 år etter første psykose? Minst tre ulike psykiatere hadde i ulike perioder ansvaret for behandlingen. Det undrer meg at ingen av dem forsøkt å seponere.

Du synes innleggene vitner om at jeg har tilegnet meg mye kunnskap, men at jeg har forstått lite eller ingenting. Og du sier at jeg ikke greier å sette dette i et perspektiv. Kan du begrunne denne påstanden når du etterhvert kjenner flere av mine tilleggsopplysninger?

Jeg synes din "påstand" om min forståelse av verden avdekker et annet av psykiatriens store problemer, nemlig at behandlingspersonell mener å kjenne pasienten bedre enn pasienten kjenner seg selv. Det er uklokt å si at man synes at en person har forstått lite eller ingenting, når du faktisk kjenner så lite til min bakgrunn. Uklokt fordi det kan medføre frustrasjon hos mottakeren. Jeg forstår selvsagt at du uttaler deg på bakgrunn av mine innlegg. Men mine innlegg beskriver bare en liten del av hele bildet. Dette er et generelt problem innen psykiatrien, nemlig at man tar beslutning om behandling på et altfor ufullstendig grunnlag. Det riktige ville ofte være å avvente situasjonen og la livet gå sin gang, inntil man er veldig sikker på at man ikke begår en feilbehandling.

Det blir også feil å påstå at spørsmålet like gjerne kunne vært: "Skal en ringe etter ambulanse ved hjerteinfarkt?" Ved en livstruende sykdomstilstand kan man tillate seg å utføre behandling med stor risiko, fordi de mulige skadene man kan påføres ved et bil-kræsj faktisk ikke er MER alvorlige enn selvet hjerteinfarktet. Både infarktet og ambulanse-kjøringen kan medføre en dødelig utgang. Hvis infarktet ikke er så alvorlig, vil ambulanse-sjåføren redusere hastigheten, og dermed redusere risikoen for bil-kræsj.

Anti-psykotika kan medføre en MER alvorlig sykdomstilstand (NMS-bivirkningen) enn det psykosen innebærer. Men selvsagt forstår jeg at sannsynligheten er meget liten for å utvikle Malignt Nevroleptika syndrom, så derfor er det forsvarlig å behandle en psykose med anti-psykotika. Men å behandle en ikke-psykotisk pasient med anti-psykotiske medikamenter i mer enn tre år, det mener jeg er uaktsomt, for hver eneste tablett innebærer en risiko.

Til historien høres også at pasienten utviklet Malignt Nevroleptika Syndrom, medførende noen dager med en livstruende tilstand, og mange måneder med en alvorlig tilstand, og deretter mange måneder med opptrening; i alt nesten to års sykehusinnleggelse for å behandle og rehabilitere skadene påført av Malignt Nevroleptika Syndrom.

I tillegg kommer masse frustrasjon mange år i ettertid.

Det er derfor trist at man må velge å benytte Internettet og blottlegge en sykehistorie for å komme videre i livet.

Alternativet er en rettssak i domstolene, og det er ingen av partene tjent med.

Jeg ser frem til dine svar, samt kommentarer.

Gjesp.

Hvem, hva, hvorfor?