..............

[mariex]

Heia..

Jeg skrev et brev til mor i går. Hun gav meg en kald skulder i dag. Det er sårt..Men jeg innser at jeg må klare dette selv, først og fremst.

Jeg må som du sier, lære å godta meg selv som jeg er, ikke stille for høye krav til meg selv..for du har rett, det gjør jeg.

Vet foreldrene mine er der..Men paradoksalt nok så har jeg aldri følt meg sikker på at de er der allikevel..En kjærlighet med betingelser, men likevel ikke..

Jeg klarer ikke beskrive det mer.

Men jeg har drømmer om et godt liv med minst to barn! (og selvfølgelig gift, hvis jeg er så heldig en gang)

*klem*

Kjære finnguala!

Ikke gi slipp på drømmene dine, for jeg er helt sikker på at en dag går de i oppfyllelse!

Øv deg hver dag på å være glad i deg selv. Du har fortjent det!

Klem tilbake

[Gjest magmas]

Hei.. skulle bare si at du er ikke alene om å være i en slik situasjon... selv om det sikkert ikke er til stor hjelp.

Hva skjer hvis du bytter fastlege? Noen leger er jo helt ubrukelige, kanskje er du heldigere hvis du bytter og kan bli hørt.

[Gjest magmas]

Jeg har tre nære venner. Jeg har ikke foreldre som kan være der på den måten jeg trenger. Terapeuter er terapeuter ikke mer.

Jeg trenger foreldrene mine, men når jeg kontakter dem får jeg det som regel vondere i stedet for bedre.

Og jeg mener at alle har krav på betingelsesløs kjærlighet fra sine foreldre. Også når vi er voksne. Selv om det ikke alltid er sånn.

Er så vanvittig sliten av å ha angst og alt det psykiske og fysiske det bærer med seg.

Jeg gikk i individualterapi i mange år og det funket til slutt, men da jeg begynte å komme meg oppover så hendte det med praksisen og jeg har hatt det svært tøft i ettertid. Og da trengte jeg noen som var der sammen med meg. Og når ikke noen var der så ble depresjonen og angsten forsterket. En vond sirkel..

Jegk kan jo alltids ringe gruppeterapeuten på mandag, men jeg vil ikke plage dem.

Jeg vet ikke hva som er best å gjøre nå og hva som er lurt. Føler meg så oppløst på alle måter.

Men fikk brev fra legen i dag og han er privatpraktiserende, dvs at jeg må betale 700 for en konsultasjon hos han. Han skrev at han visste jeg har dårlig råd og kan ikke insistere på at jeg bestiller time, men at det er en nødvendighet for å følge meg skikkelig opp. Så han anbefalte noen fastleger. Han mente det ville være billigere for meg fordi han skrev at jeg nok trengte minst 1 konsultasjon i måneden.

Jeg er enig med han.

vil bare si til slutt at jeg er glad for dine svar..

Jeg er enig med deg at man må kunne klare å stå alene også. Det er det jeg prøver på nå- har liksom aldri kommet over sorgen over det tapte, og derfor har jeg et skrikende barn inne i meg. Jeg må nok lære meg å leve med det. Og nå trenger jeg litt fysisk avstand fra foreldrene mine.

Men det er helt klart veldig smertefullt slik det er nå. Men jeg vil ha et godt liv.

Er familieterapi utelukket for deg og foreldrene dine?