Medikamentbruk og langtidsskader.

[Gjest reenie]

Jeg er en kvinne på 52 år. Jeg sliter med angstplager i alvorlig grad, og føler at jeg sitter med mange åpne spørsmål, særlig rundt medikamentbruk.Siden 12 års alder har jeg hatt panikkangst, OCD i stor grad, og etterhvert, i voksen alder, depresjoner. Symptomene forsterkes alltid i vinterhalvåret. Jeg er forøvrig frisk og sterk, har en lederjobb i full stilling, og mye ansvar også ellers.Imidlertid opplever jeg n slags tristhet når jeg tenker på alt slitet, alle begrensninger og smerte det har vært med min sykdom opp gjennom årene.Jeg forsøkte samtaleterapi med mange ulike terapeuter fra ca. 20 års alder og opp til 42. Det hjalp aldri.Medikamenter brukte jeg overhodet ikke, uten en "støtte-vival" ved akutte angstanfall, noe som dempet godt.Så kom de nye antidepressivaene, og jeg fikk Seroxat.Jeg ble satt på en svært høy dose: 80 mg fra start, med gradvis nedtrapping til 20. Jeg ble helbredet fra symptomene mine i løpet av 2 måneder.Jeg kunne gå fjellturer for første gang på årevis, osv. Imidlertid, etter mange år på henholdsvis 10 og 20 mg Seroxat,sluttet tablettene å ha noen effekt. Jeg bruker samme dosering fortsatt, og har prøvd andre merker, men de har vekselvis hatt bivirkninger, eller virket omtrent som Seroxat. for 5 år siden inntraff en forverring i min tilstand, som har holdt seg siden. Mannen min forlot meg etter 29 års ekteskap pga en annen kvinne, og selv om dette er mer regelen enn unntaket for tida, taklet jeg det dårlig i forhold til plagene mine. så til medikamentbruken: Jeg begynte å bruke mer vival, ca. 100 i året. Dette har holdt seg stabilt. ( Ingen økning.) Videre utviklet jeg hodepineanfall, som jeg får paralgin forte for. Også av disse bruker jeg ca. 100 i året. I tillegg bruker jeg 10 -20 mg seroxat.

Jeg er opptatt av min fysiske helse,og finner det fortvilende at jeg skal bruke medikamenter i det hele tatt. Har ikke lyst til å øke Seroxat-dosering,og ønsker at jeg en gang skal bli tablettfri. De andre medikamentene prøver jeg å trappe ned på,og fører dagbok over bruken.Min psykiske helse har det imidlertid mye bedre med noe vival inni mellom, og jeg responderer ( altfor) positivt på kodeinet i paralgin forte. Med lave doser av disse stoffene opplever jeg å senke skuldrene, slappe litt av fra OCD `ens jerngrep, og jeg klarer å konsentrere meg. Det blir liksom litt mer kvalitet på dagene mine. Men jeg vet at dette er fy, og målet mitt er å begrense bruken til et minimum.I en overgangsfase til (nesten) pillefri, tar jeg nå litt alkohol hver kveld for ikke å knyte meg fullstendig. Jeg føler at jeg går på konstant høygir, og jeg sover dårlig. Sovner på morgenen, og det er litt ille når jeg skal være opplagt på jobb på det tidspunktet. Jeg har nå gått til innkjøp av terapilys for å prøve dette, i håp om å redusere depresjon, samt snu sovemønsteret.Ellers så trener jeg aerobic flere ganger i uka, noe som har god effekt. Men tydeligvis ikke god nok. Spiser sunt.Glemte å opplyse at jeg i 5 år har gått til en meget dyktig psykolog. Men helbrede meg kan han ikke. Jeg vil så gjerne ha litt kvalitet, kreativitet og harmoni ut av dagene mine. Jeg er oppgitt og full av selvforakt fordi jeg til tider tyr til medikamenter.I tillegg er jeg full av angst og bekymring i forhold til fysiske langtidseffekter.Har du noe råd til meg?

[Gjest tod]

Som et alternativ/supplement til medikamenter kan du forsøke avspenningsøvelser/yoga/meditasjon. Dette kan kanskje være med på å dempe noe av anspentheten din.

[Jenta fra Oslo]

Hei på deg!

Jeg har ikke noen råd til deg siden jeg bare er 26 år , og ikke på langt nær har så "mange" plager som deg. Men vil bare si at jeg syns du har slitt lenge nå, og du har vært veldig flink! Du vegrer deg for pillebruk, men føler at du ikke kan fungere uten. Du er tydeligvis klar over bivirkninger og skader, men tar dette på kjøpet. Men går man over en lang periode i det samme mønsteret, så er det jo utolig vanskelig å bryte noe som helst, ikke minst psykisk. Hva med å bryte av tvert å gjøre noe helt nytt? Du sier ikke hva du jobber med, men finnes det andre steder du kan jobbe? Som for eksempel Spania? Var nettopp å besøkte foreldrene mine i Spania, Costa Blanka kysten, dit så mange nordmenn reiser for å bli gamle for tiden. Jeg hadde fordommer når jeg dro ned dit, men ble positivt overrasket. Min mor har også slitt med litt vinterdepresjoner, men skal si at dama hadde det fint. Å våkne opp til sol og varme hver dag, skal ikke undervurderes. Det finnes også mange "norske" arbeidsplasser der nede innen helsevesenet, så man trenger ikke kunne spansk for å jobbe. Jaja, dette var vel ikke akkurat det du spurte etter, men jeg tenker bare at du må bryte ut av rutinen din, og at bare det kan hjelpe deg litt! Uansett, lykke til, dette klarer du!

[Gjest uten signatur]

Har ganske lik historie som deg faktisk! Du gjør jo alt riktig, prøver så godt du kan å lindre det vonde.

Min lege sa at 2 Sobril i uka var helt trygt på direkte spørsmål. Bruker minste styrke da, men det blir jo iallefall 100 i året det også!

Det eneste du ikke sa noe om i innlegget (eller har jeg glemt det) var hvordan ditt sosiale liv var. Familie og venner! En god venninne å søke råd og trøst hos er mye mer virksomt for meg enn Sobril for å si det slik. Det øker velværte og demper angst/depresjon i mange timer etterpå. Det samme gjør mosjon, men du trimmer jo mye allerede. Humøret mitt tåler ikke 'sølemat', men du spiser jo allerede sunt.

Kanskje du burde trappe ned jobbingen litt rett og slett, for å se om det hjelper, eller bytte jobb som en annen foreslo. Ta deg en ferie i Syden, eller en helg i London med ei venninne.

Kanskje finne en hobby som kan oppta tankene. Slektsgranskning? Pasientvenn? Å gjøre noe for andre er ofte den beste medisin. En skikkelig stemningsløfter for meg iallefall.

Kultur er også noe som hjelper på dårlige dager for meg. Kino, teater, kunstutstillinger. Eller bare et kafebesøk eller en handlerunde.

Vil ønske deg lykke til! Du hadde fortjent litt 'ro' nå! Virkelig!

Det aller beste hadde kanskje vært om du kunne møtt en mann å trives med. En snill,forståelsesfull mann. Forelskelse og samhørighet. Kanskje det skjer. En kan jo ikke bestemme det. En ny vår i alderdommen. Hørtes ikke det fint ut? Håpet kan ingen ta fra deg/oss!!!!

En god klem fra ei som også sliter, og føler med deg!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er overveiende sannsynlig at du trenger Seroxat i dagens doser eller høyere resten av livet. Det er ingen grunn til å tro at det gir langstidsskader. Din OCD vil sannsynligvis ikke bare forsvinne.

100 PF + 100 Vival i året er ufarlig om det ikke økes.

Derimot bør du tenke over din bruk av alkohol.

Jeg tror du må akseptere at du har en livslang disposisjon/lidelse som trenger livsvarig behandling.

[Gjest reenie]

Har ganske lik historie som deg faktisk! Du gjør jo alt riktig, prøver så godt du kan å lindre det vonde.

Min lege sa at 2 Sobril i uka var helt trygt på direkte spørsmål. Bruker minste styrke da, men det blir jo iallefall 100 i året det også!

Det eneste du ikke sa noe om i innlegget (eller har jeg glemt det) var hvordan ditt sosiale liv var. Familie og venner! En god venninne å søke råd og trøst hos er mye mer virksomt for meg enn Sobril for å si det slik. Det øker velværte og demper angst/depresjon i mange timer etterpå. Det samme gjør mosjon, men du trimmer jo mye allerede. Humøret mitt tåler ikke 'sølemat', men du spiser jo allerede sunt.

Kanskje du burde trappe ned jobbingen litt rett og slett, for å se om det hjelper, eller bytte jobb som en annen foreslo. Ta deg en ferie i Syden, eller en helg i London med ei venninne.

Kanskje finne en hobby som kan oppta tankene. Slektsgranskning? Pasientvenn? Å gjøre noe for andre er ofte den beste medisin. En skikkelig stemningsløfter for meg iallefall.

Kultur er også noe som hjelper på dårlige dager for meg. Kino, teater, kunstutstillinger. Eller bare et kafebesøk eller en handlerunde.

Vil ønske deg lykke til! Du hadde fortjent litt 'ro' nå! Virkelig!

Det aller beste hadde kanskje vært om du kunne møtt en mann å trives med. En snill,forståelsesfull mann. Forelskelse og samhørighet. Kanskje det skjer. En kan jo ikke bestemme det. En ny vår i alderdommen. Hørtes ikke det fint ut? Håpet kan ingen ta fra deg/oss!!!!

En god klem fra ei som også sliter, og føler med deg!

Hei til deg "uten signatur." Takk skal du ha for godt svar og omtanke. Det med å oppleve noe som løfter litt ut av hverdagen,en kulturell "happening"av noe slag, det er alltid en bra ting.Jeg er veldig glad i kino (ingen problemer der), elsker å lese,gå på konsert, osv. Det blir bare så alt for sjelden.Å være ute i naturen er også nydelig, selv om angsten setter grenser for hvor "øde" man kan oppholde seg.

Alt godt ønskes i retur!

[Gjest reenie]

Hei på deg!

Jeg har ikke noen råd til deg siden jeg bare er 26 år , og ikke på langt nær har så "mange" plager som deg. Men vil bare si at jeg syns du har slitt lenge nå, og du har vært veldig flink! Du vegrer deg for pillebruk, men føler at du ikke kan fungere uten. Du er tydeligvis klar over bivirkninger og skader, men tar dette på kjøpet. Men går man over en lang periode i det samme mønsteret, så er det jo utolig vanskelig å bryte noe som helst, ikke minst psykisk. Hva med å bryte av tvert å gjøre noe helt nytt? Du sier ikke hva du jobber med, men finnes det andre steder du kan jobbe? Som for eksempel Spania? Var nettopp å besøkte foreldrene mine i Spania, Costa Blanka kysten, dit så mange nordmenn reiser for å bli gamle for tiden. Jeg hadde fordommer når jeg dro ned dit, men ble positivt overrasket. Min mor har også slitt med litt vinterdepresjoner, men skal si at dama hadde det fint. Å våkne opp til sol og varme hver dag, skal ikke undervurderes. Det finnes også mange "norske" arbeidsplasser der nede innen helsevesenet, så man trenger ikke kunne spansk for å jobbe. Jaja, dette var vel ikke akkurat det du spurte etter, men jeg tenker bare at du må bryte ut av rutinen din, og at bare det kan hjelpe deg litt! Uansett, lykke til, dette klarer du!

Hei på deg! Takk for gode råd og omtanke! Av praktiske grunner kan jeg nok ikke reise til varmere strøk, ellers hadde jeg nok vurdert det, ja! Men du har rett i at det å bryte rutiner rent generelt, det å endre noen mønstre i livet, både mentalt og fysisk, er noe man i blant bør overveie.

Takk for at du svarte. Vennlig hilsen Reenie.