..............

[Gjest finngula]

jeg skrev en mail til legen min men har ikke svart, jeg har jo ingen rundt meg som tar dette på alvor! Ikke foreldre (de lukker igjen øynene som vanlig) ikkel lege, ikke psykiater, de sier at jeg ikke trenger mer medisiner og at jeg ikke trenger å gå til individualterapi.

Men jeg har ingen! Jeg har ingen å støtte meg til! Og krisemaksimerer IKKE.

Jeg drikker vin for sobril har jeg ikke mer igjen av og det hjelper heller ikke. I morgen skal jeg ha presentasjon på skolen og jeg gruer meg.

Hvorfor er det ingen der til å ta i mot en når en faller??

Jeg har levd og vokst opp med sorgen, sorgen som kommer av fravær, psykisk fravær, tomhet, intethet, ingen luft, ikke noe oksygen, man blir kvelt sakte...

Jeg prøver å være bra nok, vil være mammas pike, pappas pike, det hjelper ikke, dessverre for dem så er jeg bare den jeg er. Men jeg føler meg IKKE godtatt, jeg føler jeg IKKE har rett til å føle som jeg gjør, til å tenke som jeg gjør, til å handle som jeg gjør, til å være den JEG er... Av og til kommer min mor med sånne "fnys" når jeg flirer og tuller. Og da tenker jeg: "uff da..nå var ejg dum igjen.."

Alltid klønete finnguala. Alltid suverene finngualas bror. HVA ER I VEIEN MED FINNGUALA SOM GJØR AT JEG IKKE ER VERDT Å GODTA SOM DEN JEG ER??

Og hva er i veien med de legene som ikke tar meg på alvor? HVA er det med foreldrelene mine? Hvorfor deres falskhet, jeg blir kvalm!! Jeg er så glad i dem, jeg er så såret!!!!

ER jeg så ubetydelig?? Hvorfor var det ingen der å viste meg veien, som jeg sårt trengte som liten og ennå gjør??

Jeg er jo ikke i stand til å knytte nære forhold, jeg sitter her bare alene kveld etter kveld til jeg får panikk og begynner å hyperventilere.

Og så drikker jeg vin. Er jeg så usynlig?????????? Betyr jeg noe???

Kan ikke legen gi lyd fra seg?

[Gjest Saigon]

Hvis du er missfornøyd med noen av de du har kontakt med i helsevesenet så bytt dem ut.

Hvis det er legen din som ikke gjøre jobben sin eller som ikke hører på deg så bytt fastlege til du finner en som hører på deg og tror på deg.

Er det psykologen/psykiateren du er missfornøyd med så si til denne personen at du ønsker en ny behandler.

Du har krav på å få bytte behandlere hvis du ikke er fornøyd med de du har.

[Dorthe]

Hvis du er missfornøyd med noen av de du har kontakt med i helsevesenet så bytt dem ut.

Hvis det er legen din som ikke gjøre jobben sin eller som ikke hører på deg så bytt fastlege til du finner en som hører på deg og tror på deg.

Er det psykologen/psykiateren du er missfornøyd med så si til denne personen at du ønsker en ny behandler.

Du har krav på å få bytte behandlere hvis du ikke er fornøyd med de du har.

Men hvor mange mnd blir det før du får time da?

Det er ikke så lett å bytte verken fastlege eller annen behandler.

[mariex]

Kjære finngula!

Skulle ønske at du kunne begynne å bli glad i deg selv, og innse at du er mye verdt!

Det høres så fryktelig vondt ut når du skriver om hvordan du har det nå.Kan du ikke snakke med dine foreldre når du har det slik?Er du sikker på at de ikke ville forstå, og prøve å hjelpe deg?

Har på følelsen at du har veldig store krav til deg selv. Kan du ikke prøve å godta deg selv som den du er? Hvis du klarer det, så er du ikke avhengig av hva andre syns om deg, men kan gi deg selv den omsorg og aksept som du trenger.

Klem

[Gjest bella bulimi]

*god klem og medmenneskelig kjærlighet til deg*

[willow]

Men hvor mange mnd blir det før du får time da?

Det er ikke så lett å bytte verken fastlege eller annen behandler.

jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver, angående familien din. selv er jeg så heldig at jeg får litt hjelp. at du ikke får det, er jo utrolig dumt. jeg holder med de som sier du må bytte behandler. se om du kan få gå til noen andre enn fastlegen din enn stund, mens du evt venter på ny. si hva som er problemet. da må da gå an å få litt hjelp? du skal ikke trenge å være alene om dette! *klemme*

[frosken]

For noen dager siden skrev du at du gikk til gruppesamtaler en gang i uken - og at du kunne kontakte gruppeterapeuten ved behov. I dag skriver du at du ikke har noen som tar deg på alvor - at du er helt alene med probelemene. Hvorfor er du helt alene når du går i gruppeterapi?

Hva er det du vil legen skal gjøre for deg? Hvordan skal han vise at han tar deg på alvor?

Jeg tror det er viktig å tåle å være alene - tåle å innse at det er ikke noen selvfølge at noen skal elske deg betingelsesløst - og at du ikke som voksen kan få dekket de behovene som skulle vært dekket når du var liten. Det er for sent å få vært mammas og pappas lille pike som alle skulle vært glade i... Først når du kan stå på dine egne ben fullt ut kan du kanskje klare å knytte deg nærmere til andre mennesker.

Hvis du selv ønsker å gå i individualterapi i stedet for gruppeterapi, så synes jeg du skal diskutere dette med både legen og gruppeterapeuten din slik at dere kan bli enige om hva som er mest hensiktsmessig.

God natt:-)

[Shadows1365380629]

jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver, angående familien din. selv er jeg så heldig at jeg får litt hjelp. at du ikke får det, er jo utrolig dumt. jeg holder med de som sier du må bytte behandler. se om du kan få gå til noen andre enn fastlegen din enn stund, mens du evt venter på ny. si hva som er problemet. da må da gå an å få litt hjelp? du skal ikke trenge å være alene om dette! *klemme*

Stor klem til deg fra meg!!!!

Håper du får det bedre snart. Håper ting ordner seg for deg.

Ikke gi opp!

Ting ordner seg alltid til slutt!

Nattaklem fra meg til deg!

[Kizza1365380506]

Kjære søte finngula. Du betyr så uendelig mye for meg. Du må ikke gi opp. Du har så mye å leve for, ting du skal oppleve når du er ferdig å studere.

La ikke foreldrene dine få ta knekken på deg. Du er den du er. At de ikke aksepterer det er ikke din feil. Du må være den du er, du kan ikke være noen andre. De er glad i deg og vil akseptere deg etter hvert. Kanskje de allerede gjør det men kan ikke uttrykke det. Mange foreldre er slik.

Kjære søte deg. Du er så flink, så sterk så modig. Du vil klare deg utrolig godt.

Kjempe klem fra

[Gjest finnguala]

For noen dager siden skrev du at du gikk til gruppesamtaler en gang i uken - og at du kunne kontakte gruppeterapeuten ved behov. I dag skriver du at du ikke har noen som tar deg på alvor - at du er helt alene med probelemene. Hvorfor er du helt alene når du går i gruppeterapi?

Hva er det du vil legen skal gjøre for deg? Hvordan skal han vise at han tar deg på alvor?

Jeg tror det er viktig å tåle å være alene - tåle å innse at det er ikke noen selvfølge at noen skal elske deg betingelsesløst - og at du ikke som voksen kan få dekket de behovene som skulle vært dekket når du var liten. Det er for sent å få vært mammas og pappas lille pike som alle skulle vært glade i... Først når du kan stå på dine egne ben fullt ut kan du kanskje klare å knytte deg nærmere til andre mennesker.

Hvis du selv ønsker å gå i individualterapi i stedet for gruppeterapi, så synes jeg du skal diskutere dette med både legen og gruppeterapeuten din slik at dere kan bli enige om hva som er mest hensiktsmessig.

God natt:-)

Jeg har tre nære venner. Jeg har ikke foreldre som kan være der på den måten jeg trenger. Terapeuter er terapeuter ikke mer.

Jeg trenger foreldrene mine, men når jeg kontakter dem får jeg det som regel vondere i stedet for bedre.

Og jeg mener at alle har krav på betingelsesløs kjærlighet fra sine foreldre. Også når vi er voksne. Selv om det ikke alltid er sånn.

Er så vanvittig sliten av å ha angst og alt det psykiske og fysiske det bærer med seg.

Jeg gikk i individualterapi i mange år og det funket til slutt, men da jeg begynte å komme meg oppover så hendte det med praksisen og jeg har hatt det svært tøft i ettertid. Og da trengte jeg noen som var der sammen med meg. Og når ikke noen var der så ble depresjonen og angsten forsterket. En vond sirkel..

Jegk kan jo alltids ringe gruppeterapeuten på mandag, men jeg vil ikke plage dem.

Jeg vet ikke hva som er best å gjøre nå og hva som er lurt. Føler meg så oppløst på alle måter.

Men fikk brev fra legen i dag og han er privatpraktiserende, dvs at jeg må betale 700 for en konsultasjon hos han. Han skrev at han visste jeg har dårlig råd og kan ikke insistere på at jeg bestiller time, men at det er en nødvendighet for å følge meg skikkelig opp. Så han anbefalte noen fastleger. Han mente det ville være billigere for meg fordi han skrev at jeg nok trengte minst 1 konsultasjon i måneden.

Jeg er enig med han.

vil bare si til slutt at jeg er glad for dine svar..

Jeg er enig med deg at man må kunne klare å stå alene også. Det er det jeg prøver på nå- har liksom aldri kommet over sorgen over det tapte, og derfor har jeg et skrikende barn inne i meg. Jeg må nok lære meg å leve med det. Og nå trenger jeg litt fysisk avstand fra foreldrene mine.

Men det er helt klart veldig smertefullt slik det er nå. Men jeg vil ha et godt liv.

[Gjest finnguala]

Kjære søte finngula. Du betyr så uendelig mye for meg. Du må ikke gi opp. Du har så mye å leve for, ting du skal oppleve når du er ferdig å studere.

La ikke foreldrene dine få ta knekken på deg. Du er den du er. At de ikke aksepterer det er ikke din feil. Du må være den du er, du kan ikke være noen andre. De er glad i deg og vil akseptere deg etter hvert. Kanskje de allerede gjør det men kan ikke uttrykke det. Mange foreldre er slik.

Kjære søte deg. Du er så flink, så sterk så modig. Du vil klare deg utrolig godt.

Kjempe klem fra

Takk...det er DU som er søt..

Dette måtte komme. Jeg måtte gjennom dette for å forstå at jeg må stå på egne ben. Det er vondt for jeg trenger dem, men jeg må bare innse at de ikke kan gi meg det jeg trenger mest. Men de kan gi meg mye annet når jeg har løsrivet meg og ikke trenger dem så mye.

Sånn er det bare. Jeg må tviholde på det jeg tross alt har. Noen gode nære venner...egen leilighet...et liv med muligheter..

Men det er så vondt, er så sliten, har så mye angst..

Skal skifte lege, som jeg skrev til frosken. Da håper jeg å få tettere oppfølging..

Takk for svar kjære Kizza

*klem*

[Gjest finnguala]

*god klem og medmenneskelig kjærlighet til deg*

Takk!

*stor klem tilbake*

[Gjest finnguala]

Kjære finngula!

Skulle ønske at du kunne begynne å bli glad i deg selv, og innse at du er mye verdt!

Det høres så fryktelig vondt ut når du skriver om hvordan du har det nå.Kan du ikke snakke med dine foreldre når du har det slik?Er du sikker på at de ikke ville forstå, og prøve å hjelpe deg?

Har på følelsen at du har veldig store krav til deg selv. Kan du ikke prøve å godta deg selv som den du er? Hvis du klarer det, så er du ikke avhengig av hva andre syns om deg, men kan gi deg selv den omsorg og aksept som du trenger.

Klem

Heia..

Jeg skrev et brev til mor i går. Hun gav meg en kald skulder i dag. Det er sårt..Men jeg innser at jeg må klare dette selv, først og fremst.

Jeg må som du sier, lære å godta meg selv som jeg er, ikke stille for høye krav til meg selv..for du har rett, det gjør jeg.

Vet foreldrene mine er der..Men paradoksalt nok så har jeg aldri følt meg sikker på at de er der allikevel..En kjærlighet med betingelser, men likevel ikke..

Jeg klarer ikke beskrive det mer.

Men jeg har drømmer om et godt liv med minst to barn! (og selvfølgelig gift, hvis jeg er så heldig en gang)

*klem*

[Gjest finnguala]

Hvis du er missfornøyd med noen av de du har kontakt med i helsevesenet så bytt dem ut.

Hvis det er legen din som ikke gjøre jobben sin eller som ikke hører på deg så bytt fastlege til du finner en som hører på deg og tror på deg.

Er det psykologen/psykiateren du er missfornøyd med så si til denne personen at du ønsker en ny behandler.

Du har krav på å få bytte behandlere hvis du ikke er fornøyd med de du har.

Jeg fikk brev fra legen i dag. Han er privatpraktiserende og firmaet tar 700 spenn for en konsultasjon. Han forsto at jeg ikke har råd til det som går på attføring. Han skrev derfor at han ikke kan insistere på at jeg bestiller time så ofte som jeg trenger (minst en gang i måneden) så han gav meg en oversikt over fastleger han anbefalte.

Meget fair synes jeg. JEg har følt på dette selv. Og to av mine nære venner anbefaler på det varmeste fastlegen som han legen anbefalte.

Så nå blir kanskje ting litt bedre?? Håper det.

Går ikke til individualterapi, har gjort det noen år og det hjalp. Men fikk en stor knekk da jeg ble trakasert av praksisveilederne. Jeg går i gruppeterapi og de er hyggelige der. Har en primærsykepleier også som er et herlig menneske.

Skal bli flinkere til å bruke de.

Takk for svar

[Gjest finnguala]

Men hvor mange mnd blir det før du får time da?

Det er ikke så lett å bytte verken fastlege eller annen behandler.

Fikk vite av en vennine som jobber i helsevesenet at man kan bestille time hos den nye legen samme dagen som man ringer fastlegekontoret.

Så da ble jeg letta

Det skal jeg gjøre. På mandag.

Men det er trist da at jeg ikke skal ha den legen lenger. Har hatt han siden ejg var 18 og han har fulgt meg siden.

*hulk*

[Gjest finnguala]

jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver, angående familien din. selv er jeg så heldig at jeg får litt hjelp. at du ikke får det, er jo utrolig dumt. jeg holder med de som sier du må bytte behandler. se om du kan få gå til noen andre enn fastlegen din enn stund, mens du evt venter på ny. si hva som er problemet. da må da gå an å få litt hjelp? du skal ikke trenge å være alene om dette! *klemme*

Jeg fikk det opp i hendene jeg..hvis du leser det jeg skrev til frosken. Og av en vennine som jobber i helsevesenet fikk jeg vite at man kan bestille time hos legen allerede den samme dag som jeg ringer fastlegekontoret. Hun sier videre at hun har samarbeid med den nye aktuelle legen og at han har stor forståelse for psykiske lidelser. Så jeg er spent.

Jeg er ikke helt alene..Har noen venner og går i gruppeterapi. Men jeg har vel et barn inne i meg lenger som trenger foreldrene mine og det jeg aldri fikk som liten. Selv om foreldrene mine er snille, så er de ikke alltid det....

Jeg har ikke tenkt å gå rundt å ha det sånn alene. Jeg har ikke vært alene egentlig og er lei meg for at jeg klaget på det..Men jeg uttrykte meg slik fordi ingen av de jeg trenger var der..

Likevel..det er foreldrene mine jeg alltid har trengt og innen person i verden kan fylle opp det...ikke nå..kanskje hvis jeg er så heldig at jeg finner en kjæreste..

Takk for svar

*klem*

[Dorthe]

Fikk vite av en vennine som jobber i helsevesenet at man kan bestille time hos den nye legen samme dagen som man ringer fastlegekontoret.

Så da ble jeg letta

Det skal jeg gjøre. På mandag.

Men det er trist da at jeg ikke skal ha den legen lenger. Har hatt han siden ejg var 18 og han har fulgt meg siden.

*hulk*

Godt at man kan få ny time med en gang.

Jeg skjønner at du synes det er litt fælt for jeg har egentlig lyst å bytte fastlege men gremmer meg litt for jeg har hatt ham lenge og orker ikke å begynne på samme storyen enda en gang.

[Gjest finnguala]

Stor klem til deg fra meg!!!!

Håper du får det bedre snart. Håper ting ordner seg for deg.

Ikke gi opp!

Ting ordner seg alltid til slutt!

Nattaklem fra meg til deg!

*klemme tilbake*!

Jeg gir aldri opp! Jeg SKAL få det godt! Jeg vil ha et godt liv og jeg drømmer om 2 barn og mann enkelt, naivt og ganske naturlig.

Jeg må klare å "forsyne" meg selv. Jeg kan ikke stole på foreldrene mine.

Som en vennine sa; dere er på forskjellige "plasser" og det må du godta, men du vet at du alltid kan "bruke" dem til det de kan brukes til.

Foreldrene mine er fine mennesker. Men vi er, og har alltid vært på forskjellige plasser.

Og det har ført til vonde og smertefullle episoder. Men jeg vil gjerne ta vare på dem, foreldrene mine.

Kanskje jeg burde ta vare på meg selv..Må gjøre det, prøve det..

*klem*

[Gjest finnguala]

Godt at man kan få ny time med en gang.

Jeg skjønner at du synes det er litt fælt for jeg har egentlig lyst å bytte fastlege men gremmer meg litt for jeg har hatt ham lenge og orker ikke å begynne på samme storyen enda en gang.

Det forstår jeg så inderlig godt. Men kanskje det av og til er best allikevel..

Ønsker deg lykke til!

[frosken]

Jeg har tre nære venner. Jeg har ikke foreldre som kan være der på den måten jeg trenger. Terapeuter er terapeuter ikke mer.

Jeg trenger foreldrene mine, men når jeg kontakter dem får jeg det som regel vondere i stedet for bedre.

Og jeg mener at alle har krav på betingelsesløs kjærlighet fra sine foreldre. Også når vi er voksne. Selv om det ikke alltid er sånn.

Er så vanvittig sliten av å ha angst og alt det psykiske og fysiske det bærer med seg.

Jeg gikk i individualterapi i mange år og det funket til slutt, men da jeg begynte å komme meg oppover så hendte det med praksisen og jeg har hatt det svært tøft i ettertid. Og da trengte jeg noen som var der sammen med meg. Og når ikke noen var der så ble depresjonen og angsten forsterket. En vond sirkel..

Jegk kan jo alltids ringe gruppeterapeuten på mandag, men jeg vil ikke plage dem.

Jeg vet ikke hva som er best å gjøre nå og hva som er lurt. Føler meg så oppløst på alle måter.

Men fikk brev fra legen i dag og han er privatpraktiserende, dvs at jeg må betale 700 for en konsultasjon hos han. Han skrev at han visste jeg har dårlig råd og kan ikke insistere på at jeg bestiller time, men at det er en nødvendighet for å følge meg skikkelig opp. Så han anbefalte noen fastleger. Han mente det ville være billigere for meg fordi han skrev at jeg nok trengte minst 1 konsultasjon i måneden.

Jeg er enig med han.

vil bare si til slutt at jeg er glad for dine svar..

Jeg er enig med deg at man må kunne klare å stå alene også. Det er det jeg prøver på nå- har liksom aldri kommet over sorgen over det tapte, og derfor har jeg et skrikende barn inne i meg. Jeg må nok lære meg å leve med det. Og nå trenger jeg litt fysisk avstand fra foreldrene mine.

Men det er helt klart veldig smertefullt slik det er nå. Men jeg vil ha et godt liv.

Hvis du ikke har en vanlig fastlege, så synes jeg du skal ordne det snarest. Det er meningsløst at du skal betale mange hundre kroner for en vanlig legetime.

Jeg tror det er på tide at du gir opp håpet om at foreldrene dine skal dekke de behovene de ikke dekket i tidlig barndom. Hvorfor i all verden skulle de kunne klare det nå, når de ikke klarte det den gangen de skulle ha klart det?

Jeg tror at du pirker borti et halvgrodd sår hver gang du forsøker å få foreldrene dine til å være omsorgspersoner. Forsøk å se på dem som noen likestilte medmennesker som du kan ha en viss kontakt med, men ikke kan forvente spesiell nærhet eller omtanke fra.